Bokelskere.no

Hele denne boka, og mitt liv og ditt liv slik vi betrakter dem i våre mørkeste øyeblikk, oppsummeres på side 363 og 364. Marsteins bok følger hovedpersonen fra barndommen til slutten av 50-årene, gjennom forhold etter forhold hun har til forskjellige menn. Denne trangen til å være i et parforhold står i kontrast til hovedpersonens vansker med å knytte seg til mennesker. Denne boka egner seg godt for lesesirkler.

Tre og en halv stjerne. Den drar seg til mot slutten, men i lange perioder før det var den lite engasjerende.

Annerledes! Verden deles i to parallelle virkeligheter i 1998, og mor Anna og datter Laura kommer bort fra hverandre. Skiller seg kraftig fra mye av den inderlige virkelighetsnære 2000-tallslitteraturen ved å være bare sånn halvveis seriøs. Forfatteren titter fram her og der, og det er ikke helt lett å holde universene fra hverandre. En roman som kommenterer sin egen form.

Peter Englunds bok er ambisiøs. Den tar for seg starten på Sveriges store århundre, fra tidlig 1600-tall og utover. Sverige blir med i trettiårskrigen på kontinentet, og går faktisk seirende ut av den. Englund har blikk både for de store slagene og de små, talende detaljene som gir fortellingen farge og smak. Boka tar mål av seg til å skildre både krigen og mentaliteten på 1600-tallet. Han bruker de historiske hendelsene som springbrett til å skildre samfunnsforhold som kvinners posisjon, lek og fritid, seremonier, kroppsspråk osv. Mannen som står midt i denne epoken er Erik Jönsson. Det er den vinkelen som oppleves mest unødvendig, om jeg skal pirke på noe. Jönsson er ikke spesielt interessant å lese om, og han er ikke nødvendig for å gi boka kulør.

Boka imiterer århundret den omhandler, den er barokk så det holder: Her er plenty mørke og dysterhet, men også lys og humor. Den veksler mellom å skildre tidens barbari og (det som i dag framstår som) fjolleri.

Les også The Battle that Shook Europe: Poltava and the Birth of the Russian Empire av samme forfatter, om 1719-felttoget som innledet slutten på den svenske stormaktstiden. Jeg skal lese Englunds bok Sølvmasken : en kort biografi om dronning Kristina av Sverige som neste.

Sverige var faktisk en europeisk stormakt ved inngangen til slaget ved Poltava i 1709. Etter det var de det ikke. Fantastisk skildring av krigens galskap for 300 år siden. Mye av det Englund beskriver ligner på dagens krigføring, andre sider virker veldig fremmed. Englund har et skarpt blikk for klasseskillene som rådde enda sterkere da enn nå, ikke minst på slagmarken (og i gravleggingen). Tusenvis av svensker ble drept, mange tusen måtte i fangenskap, men kong Karl XII kom seg unna. Hans liv har jeg lyst å lese en bok om.

Det eneste som skuffa meg, var avslutningen. Hvorfor ble Olav Haraldsson helgengjort etter sin død? Uten det, ville han bare vært enda en middelalderkonge. Men boka slutter faktisk før selve slaget ved Stiklestad i 1030.

Selv om denne boka er temmelig forutsigbar for voksne lesere, vil den begeistre de yngste. Midnattsgjengen er en gruppe barn på et sykehus. De styres av ei fæl dame, og sykehusdirektøren er heller ikke grei. Heldigvis har de Midnattsklubben: Hver kveld sniker ungene seg ut av barneavdelingen og finner på kjekke ting som egentlig skal være umulig når de ligger på sykehus.

Gode voksne hjelpere dukker opp, noen slemme voksne ser lyset og blir gode, innledende uvennskap mellom barna vokser seg sterkt, et spesielt sykt barn får oppfylt sitt høyeste ønske og hovedpersonens underliggende, langvarige problem blir også løst. Men David Walliams er en så smart forfatter at de ganske opplagte vendingene ikke serveres kalde, men oppleves som gledelige punkter på menyen når de kommer.

Anbefalt for barn fra skolealder og oppover. Herlig norsk lydbokversjon også.

Ein kortroman for ungdom, meiner eg er merkelappen på boka. Nokre vil kalle det ei novelle, andre ein kort roman.

Denne boka hadde jeg aldri - A L D E R I ! ! - plukket opp dersom jeg ikke hadde et pågående prosjekt med å lese hele Vigdis Hjorths forfatterskap fra start til mål. Da var det ingen vei utenom.

Denne tynne boka tok det meg 16 minutter å lese, og det var en sann fryd. OK. Boka heter Den første gangen, og er skrevet av Vigdis Hjorth. Det handler om ei 16 år gammel jente som ikke har debutert seksuelt, men blir småkjæreste med en fyr.

Du ser hvor dette bærer, sant? Feil! Forfatteren lokker deg rett i fella og smeller en avslutning så stilig og personlig (hovedpersonen heter Vigdis) at jeg jubler innvendig bare ved tanken. En skinnende liten perle i forfatterskapet.

Jordan Peterson er tidens mest omtalte filosof, så jeg hadde visse forventninger til denne boka. Som selvhjelpsbøker flest er dette en god blanding av øyeåpnende påstander, selvfølgeligheter, utopier og store ord.

