Bokelskere.no

Jeg likte den kjempegodt, til jeg kom godt over halv veis, da stoppet liksom hele boken opp...

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.

Jeg har kommet halvveis i denne, og så stoppet det litt opp. Fin lesning, og mye interessant fra livene til tre generasjoner, men jeg savner noe ‘drive’. Kanskje jeg leser ferdig senere, nå sovner jeg bare!

Diktsamlingen kan sees på som en slags sørgesang hvor dikteren prøver å finne balansen mellom det fine man opplever som menneske og de mer tøffere tidene man gjerne må gå gjennom. Her minnes dikteren gamle britiske poeter som gikk bort for flere hundre år siden men også noen som gikk bort så altfor tidlig i vår tid.
Samlingen er oversatt til et nydelig nynorsk språk av Oskar Vistdal.

Hele omtalen med sitater fra noen av diktene kan leses her.

Ble litt satt ut av den brutale starten og det tok litt tid å venne seg til hvordan boka var skrevet. Den tar opp et viktig tema, som er gjenkjennelig, men synes det ble litt upersonlig med tanke på at ikke et eneste navn er nevnt. Mulig dette er forfatteren intensjon, men for min del ble det etterhvert et irritasjonsmoment, og konsentrasjonen sviktet til tider.

Jeg sender deg et svar på melding :)

Den aller første utgaven av Womens prize for non fiction ble vunnet av kanadiske Naomi Klein i sommer, og etter endt lesing forstår jeg veldig godt at hun stakk av med prisen for dette var veldig bra.
I omtalen skriver jeg blant annet....
"Utgangspunktet for denne boken er at forfatteren, feministen og aktivisten Naomi Klein fra Canada til stadighet ble forvekslet med en amerikansk forfatter, feminist og aktivist ved navnet Naomi Wolf. Dette var noe Naomi Klein oppdaget helt tilbake i 2011, og til å begynne med bare ristet hun litt på skulderen av det. Begge Naomiene holdt til på venstresiden i politikken og hadde mange av de samme verdiene, begge ble sett på som skarpe stemmer og begge har skrevet feministiske bøker. Men så skjer det noe med Naomi Wolf for hun tar rett og slett en u-sving rent politisk og havner til slutt helt på ytre høyresiden og inn i konspirasjonsland, og blir i en periode fast gjest i programkonseptet «War room» som Steve Bannon stod bak.
Steve Bannon var i sin tid en av ekspresident Donald Trumps rådgivere. Når Naomi Wolf beveget seg stadig lenger vekk fra de verdiene hun hadde felles med sin navnesøster var det ikke lenger like «morsomt» å bli forvekslet med henne. Naomi Klein undrer seg over hvordan det har seg at noen på relativt kort tid kan endre meninger så kolossalt som det Wolf gjorde, går fra å være en skarp feministisk stemme til å bli en konspirasjonsteoretiker av rang."
BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE! 🙂

Hele omtalen kan leses her.

Lier Horst sine bøker om Wisting har jeg ikke fått helt taket på. Thomas Enger, derimot, er jeg en stor fan av. Da Blix/Ramm-serien kom, måtte jeg naturligvis lese den. De to første bøkene likte jeg godt, men Slagside, som jeg akkurat har lest, var for actionpreget for min smak (hvor mange personlige tragedier skal hovedpersoner i krim ha?). Så jeg er usikker på om jeg skal lese Arr.

Har ikke helt startet med å lese denne helgen, vært litt opptatt med andre runde av covid. Her i Østfold har været vært vilt i dag, med masse vind, regn og springflo. På planen står boka som lesesirkelen nå skal starte på, Swanns kjærleik, av Marcel Proust. Jeg har ikke lest noe av ham tidligere, så det blir interessant. Jeg har også planer om å starte på den siste boka i Mino-trilogien, Afrodites basseng, av Gert Nygårsdhaug. Den gleder jeg meg til. Den første boka, Mengele Zoo, er en av mine favoritter. Ønsker alle bokelskere en fin helg!

