Jeg tenkte for flere år siden at jeg var ferdig med Jo Nesbø, etter hvert som han ble stadig mer blodtørstig og utbroderende i voldsskildringene sine. Men da han tok utfordringen om å skrive ei bok basert på et Shakespeare-drama, ble jeg nysgjerrig. Nå har jeg altså lest Macbeth, i to versjoner på kort tid.
Først leste jeg Shakespeares drama, ei forholdsvis enkel framstilling av fenomenet "makt korrumperer", der framdrifta sort sett illustreres gjennom sceneanvisninger og dialog. 180 sider, inkl. etterord.
Nesbø har i grove trekk holdt seg til den samme problematikken, men har lagt handlingen til en uidentifisert by i Skottland (?) rundt 1970-tallet, altså bortimot 400 år etter Shakespeares utgivelse. Dette "råmaterialet" har han greid å tvære ut til nesten 600 sider ved hjelp av detaljerte skildringer av personer (inkl. familieforhold), framstilling av narkotiske stoff, omgivelser, vær og ikke minst utspekulerte drapsmetoder. Etter hvert begynte jeg å kjede meg og lurte på å avbryte, men jeg holdt ut til siste side.
Men nå er jeg ferdig med Jo Nesbø.
Spennende at du sammenligner det med å bla i et fotoalbum! Jeg forstår med en gang hvorfor du sier det.
Jeg har lest «Hus og hjem» og der var det ikke slik bruk av presens, så det er nok noe hun ønsket å gjøre for denne historien.
Det eneste jeg har lest av Markus Zusak er «Boktyven». Den er en av mine yndlingsbøker! Nesten litt rart at jeg ikke har sjekka ut flere av bøkene hans..
I hælja jobber jeg 3 nattevakter, hvor 1 er unnagjort. Blir likevel tid til å lese litt hver dag. Jeg leser «Det siste toget til London», en bok som er skjønnlitterær men bygger på en sann historie om en kvinne som redda tusenvis av barn fra nazistene under ww2. Jeg fikk denne boka i gave fra sønnen min på morsdag forrige søndag. Jeg ble virkelig overraska og samtidig veldig fornøyd med at han fant noe som traff så godt. Bøker kan han ikke ha unngått å vite at jeg liker, da jeg har metervis i hyller. Men artig at han har fått med seg min interesse for ww2, både i litteratur og film/serier.
Leste om mnem nå. Det høres virkelig ut som en spennende og annerledes historie! Jeg har lest Leksikon om lys og mørke og likte den veldig godt. Føler jeg kan si at jeg har oppdaga en ny forfatter som jeg gjerne vil lese mer av. Mnem er kanskje neste valg i hans forfatterskap!
Ella vokser opp i Tana, og tror at alle i Norge snakker samisk, som hun og familien. Hun er stolt av sin herkomst, men skjønner etterhvert at det å være same kan være problematisk. En del nordmenn blir provosert fordi samene vil ha skilt, power pointer, etc, oversatt til samisk. Hun blir kalt hårsår og masete.
Ella får høre om familiens møte med fornorskningen, og spesielt tantens opplevelser fra internat-tiden, berører.
Nå bor Ella i hovedstaden, og tar seg stadig oftere i å tenke og sende meldinger på norsk i stedet for samisk. Det tar en liten uke hjemme i Finnmark for å få tilbake flyten i språket.
Etter deltagelsen i «Stjernekamp», blir Ella plutselig ambassadør for den samiske befolkningen. Andre samer forteller henne sine sterke historier, og selv om det ble litt i meste laget for 20-åringen, valgte hun til slutt å dele både sin og andres historier. Håpet er at nye generasjoner av samer skal stå rakrygget og være stolte av herkomsten sin.
En skikkelig god, lærerik, tankevekkende, og vond bok. Den fortjener mange lesere!
Jeg er imponert over hvor mye og hvor variert du leser, Readinggirl20.
Denne helgen leser jeg Jente Kvinne Annet, av Bernardine Evaristo. Jeg har så vidt begynt med den, så har ikke fått dannet meg noe inntrykk ennå. Jeg leser også diktsamlingen home body, av Rupi Kaur. Det er hennes tredje diktsamling, og jeg har lest de to første. Denne er veldig god, men the sun and her flowers er nok fortsatt min favoritt.
Riktig god helg!
Ei vakker bok om den vanskelige kjærleiken mellom Olav og Ingunn,,,
Gjennom tre generasjoner følger vi fortelleren og hans familie. Stedet er Aleppo, og det er en by som har gjennomgått mye. Fortellerens onkel er homofil, og det er en legning som er livsfarlig å utøve i Syria. Sawsan, fortellerens søster, er flørtete og uredd, men også hun blir kuet av regimet til Hafez-al-Assad, og senere sønnen, Bashar, som fremdeles sitter ved makten. Familien ødelegges sakte, men sikkert.
