Bokelskere.no

Spenser er privatdetektiv, og er tilkalt til et av Bostons universiteter. Et verdifullt manuskript er stjålet, og skolens rektor tror det er en radikal studentorganisasjon som står bak. Spenser tar kontakt med Terry Orchard i den mistenkte organisasjonen. Hun vet ingenting, men kontakter Spenser samme natt for å be om hjelp. Da han ankommer leiligheten hennes, finner han henne neddopet. Ved hennes side ligger samboeren skutt og drept. Revolveren ligger ved siden av liket. Er Terry morderen? Spenser har ingen tro på det, men politiet kommer nok til å tro at det er en opplagt sak. Har drapet noe med tyveriet av manuskriptet å gjøre? Det skal vise seg å bli en farlig sak for detektiven.

Leser denne som novemberutfordringen til biblioteket - «les en bok som ble utgitt det året du ble født». (For min del 1973).
Det er tydelig at dette er gammel og middelmådig krim. Dialogen er både klein og dårlig, og Internett er selvsagt fraværende. Likevel blir man nysgjerrig på hvem som er den/de skyldige, og boka er tynn og lettlest, så den blir garantert utlest.

Takk for oppmuntringen, Torill!
Jeg henger etter (er kommet til s. 70) og synes så langt boken rett og slett er litt kjedelig. Det er ikke bare kvinneforakten som er et problem, men også et negativt menneskesyn generelt sett. Det skjer lite både på det ytre og indre plan, i beste fall er jeg-personens utvikling lite overbevisende. Nå leser jeg fortrøstningsfullt videre - og håper jeg oppdager det samme som du har gjort!

1. juledag 1999: en pensjonist i 70-årene, kjører fra julefeiring i Oslo, på vei hjem til Hemsedal. Det har begynt og mørkne. Langs veien skimter han en skikkelse. Han bremser opp. Skikkelsen er en blåfrossen gutt med et rådyrhorn på hodet.

April 2013: i Svarttjønn, langt til skogs, blir en jente i 20-årene funnet drept. Hun er iført fullt ballerinautstyr, fra tåspissko til tyllskjørt og hårtopp. Et kamera står ved vannkanten, og i lyngen ligger en bokside fra «Brødrene Løvehjerte».

Holger Munch og Mia Krüger får nok en grotesk sak å bryne seg på.
Spennende som alltid fra Samuel Bjørk.

Takk for tilbakemeldingen. jeg har vist en aparte smak Har nettopp lest Arv og miljø av Vigdis Hjort . Jeg så hva og hvordan hun skrev , men den syntes jeg var kjedelig -og hun er nominert til Nordisk råds pris- så det er til ettertanke Jeg får fundere mer i min videre dypbokdykk

Jeg likte ikke stilen, det ble for stakato for meg.Pliottet var ok, men også gjentagelsene, som jeg skjønner er et redskap til å få frem det underliggende, kolliderte med min magefølelse.
samt at jegpersonen ble vel mye av et offer i forhold til det hun så segg selv som
Alså- en skuffelse i forhold til forventningene

Johanna vokser opp med en voldelig far, som er kannik i Ingelheim. Moren er opprinnelig saksisk, og hedning i følge faren. Johannas eldre brødre skal begge bli prester som faren, men det er kun eldstemann som har evnene som skal til. Under tvil lærer han Johanna å lese og skrive. Det er tidlig 800-tall, og kvinner skal ikke kunne noen av delene. Det viser seg imidlertid at Johanna er uhyre intelligent, og hun lærer raskere enn sin eldre bror.
Mange år senere hevder kildene at Johanna, utkledd som mann, blir pavens livlege, for så å bli valgt til pave selv.

Den katolske kirken vil imidlertid ikke vedkjenne seg dette i dag.
Spennende og meget interessant bok. Denne boka MÅ opp og fram i lyset! Uhyre interessant og lærerik.

herlig, intrikat og kjempespennende

Boken er i utgangspunktet korrespondansen mellom den amerikanske forfatteren, og en antikvarisk bokhandel i London. Det blir etterhvert et stort antall bøker som krysser Atlanterhavet. Da Helene skjønner at det fremdeles er rasjoner på mat i England, sender hun pakker med mat til både jul og påske for å glede sine venner i bokhandelen. For det meste er det Frank Doel som skriver, men også de andre skriver brev til Helene i ny og ne for å takke for mat, og ikke minst for å invitere henne til England.
Brevene strekker seg over perioden 1949-1969.

Søt feelgood.

