Bokelskere.no

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

Endelig fikk jeg lest siste bok i denne fantastiske trilogien. Karakterene og bakteppet med 2. verdenskrig er uhyre interessant. Man føler virkelig på hvordan det må ha vært i de mange små bygdene rundt omkring hvor både motstandsfolk og nazister levde side om side. Hvor gjennomsiktig det må ha vært når alle kjenner alle.
En veldig god leseropplevelse, men jeg synes ikke denne når helt opp til de to foregående bøkene i serien. Det er til tider langdrygt. (Mulig jeg banner i kirka nå...) Uansett vil denne trilogien leve lenge i hodet mitt, og stå som en av mine absolutte favorittbøker.

Godt forsøk, men jeg savner poesien.

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Anne Perriers diktbok om Ophelia tilhører serien "Stemmens kontinent" -som består av 24 internasjonale kvinnelige poeter, plukket ut av Hanne Bramness.

Ophelias bok anbefales!

Les gjerne omtalen her.

Formidabel fortellerkunst. Anbefales på det aller sterkeste!

Side 89

Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.

«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.

En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»

I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»

Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?

Andre synspunkter!

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.

At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.

(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)

Har lest til side 36

Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.

Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.

Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.

Du har laget et inspirerende og fint opplegg, Piippokatta!
Jeg skal lese boken for annen gang og kom i tanker om den svenske litteraten Olof Lagerkrantz’ ord om kunsten å lese og skrive: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenningen og den tryggheten som kommer av at man vet hvorledes det går.»

Nå husker jeg ikke så mye av hvorledes det går, bortsett fra at jeg likte det svært godt. En bok med et eget driv og mange lag og aspekter. Denne gangen skal jeg gi meg god tid – og gleder meg til å utveksle synspunkter med dere underveis.
Artig at så mange har meldt seg på.

Lykke til, til oss!

Nydelig og poetisk skrevet roman om sorg og savn.