Bokelskere.no

Det å føle seg uunnværlig kan nok sees i nær sammenheng med det å føle seg verdifull. Og hvilket menneske i verden ønsker vel ikke det? For mange kan jobb og privatliv gli over i hverandre. Arbeidet er ikke lenger en jobb, men en livsstil (og en motivator/meningen med livet). Det vil si at man, og det gjør vi vel alle i varierende grad, identifiserer seg selv med det man gjør. Dette kan imidlertid være uhyre risikabelt i lengden, og gjør oss samtidig svært sårbare for (uforutsette) endringer i (arbeids)livet.

Jeg vet om menn(esker) som på slutten av arbeidslivet bare ønsker en ting - å fortsette å jobbe. Det er et smertefullt øyeblikk det øyeblikket der det går opp for en at man ikke er uunnværlig...

Nils-Aslak Valkeapää ligger vel i grenseland i forhold til uthevet navn? Han bodde i Nord-Norge fra midten av 90-tallet og fikk norsk statsborgerskap helt mot slutten av livet. (Jeg bare nevner det i forbifarten, sånn for moro skyld);)

"Et sted i det østlige Tyskland løper min farfar tvers over en slette. Tyskerne er etter ham, og han har mistet den ene skoen; det er frostvær. Halvmånen kaster et blekt skjær ned over landskapet og forvandler det til en pløyemark med frosne soldater halvt begravet i gjørme. For mindre enn tre timer siden sa farfar farvel til sin venn Herman Hemning. Ved å løpe i hver sin retning vil de lokke sine forfølgere til å konsentrere seg om et av de to sporene. Faren min er ennå ikke født. Farmoren min, som kom for sent til arresten i Oslo, og som derfor aldri fikk sagt farvel til Askild, er ikke engang blitt gift med ham ennå. Hele min eksistens henger altså i en temmelig tynn tråd."

Hundehode av Morten Ramsland.

Dronning Kristina av Sverige var en oppsiktsvekkende kvinne med et dramatisk og turbulent liv, i en like dramatisk tidsepoke. Dessverre synes jeg ikke dette kommer til sin fulle rett i biografien. Den fragmenterte oppbygningen av historien, det ubalanserte språket og den til tider irriterende bruken av fotnoter (hvorfor ikke bare skrive det inn i teksten?) mener jeg å legge en demper på leserens bekjentskap med hovedpersonen og hennes samtid.

Det at forfatteren velger å sitere noen av brevene til Kristina, la henne snakke direkte til leseren, er imidlertid et fint grep. Gjennom både å bygge videre på, og bryte med, tidligere oppfatninger om hennes liv, viser forfatteren en beundringsverdig respekt for et, fram til nå, svært så myteomspunnet liv.

Jeg er glad for å ha lest boken, samtidig som jeg synes den ble noe kort og overfladisk, med sine knapt 200 sider. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg så vidt har skrapt i overflaten av dette store, lille menneskets stormfulle liv. Forfatteren mener selv det er det umulig å danne seg et enkeltstående og fiksert bilde av henne:

"Av Kristina, dette mennesket som levde en fortelling som begynte i 1626 og sluttet i 1689, gjenstår det til slutt svært lite. Et navn bare."

Det er nettopp derfor jeg startet denne tråden, fordi jeg er litt i villrede med terningkastene, og fordi jeg er nysgjerrig på hvordan dere andre løser denne problemstillingen. Selv bruker jeg terningkastene andre har gitt (i tillegg til omtalene selvfølgelig) for å manøvrere meg rundt i junglen av bøker. Disse kan bli avgjørende for hvilken bok jeg velger å lese av en bestemt forfatter. Boken med høyest terningkast velger jeg å tro at flest har hatt glede av å lese (selv om ikke det trenger å bety at jeg vil synes det samme). Derfor føler jeg et visst ansvar når jeg selv gir terningkast - vil jo ikke skremme noen bort fra å lese en bok selv om den ikke fikk toppscore hos meg.

Jeg strides litt mellom følelse og fornuft. Ja, jeg er klar over at disse henger sammen. Jeg mener likevel at det er forskjell på om du liker en bok pga dets spenning, driv, underholdningsverdi, at den treffer et punkt i deg. Eller at den er av høy språklig kvalitet, nydelig bygget opp historie, viktig tema til ettertanke, men samtidig litt tung og tørr.

Jeg føler feks at jeg må gi Lev Tolstoys "Anna Karenina" terningkast 6, fordi den er et mesterverk. Samtidig kan en debutroman av en ung, norsk forfatter treffe meg like dypt i hjerteroten, ja kanskje enda dypere, og likevel havne på en 5'er. Jeg tror kanskje de bøkene jeg følelsesmessig liker aller best har fått 5 hittil.

Når det gjelder endring av terningkast så skjer det av og til at jeg gir et høyere/lavere terningkast på en bok jeg tidligere har lest, nettopp fordi den har fått lov å "jobbe" litt i meg, og jeg forstår at den faktisk var bedre/verre enn jeg først tenkte. Generelt venter jeg alltid noen dager med å skrive en omtale/gi terningkast etter jeg er ferdig å lese en bok. Det er akkurat som når du rister en snøkule - man må la snøen få legge seg for at vannet skal bli klart og gjennomsiktig. Tanker og refleksjoner virvles opp, for så å dale ned og slå seg til ro - men det er bare for et øyeblikk! ;)

Aha. Da skjønner jeg hvorfor tilbakemeldingene på tråden min har vært labre... Dette har dere vært gjennom flere runder før. Takk for tips! :)