Bokelskere.no

Mitt mål er å bli kjent med de norske klassikerne og samtidig holde meg oppdatert på de norske og engelskspråklige nyhetene.

Det er en grunn til at flere filosofer har trykket boka til sitt bryst og sagt at den representerer deres ontologiske syn; den er ikke akkurat så lett å få tak på og åpner for vidt forskjellige lesninger. Tolket i det vide og det brede, og selv faller jeg ikke for beskrivelser som "skildring av et paranoid sinn", eller "kritikk av byråkrati og umenneskelige rettssystemer" (er han egentlig paranoid, og hvilket rettssystem har noensinne vært i nærheten av å fungere slik?). Da har jeg i grunn større sans for de som mener at den beskriver opplevelsen av å være jøde i Europa på den tiden Kafka levde. K aksepterer jo velvillig sin prosess uten at det noensinne kommer frem at han har gjort noe, er han født inn i opplevelsen av skyld og mindreverdighet, ganske enkelt i kraft av å være jøde?

Men når alt kommer til alt synes jeg ikke det er så viktig å "se" etter noe, i stedet kan man la seg vikle inn i marerittet og den merkelige tonen, som jeg nærmest opplever som sadistisk, i den forstand at Kafka her virker å skrive om seg selv (dette synes nært ham til tross for å være skrevet ganske upersonlig) og nærmest nyter (det er utvilsomt innslag av sort humor i boka) å skildre sin egen undergang og den uoversiktlige og urettferdige veien dit. Jeg synes det er en helt egenartet, nærmest suggerende stemning i boka. Jeg hater å bruke ordet "stemning" i beskrivelsen av en bok, det er virkelig en billig utvei, men her kommer jeg ikke utenom.

Kafka hadde det ikke så lett med seg selv, utdrag fra en fantasi beskrevet i hans dagbøker følger: "Å bli dratt inn gjennom et vindu i første etasje med rep rundt halsen, for så -blodig og lemlestet- å bli rykket oppover av en som er helt uanfektet og hensynsløs, gjennom tak, møbler vegger og loft til de aller siste, avrevne bitene av meg faller ut av den tomme renneløkken i samme øyeblikk den bryter gjennom taksteinen, før de til slutt finner hvile på taket."

Haha, herlig historie!

Min er mindre dramatisk, men forrige gang jeg var i Israel og gikk gjennom den ofte fire-fem timer lange sikkerhetssjekken på flyplassen, med fullstendig gjennomgang av hver minste ting i kofferten, så ble jeg til og med spurt om hva slags type bøker jeg hadde med. En av dem var Oscar Wilde's The Picture of Dorian Gray, og jeg tenkte at de spurte bare for å se om jeg viste noen tegn til nervøsitet eller lignende, så når det gjaldt den boka bare svarte jeg kjapt at det var en klassiker fra 1890.

Nå er det jo slik med denne boka, at den inneholder enkelte nedlatende beskrivelser av jøder, og dette hadde jeg i bakhodet da jeg svarte. Som en parentes føler jeg for å nevne hvor påfallende det er at det selv i romanene til de mest opplyste og humanistiske forfattere omkring århundreskiftet 1800-1900 skinner gjennom negative holdninger til jøder. Det sier litt om hvor sterkt jødehatet sto, og er verdt å huske når man ytrer seg om Israels paranoide, paradoksale og diskriminerende politikk i dag, kanskje spesielt for en med stor sympati for den palestinske saken, slik jeg har. Man må aldri se seg blind og utelukkende forsøke å få bekreftet egne synspunkter.

Uansett: Dama sier seg fornøyd, og erklærer at "jeg har uansett ikke noe med det", altså hva slags type bøker det var snakk om. To sekunder senere utbryter hun "men hva handler den om?" Lettere vantro skisserer jeg på overfladisk vis handlingen i romanen og ber om at ordet "jew" ikke dukker opp på en av de sidene hun blar tilfeldig opp. Det gjorde det heldigvis ikke.

Altså ikke en dramatisk eller spesielt kinkig situasjon, for jeg var aldri nervøs, men en morsom historie å ha med seg.

Stilen din er det ikke noe i veien med. Og jeg er åpen for at jeg er en idiot. Men for å nå frem til en idiot må du møte ham på halvveien, i dette tilfellet snakket du et annet språk enn ham. Derfor fikk jeg ikke tak på innholdet. Svada skriver vi alle, det må bare være underforstått, særlig i en slik diskusjon. Jeg beklager om jeg virket krass!

