Bokelskere.no

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.

At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.

(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)

Har lest til side 36

Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.

Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.

Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.

Du har laget et inspirerende og fint opplegg, Piippokatta!
Jeg skal lese boken for annen gang og kom i tanker om den svenske litteraten Olof Lagerkrantz’ ord om kunsten å lese og skrive: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenningen og den tryggheten som kommer av at man vet hvorledes det går.»

Nå husker jeg ikke så mye av hvorledes det går, bortsett fra at jeg likte det svært godt. En bok med et eget driv og mange lag og aspekter. Denne gangen skal jeg gi meg god tid – og gleder meg til å utveksle synspunkter med dere underveis.
Artig at så mange har meldt seg på.

Lykke til, til oss!

Nydelig og poetisk skrevet roman om sorg og savn.

Tusen takk for tilbakemeldingen din.

Det var vondt å høre, og du og dine har min dypeste medfølelse. For oss andre kan det være vanskelig å ta denne grufulle situasjonen innover seg i sin fulle bredde. Dere har hatt den nært innpå livet i lang tid; det er vanskelig å finne ord.

Jeg og, tusen takk for initiativet, Piippokatta!
Når tenker du vi skal begynne?

Jeg er med!
Tusen takk for en hyggelig melding.

Så morsomt å høre, takk! Da har vi begge menn som liker skjærer :-)

To søstre og en mor flytter, uvillig, fra Østlandet til et ørlite sted i nærheten av Åndalsnes. Faren blir igjen østpå, men skal visstnok flytte etter. Det er uvant å komme fra et urbant miljø til et sted der alle kjenner alle. Diddi og Hedda har ingen mulighet for å gli ubemerket inn i mengden, for det er ingen mengde å snakke om. Hedda dras etterhvert mot guttene når hun litt etter litt blir fryst ut av jentene. Diddis problemer tårner seg opp ettersom ukene går.

En sår historie om en barndom der voksne sviktet på flere områder. Leseren får også et innblikk i nåtiden hvor gamle sår får en mulighet til og leges, men er det i det hele tatt mulig?

En fin tråd, takk Randi! Morsomt å mimre litt, og jeg finner flere fine tips. Jeg kom på at jeg på denne tiden i fjor var nokså lesetrett. Det rettet seg fort da jeg la ut en etterlysning her etter inspirerende bøker! Flere av disse leste jeg med stort utbytte. (Beklager at jeg ikke husker hvem som tipset om hva.) Jeg leser stort sett etter innfallsmetoden og holder meg mye til eldre forfattere. I alt 35 bøker, det er omtrent det nivået jeg ligger på.

Forfatter jeg vil lese mer av
Jeg gjenoppdaget Selma Lagerlöf etter et tips om hennes trilogi Löwenskölds ring, Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. En slektskrønike fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, som jeg likte svært godt. På årets siste dag fullførte jeg hennes Fire julefortellinger, et beroligende avbrekk fra den brutale litteraturen jeg leste da.

Årets overraskelser
Strengt tatt lar ikke Kurt Vonneguts Slaktehus 5, eller Barnekorstoget seg sette i bås. Overraskelsen ligger i bokens originalitet, de mange lagene og måtene å lese den på. Her kom Bokelskere.no virkelig til sin rett. Så mange kloke og interessante innspill ga et betydelig økt utbytte. Rystende og tankevekkende lesing og dessverre fortsatt høyst aktuelt.

En annen overraskelse, av et ganske annet slag, var Åse Elstads Kystkvinner i Norge. Bakgrunnen for at jeg leste den, er at jeg har blitt så gammel at jeg har begynt å «forske» i min egen slekt. Nesten hele min farsslekt er fra Lofoten og Vesterålen. En imponerende bok som viser med all tydelighet hvordan kvinnenes arbeid, kunnskaper og erfaringer har vært avgjørende for kystsamfunnenes overlevelse.

Årets viktigste lærdommer
Høsten har jeg viet til palestinernes historie. Jeg kjenner mye av den fra før, men de grusomhetene dette folket utsettes for i disse dager, fikk meg til å gå dypere inn i materien. Jeg har lest en blanding av sakprosa og skjønnlitteratur, sjangere som har utfylt hverandre på en opplysende måte. Skjønnlitteraturen gir kjøtt og blod til sakprosaen. Peder Martin Lysestøls Palestinerne, historie og frigjøringskamp regnes fortsatt som selve standardverket på området. Boken starter flere tusen år tilbake i tid og går frem til 1973. Odd Karten Tveits Palestina, Israels ran, vårt svik handler i hovedsak om tiden fra etableringen av Israel i 1948 og frem til august 2023. Den israelske historikeren Ilan Pappes Ti myter om Israel, gjør som tittelen tilsier, slår grundig hull på ti grunnsetninger i Israels fortelling om seg selv. Innimellom disse leste jeg Adania Shiblis En liten detalj, som gir levende og skremmende bilder fra Negev-ørkenen i 1949 og Palestina/Vestbredden i dag. Nå har jeg begynt på Elias Khourys Solens port, en slags palestinsk 1001-natt. Her er vi er i et israelskokkupert Galilea (området opp mot grensen til Libanon) i tiden etter 6-dagers krigen i 1967. Til sammen gir dette meg et bredt bilde av det palestinske folket.

Utenfor allfarvei
Her vil jeg trekke frem Sommerstykke av Christa Wolf og Gjenferdet av Alexander Wolf. Begge spesielle og gode bøker. Sistnevnte kunne jeg ha tenkt meg å gjenlese sammen med noen.

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Jeg tenkte på at denne middelaldrende damen ikke trengte å være norsk siden det kun står at moren hennes var norsk…
Artig om det kommer en løsning på denne gåten, tror nok at gretemor har større suksess med sitt forslag om å søke i filmen, rett til kilden så og si!

Jeg var faktisk også innom datteren til Amalie Skram, Johanne, men så så jeg at hun var oppført som dansk forfatter (Wikipedia). Det behøver selvfølgelig ikke bety noe. Faren, Erik Skram var dansk. Godt forslag!

Kan det ha vært datteren til Amalie Skram? Hun var født 1889 så på slutten av 50-tallet var hun da i 60 årene. Johanne Skram Knudsen het hun og var manusforfatter…kanskje var hun stillferdig også. Det første som slo meg var at det kunne være Brett Borgen men hun var nok for ung til å kalles middelaldrende og sikkert ikke stillferdig heller!

Dette pirret nysgjerrigheten!
Johan Falkberget hadde en datter Aasta Falkberget, f. 1905 på Røros, død 1983 i Oslo. Så alderen burde i hvert fall passe. Hun var kunstmaler og forfatter. Falkberget var nok berømt og populær, men hvor berømt var han ute i verden?

Etter å ha søkt på diverse norske forfattere, kom jeg på en tanke; selv i dag er det de som blander Norge og Sverige (at Norge er en by i Sverige ol. 😊). Er det en mulighet for at din New Zealandske forfatter kan ha gjort det samme?! Leter vi etter en svenske, blir det straks verre.

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.