Ah, fryktens Gud. Mang en diktator har lært av denne gamle ringreven.
Det slipper du å overbevise meg om, som knapt tror vitenskapelig objektivitet, og langt mindre objektiv journalistikk, er mulig. Fornuften er følelsenes slave.
Det er derfor ikke din oppfatning om at media ikke lykkes i å være objektive jeg bestrider, men at de skulle være ensidige på en måte som kan fremme jødehat er en type påstand jeg som regel ønsker eksemplifisert. En påstand uten bevis kan avfeies uten bevis. Ikke ta dette ille opp, jeg krever ikke konkrete eksempler fra deg eller noe.
Man kan nok fint argumentere for at den pro-palestinske tilnærmingen til konflikten som har fått rotfeste i majoriteten av Norges befolkning har ført til økt jødehat, grunnet en (feilaktig) oppfatning av korrelasjon mellom politikk og kultur/rase. At store deler av media er noe preget av det pro-palestinske standpunktet er nok hevet over enhver tvil. At de, selv med en pro-palestinsk holdning, skulle ha omtalt konflikten på en måte som har innebåret generalisering av jøder eller negativ karakteristikk av jøder, er en langt mer problematisk påstand. Såpass problematisk og alvorlig at den bør argumenteres godt for. Det var poenget mitt.
Om noe har norske medier, i hvert fall enkelte aviser, de siste årene vært forholdsvis flinke til å ta opp jødehat som et på nytt voksende problem. Om du tenker på dekningen av konflikten mellom Israel og Palestina kan ikke media klandres dersom folk er så dumme at det staten Israel foretar seg anses for å ha noen som helst slags sammenheng med "hvordan jødene er som folk" (anførselstegn en absolutt nødvendighet). Det burde ikke være nødvendig med en fotnote som sier: "Ikke alle jøder er slemme altså". På den annen side er det jo dette mennesker gjør best, observerer vi et råttent eple i en annen gruppe så tillegger vi hele gruppa dennes egenskaper, gjør vi det samme i vår egen gruppe så støter vi det råtne eplet ut og bedyrer vår moralske overlegenhet.
Dette er ikke ment som et svar, jeg velger ganske enkelt å legge inn min kommentar i en eksisterende tråd fremfor å starte en ny.
Brave New World, dagen derpå. Behovspyramiden er erstattet av en monolitt: Unngå kjedsomhet.
Surface, surface, surface was all that anyone found meaning in ... this was civilization as I saw it, colossal and jagged...
Anmassende, repetitiv, irriterende (utvilsomt intensjonelt). Morsom, bitende satirisk og mer aktuell enn vi våger erkjenne. En dystopi man ikke uten videre kan avfeie og en jævlig god bok, mer jævlig enn god.
Hurra, ny tråd som teknologien tillater meg å svare på.
Vel, jeg skrev et laaangt innlegg som svar på den forrige, ble revet med og det var like mye et forsøk på å starte en diskusjon om sjangeren som det var sentrert rundt boktips (har et anstrengt forhold til sjangerbetegnelser og til oksymoronet magisk realisme i særdeleshet, så vel som til hva effekten av det "magiske" elementet er ment å skulle være i mange av disse bøkene). Siden det er boktips du spør etter er det kanskje like greit at jeg holder meg til det og ikke kupper tråden.
Les Borges, om du ikke har gjort det. Personlig synes jeg ikke han passer inn sammen resten av gjengen du nevner, han er mer av en poststrukturalist, i hvert fall har han nok både inspirert og blitt inspirert av poststrukturalist-gutta. Borges' verdener bærer på overflaten et nærere slektskap med vår egen verden enn andre oppdiktede verdener i litteraturen, samtidig som han går mye lenger i å gi disse verdenene et helt annet fundament. Han er kanskje den forfatteren som best har lykkes i å demonstrere for oss at alt kunne vært annerledes.
Jeg liker ikke verken Rushdie, Marquez eller Murakami, så der får noen andre steppe inn.
To opplagte tips, som jeg ikke har lest, er Bulgakovs Mesteren og Margarita og Grass' Blikktrommen. Noen plasserer Kafka innenfor samme sjanger og nevner Forvandlingen som det klareste eksempelet. Uavhengig av om jeg kan si meg enig kan jeg anbefale den.
Toni Morrison, Kjartan Fløgstad og Jan Kjærstad er forfattere som opererer innenfor dette terrenget.
på dette innlegget: Magisk realisme for nybegynnere, irriterer meg. Får beskjed om at det har oppstått en serverfeil.
Diagnose: Nostalgi, romantisering av fortiden. Resept: David Foster Wallace, ikke Jonathan Franzen.
Fra spøk til alvor: vanskelig å svare på om du kjenner en slik motvilje, men hadde du visst at du gjorde det kunne vi godt diskutert eventuelle grunner til hvorfor. Nok av dem vil jeg tro. Jeg vil si at "samtidigheten" i seg selv kan ha en verdi, all litteratur er jo (blant annet) et forsøk på å organisere virkeligheten, og noen forfattere klarer å trekke frem noe sentralt underveis. Vet ikke om vi lærer så mye av det, men det er godt å innbille seg at vi gjør det. Hva gjelder mer generelle menneskelige følelser og den slags er den "gamle" litteraturen sikkert like god, noen særlig evolusjonær forandring har vi ikke gjennomgått på 14 tusen år eller så.
Hehe, det krevde ikke mye tankevirksomhet å komme frem til den antagelse at Luhrmanns filmer ikke tiltaler deg. Helt enig i at jazzalderen kan tolkes som et slags kollektivt forsøk på å behandle et traume, en oppgave som ble muliggjort av økonomisk og teknologisk utvikling, poenget mitt var at mennesker, det være seg på individuelt nivå eller som samfunn, ikke kan være helt bevisst på hva det fortrenger. Når jeg sier drøm er det fordi det er det man må tildekke traumet med. The Great Gatsbys melankoli og tvetydighet skyldes at den ser noe datidens samfunn ikke så ved seg selv, men som du sier, dette er subtilt formidlet i boka.