Et godt svar! En 14-åring og en 14-åring er langt fra det samme. Takk i alle fall.

Jeg ser at mange av dere liker denne svært godt, men - er det en bok du/dere vil anbefale til en 14 år gammel jente? (Spør fordi hun ønsker seg den; jeg får inntrykk av at det er en bok for voksne.)

Zehlia er 19 år og ugift. Hun går kun i korte skjørt og skyhøye hæler. Denne dagen strener hun gjennom Istanbul på vei til gynekologen. På venteværelset uttaler hun høyt at hun er der for å ta abort.
Tyve år senere bor Zehlia i et kvinnekollektiv bestående av hennes mor, bestemor, søstre og datteren Asya. Fraværet av menn er betydelig. Kun kattene er hannkjønn. Alle familiens menn har dødd i ung alder, uten forvarsel. Zehlias bror, Mustafa, flyttet derfor til Arizona, for å prøve å unngå «forbannelsen».
Asya, yngst i familien, er en sur og trassig 19-åring. Farløs er hun også - en bastard. En skam som bestemoren ikke tar lett på.
Da Asyas amerikansk-armenske kusine kommer på besøk fra USA, kommer både Tyrkias historie og familiehemmeligheter til overflaten.

God og interessant historie, men litt langdryg til tider. Forfatteren har skrevet bedre bøker, men den er likevel verdt å få med seg.

Takk for en fin omtale, Ellen! Jeg også likte boken godt, er enig i det meste du skriver, og trillet en 5-er på terningen.

Du skriver: «… Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig?»

Jeg leste selv, og for meg blir det feil at Hilda skulle ha hatt en hard og «firkantet» stemme. Det er en stund siden, men jeg erindrer Hilda som en sammensatt kvinne; ydmyk, lojal - og reflektert og viljesterk. Og var egentlig Hildas liv "traurig"? Hilda står for meg om en kvinne som tok et selvstendig livsvalg.

Dette er hva jeg skrev om boken:

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge,
blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir
oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende
portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde
og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at
du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig
kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av
dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så
jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende: « (… ) Olivia (ved
Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen
arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene
hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig
visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være
nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling,
ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på
skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med
cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et
forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Jules, Marty og Liz vokser opp i München med tysk mor og fransk far. Hver sommer reiser de til Sør-Frankrike for å besøke farmoren.
Da Jules er 11 år, dør foreldrene i en bilulykke. De tre søsknene blir plassert på et internat på landsbygda i Tyskland. Selv om de bor på samme sted, og går på den samme skolen, vokser de fra hverandre. De treffes nesten bare i juleferien hos morens søster.
Som voksne møtes de tre igjen. De har utviklet seg til vidt forskjellige mennesker, men barndomsminnene knytter dem fremdeles sammen.

Vinner av EUs litteraturpris, og boken er oversatt til 30 språk så langt.

Fengende og interessant.

Leste den på norsk, men fant ikke den norske versjonen da jeg søkte den opp her. Bra oversatt forresten :-)

Julia er tilbake i barndomshjemmet. Faren er død. Det var såvidt moren fortalte Julia om begravelsesdatoen. I kirken sitter moren med hånden til slakteren, Otto, i sin.
Julia møter igjen barndomsvennene Connie og Simon. De har vokst opp i dysfunksjonelle familier alle tre. Minnene fra den gang, trenger seg på, og i bakgrunnen ruver en hemmelighet som kan ødelegge alt.

Rå, sår og trist historie. Godt fortalt om en oppvekst med store utfordringer.

Catherine Goggin er 16 år og gravid. Hun nekter å oppgi hvem som er faren til barnet. Presten i Goleen, West Cork, støter henne ut av kirken og landsbyen for fullsatt sal. Sparepengene tar henne til Dublin, hvor hun blir kjent med to unge menn, som hun får husly hos. Barnet hun føder, adopterer hun bort.
Cyril Avery er Catherines sønn. Han vokser opp hos det eksentriske ekteparet Maude og Charles Avery. Fra tidlig alder, gjør de det klart for ham at han er adoptert, og derfor ingen ekte Avery. Det er et ensomt liv, men han mangler ingenting, bortsett fra kjærlighet.
Som syvåring møter han Julian Woodbead, og det blir et vendepunkt for Cyril. Han fascineres av den fremmelige og frittalende gutten, og da de møtes igjen syv år senere, er lykken fullkommen for Cyril.
Endelig tør han å frigjøre seg fra et trangsynt og katolsk Irland, og søker lykken i Amsterdam og New York.

