Bokelskere.no

Takk til begge! Kanskje jeg legger ut en liten rapport her på forumet et sted når jeg er tilbake.

Superdigresjon: jeg reiser til Israel/Palestina på fredag ;-) Og ja, det er umulig å skrive fra et nøytralt ståsted om slike konflikter, og det som verre er: de partiske beretningene er faktisk ofte de mest lærerike, dersom man har den nødvendige bakgrunnskunnskapen og de kritiske brillene på seg.

Til alle som har hengt seg på halen: Beklager, jeg er en digresjonens mester, og dette engasjerer meg, hehe. Det var ikke oppgitthet over at dette er en tråd for husmor-sippe-bøker-for-å-føle-seg-litt-bedre-etterpå-bøker som utløste reaksjonen, for det er det jo alldeles ikke, og som Rose-Marie påpeker er ethvert forsøk på sette seg inn i dette prisverdig, og alle nevnte bøker er helt sikkert lærerike på sitt vis. Det jeg er opptatt av er hvordan mange bøker som omhandler dette virker å være skrevet for og av eurosentriske øyne, og at man bør være dette bevisst, ganske enkelt! Jeg tror man i et forsøk på å nærme seg en forståelse av annen kultur, for å forstå dens interne mekanismer så vel som potensielle grunnlag for konflikt med vår, gjør lurt i å legge de eurosentriske brillene fra seg, eller i det minste finne noen med svakere styrke. Huff, jeg er elendig med metaforer. Mange bøker om temaet gjør oss nok bare mer nærsynte, selv dersom de hevder å behandle temaet "innenfra". Jeg har dog ingen forutsetning for å si at dette gjelder noen av de nevnte bøkene!

Ikke et tips, men mer et innspill, langt på vei en digresjon, ikke særlig velfundert, nærmest en intuitiv reaksjon: jeg er nemlig svært skeptisk til bruken av uttrykket kulturkonflikt. Det er er akkurat som om det implisitt godtar en kausalitet som går slik: kultur->konflikt. Altså at forskjellig kultur gir konflikt, alene og uten tilleggsårsaker. Kan vi risikere å forsterke problemene ved å stadig føre en slik diskurs? Kultur gjør kommunikasjon mulig og naturligvis vil svekket kommunikasjon kunne gjøre faren for konflikt større, men jeg nekter å uten videre akseptere at det må være slik. Hvilket på brokete vis bringer meg til neste poeng, enda mindre velfundert.

Er de bøkene som nedenfor nevnes, de mest interessante i dette henseendet? Nå baserer jeg meg utelukkende på fordommer, som sier at dette er bøker som er skrevet av kvinner fra et muslimsk land, som har flyttet til vesten og fortalt sin historie, slik at norske husmødre kan lese om deres tragedie og føle med dem, gråte en skvett, og samtidig føle seg litt bedre. "Hvor godt har vi det ikke her". I hvor stor grad er disse bøkene interessante i forhold til å forstå det som for tiden skjer i den muslimske verden, eller er det i virkeligheten bare en annen vri på et uendelig antall personlig-tragedie-under-vanskelige-forhold-historier tidligere utgitt med handling fra alskens kulturer og tidsperioder? Ingen bør ta dette ille opp, for dette er som sagt en ytring bygget på skjelvende grunnmur.

Poenget er at dersom det er slik, og det er det nok langt på vei, at deler av hva man kanskje kan kalle den muslimske sivilisasjonen er inne i en regressiv periode, enkelte steder i så stor grad at deres styrer har fått et totalitært preg og de i maktposisjon fungerer som tankepoliti, så må vi fremfor alt forsøke å forstå hvorfor, siden vi nå i større grad enn før opplever dette som en trussel. Vi opplever også muslimsk kultur nært på oss i Norge, og dette er ikke så mye på grunn av at det blir stadig flere muslimske innbyggere i vår del av verden, men snarere fordi disse velger å dyrke sin opprinnelige kultur heller enn å ta den for oss letteste veien ved å omfavne vårt levesett. Hvorfor? Der har vi en interessant problemstilling, som ikke bør angripes med det formål å skulle omvende dem, det kan endog sies å være en av grunnene til at det er slik (den ateistiske og relativistiske trussel), men for å kunne lykkes med integreringsprosessen, kanskje på en annen måte enn hva som har vært nødvendig tidligere.

Dette betyr ikke at jeg ikke har uendelig stor sympati og medfølelse med kvinner som blir undertrykt, ei heller at jeg ikke forstår at dette kan være interessant og gripende å lese om, men at jeg mener man gjerne også kan forsøke noen alternative innfallsvinkler hvis man er oppriktig interessert i dette. Det mest spennende for meg er hvorfor fundamentalismen innenfor enkelte kulturer virker å ha bedre grobunn i våre dager enn den har hatt på lenge, og svaret er nok langt mer komplisert enn at dette ganske enkelt skyldes at ulike kulturer blir utsatt for hverandre og kræsjer, selv om det kan virke å ha stor forklaringskraft.

