Etterpå var alt stille. Jeg sov ikke, bare kjente noe varmt komme fra underlivet mitt, lukket øynene og lot som det ikke fantes. Jeg gråt helt stille og lot som om vi ikke fantes.
Det er kanskje dette jeg synes er så vanskelig, med nærheten, at det skal være så alvorlig.
Jeg lurer på hvorfor for eksempel narkomane leser/tenekr/snakker om Dostojevskij, både kvinner og menn, hva har han noen gang gitt dem?
Jeg likte denne boka veldig, veldig godt, og jeg gleder meg til flere bøker fra Fjæren. Alle setningene virker veldig gjennomtenkte, og jeg liker hvordan forfatteren fremhever det unge skjøre (håret, de lange bena, den bleke huden, leppene og øynene) mot det gamle grove (rynkene i panna, linjene i ansiktet, hendene og kroppen). Til tross for dette rynket jeg ikke på nesa en eneste gang gjennom boka, Fjæren får det hele til å fremstå fint og naturlig. De passer sammen.
Jeg synes likevel at det til tider var vanskelig å henge med på hvem som sier hva. Jeg måtte flere ganger lese avsnittene igjen og igjen, siden det ikke kommer frem hvem som sier hva før siste setning i avsnittene. Dette er slitsomt. Jeg mener ikke at det burde stå "mann" etterfulgt av et kolon, men det hadde kommet tydeligere frem hvis ikke skrivemåten til jenta og skrivemåten til mannen var identiske. Mannen og jenta er til tider så like (sta, avvisende, drømmende og tankefulle) at jeg ville fått mer ut av boka hvis jeg måtte slippe å tenke på hvem som fortalte hva. Pluss for Nabokov-preferansen, jeg var redd boka ville være nærmest en kopi av Lolita, men det var den langt ifra.
Jeg er imponert!
Vær stolt av deg selv, pleier vennene hans å formane ham om, men hva er det egentlig å være så stolt av?
Noen ting skal man ikke vite, ikke finne ut, noen veier skal man ikke gå, noen dører skal man ikke banke på.
Man trenger ikke å forstå for å elske bunnløst.
Han kan sitte i T-banevogna og iaktta de andre. Late som om han ser ut gjennom vinduet på fjellveggen som raser forbi, men egentlig betrakte dem alle i vindusglassets speilbilde. Betrakte dem, ta dem inn, dissekere dem, en slags samleraktivitet. I all stillhet eier han dem.
Tvil er mer skadelig enn nær sagt alt annet.
Kjærlighet og kontroll - de to tingene lar seg ikke skille fra hverandre.
Egentlig vil han rope høyt, riste i sin elskede, tuske liv i ham, slå ham, kjærtegne ham, trøste. "Ikke gråt, kjære deg! Ikke gråt!" Men han roper ikke. Han slår ikke, kjærtegner ikke, trøster ikke.
Skal du drive og tørke tårer, er du nødt til å bruke hansker!
"Sitter du der og henger med nesa i en bok nå igjen," sa hun. "Det er derfor du er så liten og blek og elendig - fordi du ikke er ute som andre unger."
Men jeg var da ute - jeg var da ute støtt, nesten. Men tante Edla og onkel Sixten ville helst at jeg aldri skulle komme inn. Så de er vel glade nå da, skulle jeg tro, nå som jeg aldri kommer inn mer.
Benka hadde jo både far og mor og all ting, og da trenger en jo ikke å ha hest også.
Det er sikkert temmelig sjelden ånder på pilsflaskene fra Stockholms Bryggerier.
Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.
Folk vasser rundt i den samme mentale dritten uansett hva jeg sier til dem.
Jeg trodde ikke homser likte å ligge med kvinner. Det er vel på en måte litt av poenget med å være homse.
Dette er aller første gang Nina har drept noen. Det føles rart, synes hun, og det var dumt det måtte gå så langt. Men man lyver ikke om lyrikk.
Det som Nina synes er fint med Gregersen, er at han alltid er blind.
Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.