Jeg leser de samme bøkene som forrige helg; Det vokser et tre i Brooklyn, og Økonomi forklart for min datter. I løpet av uka har jeg lest en krim: Stormen, av Frode Granhus. Boka kom ut for flere år siden, og den har nok kommet opp som forslag ett eller annet sted. Terningkast 5. Denne helgen er jeg så heldig å få tilbringe et par dager med barnebarna, og det er herlig! Ønsker alle en fin sommerhelg!
BOKOMTALE: Fra Blokka av Jonas T. Bengtsson. Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Danny sitter i fengsel pga vold. Dette er sjette året, men plutselig får han en uventet prøveløslatelse. Han oppsøker vennene, fra den gang de vokste opp i samme blokk i et dårlig område i København. Christian har nå blitt politi, men Malik er sporløst forsvunnet. Danny gjør alt han kan for å finne ham.
Denne boka måtte jeg "smake" litt på. Resultatet ble at jeg likte den. Slutten kom dessuten som en stor overraskelse, og det liker jeg godt!
Stine Aske som svar til Anne Berit Grønbech :
14:34, 21. juni 2022 Diskusjon: Anne Berit Grønbech om En etter en av Ruth Ware av Ruth Ware
Helt enig med deg, er Ruth Ware fan og dette var ikke den beste av henne :)
Sånn skal det gjøres! Alldeles strålende krim!
: et lite hus som ville ha vært ganske pent pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein.
Det er pride-måned og i den forbindelse leser jeg litt "skeiv" -litteratur, og Tonje F Garviks bok er noe av det aller beste jeg har lest i år uansett sjanger. Med klokskap,innsikt, nærhet og klokskap forteller hun sin egen historie om hvordan det er å være lesbisk. Jeg vil påstå at den er så god at den burde være pensum på skolen.
Les gjerne omtalen min her.
Hogne Hongset skrev denne boka i 2016.
Den er helt rå og avslørende når det gjelder kraftbransjens manipulerende lobbyvirksomhet. Vi merker de sørgelige virkningene av denne kyniske lobbyvirksomheten i dag, med de høye strømprisene vi nå har fått.
Det har gått akkurat slik som han beskriver det, etter at kraftmafiaen har fått det som de ville, de lurte politikerne trill rundt med strømkrisemaksimeringen, med påstander om de "nødvendige" utenlandskablene,
som nettopp har ført til mye høyere strømpriser i Norge, for det er vi strømkundene her i landet som betaler dyrt for dette gildet ...
Det viktigste med denne boka er nettopp de avsløringene av kraftbransjen, alle løgnene og fortielsene om nødvendigheten/utførelsen/resultatene av kabelutbyggingen og vindkraften, politikernes udugelighet og den samfunnskritikken som boka egentlig handler om.
Etterordet bakerst i boka er egentlig den viktigste teksten i hele boka, og den vil jeg ta med her, til ettertanke,
sitat:
Energi er en fundamental forutsetning for moderne samfunn. God tilgang på energi, og også prisen på energi, er helt avgjørende for et lands konkurransekraft. All næringsvirksomhet er avhengig av energi, ikke minst industrien. Og en velfungerende industri er et lands sikreste basis for verdiskapning og utvikling av arbeidsplasser.
Vannkraften vår er evigvarende, kanskje også den enkeltfaktoren som har vært mest avgjørende for at vårt land er utviklet til et verlferdssamfunn.
I 1990 ble norsk energipolitikk lagt drastisk om. Men hvordan begynte det hele? Og når? I et historisk perspektiv er det ikke veldig lenge siden.
Det første kommersielle vannkraftverket i Norge ble bygd i 1885. Hundre år senere var elektrisk energi en selvsagt del av hverdagen for alle, hjemme og på jobb. Ble strømmen borte, stoppet alt. Det ble kaldt og mørkt, radioen ble taus og TV-skjermen svart.