Det er en interessant og viktig historie. Dessverre synes jeg den er vanskelig å få tak på. Skifte av tidsrom skjer ofte i løpet av et avsnitt, og jeg har flere ganger måttet lese om igjen for å få med meg sammenhengen. Ukjente personer dukker også plutselig opp, noe som også er en utfordring. Det hele blir ganske deprimerende.
Her er mine fem beste:
Så flott tiltak!
Jeg vil dele mine stemmer inn geografisk.
En forfatter/bok fra Norge: Mengele Zoo, Gert Nygårdshaug
En forfatter/bok fra Europa: Pinnsvinets eleganse, Muriel Barbery
En forfatter/bok fra Asia: 1Q84, Haruki Murakami
En forfatter/bok fra Afrika: En halv gul sol, Chimamanda Adichie
En forfatter/bok fra Amerika: Om mus og menn, John Steinbeck
Nå har jeg lest ut boka. Jeg har valgt å ikke lese din kommentar før nå da jeg er ferdig. Og det «morsomme» er at jeg tenkte på Gaza store deler av særlig siste halvdel av boka jeg og! Så der har vi jo hatt meget lik tanke. Stranger er gift/samboer med en dame av jødisk opprinnelse, og det kan virke som han har en interesse for å utforske sider ved religion og dette med uroen ved Gazastripen.
Jeg synes dette var en rask, men innholdsrik og fin bok. Den inneholder mye. Kjærlighet, svik, krig, religion, vanskelige valg osv. Jeg vil nok ikke deffinere dette som en dystopi, for dette er en bok hvor mye av handlingen er slik en del mennesker faktisk lever den dag i dag. Dette er en bok om okkupasjon og krigføring. Det med tunneller er jo også kjent fra Gazastripen i virkeligheten. Alt i alt en bok som var lettlest og til tider spennende. Jeg liker måten Stranger skriver på, det flyter godt. Ikke en favorittbok, men absolutt ikke bortkasta tid heller.
Øyboerne husker at tyskerne ikke var mennesker. De var roboter uten prinsipper, maskiner som var nøyaktig programmert for utplyndring og råskap, uten annen lidenskap enn kjærligheten til kraft og styrke, og uten tro på annet enn sin selvfølgelige rett til å knuse en mindreverdig rase under hælen.
Spør hvem som helst som har greie på det og de sier det samme som jeg, og hvis de sier noe annet vet de ikke hva de snakker om.
Det andre som slo meg, underlig nok, var oliventrærnes ufattelige størrelse og elde. De var svarte og knudrete, forvridde og tykke, og fikk meg til å føle meg merkelig flyktig, som om de hadde sett mennesker som oss komme tusen ganger og sett oss bli borte igjen. De hadde noe tålmodig allvitende ved seg.
En kan ikke alltid klandre soldatene for deres ugjerninger, for jeg vet av egen erfaring at de er en naturlig følge av den berusende lettelsen over ikke å behøve å tenke lenger. Ugjerningene er ofte rett og slett en gjengjeldelse for pinen en har utholdt. Katarsis er ordet jeg lette etter.
For meg var krigen en erfaring som formet hele tenkemåten min, den var det dypeste personlige sjokket jeg noen gang har opplevd, mitt livs største og mest dyptgripende tragedie. Den ødela min patriotisme, den forandret mine idealer, den fikk meg til å tvile på hele pliktbegrepet, og den gjorde meg skrekkslagen og trist.
Gudene skal vite at en bare er ung en gang, men i hennes tilfelle var det en gang for mye.
Jeg ville sagt til presten at Gud skapte meg som jeg er, at jeg ikke hadde noe valg, Han må ha hatt en mening med å skape meg slik, at Han kjenner de endelige grunner til alt og at det derfor må være bare av det gode at jeg er som jeg er, selv om vi ikke kan vite hva dette gode er.
Fra Il Duce:
Noter dette. Det skal gjøres absolutt klart for våre folk i Afrika at denne praktiseringen av såkalt "madamisme" må opphøre. Jeg kan virkelig ikke tåle tanken på at italienske menn flytter sammen med innfødte kvinner og blander ut vårt rene blod. Nei, det er ikke innfødte prostituerte jeg tenker på. De kvinnene er helt nødvendige for å holde moralen oppe blant soldatene våre der. Det er kjærlighetsforhold jeg ikke vil ha noe av.