Ok, I'll bite. Dette blir vel en uforståelig grøt, igjen. Det virker som om du i bunn og grunn snakker om harmonien man finner dersom man bryter alt ned til fysikk, et system hvor jeg vil tro selv fraktaler har sin rettmessige plass på en vektskål der de står nøyaktig like høyt som det plassert på den andre siden, og følgelig blir også de en del av denne flotte og totale balansen. Rent, vakkert, jo, kanskje, men også fullstendig amoralsk, og forteller intet om mennesket. En zenlignende tilstand der jeg opplevde meg selv som en del av denne balansen, dette kretsløpet, høres ut som det rene mareritt. Kjærlighet kan ikke oppstå av harmoni, ei heller skjønnhet, for dette må stå i spenning til noe annet. Forøvrig er jeg bare nihilist i den forstand at jeg ikke anser det for å være noen grunnleggende mening med tilværelsen, utover det har jeg respekt og beundring for hva mennesket har kommet frem til, derav bruken av ordet moral også fra min munn. Uansett: man trenger ikke strø om seg med kvantefysikk for å danne seg et bilde av en slik harmoni, energiloven, karbonets kretsløp og den slags holder i massevis for oss vanlige dødelige. Jeg er ikke interessert i denne balansen, men den ubalansen som oppleves av mennesket.

"Zen", "psykedelisk", dette er begreper som man lett kan strø om seg med i en debatt av denne typen uten at man skulle måtte svare for seg på en forståelig måte, for svaret vil uunngåelig bli av typen "det må oppleves", "du vil ikke forstå", "det er hvitt, men også svart". Abstrakt, diffust, og med et aldri så lite tilsnitt av bedrevitenhet. Hittil er det bare språklige kostymer av denne sorten jeg har sett, og ja, kanskje er det vår simple lingvistikk som ikke strekker til, men det er nå engang den formen for kommunikasjon vi har, så forvent ikke at vi skal forstå dersom du ikke klarer å oversette. Da får du heller invitere meg på lsd-kveld eller hva enn som må til for å brøyte opp mitt sinns åpenbart trange irrganger, hehe.

Jeg er åpen for at det finnes masse jeg ikke har forstått, men ærlig talt har jeg når det kommer til overtro, troen på fenomener som ikke lar seg bevise med dagens vitenskap eller forklares med språket, langt større sans og respekt for de som samtidig legger et moralsk fundament for mennesket. Det er nesten rørende vakkert sammenlignet med de systemene du skisserer opp, som fremstår for meg som en ikke bare uforståelig, men bisarr blanding av harmoni og totalt kaos, hvor mennesket er redusert til, jeg vet ikke hva, men i mine øyne noe langt mindre enn hva det er.

Til slutt må jeg bare spørre, hva er det som gjør at du mener å gjøre krav på en slags overordnet innsikt? Noe jeg med din særegne retorikk mener du langt på vei gjør. Er du, slik jeg er, fordi jeg er viss på min subjektive oppfattelse, en av 6,5 milliarder slike oppfattelser, klar for å gi avkall på alt, for å innrømme det som det reneste vås? Hold på dette så lenge du kan for min del, men hvor kommer skråsikkerheten og denne tilsynelatende dype erkjennelsen fra? Jeg er nysgjerrig.

Jeg synes det virket som om du la opp til en kjeklete tone overfor Ann Christin i et par innlegg. Mulig jeg har misforstått. Når det gjelder det andre som har manifestert seg her siden sist så har jeg ramlet av lasset for lenge siden, og jeg vet ikke om jeg har krefter til å hente inn igjen vogna. Kanskje ved en senere anledning. For meg ligner mye av det en variant av overtro, for å være helt ærlig, noe jeg naturligvis unner alle å ha, men ikke selv har plass til, utover det synes jeg forestillingen om harmoni er en dystopisk tanke, uansett hvordan man definerer harmoni. Det er en rett linje, jeg liker bølgedaler.

Jeg identifiserer meg altfor godt med denne mannen, hehe (og etter min mening kunne man ikke funnet en mer treffende tittel). Som løsning på det overordnede "problemet" (ordet strekker i denne sammenheng ikke til) så foretrekker jeg dog langt på vei Camus' svar, selv om det ikke engang er et ordentlig svar. For meg virker ikke Sartre helt overbevist om at hans konklusjon holder mål. Dog en stund siden jeg leste denne.