De siste tre tiårene har så forbrukerelektronikken tatt oss for alvor. I dag er det selvsagt at PC-en, lesebrettet og smarttelefonen fungerer, internett gir oss tilgang til verdens kunnskap og at vi kan strømme og laste ned musikk og filmer. Men PC-en kom ikke før i 1985, internett i 1995 og Steve Jobs første iPhone kom i 2007.
Uten elektrisiteten ville vår tilværelse vært svært annerledes.
Det begynte i Skien. Og det begynte med Gunnar Knudsen, den senere legendariske statsminister Gunnar Knudsen. I 1885 etablerte han et vannkraftverk på Laugstol Brug, som han hadde vært med på å starte året i forveien. Som statsmninister i to perioder (1908-10 og 1913-20) ble Gunnar Knudsen den viktigste pådriveren til å sikre offentlig eierskap til vannkraftressursene, gjennom konsesjonslovene. Disse lovene sikret at samfunnet overtok eiendomsretten til kraftverkene gjennom hjemfallsordningen. Det innebærer at kraftverk som ble bygd av private aktører, blir overtatt vederlagsfritt av staten etter konsesjonsperiodens utløp. Denne perioden var opprinnelig 50 år, er senere utvidet til 60, og i 2007 til 75 år. Slik ble fellesskapets eierskap til vannkraften sikret. Bakgrunnen for konsesjonslovene var at utlendinger, først og fremst tyske interesser, tidlig hadde startet oppkjøp av norske fallrettigheter i stor skala. Under siste krig fulgte naziregimet opp arbeidet med å få norsk vannkraft til Tyskland, for å bidra til den tyske krigsindustrien. Rikskommisær Josef Terboven var en ivrig forkjemper for dette. Så arbeidet med å sende norsk vannkraft ut av landet, har lange tradisjoner.
Kraftbransjen har i løpet av 25 år tatt godt vare på de mulighetene energiloven av 1990 åpnet opp for bransjen. Erling Diesen sier det treffende på slutten av kapittel 55:
"-Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler."
La meg her takke Erling Diesen. Han er en særdeles velorientert 84-årig pensjonist, tidligere direktør i Buskerud Energiverk og mangeårig NVE-sjef. Siden han forlot NTH som fersk sivilingeniør i 1956, det er 60 år siden(!), har han samlet mer kunnskap enn de aller fleste om norsk vannkrafts utvikling, fram til det den er i dag. Han har gjennom flere samtaler gitt mer førstehånds innsikt i det som skjedde da energiloven ble vedtatt. Han har selvsagt lest gjennom og har godkjent det han er sitert på i denne boken. Så takk til deg, Diesen! Så er det riktig å legge til følgende: I vår samtale sa ikke Erling Diesen Kvarmes energilov, han brukte det reelle navnet på den energiministeren som fikk loven vedtatt.
Det er utrolig kortsiktig av oss som nasjon, dersom vi lar kraftbransjen skusle bort den åpenbare konkurransefordelen rimelig vannkraft er. For det er det som vil skje, om vi bygger flere utenlandsforbindelser enn nødvendig for å sikre oss tilstrekkelig energi i tørrår. Til dette formålet har vi allerede lenge hatt langt mer utvekslingskapasitet enn det som trengs.
Når kraftbransjen vil ha flere kabler til utlandet, er det dessverre en kynisk strategi for at vi skal importere høyere strømpriser. Forslaget til endring av energiloven som Tord Lien la fram 15.april 2016, skal åpne for nettopp det. For det er her i landet bortimot all el-kraft selges. Når kraftselskapene er spesielt ivrige etter å få bygge kabler til Storbritannia, er det fordi prisene er betydelig høyere enn både her og på kontinentet. De prisene vil kraftselskapene importere.
Stortinget arrangerte en åpen høring om regjeringens forslag fredag 10.juni 2016. I denne høringen opptrådte blant andre administrerende direktør i Energi Norge, Oluf Ulseth. Han uttalte blant annet at regjeringens lovforslag
"- - legger til rette for å utvikle verdiskapingspotensialet i den regulerbare norske vannkraften, og er til fordel for konsumentene i Norge i forhold til forsyningssikkerhet".