Science fiction-forfatteren og dramatikeren Tor Åge Bringsværd er utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Utmerkelsen skal overrekkes i Vestby 28. august, skriver kongehuset.
Han får ordenen for sitt fremdragende forfatterskap.
Bringsværd (84) er særlig kjent for å ha skrevet en rekke science fiction-verker sammen med Jon Bing. Serier som «Blindpassasjer» ble særlig populære på 1970- og 80-tallet.Skråstilt tekst

Klipp fra BOK365 i dag. Vel fortjent og sjølsagt nyhetsmelding fra et bokforum. Riktignok saksa fra NTB, men likevel: Er ikke dette en mangelfull beskrivelse av en av mine yndlingsforfattere? Man kunne vel ha spandert litt ekstra informasjon om forfatterskapet, som omfatter alle mulige (og til dels umulige) sjangrer? At han avspises med "fremdragende" (!) forfatterskap ergrer meg veldig!

Danske Solvej Balle bare fortsetter å imponere for etter fem bøker i serien om Tara Selter som sammen med mange andre er fanget i en tidskapsel, er jeg stadig like begeistert for denne serien. I denne femte boken står både kjærligheten og ikke minst vitenskapen sentralt. Kan Tara få et forhold til den nå meget yngre ektemannen sin til å fungere til tross for at han fremdeles er i begynnelsen av tjueårene mens hun er en dame i femtiårene? Vel, den som leser får vite.
Minst like viktig er Balles budskap til oss som lesere om å forbruke mindre av verden, bli mer bevisste som mennesker når det gjelder hvordan vi forvalter ressursene.

nydelig stillegåede lesing - ansvaret med å arve jord og leve livet med det gjennom årtider.

Endelig fant jeg en bok jeg ble så engasjert i at jeg brukte all fritid til å lese - det er lenge siden sist! Best likt jeg de første 2/3 av boka, slutten kom litt for fort. Eller var det bare meg som ville den skulle vare? Boka er for alle samfunnsengasjerte, naturelskere og forbrukere av moder jord. Den har både kjærlighet, vennskap, savn og spenning.

Da er boka bestilt :)

Fredag leste jeg ferdig Vinden som legger øde, av Selva Almada. En kort, lettlest bok som ikke nådde helt opp for min del. Jeg har nå startet på Skygger, av Sara Strømberg. Krimdebut fra Sverige, utgitt i Norge i fjor. Hun vant Årets debut i Sverige for denne boka, og oppfølgeren vant Årets krim. Så her er det høye forventninger :) Jeg har lest ca 50 sider, og så langt, så bra. Fortsatt god helg, alle!

Helt enig. Orker ikke lese den ferdig en gang. Er så "sukkersøt" i teksten at jeg føler meg kvalm. Enten er dette en bok som redaktøren aldri skulle gitt ut eller så har oversetteren gjort en dårlig jobb. Historien er viktig, men den er gjengitt helt håpløst.

En roman om nye sjanser og blomstrende samfunn fra forfatteren av The Lighthouse Bookshop.

Den spirende landskapsarkitekten Luisa MacGregor sitter fast i et spor - hun hater sjefen sin, hun bor sammen med søsteren sin, og hun sørger fortsatt over tapet av mannen sin for mange år siden. Så når hun får muligheten til å ta på seg å utvikle et jordstykke i en ganske bortglemt og fattigslig landsby, ser hun sjansen til å bygge en hage som kan få området til å blomstre.

Da hun ankommer den nedslitte kystbyen Collaton på nordvestkysten av Cumbria, innser hun at dette kan bli en utfordring. Men sammen med Cas, en lokal idrettslærer, og Harper, en tenåring hvis liv har tatt feil vending, er hun fast bestemt på å få hagen i gang.

Så når samfunnet kommer sammen og hagen etter hvert begynner å ta form, føler hun at lykken kan ha snudd. Kan hun dyrke gode ting på denne steinete bakken? Og kan kjærligheten blomstre underveis...?