Bokelskere.no

Hvorfor valgte du akkurat Kvinnen som tittel? Det er jo en tittel som mer enn å referere til den bestemte kvinnen i historien, fort også kan antas å vise til kvinnen som kjønn.

Fin omtale av en bok jeg lenge har vært nysgjerrig på (får Lillehammer byavis i posten hver torsdag selv). Vil bare gjøre deg oppmerksom på at du har lagt boka i kategorien lister. Går du hit finner du en side som er tilegnet denne boka, der alle omtaler, diskusjoner og sitater fra boka finnes og er ment å skulle legges inn. Greit å vite dersom du har tenkt å bruke bokelskere fra tid til annen!

Jeg tror ærlig talt ikke det er så mange av disse bøkene som kan blinkes ut, for i det de er i besittelse av kvaliteter som tilsier at de fortjener oppmerksomhet også fra et, hva skal man si, mer kritisk publikum, så har de allerede overskredet sin nykonstruerte sjanger og befinner seg som regel trygt plassert i en annen bås. Jeg tenker på bøker som En dåre fri, Monstermenneske og Knausgårds mammutprosjekt, for å nevne et par. Uten at jeg har lest noen av dem er vel konsensus at de vil noe mer enn at man skal gråte på forfatterens (og sin egen og alle andre menneskers) vegne. Så kan man jo diskutere om de nevnte tre bøker også har blitt tilgodesett med mye virak i kraft av å være "personlige" historier. Jeg synes norsk anmelderkultur generelt er tam og fordummende. Litteraturkritikken lider under at få kan si hvorfor noe er godt skrevet, originalt eller viktig, og hva film gjelder er det enda verre. Ofte sier ikke anmelderne stort mer enn hva reklamen gjør.

Sent svar! Ja, det er kanskje så, men jeg finner det litt vanskeligere å bebreide dem for konfliktskyhet og kulturell ansvarsfraskrivelse i disse tilfellene. For hva skal man gjøre i møtet med disse personlige og vonde historiene? Man kan angripe dem på samme måte som all annen litteratur og kunst, hvor kritikkens formål bør være å belyse hva som gir dem kulturell verdi, eller mangel på sådan, men man kan liksom ikke, like lite som man kan abstrahere en venns personlige tragedie. Personlig er jeg ikke redd for å trekke i tvil disse historienes samfunnsverdi, og jeg vil nok aldri heller forstå behovet for å offentliggjøre sorgprosesser og det mest private i ens liv, om dette ikke også er akkompagnert av en tanke om å "si noe mer". Disse historiene har ingen kunstneriske eller subversive ambisjoner, og de er et så langt jeg kan skjønne ganske nytt fenomen. Jeg vet ikke hvordan kritikerne bør forholde seg til dem. De trenger ikke løfte dem opp, for de selger seg selv der de står ved siden av sjokoladen hosNarvesen, men de er også vanskelige å utsette for et kritisk blikk. De stiller seg utilgjengelige for den analytiske så vel som for den emosjonelle granskningen.

Haha, herlig!

Men det er jo DEN STORE NORSKE SJØROMANEN.

Og det er visst alt mange synes man trenger å si om den, som om det i seg selv er et kvalitetsstempel for boka at den fyller et slags tenkt kulturelt hull. Det er visst mindre viktig hva det fylles med. Synes det var bra Morgenbladet tok tak i viraken rundt boka og stilte spørsmål ved norsk anmelderkultur i møte med "den gode intensjon". Ble litt på siden dette, men det ante meg av deres kommentarer at dere ikke er overvettes begeistret.

Mistenker at du ikke har lest åpningsinnlegget godt nok! Haha. Jepp, det er kostelig.

Jeg har sett folk kalle forfatterskapet hans for narsissistisk. Jeg kan skjønne hvorfor. Han skriver om seg selv, sin udugelighet og sitt "grå" og totalt usjarmerende vesen i veldig mange av bøkene. Så applauderer mange ham for å ta et oppgjør med dette gjennom grepet han gjorde i Summertime, der han via andre synsvinkler stiller spørsmål ved hvorfor hans historie skal bety noe mer enn andres, hvorfor han bare i kraft av å være forfatter skal være mer interessant, når faktum er, i hvert fall slik han trer frem i den boka, at Coetzee er et stusselig menneske. Problemet er at dette også kan kalles en narsissistisk øvelse, akkurat som det å proklamere at man gir avkall på sin individualitet og identitet er omtrent så individualistisk som en handling kan være. Eksempel fra populærkulturen: Da Prince valgte å kalle seg The Artist Formerly Known as Prince ledet ikke dette akkurat oppmerksomheten bort fra ham selv og hans artistnavn, hehe. Vi slipper ikke unna og kan heller ikke skrive oss fælt langt bort fra oss selv, og kanskje er det dette Coetzee har skjønt.