Det han ikke sa, er at den økte verdiskapningen han snakket om, ikke vil komme fra økt krafteksport, men i all hovedsak fordi flere kabler vil presse strømprisene opp, i Norge. For deg, meg og alle andre private forbrukere. Og for all næringsvirksomhet. Det som blir eksportert i de nye kablene, vil først og fremst være konkuransekraft og arbeidsplasser.
Ulseths påstand om at nye kabler er en fordel med hensyn til forsyningssikkerhet, er godt over grensen til manipulerende bruk av fakta. Selv uten de to kablene som er under prosjektering/bygging, har vi allerede mer enn tilstrekkelig utvekslingskapasitet for å sikre oss strøm nok i tørrår. At vi skulle trenge flere kabler av hensyn til forsyningssikkerhet, er faktisk en ren løgn.
Ulseth og andre som ønsker seg flere kabler, påpeker ofte at nye kabler har en positiv miljøeffekt, fordi vi bidrar med ren energi inn i fossilbasert energimarked. Dette er også en høyst tvilsom påstand. For det første har vi ikke mye overskudd å eksportere. Økt produksjon av fornybar energi i Norge betyr også i praksis i all hovedsak mer vindkraft. Denne kraftproduksjonen er dessuten svært kostbar, og det er snorme kostnader forbundet med å frakte den til for eksempel Tyskland. En stor del av energien tapes underveis. Og hvis det trengs mer vindkraft i Tyskland, hvorfor skal de vindmøllene bygges i Norge?
Samme dag som høringen om lovendringen fant sted i Stortinget, hadde konsernsjefen i Agder Energi, Tom Nysted, en artikkel i Dagens Næringsliv. Der formante han Stortinget om at adgangen til å bygge private kabler må åpnes så raskt som overhodet mulig. (Agder Energi er sammen med Lyse Energi klar med søknad om konsesjon!) Også Nysted brukte miljøargumentet for alt det er verdt. Hans hovedargument er at våre vannmagasiner kan bli back up for utlandets vind- og solkraft, vi kan bli Europas "grønne batteri". For å få til dette vil Nysted ha mange flere kabler, og han vil ha det fort.
Våre vannmagasiner er riktignok store i vår lokale målestokk, men som balansekraft i europeisk energisammenheng betyr de svært lite. Dette vet Nysted, men nevner det ikke. At flere kabler primært vil drive strømprisene opp for alle her i landet, nevner han selvsagt heller ikke. Nærmere direkte løgn er det vanskelig å komme.
I tillegg til kraftselskapenes politiske råkjør for å få presset strømprisene opp her i landet, går det en parallell prosess. Den er også interessant å følge. I arbeidet med Høyres valgprogram for neste fireårsperiode, har Nikolai Astrup foreslått at det skal programfestes å åpne for delprivatisering av Statkraft, som i dag er helstatlig. Regjeringens plan har altså to ledd. Nye kabler til utlandet skal få kraftprisene opp. I neste runde skal så kapitalsterke private aktører, i og utenfor Stortinget, få anledning til å forsyne seg av de økte inntektene.
En delprivatisering av Statkraft vil dessuten i realiteten redusere den offentlige kontrollen av kraftbransjen, slik den tilsvarende prosessen i Statoil har svekket myndighetenes kontroll med oljebransjen.
Gunnar Knudsen var venstremann, og en politiker vi alle bør prise oss lykkelige for at landet fostret i en avgjørende tid. Vi står nå overfor et nytt, og like avgjørende valg på energiområdet. Hvis regjeringen skal få flertall for å åpne for private kabler til utlandet, og for å la private aktører få forsyne seg av vårt felles arvesølv, må den få flertall ved hjelp av minst ett av støttepartiene i Stortinget. Det blir spennende å se om dagens venstreleder, Trine Skei Grande, skal gi regjeringen flertall for å rive ned det Gunnar Knudsen sto i spissen for å bygge opp.
