Bokelskere.no

Gøy å se Renberg på et nytt spor etter Jarle Klepp-serien. Rudi står for underholdningen, men den ømme skildringen av tenåringsfaren Pål gjorde mest inntrykk på meg: En litt tafatt fyr som prøver å snu alt ved hjelp av en drastisk plan. Forholdet mellom foreldre og barn har alltid vært blant Renbergs styrker, og det fortsetter i denne boka, med beskrivelsen av Påls forhold til sine døtre.

Jeg har bare lest halvannen bok i Prousts serie, og vet ikke om jeg kommer til å lese mer. Men hver gang jeg tar fram Langelands bok, får jeg lyst å prøve igjen. Komprimert og kunnskapsrikt om Prousts livsverk.

Eggen er alltid lesverdig, og jeg spesielt sans for ham som essayist. Manhattan-boka hans har står rett ved siden av sofaen, og den leser jeg stadig i. Til sammenligning er dette en liten nedtur, selv om den på mange måter er grundigere. Denne er noe så sjeldent som en bok hvor jeg ønsket at forfatteren selv kunne vært mer til stede i form av reportasjeelementer.

Første verdenskrig er den litt anonyme lillebroren til andre verdenskrig, men minst like interessant. Sørensen ser både de store linjene, enkeltpersonene, absurditetene som vi vanskelig kan forstå i dag (som jubelen over krigsutbruddet) og ettervirkningene. Sterkt anbefalt!

Debuten hans gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den. Den har en lang tittel som jeg skriver feil hvis jeg gjør det etter hukommelsen.

Begynte på denne, og er nær ved å gi opp etter de første 100 sidene. Det introduseres person etter person, hvem er alle sammen? Temmelig kaotisk, det hele.

Idrett er mer enn pokaler og resultater.

Alltid en fryd å lese Eggers, og en bok lagt til Saudi-Arabia. (Det kan bli vel mye norsk skjønnlitteratur for min del, og da var denne en god avveksling.) Liker pendlingen fra en åpning med mye absurd humor, til delvis mørkere preg etter hvert.

Slutten var litt uforløst, men ellers var det ei fin bok.

Spennende utgangspunkt, men plottet og språket var for dårlig.

Beste jeg har lest i år. Helstøpte personer og historier, med passelig kynisk/sårbar forteller.

Handlingen er ikke all verden: Sviktende kommunikasjon og innestengte problemer hos et knippe middelklassenordmenn. Her er det ikke mye livsglede, verken hos journalisten, krigsveteranen eller slagpasienten. Forfatteren er flink å skape romanfigurer jeg tror på, men det stopper litt der. Hadde blitt en bedre bok om figurene var mer i bevegelse mot noe, eller var poenget å vise hvor lite livene våre faktisk beveger seg?

Underveis kom The Smiths-linja hele tida i hodet mitt: It says nothing to me about my life. Klarte ikke å skjønne motivene til disse folkene, og handlingen var for oppstylta. Heathcliff så langt over toppen psykopat at det ikke henger på greip.

For et gnål.

Tunge temaer har jeg ingen problemer med. Problemet i denne er, som du skriver, at den er så kjedelig.

Holocaust, demens, rasisme, problematisk foreldre-barn-forhold, en ukjent grav, en sønn gitt bort ved fødselen, mye snakk om en kirke som pusses opp, rom som er tomme og ting som ikke blir sagt - og jeg har sikkert glemt noe. Nesten parodisk mye tungsinn på 215 sider, i en helt uengasjerende tekst.

Jeg likte avsnittet om det tyske språks vesen. Ingenting annet.

Jeg har lest noen oppblåste baksidetekster i mitt liv, men denne tar kaka og resten av dessertbordet. Så ekstremt langt over toppen pompøst ordgyteri at jeg blir sittende å hånflire:

"I denne boka deler to av våre største kokkehelter, Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen, generøst av sine erfaringer..."

"Dette er boka som gir deg alle de beste tipsene - sammen med motet til å smake deg frem og kunnskapene til å ta de riktige valgene underveis."

"Det er bokas sentrale poeng at det ikke hjelper med verdens fjongeste oppskrift eller polets dyreste vin om situasjonen krever justeringer og du ikke føler deg trygg nok til å ta de nødvendige grepene for å få det hele til å stemme."

Kanskje hadde jeg for høye forhåpninger til denne, etter alle kritikker jeg hadde lest. Mange gode poenger og en fin fortellerstemme, men slutten ble en nedtur for meg. Fikk vi noen god forklaring på hvorfor han aldri kontaktet Alex og Colin igjen?

Hun er flink til å skildre verden sett innenfra, situasjoner, følelser og de små skiftene i sinnsstemning.

Men jeg er enig med andre her i at det er noe uforløst over boka. (Mulig spoiler:) Når det bærende elementet i en tekst er jakten på en forsvunnet person, ja så forventer jeg som leser en payoff. Jeg vil vite hva som har skjedd med vedkommende, selv om dette ikke er en krimbok. Jeg klarte ikke å finne en tilfredsstillende slutt her.

En logisk brist irriterte meg. Det er vel hundrevis av overvåkningskameraer på Metropolitan-museet i New York? Og på fortauene i nærheten?

En utmattende bok hvor det var langt mellom høydepunktene. Kunne blitt en grei avrunding av serien hvis den var redigert ned til en fjerdedel. Hvor var redaktørene?