Bokelskere.no

Niende april 1945. Fem år er gått. Jeg synes plutselig det er så urettferdig. Fem år av livet mitt! Med krig og rasjonering og mangel på mat og klær. Med okkupasjon og fengslinger og dødsdommer. (…) Jeg furter og sutrer, men får slett ikke støtte hos min kloke far. Han har et helt annet syn på saken. Han sier at jeg tvert imot må ansees som en heldig person. Vi har alle lært noe om virkelige verdier her i verden. Men dere unge er i en helt spesiell situasjon. Dere har fått lære mere enn noen annen generasjon. Dere har sett hva maktmisbruk er og hva det kan føre til. Dere har sett rasisme i praksis, da jødene ble tatt. Dere har vært vitne til terror og urett, men dere har også sett offervilje, samhold, mot, fedrelandskjærlighet og medfølelse. Dette er mye viktigere enn matmangel og rasjonering.

Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.

– Men egentlig har jeg bare lyst til å sove. Få være helt i fred …
Jeg blir sittende igjen i leiligheten etter at mor har gått. Det er en stor uro inni meg.
Jeg vil ikke være den sterkeste.
Jeg vil at hun skal være suveren, vellykket, stolt, sikker. Jeg vil at hun skal vite best.
Hører du!
Jeg vil være liten og uansvarlig og bli tatt vare på.

Nå forsto han at mennesket aldri vet hvem de lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk de aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal bli lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakkert i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden.

Øynene hennes er fulle av liv, ansiktet ivrig vendt mot meg. Jeg dukker ned i boka igjen. Det blir stille et øyeblikk.
– Og du? Hvordan har det gått her hjemme?
– Stille og rolig. Jeg har sittet her og lest. Du ser vel det. Er jo allerede halvveis inn i annet bind.
Mor vil så gjerne fortelle.
Jeg er opptatt med mitt, har ikke tid til å høre på.
Det pleier å være omvendt.
I et glimt ser jeg ansiktet hennes.
Jeg vet akkurat hvordan hun har det.

– Farmor? Tror du jeg er pen nok?
– Pen nok?
– Det er så lenge siden jeg har hatt en kjæreste. Det er liksom ingen som ser meg.
Farmor smiler.
– Du lurer ikke meg. Problemet er vel heller at det er du som ikke ser noen.

Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.

Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.

I dashed into the kitchen before rational thought could kick in—which is likely for the best, since my rational thoughts all center on the principles of running and hiding.

I krig er alt annerledes: både du selv og naturen og dine egne tanker. Her forsto jeg at mennesketanken kan være svært grusom.

Utenfor moskeen sto slibrige menn, sulteforet på kontakt med det motsatte kjønn, og kom med frekkheter til småpiker som var oppdratt til å rødme. Hvis en jente fra koranskolen ble sett med en norsk gutt, eller ikledd litt for moderne vestlige klær, var hun fritt vilt for mobbing. Jeg er sjeleglad for at koranskolen aldri var en del av min hverdag. Og jeg takker Allah for at ingen av mine brødre ble hjernevasket til kjønnssegregering og kontroll av søstres ære, noe som er obligatorisk på disse skolene.

På 1980-tallet ble min lillebror heldigvis (!) slått kraftig av en imam på koranskolen. Jeg sier heldigvis, fordi episoden var så alvorlig at jeg slapp å gå på koranskole igjen.

while I am not skilled in many things, I am a twentieth-degree black belt in running away.

I missed the days when I would silently judge seemingly crazy people in a park, instead of being one of them.

We tend to respect people who can kick our asses.

He began walking toward us, a simple endeavor, and yet it made me feel like I had swallowed a brick.

And I mean “old” not in the way of denture cream and dinner at four. “Old” in the way of mountains.

It’s curious that children can either be expert liars or utterly incapable of hiding their emotions, and the classification changes from minute to minute.

Her voice was high and squeaky, peppered with levels of enthusiasm attainable only by children and drug addicts

You will eventually discover that under the movie stereotypes, imposed mystique, and overall inflated expectations, each and every one of us is at least a touch more boring than our images would indicate. And that is not a bad thing.