August 2016
forfatteren
Det må skapes inntrykk av at det kan bli krise. Og at det bare er flere kabler som kan hindre det. Argumentasjonen er enkel, og den må bankes inn. Det hender det er vindstille, både i Norge og Sverige. Mas om det, gjenta det og gjenta det og gjenta det. Helt til folk våkner med det i ørene når de må opp og slå lens om natten, og fomler med lysbryteren.Fortsett gjerne med de miljøargumentene også, så er den menigheten med. Men redselen for strømmangel er det eneste som kan få et flertall av politikerne til å akseptere flere kabler. De vil ikke risikere å få skylda for strømkrise. De fikk en prøve på det i Midt-Norge i 2008. Da gikk prisene der opp i over 14 kroner for en kilowattime. Da var det noen av politikerne som pissa i buksa.
De har engasjert en som kan spillet. For det første, gjentagelsens kunst, den raffinerte Goebbels for lenge siden. Og den virker. Det viser seg, gang på gang. Når det gjelder å mase om forsyningssikkerhet, så er det helt klassisk. Hvis du har et argument som ikke holder vann, må du gjenta det og gjenta det og gjenta det. Til slutt blir det en sannhet.
Her er det ikke ferietid nå, selv om sommeren vel kan sies å ha kommet :) Jeg pleier å reise mer om våren og høsten, og nyter sommeren hjemme i Norge - og litt i Sverige.
Denne helgen leser jeg Det vokser et tre i Brooklyn, av Betty Smith. Boka utkom i 1943, og følger livet til den fattige familien Nolan. Det er en bok som er solgt over hele verden, og som har fått gode kritikker.
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/lGAkL/bokanmeldelse-betty-smith-det-vokser-et-tre-i-brooklyn
Jeg har også såvidt begynt å lese Økonomi forklart for min datter - en rask innføring i kapitalismens historie, av Yanis Varoufakis, og gleder meg til å lese mer i den.
Ønsker alle en god helg!
På skitur i påskefjellet, blir Norges statsminister kidnappet. Alarmen går, og blir til panikk da kravet fra kidnapperen kommer. Vedkommende har kun et lite krav. For å spare statsministerens liv, skal politikerne på Stortinget spille et parti sjakk. Twisten er at for hver brikke kidnapperen tar, dør et menneske. Hver av de svarte brikkene representerer en samfunnstopp, eller statsansatt.
Spillet starter dramatisk; en trailer utenfor Stortinget får sideveggene på hengeren blåst ut, og det som har skjult seg der, får nakkehårene til å reise seg på noen og enhver. I et glassbur sitter statsministeren bundet til en stol. Han er kledd i sort, har hette over hodet, og rundt halsen henger et bombedisplay som starter nedtellingen…
Anton Block og makkeren Björk i beredskapstroppen må kjempe mot klokka i et umulig kappløp.
Spennende og annerledes, hvor sjakkekspert Atle Grønn går god for sjakkpartiet som spilles.
Tidsfikserne er tilbake for å rydde opp i kaoset som Tidstyven forårsaker. Tidsfikserne er Sigurd og Anne, men det må du ikke si til noen. Det er strengt hemmelig! Denne gangen må de helt tilbake til år 793. Tidstyven har rotet det til slik at det plutselig er blanke sider i boka hvor det står om tokt utført av vikingene. Saken skal selvfølgelig vise seg å få noen komplikasjoner.
Fin og lærerik serie. Så lettlest at de som har litt leseerfaring, fint kan lese den selv.
Det er sommer, og året er 1965. Vi befinner oss i den fiktive byen Klipphus på svenskegrensa. Der ligger den store festningen, Henriksten. En dag medlemmene i detektivklubben, De tre lykter, er oppe ved festningen, hører de gravelyder under seg. En kveld kan de også se en pike i gul kjole som svever opp trappa oppe på festningen. Trioen bestemmer seg for å undersøke saken, og det fører til flere uheldige hendelser, uten at det gjør boka for skummel for de minste.