Å overføre dette til film er en formidabel oppgave, kanskje har Luhrmann konsentrert seg om handlingen, hva som rent fysisk skjer, jeg holdt på å si: om bevegelse, og kanskje trer dobbelheten frem på en annen måte i boka. Jeg håper i hvert fall ikke det løses ved hjelp av en overforklarende fortellerstemme. Jeg er enig i at traileren kan bære litt preg av en uforbeholden og glossy romantisering, men med det navnet boka har opparbeidet seg og all den mening som er tillagt verket, er det heller tvilsomt om Luhrmann har "tatt den helt ut". Selv om hans tidligere filmer ikke akkurat er kjent for å være subversive vågestykker.
Hehe. Kan for så vidt slutte meg til dette, men slenger likevel inn noen lite gjennomtenkte kommentarer og spørsmål.
1) Var ikke jazzalderen ganske sorgfri da, i det minste for det miljøet som The Great Gatsby skildrer? Springer ikke melankolien vi også forbinder med denne perioden ut ifra en etterpåklok (og sikkert korrekt) forståelse av denne tiden som en umulighet, som en håpløs drøm og en løgn alle egentlig visste måtte sprekke? Noe av det store med Gatsby var vel nettopp at den så gjennom fasaden. Kanskje klarer filmen å formidle denne dobbelheten på passe subtilt vis (spør du meg hadde det vært mer spennende med en friere adapsjon lagt til vår egen tid, som også bærer preg av at vi fornekter enkelte presserende problemstillinger)
2) Har du noengang stolt på en trailer?
3) Har du likt noen av Luhrmanns tidligere filmer?
Sigurd Spilder forsøkte no å gjere eit nummer av at han hadde funne att den sakna treskoen sin, det var ingen som gadd gløtte til hans kant, men Pål Tønner, halvbror til ordføraren, bad han for helvete halde kjeft, elles så skulle han træ eit trangt hòl ned over hovudet på han.
Vittig! Og trekker en det hele et stykke kan det kalles spennende om sted, tilhøright og identiet.
Støtter dette. En kalenderfunksjon der alle kan legge inn arrangementer hadde vært fint.
Særlig fint å se Morvern Callar, Being There og Brideshead Revisited på denne lista. Har lyst til å nevne noen andre:
2001: A Space Odyssey (egentlig det meste av Kubrick, jeg har også stor sans for Eyes Wide Shut)
Stalker
Apocalypse Now (riktignok en veldig løs adapsjon av Heart of Darkness)
Crash (kunne nevnt flere Cronenberg-filmer, spent på Cosmopolis!)
No Country for Old Men
The Conformist
Jeg har lyst til å nevne On Battleship Hill av PJ Harvey, som også melodisk sett er helt enorm. Teksten er kort, men rommer noen veldig virkningsfulle bilder. "Naturen har vunnet igjen".. kan håpløsheten man føler over at krig eksisterer og hvorfor den gjør det, uttrykkes bedre? Og denne erkjennelsen kommer til tekstens jeg-person med vinden, som for å si at vi er maktesløse når det gjelder å styre vår kollektive kurs. Kreftene er for store. Landskapsbeskrivelser tjener som bilder på hvordan alt viskes ut og blir borte med tiden, med mindre man som hovedpersonen vet hva som har skjedd der og leser andre ting i det (Cracked like teeth in a rotten mouth). Den konstruerte og fortolkede virkeligheten som overskygger den faktiske. Kanskje forteller låta oss at vi må strebe etter å huske, at vi må fortsette å prøve å lære av historien selv om det er fåfengt.
Det er i hvert fall en flott låt.
The scent of Thyme carried on the wind
Stings my face into remembering
Cruel nature has won again
Cruel nature has won again
On Battleship Hills caved in trenches
A hateful feeling still lingers
Even now 80 years later
Cruel nature, cruel, cruel natureThe land returns to how it has always been
Thyme carried on the wind
Jagged mountains, jutting out
Cracked like teeth in a rotten mouth
On Battleship Hill I hear the wind
Say, "Cruel nature has won again"
Cruel nature has won again
Cruel nature has won again
Cruel nature has won again
You and me both!
Selvfølgelig har du det, hehe. Skjønner, og "Teaterstykket forsøkte seg også for mye på estetikk og humor på bekostning av det underliggende gravalvoret." er en presis beskrivelse av noe jeg oppfatter som en trend hva teateroppsetninger angår. Heller ikke teateret unnslipper vår tids krav til hva underholdning skal være (krav jeg selv ikke deler, men så er jeg også en tidsåndens forræder).
Color me impressed! Regner med at du skal få med deg Abigail's Party på Nationaltheatret?
Happy-Go-Lucky er flott indeed. Du må se dens mørke motpart Naked av samme regissør hvis du ikke allerede har gjort det!
Knapt noen bok det er så enkelt å finne en brukt kopi av på Fretex og lignende, og den norske oversettelsen er gammel, men svært god. En av mine favoritter dette, og selv om noen kjedelige mennesker mener man ikke skal gjøre slike sammenligninger: Boka er mye bedre enn filmen! Og dette kommer fra en som setter Kubrick høyt (i hvert fall 2001 og Eyes Wide Shut). Vet ikke om jeg klarer å kalle tematikken ekkel slik den er fremstilt i denne boka, vet ikke om jeg vil si at boka har noen agenda overhodet; dette er språkrikdom, smertefull kjærlighet og emosjoner i høyspenn.
Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.