Officially I belong to ESC9, which stands for Economic and Specialist Crime Unit 9. Otherwise known as "The Folly", also known as the unit that nice, well-brought-up coppers don't talk about in polite company.
My dad always said that a trumpet player likes to aim his weapon at the audience, but a sax man likes to cut a good profile and that they always had a favourite side. It being an article of faith with my dad that you don’t even pick up a reed instrument unless you’re vain about the shape your face makes when you’re blowing down it.
Her er min anmeldelse av Monopol (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Helvete åpent (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Englefjær (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Kistemakeren (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Mere blod (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Menneskebarnet (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Stjerner over Mørke under (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av "Offer uten ansikt" (ekstern lenke)
Had I not known that I was dead already ... I would have mourned ... the loss ... of my life.
Her er min anmeldelse av "En mørkere himmel" (ekstern lenke)
Å gi en uttømmende beskrivelse av denne mannens virksomhet vil være umulig, dertil opererer han for meget med utelatelser og lette hentydninger. En kan si det slik at han var en ubetydelig person som forsto å sette sinnene i farlige svingninger. Altså oppfylte han ikke de engang vedtatte betingelsene for å kunne kalles en djevel.
Der var de atter lykkelig forenet: Spillemannen og instrumentet, slangen og det hypnotiserte fugleblikket
Det må være tungt for frøkna å stå og holde løkta så lenge, kunne en finne på å si. – Å, det er vel ikke så farlig med det. Hu har jo en madrass å stupe kråke på når det blir for stritt å stå oppreist. Tro det eller ei, slike ord ble vekslet mellom folk i stor troskyldighet. Husk vi befinner oss ennå i en verden uten baktanker. Ordene har sin pålydende verdi og kjenner ikke til megetsigende betoninger.
Derfor skal det bare sies om mennesket i sin alminnelighet at det har hang til å gjenta sine feilgrep, på tross av dyrekjøpte erfaringer. Kanskje er det ikke engang tale om noe feilgrep, men om et skjebnesvangert livsmønster som går igjen. Å være et menneske med fortid er alltid risikabelt, og det siver gjerne ut til sist hvor et menneske kommer fra og hva som har ført det ut på vandring.
En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.
Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.
Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?
Her er min anmeldelse av Fare for gjentakelse (ekstern lenke)