Dette er en bok for barn- og ungdom, som også er gøy å lese for voksne. Lett og billedlig skrivestil med en snert av humor. Fin gavebok!
Marit Håverstad som svar til Lisbeth Kingsrud Kvisten :
15:53, 16. juni 2022 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om Familieleksikon av Natalia Ginzburg av Natalia Ginzburg
Det spesielle for meg var at jeg faktisk kjente meg igjen i en god del av familiebeskrivelsen, enda jeg er vokst opp i en relativt fredelig og lite utagerende familie. Men de felles minnene, alle "standard-replikkene", alle minneverdige utsagn fra nære og fjerne familiemedlemmer og husvenner, der var jeg på hjemmebane! Den dag i dag skal det bare et lite felles stikkord til under et møte med en eller annen slektning, så dukker de opp, onkler og tanter, sitater fra bøker o.l.
Italias historie fra mellomkrigstida og framover kjente jeg vel til i grove trekk, men her fikk vi også et innblikk i hvordan både fascismen og krigen påvirket hverdagslivet i ulike lag av befolkningen. Tankevekkende og interessant. Jeg endte på en femmer.
Men i likhet med deg falt jeg litt av lasset mot slutten, da persongalleriet ble for omfangsrikt.
Norah siterer Slaget om Narvik av Alf R. Jacobsen (side 28)
14:02, 16. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Det kan ikke være riktig og rasjonelt at en overfallsmakt skal vinne en rekke fordeler ved å sønderrive alle lover og skjule seg bak motstanderens medfødte respekt for loven. Humanitet må være vår rettesnor mer enn legalitet.
Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler.
BOKOMTALE: Jentene i graven av Jan Magne Stensrud. Leseeksemplar fra Bokhuset
Boka er todelt. På slutten av 30-tallet, følger vi Olivia, som kommer til gården Skogstad i Drangedal. Så blir det krig. Rundt gården holder det til mange motstandsfolk, og Olivia får et spesielt godt øye til en som kaller seg Olav. I nåtiden jobber Jane som journalist i lokalavisa. Det kommer inn en melding om at det er funnet tre kvinner som er nedgravd like ved Skogstad gård. Likene viser seg å stamme fra 50-tallet. Jane begynner å grave i saken.
Dette er en veldig god debutbok hvor både historie og krimelementer er flettet sammen på en fin måte. Språket flyter fint, og spenningselementet holder lett lesedriven oppe.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
02:15, 15. juni 2022 Diskusjon: Ajiniakra om Til dancing boy roman av Sara Johnsen av Sara Johnsen
Ser ut til at vi har en ganske lik opplevelse av denne boka!
Til det siste spørsmålet ditt er jeg litt usikker. Jeg ble frista av å lese den, men kan godt være jeg er litt sær på hva jeg velger og at mange helst unngår det..
Yusuf, (12), ser alltid fram til at onkel Aziz kommer på besøk. Da disker moren opp med de lekreste retter, og før onkelen drar, gir han Yusuf en mynt.
Etter et slikt besøk, blir Yusuf bedt om å bli med onkelen. De skal ta toget til kysten, noe Yusuf har drømt om i årevis.
Så snart de er framme, endres alt. Yusuf blir overlatt til Khalil, som kan fortelle at Aziz ikke er onkelen hans. Han har kjøpt Yusuf av foreldrene. Faren hadde stor gjeld, og betalingen var sønnen.
Yusuf savner foreldrene, men han venner seg til det nye livet forholdsvis raskt. I den nye tilværelsen, får Yusuf kunnskap om Afrika, som visstnok er fullt av sykdom, stammestrider, overtro, og slaveri.
Synes boka er ujevn og ganske usentimental. Hadde forventet å bli mer berørt av Yusufs slavetilværelse. Den tok seg opp mot slutten, men det var litt i seneste laget.
Norah siterer Demokratiets langsomme død av Janne Haaland Matlary (side 14)
20:57, 14. juni 2022 4 har det som favoritt.
En demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått.
Sist sett