For selv mener jeg Coetzees narsissisme er sympatisk, i mangel av et bedre uttrykk, nettopp fordi han virker å være bevisst på den. I Disgrace trer nødvendigheten av empati og medmenneskelig forståelse sterkere frem enn i kanskje noen annen bok jeg har lest, nettopp fordi boka er så kompromissløs i sin dveling ved hovedkarakterens oppfattelse, rettferdiggjørelse og rasjonalisering av situasjoner der han burde tatt et større moralsk ansvar og handlet deretter. "Den andre" og dennes følelser er ikke gitt noen plass, overtrampene blir tydelige. Om moral eksisterer og kan komme fra noe sted så er det gjennom identifikasjon med andres lidelse, noe hovedpersonen kanskje også etter hvert skjønner, slik det er forsiktig antydet i bokas slutt. Utestengelsen av den andre, uvilligheten til å forsøke å ta del i den andres annerledeshet, på den andre siden, er for mennesket en nødvendighet for utøvelsen av vold, og en mulig konsekvens er den konteksten som vi finner i mange av Coetzees bøker, også i Disgrace, nemlig rasekonflikten som har preget og fortsatt preger Sør-Afrika, der forfatteren selv er født og oppvokst.

Kortversjonen: Ja, Coetzee er bra, og opplagt opptatt av mer enn seg selv.

Takk for alle gode tips! I stedet for å svare hver enkelt gjør jeg det slik, i tillegg til at jeg naturligvis har gitt en stjerne til hvert bidrag i tråden. De skal alle søkes opp, granskes og veies!

Fordi vi alle skal elske og dø.

Drister meg til å vekke denne tråden til live igjen. Bærer på en drøm om en dag å få besøk av noen som sier "heisann, denne så interessant ut", for så å sette seg godt til rette i sofaen min og slappe godt av med den boka han eller hun har funnet seg. For å øke sjansen for at denne beskjedne drøm skal gå i oppfyllelse har jeg lyst til å skaffe meg et variert utvalg av såkalte kaffebordsbøker.

Jeg har ikke lest boka. Har ikke lest noe annet av Hjorth heller, men omtalene av denne har gjort meg litt nysgjerrig: det finnes ikke rom for den politiske romanen i dagens kultur, men denne boka virker snarere å handle om savnet etter politikk (politikk her forstått i vid betydning: som alle sosiale forhold som innebærer fordeling av makt og som meningsbærende virksomhet) Og det er jo der det må begynne. Tror mange føler på et slikt savn i dagens samfunn, et savn som jo like gjerne og kanskje heller kan kalles et savn etter fellesskap. Kanskje beveger romanen seg fra det partikulære (den forslitte jeg-sliter-så-fælt-med-meg-selv-romanen) til det generelle (heisann, kanskje finnes det her mening) og kanskje bør du derfor lese videre? Jeg aner ikke og spekulerer bare, som vanlig.

Jeg var aldri i tvil om at personen bak åpningsinnlegget også var digglitts bakmann, og allerede i hans neste innlegg fremgikk det enda klarere at dette ikke var noe han hadde intensjon om å legge skjul på. Om han så hadde kamuflert dette kunne man kommunisert hvorfor man synes det er en uting på en langt bedre måte enn å si "du driver snikreklame, vi vil ikke ha noe med deg å gjøre". Man kunne sagt "hei, kult at du har startet en nettside for litteratur, men det kan virke som om du har startet en profil her inne bare for å reklamere for den, noe jeg ikke synes er så kult, fordi blablabla". Det skal sies at jeg personlig ikke hatt noen problemer med det om han hadde bedrevet snikreklame. Man kan jo velge å ignorere det. Å presse noen på defensiven fører sjelden noensteds hen.

Videre synes jeg det virker som mye av den "konstruktive kritikken" fyren ble møtt med er svært farget av ovennevnte "inntrenger"-sentiment. Hadde det vært et etablert forummedlem som ønsket å dele dette med oss så hadde vi vært svært forsiktige med å kritisere sidens oppbygning, funksjon og innhold og i hvert fall formulert kritikken på en måte som gjorde personen oppmerksom på at man også applauderte initiativet.

Du sprer nok glede til flere med bildet ditt. Sprudler av liv!

Umulig å si nå som denne proteksjonistiske stammen, med høvding Jengeno i spissen, har banket på jungeltrommene så hardt at denne (oppfattede) infiltratøren ble skremt. Dette var naturligvis humoristisk ment, men samtidig synes jeg ikke det var det minste rart at han stakk når jeg leser kommentarene i denne tråden.

Mitt bilde er av meg, tidligere har jeg hatt diverse malerier som profilbilde. Det ble valgt etter å ha deltatt i en diskusjon her inne hvor flere ytret at de syntes det var hyggelig med folk som hadde profilbilde av seg selv. Det er også veldig representativt for min person: Jeg sitter i Polen med min favorittøl i en sosial setting, og plutselig finner jeg likevel noe å undre meg over som får meg til å koble ut og stirre opp mot himmelen. Det var vel nettopp denne idiosynkrasien som ble forsøkt fanget med bildet.