Advarsel, inkoherent tankestrøm følger. Også kalt rabbel. Vel. Jeg er en nihilist, dypest sett. Det er mitt utgangspunkt. I min verden er det ingen gud, ingen høyere makt, følgelig ingen objektivitet, ingen opprinnelig mening, intet liv etter døden. Ingen sjel. Dette er min verden. Jeg sier ikke at den er rett, det er bare min sannhet inntil en annen kanskje åpenbarer seg i fremtiden. Mystikk er det likevel nok av. Zen? Jeg er ikke kjent med zen. Alle menneskers behov for innsikt, sann erkjennelse, søken etter mening, kanskje er det dette jeg vil kunne kalle zen. Hvorfor skal mennesket måtte ha en sjel, eller en gudegitt mening med sin tilværelse, for at livet skal kunne ha verdi? Er det på noen måte nødvendig, for at vi skal oppleve glede i livet? Hvorfor skal vi måtte søke utover, når så mye spennende oppstår bare som følge av kontakten mellom to mennesker? Kvantefysikk? Vil det noen gang kunne gi svaret på hvorfor mennesket har behov for å oppleve seg selv som et jeg, hvorfor det føler det vi kaller kjærlighet? Mennesket var seg selv likt, før og etter oppdagelsen av atomet, det er dette mennesket som interesserer meg, og som jeg vil lese om. Logiske systemer som peker på seg selv, fysiske lover, dette sier meg ingenting om hvorfor jeg ønsker å finne en slags sammenheng i livet mitt, og en forståelse av hva som driver meg.

Til slutt vet jeg ikke hva denne greia di med Ann Christin er, men det virker som noe du med fordel kunne lagt fra deg. Ikke vondt ment.

To innlegg med ordet "objektivt" på få minutter her inne. Jeg sprenger, får brain freeze, kjenner frysningene bre seg, må telle til ti, puste ut, fort! Hehe. Hva annet har vi, enn meninger? Intet interesserer meg mer i denne verden, enn meninger. La meg lese om et livs virring og surring, et menneskes viderverdigheter, bestrebelser, motbakker og unnarenn, dets forsøk på å forstå seg selv, verden, mennesket, ja, universet, heller enn om kalde tall, likegyldige atomer, frosne fossiler.

Skjønner, takk for "the heads-up".

Nøyer meg med å si at Mykle ikke er overvettes begeistret for bikkjer, foreslår at du pusser støvet av boka en dag! Mykles romaner er ufortjent forbigåtte, og den mest kjente av dem er etter min mening også den svakeste (svakest, ikke svak).

En jøde som flytter til det stedet med den nest største jødiske befolkningen i verden, til og med fra et vestlig land til et annet, hørtes ikke ut som verdens største kulturkræsj i mine ører, men han fikk sikkert nok å stri med han og, for all del! Det bare slo meg at kulturkræsj kanskje ikke er det mest sentrale temaet i boka. Dette var ikke ment spydig altså! (synd man må legge til det, men den siste tids uroligheter her inne gjør at jeg føler det er på sin plass). Sikkert uansett en god anbefaling!

Fra tanke til handling er det lang vei, og slik sett kan også jeg oppfatte godeste Luke som ganske ekstrem, for han lever jo faktisk ut alle disse sidene. Så jeg er jo i grunn enig med deg. Og nei, jeg har ikke opplevd mye tøft, skal heller ikke ut i, og har aldri vært i krig, regner sågar meg selv som pasifist, men har gjort noen dypdykk i sinnet gjennom årenes løp, og funnet mye rart, hehe. Livserfaring kan også komme av å stirre i veggen, haha. Kort sagt tenker jeg ikke slik: "hvordan i all verden kunne han få dette innfallet?", men snarere "wow, han gjorde det faktisk". Og jeg tror på konfrontasjon med de mørke sidene i sinnet, så jeg leser slike bøker med stor begeistring og uten å være bekymret for å ta skade av det, hehe. Så får jeg heller leve med at jeg ikke kan regne med å finne min fremtidige kone her på bokelskere etter å ha bekjent at jeg identifiserer meg med Luke ;-)

Jeg blir alltid litt skremt når jeg leser at folk oppfatter denne som ren og skjær galskap, hehe. Mest fordi jeg faktisk kan gjenkjenne meg i det som skjer (uten at jeg anser meg som gal av den grunn), jeg mener, de handlingsalternativene han tillegger terningens sider oppstår ikke fra intet, de bor jo i ham, som begjær, skjulte lyster, og ikke bare i ham, men i de fleste mennesker? Eller (bare i menn? huff)? Dette er en klassisk lette-på-kulturens-slør-bok, og det er rart med det, hvordan effektene av at sivilisasjonen rives under føttenene på en, oppfattes som mer perverterte og forstyrrende hvis det skjer i et fungerende samfunn, enn eksempelvis i krig.

Morsomt, jeg har også alltid hatt den forestillingen, at bokelskere er glad i katter. Hvorfor aner jeg ikke, men det gjelder også meg, og jeg kan langt på vei skrive under på den sammenligningen som gjøres mellom katt og hund i Agnar Mykles Rubicon, en svært treffende og morsom beskrivelse!