Ser den. Selv har jeg ikke noen facebook-konto, jeg følte en svak vemmelse som økte i styrke for hver gang jeg logget meg på, og stakk derifra før jeg egentlig forsto hva som vekket avskyen. Kanskje er det litt av den samme følelsen jeg i blant kan få når jeg går på kjøpesenter, for mennesker i masse virker å omforme usikkerhet til overdreven bekymring knyttet til egen fremtreden. Det blir for meg falskt og tilgjort, fasaden forteller meg ikke noe, men distanserer meg fra mennesker når det er alt jeg ser. Facebook er et vepsebol for selvutlevering av den aller minst interessante sorten. Vel, dette var et sidespor!

Jepp, og jeg som hadde trodd at det på dette nettstedet bare ville være folk som hadde større glede av å gi, enn av å få stjerner. Neida, det trodde jeg ærlig talt ikke, men det overrasket meg å lese at systemet tydeligvis har blitt utnyttet/manipulert av noen. Forøvrig kunne man gjerne forsynt seg av mine stjerner dersom det var mulig, og behovet var sterkt nok. Kanskje gjennom en melding til sjefen på bruket? "Jeg skulle gjerne hatt 4 av Sisyfos' stjerner". Det siste var ikke en måte å si "jeg hever meg over dette" på, for smigret blir også jeg hvis det tikker inn noen stjerner for et innlegg, jeg er da bare et menneske, men mer et uttrykk for hvor lite viktig dette til syvende og sist er, og hvor lett jeg skulle kunne gitt avkall på mine om man hadde sluppet tull som dette.

Skal vi kanskje begynne å diskutere litteratur igjen? Det var ikke dette jeg kom inn igjen hit for, hehe.

Såpeopera!

On-topic: Etter mitt skjønn kunne man gjerne avskaffet hele sulamitten, stjernesystemet altså, nettopp fordi det oppstår tull som dette. Stjernesystemet er for rent for mennesket, det bringer ut det verste i oss, det er dop for egoet! Ok, litt dramatisk kanskje. Uansett: jeg setter mer pris på en kommentar, uansett natur.

Jeg har bare lest to, denne og Platform, men jeg synes han i stor grad benytter seg av de samme tablåene, og jeg lurer i grunn på om jeg vil få noe utbytte av enda mer av det samme, men mulig jeg burde plukke opp bestanddelene da, hvis den er drøyere. Det drøye virker på meg forlokkende snarere enn frastøtende.

Det hadde vært spennende! Og nei, jeg er u(t)dannet bilmekaniker jeg.

Fritt for å være Darth Vader. Nei, jeg ville egentlig bare slenge meg på her for å si til alle som får stjerner av meg, at selv om du skulle få en eller to rett etter at du har gitt meg èn, så betyr ikke dette at jeg gjør dette utelukkende fordi jeg reagerer på smiger, men fordi jeg blir minnet på at det er på tide for meg å dele ut stjerner og. Ofte glemmer jeg det, nemlig.

Siden du må spørre har jeg sikkert ordlagt meg like uklart som jeg fryktet/ alltid gjør, hehe, men ja, det er akkurat det jeg mener, et større normativt preg.

For å utbrodere, eller rettere sagt forenkle: Min krangel med litteraturkritikerne skyldes nok at det for meg virker som om disse, oftere enn kritikere av andre kunstformer, anser seg for å være berettiget til å begi seg ut på synsing om hva forfatteren gjorde "feil", hva han eller hun kunne gjort annerledes. Etter min mening bør god kritikk aldri inneholde slikt tull.

Morsomt at du nevner Duras, som en kuriositet kan jeg nevne at den franske regissøren Alain Resnais' to kanskje best kjente filmer, Hiroshima mon amour og Last Year in Marienbad, har, som du kanskje vet, manus skrevet av henholdsvis Duras og Robbe-Grillet. Førstnevnte en av mine favorittfilmer, sistnevnte en kjølig affære som ikke begeistret meg. Forøvrig har begge to laget filmer selv (Robbe-Grillets filmer er dog, etter hans eget ønske, nesten umulige å få tak i).

Tid har jeg, men ikke nok kunnskap. Dette gjelder nok først og fremst den jevne litteraturkritiker og anmelder, som jeg til tider føler henger fast i gamle konvensjoner og forestillinger om hva som definerer god litteratur. Klare oppfatninger om hvordan struktur og språk ideelt sett skal være bygget opp. Nå er dette helt sikkert ideer som har slått rot av en grunn, men om det er naturgitte grunner, altså at det dypest sett er slik at noe tiltaler oss mer enn noe annet, eller om det har "blitt slik", det kan man jo diskutere i det vide og det brede. Arv vs miljø all over again.

