Bokelskere.no

Jeg er helt enig med deg. Desto festligere at Child Of God, The Road og ikke minst Blood Meridian er blant etterkrigstidens beste romaner. Og om det er blod du er ute etter, så har du funnet et sted å være.

Jeg leser denne romanen på svensk i en litt kjøllig, men god utgave fra PAN som kom i 1973, men søkemotoren på bokelskere fanger ikke opp disse utgavene, så jeg må registrere boken i en engelsk utgave.

Nei, vet du hva? Jeg orker ikke mer. Skal vi dra til fyret? Neei, det blir vel ikke noe særlig tur til fyret. Ogsåvidere. Jeg vet jo dette er bra, akkurat som jeg vet at Miles Davis er bra, men jeg kjenner at jeg ikke trenger å lese det. Det tar meg alt for lang tid, og det hender for lite, rett og slett. Interessant å merke seg, for øvrig, at det beste med denne boka, er det den ikke er berømt for, mens det dårligste med boka, er det den er berømt for; det litterære nybrottsarbeidet. Det er virkelig mye litteratur som står i veien for litteraturen her.

For febervarm nervøsitet skal man lese Dostojevskij, for retorisk mesterskap skal man lese Thomas Mann, for festlig innsikt i den nedrige menneskeslekten skal man lese Balzac, men er det eleganse du vil ha, da skal du lese Marcel Proust eller Henry James. Fordelen med James, som aldri skrev dårlig, er at du ikke trenger å lese 3600 sider.

Henry James dyrket en sjanger jeg liker svært godt, den korte romanen eller lange novellen, som han selv kalte “tales”. Jeg har lest et knippe av dem, og jeg kunne anbefalt alle med veldig påståelighet – den velkjente spøkelsesfortellingen The Turn Of The Screw, nesten groteske Aspern Papers, noe av det beste som er skrevet om begjærets styrke, idioti og skjønnet, eller hva med The Lesson Of The Master, James’ briljante, grusomme portrett av den aldrende forfatteren og hans yndling?

Alt dette kan du lese, og du vil elske det. Det samme gjelder In The Cage. James skrev denne historien i 1898 (samme år som The Turn Of The Screw!) på et tidspunkt da amerikaneren allerede hadde bodd tyve år i sitt andre hjemland, England. Det er en silkevakker fortelling, det er en klassefortelling, trist og skjønn, om ei jente som arbeider på et postkontor i London. Hun sitter i buret sitt hvor hun administrerer korrespondansen til overklassen; telegrammer. Sakte men sikkert begynner hun å få en særegen oversikt over livene deres: “her imaginative life was the life in which she spent most of her time”. Og hun fatter spesiell interesse for en av dem, Captain Everard, som hun forelsker seg i.

Å lese James er å være i samme rom som den delikate storheten. Og når man leser ham er man alltid så heldig å bli tildelt herlige setninger, som denne beskrivelsen av vår jente: “… she had a whimsical mind and wonderful nerves”.

In The Cage finnes i Hesperus Press’ knallgode serie “100 Pages”, billig og lekker kvalitetspocket.

Vanskelig å motstå en roman som heter "Tante Augusta". Selvsagt var den kjempebra. Lett? Ja. Bagatellartet? Javisst. Overlegen, britisk, høflig, smart, morsom? Ja. Hvem skriver sånne bøker lenger! Min første GG-roman, det ble ikke den siste. Om Henry Pullingers reise mot et nytt liv som smugler og sønn av sin mor. Jeg har hørt at GG delte forfatterskapet sitt i to, en festlig og underholdende del, og en mer seriøs og litterær. Det er suverenitet over det.

Jeg snublet over denne romanen i 2004. Jeg tror jeg kjøpte den på grunn av tittelen, det fine omslaget, og på grunn av det lett eksotiske ved å lese en New Zealandsk klassiker fra 1957. Jeg leste den under sluttfasen av arbeidet med Kompani Orheim, og når jeg har lest den på ny, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den har virket som en god bror den gang for Jarle og meg.

The God Boy hører hjemme blant de små juvelene i litteraturhistorien. Alle forfattere har lyst til å skrive en sånn bok, antar jeg. En roman hvor ingenting virker overflødig, en roman hvor alt er gjennomlyst, tone, stemme, synsvinkel, fortelling. En roman hvor alt er avgrenset, og hvor dette skaper storheten. Mørkets hjerte, ikke sant, Bonjour Tristesse, ikke sant?

Cross’ roman er akkurat sånn. En liten fortelling om store ting, historien er lagt i munnen på 13 år gamle Jimmy Sullivan, som forteller om det som hendte med ham og familien hans for et par år siden. Fra første setning merker leseren denne romanens elegante prinsipp: Du vet mer enn Jimmy. Det Jimmy ikke forstår, eller feiltolker, det skimter du; hjemlig vold, et havarert ekteskap, vold. Denne differensen, som bruk av førstepersonsforteller kan skape, er godt utnyttet av Ian Cross, det er en sørgelig fryd å høre på Jimmy, som tolker sin urolige verden feil, mens man selv ser hva som egentlig foregår rundt ham.