Denne boka har alt! Alvor og humor går hånd i hånd, og det hele er drivende godt fortalt. Man blir både fortvilet, sint og glad av å lese den. Anbefales på det sterkeste!

Stol på magefølelsen!

Jeg forlot antikvariatet med de fagbøkene jeg var ute etter. Lot «Berømte og gløymde trondheimskvinner» bli liggende fordi den ikke passet inn i mitt prosjekt. Trodde jeg. Tok en tur innom biblioteket, og magefølelsen fortalte meg at jeg hadde begått en skikkelig bommert!

Alle ære til journalist og forfatter Marte Mona som løfter disse kvinnene frem i lyset! 49 kvinner fra alle samfunnslag, fra den lutfattige og forvillete Kirsten Iversdatter (?–1674) som ble brent levende på bålet, til den styrtrike og mektige Catharina Meincke Lysholm (1744-1815) skipsreder og storkjøpmann (kvinnen bak Linjeakevitten!). Kvinner fra de fleste yrker, som Trondheims første faglærte jordmor Maren Anders (midt på 1700-tallet). Maren hadde fått sin utdannelse i København, og Trondheim var en av de første byene i Norge som fikk en utdannet jordmor. Nattmannens hustru Gunille Jonsdatter (1730-1752) som selv måtte gjøre den nedverdigende utedotømmingen om nettene.

Vi møter kvinner i samfunnets bunnsjikt som lever et usselt liv med drikking og stjeling. Desperate mødre som blir dømt til døden for å ha tatt livet av sitt eget, nyfødte barn. Og rikmannsdøtre som blir giftet bort i 13-14-åralderen til eldre menn for å øke patrisierfamilienes rikdom og makt.

Så mange begavete og kunnskapsrike malerinner, pianistinner, sangerinner, pedagoger, forfatterinner og kulturpersonligheter mellom to permer. Kvinnesakskvinner, stemmerettsforkjempere og organisasjonstalenter, som Antonie Løchen (1850-1933), stifter av Trondhjems Kvindesagsforening og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938), stifter av Norske Kvinners Sanitetsforening. Qvam er ikke «gløymt», men flere andre av disse kvinnene hadde fått sin rettmessige plass i historiebøkene om de bare hadde hatt et annet kjønn.

På få sider tegner forfatteren opp levende, informative og interessante portretter. Samlet sett gir tekstene et godt innblikk i kvinners stilling på 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet, (med hovedvekt på 1700- og 1800-tallet) samt et bilde av Trondheim på samme tid. Av slit, sult, frost, barnedød- og hjertelag – og ufattelige rikdommer og særinteresser. Klasseaspektet er tydelig til stede. Kvinnenes stilling beror i vel så stor grad på deres sosiale rang, som på deres kjønn.

Boken er organisert etter kvinnenes bosted. Kvinner i samme bydel er omhandlet i samme bolk. Hver bolk blir innledet med en kort tekst om bydelens særpreg og et kart, slik at vi praktisk talt kan følge i de portrettertes fotspor. Flere av kvinnene, de velstående vel og merke, er fotografisk representert.

Mona skriver godt og har gjort et imponerende grundig forarbeid. Dette er en bok man stadig kan vende tilbake til; den fungerer utmerket som oppslagsverk. Jeg er glad for at jeg lot magefølelsen råde, gikk tilbake til Wangsmos antikvariat og sikret meg denne kulturhistoriske skattkisten. Terningkast 5 +!

Oppvarming!

Forfatterens mor, Montse, vokser opp i Spania i en lutfattig familie. Like før borgerkrigen bryter ut, flykter hun fra hjemlandet. Nå, i en alder av 90, forteller hun datteren om sommeren 1936. Da reiste hun med den eldre broren til Barcelona. Broren, José, var anarkist og frihetsforkjemper, og det var nettopp anarkistene som foreløpig regjerte i byen. Montse var beruset av friheten og alt det nye i denne fantastiske byen. Selv har hun aldri satt sine ben utenfor landsbyen. I Barcelona møter hun sitt livs kjærlighet. Han er fransk, og etter deres eneste natt sammen, reiser han til fronten.
Montses fortelling flettes sammen med pamfletten til den franske forfatteren, Georges Bernanos. I den fordømmer han måten den katolske kirken opptrådte på under borgerkrigen.

Interessant om livet i den lille landsbyen rett før borgerkrigen. Klarte ikke å gripe meg helt, men verdt å få med seg.