Uansett, om litteraturkritikken ikke henger med på utviklingen og eksperimenteringen, så kan den bidra til å konsolidere det gamle og vante, og det synes jeg er litt kjedelig. Uten å ha lest veldig mye litteraturkritikk, så virker det for meg som om kritikere av andre kunstformer er mer bevisste på seg selv så vel som kontekst. Men dette er enormt vanskelig, og det er uvilsomt litteraturkritikere som har andre innfallsvinkler. Spørsmålet er om det er disse som har innflytelse i forhold til det å sørge for at litteraturen utvikler seg, eller om det er dagbladet-anmelderen og salget som er avgjørende for hvorvidt kunstformen opplever progresjon eller ei.

Dette ER vanskelig, og jeg har ikke peiling, har ingen mulighet til å analysere dette på en konstruktiv måte, det er nesten slik at det simpelthen er "hjertet" som forteller meg dette.

Sjekk ut mubi.com eller criticker.com

Leste en lignende passasje i Odelsjenta, bind 3, som dumpet ned i postkassa forrige uke. Nei, hadde jeg vært Olve nå ville jeg ganske enkelt sagt "Touchè".

Har vært borti han ja! Ikke helt min greie, litt kjølig, men skjønner fascinasjonen. Vet ikke om du nevnte ham på grunn av det jeg sa om postmodernismen og litteratur, men det jeg prøvde å få frem var jo nettopp hvordan nye uttrykk tidvis har blomstret opp i litteraturen, mens litteraturkritikk for meg synes å være litt på stedet hvil. Det kan jo kanskje virke regressivt på litteraturens utvikling. But I am but a lekmann, pay no attention to my musings.

Men det er mange uavhengige filmskapere som bruker det digitale formatet til noe personlig og spennende. Men det er mulig du først og fremst snakker om CGI nå, og ikke det digitale videoformatet, slik jeg antok. I så fall kan jeg si meg enig, men det er -igjen- smak ;)

Godard has gone digital, forøvrig. Jeg er av den oppfatning at mannen har laget sine beste verker de siste ti årene.

Miniserien basert på boka, med blant andre Jeremy Irons og Brian Cox, får du for tiden til 59 kr hos Platekompaniet, om det skulle være av interesse! http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/Longitude/?id=N7779

Spennende dette, absolutt. Jeg mener bestemt å kunne glede meg over bøker som støter meg. Vel, "glede" er muligens feil ord, hehe, men i hvert fall dra nytte av, finne verdi i. Er man nysgjerrig nok, kan man lære noe av alt, har jeg bestandig sagt.

Når det gjelder Card så virker det for meg som et klassisk eksempel på at man har tillagt et verk alskens budskap og meninger uten at disse nødvendigvis eksisterte i hodet på mannen eller kvinnen bak. Som jeg mener Beckett svarte da han ble spurt om Godot egentlig var et presudonym for God, altså Gud: "Da ville jeg kalt ham Gud". Nå er jeg motstander av å snakke om overfortolkning, men i blant tar det helt av, og tolkninger blir gjenstand for vekselvirkninger som forsterker hverandre og driver dem ut i det absurde.

Men for all del, finner man verdi i hans verk, pasifist-budskap som tiltaler en selv om dette ikke nødvendigvis var skaperens intensjon å fremme, så synes jeg dette kan og bør få være løsrevet fra mannen bak. Jeg vil nødig slutte å høre på Wagner eller lese Hamsun fordi jeg ikke deler deres synspunkter.

Og i tilfellet Hamsun: Man har jo etter hvert sett flere vitere som mener å ha funnet dype spor av Hamsuns ideologiske overbevisning (jeg nøler med å kalle det dèt, for meg virker det som Hamsuns lefling med nazismen mer enn noe annet skyldtes hans motstand mot moderniteten) i hans bøker, men jeg undres på om dette ville vært synlig dersom Hamsun hadde dødd i 1920.

Kontekst er alltid med i opplevelsen av et verk, det er vanskelig å frigjøre lesningen fra den hvis man kjenner til eksempelvis forfatterens personlige historie og overbevisning, men i blant mener jeg det kan være lurt å forsøke. Mennesker har mange lag, kanskje har forfatteren sluppet til et i sine bøker, som han ellers ikke klarte å brette ut.

Noen vil påstå at filmen som medium var renere uten dialog og at lyd har gjort at opplevelsen av film i overdrevet grad har blitt avhengig av dens innhold i stedet for dens visuelle uttrykk, som jo kan sies å være kjernen. Så må man også huske på at selv stumfilmene alltid var tenkt å skulle vises med musikk. Og det digitale formatet velges av flere regissører også av kunstneriske hensyn, dersom det passer deres visjon bedre. Noen kunstnerisk forenkling er det i hvert fall automatisk ikke, selv om det selvsagt gjør det enklere å lage film, men i manges øyne er dette en god ting, da nåløyet for å få tildelt midler er trangt i denne bransjen.