Nydelige Jonas som gleder seg sånn til å begynne på skolen!
Scenarioet som Bjørneboe her så kløktig beskriver er både et historisk tilbakeblikk og en fortelling om skolen som mange kan kjenne seg igjen i. Alle husker vi skoledagene og har minner og opplevelser som også kan prege oss i voksen alder.
En av våre aller største forfattere gjennom tidene gir leseren både rå realisme og vakre setningspassasjer når han lar historien om Jonas og skolen få utbrodere seg.
Undertegnede elsker den delen der tankene og følelsene til Jonas beskrives før han faller i søvn. Dette er diktning på sitt ypperste, og akk så relevant. Det er faktisk litt forskrekkelig å se hvor mange likheter skolevesenet i dag faktisk har med tiden denne boka ble skrevet på. Selv om forståelsen og kunnskapen om lese- og skrivevansker har blitt større, er lærere fortsatt mennesker, på godt og vondt, med makt til å påvirke et lite menneske.
Boka handler om å ha en rett til å høre til og bli hørt, selv om man tilsynelatende ikke passer inn i det velsmurte samfunnsmaskineriet, og at små mennesker trenger voksne som ser dem for det de er og ikke for det de skulle ha vært.
Historien om Jonas er så godt beskrevet, - både på det ytre og indre planet. Også de andre barnas opplevelser og tanker er usedvanlig detaljrike og troverdige. Har du ikke lest denne klassikeren før, så vil jeg på det sterkeste anbefale den. Et "must" for alle voksne, enten de arbeider med barn eller ikke. Jens Bjørneboe - en solid femmer får du av meg i dag.
Et lurt forslag.
Vil benytte anledningen med det samme til å reklamere for Bjørnson-festivalen her i Molde som starter i dag. Mye interessant,gå inn på bjornsonfestivalen.no og les mer.
Døden er noe absolutt og ikke forhandlingsbart som man må akseptere og forsøke å finne en måte å forholde seg til på så godt man kan. Døden kan komme når som helst og ramme skånseløst. Den kan være en langstrukken prosess og etterfølge forferdelige lidelser, eller komme som lyn fra klar himmel. Men døden er en tredje psrt. Objektiv i sin totale mangel på medlidenhet. Den river de elskende fra hverandre, men det skjer uten deres innvirkning.. Hva døden enn er, så er den ikke svikefull. Aldri utspekulert. Og, som sagt, helt og holdent endelig. Man kan ikke tale døden til fornuft, påvirke den. Døden angrer seg aldri. Døden etterlater en helt uten håp.
I livet inntreffer det hendelser så forferdlige at sjelen vegrer seg for å fastholde dem i øyeblikket, men inntrykket blir sittende og fremtrer snart igjen med uimotståelige styrke.
(Strindberg)
Vi tror at vi elsker,når vi egentlig å bli elsket[...]
Husk dette. Alltid. Ikke hvordan du ser ut, men hvordan du ser på deg selv. Du er alt sammen. Tankene dine, ideene dine, talentet ditt,kroppen, til sammen er de en helhet. Aldri la den deles opp. Ikke godta at du bare er delvis elsket. For det er ikke kjærlighet. Den som virkelig elsker deg, elsker hver eneste del av deg, alt det som er deg.
Vi kan aldri få vite hva som kunne ha vært, sa Elisabeth. Ingen får oppleve alt. Vi må velge. og noen ganger blir valgene gjort for oss. I det minste føles det sånn.
Det er merkelig hvordan det man virkelig trenger, faktisk kommer til en på de mest uventede måter.
Du kan ikke få bare litt liv. Det er liv. Og så er det ikke noe liv i det hele tatt.
Det er det gode bøker gjør, tror jeg, sa han. De setter i gang ens egen tankevirksomhet. Får en til å grunne over sitt eget liv. På godt og vondt. Det er både trøst og lærdom i gode bøker.
Men etter at jeg begynte å dele bøker med Elias, har jeg skjønt at det finnes to typer leseropplevelser, og at de ikke er motstridende. Dels min egen private opplevelse. Dels vår felles opplevelse.
Denne helga er det barnebarn i hus,så da går det litt opp og ned med lesinga. Men holder på med Boken om San Michele av Axel Munthe,mitt eksemplar er fra 1933 så det er så trivelig å lese. Liker godt den gamle skrivemåten.
God helg.
Jeg hadde ikke sittet lenge under pergolaen foran en flaske av don Dionisios vino blanco før det gikk op for mig at Annarella visstnok hadde rett, men jeg måtte tømme hele flasken for å være sikker i min sak. Da Gioconda, hennes sortøiede datter, rakte mig det annet glass av den nye flaske,hadde jeg fått klarhet. Ja, don Dionisios vino blanco var best! Den så ut som flytende solskinn, den smakte som gudenes nektar, og Gioconda lignet en ung Hebe når hun fylte mitt glass.
Ja vi er landstrykere på jorden.
Vi vandrer veier og ulende,
stundom kravler vi,stundom
går vi oprett og trår hverandre
ned.
Knut Hamsun.
Meget spennende krim av Frode Granhus igjen. Han makter å stadig skape nye plott uten å gjenta seg selv. Godt språk, smart plott, særs gode miljøskildringer. Mer i min omtale HER
Jeg er på ferie hjemme på Østlandet, da blir det mye farting hit og dit for å besøke familie og venner,så det blir ikke så mye lesing. Men har begynt på En flyktning krysser sitt spor av Sandemose som jeg leser innimellom når det byr seg en anledning.
God helg til alle.
Jeg elsket "Blomstenes hemmelige språk" og ser frem til å lese denne nye og heldigvis har jeg den liggende på vent. Etter denne engasjerte omtalen tror jeg at jeg puffer den litt lenger opp på listen! Likte også "Den ene pluss en" men syntes den var litt "masete" innimellom.
Livet er for kort til å kastes bort, sier han.
Det krever mot, eller hva? Å løfte masken og se hva som befinner seg under den?