Bokelskere.no

Har lest Ungdomstid og Gater i mørke. Førstnevnte var et langt gjesp, men Gater i mørke var ok etter min smak. Handler om en med hukommelsestap som leter etter sin fortid.

Jeg og hørte mye David Bowie i oppveksten, var ikke stor fan selv men broren min var, for min del var noen favorittlåter, så jeg har en samle-CD.

Jeg har også lest 4 bøker så langt iår, og har gitt tk 4 til to og tk 5 til de 2 andre.

Det har vårt mye sport idag, først alpint gutta, MasterChef Sverige, VM i skiflygning, alpint gutta 2. omg, nå skiskyting og alpint jenta 1. omg som jeg følger med på live timing på FIS, 2. omg kommer 18.30. Og det blir ikke noe mindre i helgen.

Når jeg kommer så langt som å lese en bok (har kun lest fanfiction de siste 2 døgn), starter jeg på Det Ukjente - Fortiden som forsvant.
Tenkte å komme meg videre med bibliotekbøkene mine, siden de 4 jeg har lest så langt iår er alle fra leseutfordringen.

Her om dagen fant jeg fram ei gammel,god bok av Mika Waltari. Egypteren Sinuhe er det lenge siden jeg har lest,fikk lyst til å hensette meg til det gamle Egypt igjen.
Fikk akkurat ei bok i posten nå fra Bokloftet, Dommen av Hanna Kvanmo. Den har jeg hatt lyst til å lese i mange år så nå fikk jeg endelig bestilt den. Og så er det jo litt annet å gjøre i helga, barnebarn igjen, denne gangen en treåring og en femåring så da blir det nok liv i stua.
God helg til alle.

Noen ganger sitter man skuffet tilbake etter å ha pløyd gjennom en bok på over 600 sider. Andre ganger fyker sidene forbi og før du vet ordet av det, har det blitt kveld, de andre i huset har forlatt hjemmets trygge hule i andre gjøremål, og alt du vet er at du egentlig ikke husker hvor de befinner seg, eller om du i det hele tatt sa noe da de dro. Sistnevnte rammet meg da "Alt lyset vi ikke ser" skulle oppleves og fortæres. Etter noen siders treig start før jul, lå boka der og forlangte fortsatt lesing.
Tilsynelatende er dette en veldig lang historie om den blinde, franske jenta Marie-Laure og foreldreløse, tyske Werner som på hver sitt hold blir spunnet inn i, og en del av andre verdenskrig. Werner har eksepsjonelle talenter når det gjelder å få skikk på ødelagte radioer, - han kan fikse det meste. Dette gjør at han til slutt blir tatt opp på en skole for Hitler-jugend. For en foreldreløs kullgraversønn blir dette veien videre ut av den farlige gruvedriften, med håp om å kunne starte et nytt og bedre liv.
Marie-Laure på sin side, har en klok far som bygger små modeller av omgivelsene der de bor, slik at hun kan trene på å orientere seg og oppleve mestring og frihet, til tross for sin blindhet. I flukten fra byen de bor, og via sin jobb på et museum, får faren ansvaret for å bringe i sikkerhet en verdifull og sagnomsust edelsten.
Historien veksler mellom Marie-Laure og Werner, og fra en langsom men vakker skildring av hvordan de to opplever og overlever sin nye hverdag, blir slutten spennende og forrykende, med edelsteinen som en stadig viktigere hovedperson.
Språket i boka er vakkert, likeså beskrivelsen av detaljer og følelser, uten at det føles anmassende eller for mye av det gode. Spesielt slutten er veldig bra, og det er her man skjønner hvorfor boka har fått så gode kritikker.
Anthony Doerr, dette er nok ikke den siste boka du har skrevet, og for meg gav du meg en glitrende leseopplevelse som vil sitte lenge i meg og hjelpe meg til å se stadig mer av det lyset vi vanligvis ikke ser. På en hutrende kald januardag triller sekseren soleklart fram, og jeg håper du er godt i gang med neste bok.

NRK.no var stedet,ja.

Jeg kjøpte mine i 2013, og de sender til utlandet, i hvert fall til Skandinavia. Mener jeg betalte med IBAN/BIC koder. Det er 4-6 bøker jeg er interessert i og mener å huske at utvalget i antikvariske utbudet var litt anderledes da

Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.

Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.

Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.

På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.

Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.

Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.

Og slutten? Jeg tygger enda på den..

Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.

Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!

Mitt Blogginnlegg HER