Mye totalitarisme på bokelskere i dag, først får jeg tips om en kaffebordsbok om diktatorers interiørvalg, så deltar jeg i en spennende diskusjon om hva fremtidens utopier bør være bygget på, og nå et glimrende tips om en bok som tar for seg DDR, en stat jeg nærer en dyp fascinasjon for. Situasjonen var vel der som i alle andre politiske system, de som passet inn var fornøyde og blir nå nostalgiske ved tanken på fordums tid, mens de som falt utenfor er glad den er forbi. Enten det eller så er de sistnevnte døde, og det er jo en viktig forskjell: de som ikke passet inn i det systemet ble straffet hardt, mens de som ikke passer inn nå blir ignorert (og i hvert fall ikke fysisk straffet). Men det er også viktig å huske at svært sterke sosiale mekanismer sørger for at de fleste sørger for å passe inn i vårt samfunn, og at dette ikke nødvendigvis er av det gode. Kanskje er dette noe av forklaringen på hvorfor vi vender tilbake til historiene fra og om disse samfunnene. Drømmen de var bygget på vil leve videre.

VI er temmelig enige om det meste, ser det ut til. Jeg klarer heller ikke å tenke meg noen bedre modell, og ettbarnspolitikken hadde vært en effektiv måte å foregripe begivenhetenes gang på, for som du sier: den jobben vil nok jorda gjøre for oss på sikt. Nå var det opprinnelig snakk om venstresida og rettferdighet, og utopiene vil nok bestå, ikke bare på grunn av opplevelsen av urettferdighet, men fordi vi er i besittelse av empati. Uansett hva man mener empati skyldes og er motivert av, så er en potensiell effekt av den en kamp for den andre.

Siden vi ikke klarer å skape et rettferdig samfunn vil dette alltid kunne være en kime til endring. Hvis/når middelklassen mer eller mindre dør ut så vil noen likevel snakke for de svake dersom de ikke har en kulturell forståelse av egen situasjon som gir dem et springbrett for å handle selv. Det er et visst håp i dette, for slik sett vil gode sider av menneskenaturen kunne beseire "ond" kultur slik våre mindre flatterende sider og erkjennelsen av disses universelle gyldighet har dementert våre drømmer om en fullt ut rettferdig kultur. Totalitarisme kan ikke vare.

Og hvis intensjonen på den andre siden skulle være å styre vår evolusjon ved å skape et totalitært system som belønner samarbeid og straffer egoisme hardt, noe som kan anses legitimt fra et radikalt og venstreorientert utilitaristisk perspektiv, så vil dette også vanskelig la seg gjøre, vi er gode til å innrette oss og spille roller. Likevel: Det blir spennende, hvis jeg får oppleve det i min levetid, å se hvilke politiske implikasjoner en grundig kartlegging av menneskehjernen vil kunne få. Særlig hvis det går dithen at man etter hvert kan avlive fri vilje som en illusjon og intet mer. Da er det plutselig mye som kan legitimeres og andre ting som ikke lenger er mulig å legitimere, dette vil jo kunne innebære en voldsom omvelting av vår forståelse av rett og av rettssystemet.

Angående utopier så innebærer jo disse nærmest per definisjon et element av overskridelse. Det er derfor jeg spør meg om Singer bare er en av mange som mener ideologienes tid er og bør være forbi, for det han argumenterer for, slk jeg leser din glimrende oppsummering av boka, er i bunn og grunn mer realisme og pragmatisme: "Hva er det beste vi kan håpe på?". Det er noe regressivt over det, men jeg tilhører samme leir selv, så det er sagt. WInston Churchill sa en gang at den som ikke er radikal som ung mangler hjerte, men den som ikke blir konservativ med årene mangler hjerne. Jeg har vel litt av begge deler og dagdrømmer fortsatt tidvis om samfunnsutopier, hehe.

Dette innlegget er garantert fullt av uvesentlige digresjoner, slik jeg har for vane å fylle diskusjoner med da jeg blir engasjert.

Veldig interessant tematikk. Problemet er at spillerommet begrenses veldig av de lærdommene vi har gjort oss, Singer har jo selv sagt at han ikke evner å tenke seg et bedre system enn det kapitalistiske som også har et sikkerhetsnett som dekker behovene til de som ikke gjør suksess innenfor dette systemet. I den vestlige verden er det politiske liv preget av pragmatisme og ideologiens død, men når man tar i betraktning at den økende forskjellen mellom rik og fattig kombinert med eksponentiell befolkningsvekst er den kanskje største trusselen mot verdensfred i fremtiden så kan man være trygg på at kommunismens spøkelse fortsatt lurer der ute.

Hvem vet, kanskje vil ny kunnskap om mennesket legitimere noen av de gamle kulturelle (og materielle) redskapene som ble brukt for å holde kontroll og orden. Man kan ikke endre menneskenaturen, men man kan sørge for å gi det enkelte individ sterke insentiver for å holde den i sjakk. Som sekulær utilitarist er det ikke sikkert Singer heller er fremmed for den tanken. Det blir en stygg verden, igjen, det og. Som dikteren Robert Frost sa: verden kan gå til grunne på grunn av kulde så vel som på grunn av ild, kanskje er sistnevnte å foretrekke, tross alt. Om ikke annet kommer laissez-faire-holdningen til å drive mennesker til revolusjonstanker av ren kjedsomhet etter lang nok tid, hehe.

Uten noen utopier og visjoner, hva har vi igjen da?