Romanen er kort, Cross har truffet 13-års-tonen i teksten godt, dramatikken tetner for hver side. Her er Jimmy i en av de mange fine passasjene hvor han tar aggresjonen sin ut på Gud: “It’s all very well to pull off a few miracles now and then, by having people go all the heck over to France and dunk themselves into the water at Lourdes, or to make the bread and fishes go a whole lot further; it’a all very well to cut up those capers in front of the grandstand, as it were, but if he is such a hot scone why doesn’t he do more day-to-day stuff?”

Jeg reagerte likt hver gang jeg leste The God Boy: Jeg skulle ønske jeg kunne gå inn i romanen, gå ned gata i den lille, provinsbyen Raggleton i New Zealand, ta Jimmy Sullivan i hånda og si: “Kom, gutt, vi stikker. Ta sykkelen, vel, Jimmy, så spinner vi av gårde herfra og lar de satans voksne ruinere sine egne liv, de skal faen ikke få ødelegge oss.”

"Sarrasine", en av Balzacs mange noveller, ble først trykket i 1830, og er et relativt tidlig verk av den gale franskmannen som skrev opp til atten timer i døgnet, ikledd en munkekappe, mens han drakk liter på liter med kaffe. Novellen hører til de mer ekstreme utkantene av Balzacs verk og er blant hans beste. Den andre korte teksten som inngår i denne utgaven fra Hesperus, "A Passion In The Desert", tilhører neppe det beste Balzac skrev, men den er høyst lesverdig, så sjuk som den er i det underlige hodet sitt; en fortelling om en soldat som forelsker seg i en panter.

Det var Kim Hiorthøy som en gang anbefalte meg denne. Jeg har aldri glemt den, og jeg har aldri glemt jenta med den lamme hånden. Noe langtekkelig, spesielt mot slutten, minnes jeg, men ellers helt suveren.

Som en bekjent av meg sa: Når man forteller om Balzacs liv, høres han ut som den beste karakteren fra sitt eget verk. Det er ofte vanskeligere å tro på de tussete historiene fra livet hans, enn det er å tro på de herlige romanene hans. Topp biografi, sjeldent fri for kjedsommelige detaljer, sjenerøst levert.

Det er fabelaktig at Gyldendal gir ut så gode utgaver av Thomas Manns romaner. Trolldomsfjellet leste jeg først i den gamle oversettelsen, en gang mot slutten av nittiårene, og så i den nye for noen år siden. Det er en skambra roman, eneste grunn til at jeg ikke kan trille 6er, er at boken flyter for mye ut i filosofisk ørkenvandring til tider. Og dette sier jeg vel vitende om at for andre lesere, vil akkurat dette være flotte saker. Men husk at Trolldomsfjellet er en veldig morsom bok!! Og hvor mange forfattere finnes det på Manns nivå? En liten håndfull.

Øverste hylle.

Egentlig ønsker jeg å legge ut utgavene av Borges fra dansk Gyldendal (bl.a. uunnværlige "Aleffen"), men de er ikke mulige å søke fram her, så jeg nøyer meg med den gode, men mangelfulle, norske utgaven i Cappelens Upopulære. Livet ville vært annerledes uten Borges.

Stars, hide your fires, let not light see my black and deep desires. For et ektepar!

Gotisk og melodramatisk, herlig framdrift, gyselig portrett av den gjerrige og griske Grandet (en bror av både Scrooge og Gobseck og Onkel Skrue) og hans stakkars datter, Eugénie, "det eneste mennesket som betydde noe for ham". Jeg elsker Balzac og jeg elsker denne romanen, som jeg leste i 06 og 09.

deg, selvfeølgelig!

Det er dette jeg liker McEwan for. At han skriver akkurat disse bøkene. Blant hans to-tre beste, for meg.

Interessant dilemma, det der. Skal man være tro mot sin fortidige bedømmelse, også når den er 20 år gammel? Skal man være tro mot sitt fortidige selv, også når det var sytten år gammelt og fullt av kviser og store tanker om framtiden? Ja. Ja. Ja. Ja?

Hm! Jeg må antagelig prøve å lese Ford på ny. Jeg leste den der sportsjournalisten, men det ble treige saker for meg. Kom meg aldri om bord, ikke i noe annet enn kjedsomheten.

Det har jeg også lyst til å gjøre. Vesaas var en fantastisk fin forfatter.

Det er rart med McEwan og meg. Han er den av de internasjonale samtidsforfatterne jeg har lest flest bøker av, jeg har fulgt ham siden jeg oppdaget ham ved starten av nittiårene, og jeg har lest så å si alt han har utgitt med unntak av Amsterdam. Hver gang han kommer med en ny roman, kaster jeg meg over den med store forventninger. Og det på tross av at jeg synes han har åpenbare svakheter; ofte virker det utpønsket, ofte er stilen for tørr for min smak, ofte gaper han over mer enn han kan fordøye. Men likevel er jeg alltid der når han viser seg, fordi han er så ekstremt bra når han er bra; på intime relasjoner, på seksualitet, på oppvekst og barndom. Om forlatelse synes jeg er veldig ujevn. Første halvdel, fram til Robbie blir fengslet, er suveren. Helt feilfri. Resten av boken vakler av gårde på uvørne føtter. Jeg tror det skyldes at han i denne romanen forsøker på noe talentet hans ikke er stort nok for, han vil gjøre alt i denne romanen, skrive det store episke bravurnummeret. Det er han ikke laget for. Men likevel. Jeg er alltid der for Ian McEwan.