Det som er å si om hans budskap, er at det vil skape temmelig kantete mennesker dersom det følges bokstavelig. Ta for eksempel rådet om å rydde i eget hus før man kritiserer andre (sånn omtrent). Det er alltid smart å begynne med seg selv, men å gi andre råd fra en opphøyd posisjon (som JP mener man skal oppnå før man begynner å spre visdom til andre), er en skummel tanke. "Jeg er helt i vater - du min venn skal få noen sannhetens ord fra meg."

Jordan Peterson synes å mene at ingenting skal feies under teppet, men legger til at man i så fall må være beredt til å ta konsekvensene av den fulle åpenheten.

Engasjerende bok som setter tankene i sving.

Dette er hittil siste bok om Miles og Niles, så denne omtalen er en oppsummering av serien til nå. Jeg har lest dem i sommerferien, og blitt stor fan. Med enkelte små forbehold.

Miles flytter til Slumredal, og prøver å bli skolens største pøbel. Det viser seg at Niles allerede har denne posisjonen, men undercover - hans rolle på skolen er å være gullgutt og tillitselev. Serien skildrer forholdet mellom guttene, og deres påfunn.

Jeg liker et godt påfunn i barnebøker, som Emil. Andre blir mer slitsomme, som Rampete Robin. Miles og Niles er definitivt mer Emil enn Rampete Robin, eller kanskje Robin Hood er mer riktig. Pøbelstrekene sparker oppover, da mot familien Barkin, som har hatt rektormakten på skolen i generasjoner. I første bok blir rektor lurt, i andre bok får rektor sparken og erstattes av sin pensjonerte far, og i tredje bok blir rektorsønn Josh offer for de finstemte spøkene.

Det jeg liker: Tonen i bøkene. Den er ikke stresset eller oppjaget, heller dvelende og deilig å synke ned i. Til tider bikker det over i litt mye parenteser og VERSALER, og litt mye indre grubling. Jeg liker også hvordan vi blir mer og mer kjent med Miles og Niles utover i bøkene, og flere av bifigurene får en større rolle etter hvert, som klassekameraten Holly, og muligens Stuart.

Svakheter? Mye av lufta gikk ut av serien i første bok, hvor Miles og Niles måler krefter og hvor pøbelstrekene er best. I bok to og tre (spoilere!) blir rektor mer og mer venn med guttene, og bøllesønnen Josh duger ikke som antagonist i en fjerde bok, synes jeg. Han er for endimensjonal til det.

Men alt i alt: Finfin serie for hele familien!

Den beste barne- og ungdomsboka jeg har lest på ei god stund. Bøker om bøller kan fort bli krampaktige, synes jeg. Elleville påfunn og mye mas. Denne har et plott som er stilig oppbygd, med fine overraskelser underveis, og alt knyttes sammen i slutten - og tonen i boka er perfekt. Skal selvsagt lese de to neste i serien også.

Jeg var nysgjerrig på om denne boka klarte å lande på beina, når utgangspunktet er en mann som prøver å ta livet sitt. Å velge å gjøre slutt på sitt eget liv er etter min mening det mest drastiske valget et menneske kan ta. Men ut fra dette startpunktet klarer likevel forfatteren å sy sammen en historie som holder mål. Til tider skurrer det litt, når refleksjonene blir litt for innlysende og servert på et fat til leseren, men historien om hvordan selvmordsforsøket går over i ny livsgnist, er lett å like. Glenn Johansen finner ut at han må ta sin rettmessige plass på jobben, i nabolaget og være ærlig overfor dem han møter. Heldigvis går ikke alt hans vei av den grunn, men han liker både seg selv og livet bedre når han - klisjealarm - følger hjertet. Feel-good, sørgmodig, oppbyggelig, lettlest.

Stramt gjennomført, presist språk, tankevekkende og stort sett fri for klisjeer. Ei bok du kommer til å ville diskutere med alle du treffer.

En venn av meg sa at denne boka var umulig å komme i gang med. Den kjipe innpakningen, skrifttypen og oppsettet som får den til å se ut som ei billig lærebok. Jeg skjønner den innvendingen, men etter å ha lest den, vil jeg si at det passer til innholdet.

"Jeg hater internett" er et skjærende vræl mot det aller meste. Det går hardest ut over hvite menn på toppen av kapitalisme-pyramiden, og nest hardest ut over alle oss som er tilnærmet ukritiske brukere av nettet. Jarett Kobeks grunnsyn er at nettet ikke forandrer noe som helst, det er bare enda en måte for storkapitalen å undertrykke og underholde oss. Poengene repeteres gjennom en serie hendelser som med litt velvilje kan kalles bokens handling. En stramt formtro roman er dette altså ikke. Slik imiterer den mediet den portretterer - boka hopper hit og dit, og det er kort mellom de sterke meningene. Forfatteren hopper hyppig inn i teksten og kommenterer at den boka vi leser i, ikke er spesielt god.

Det beste kapittelet er det hvor forfatteren forteller om et manglende kapittel, og gir opp å forklare hva han hadde tenkt å vise gjennom personenes handlinger, og i stedet skriver rett ut (side 192). Lyden du hører svakt i bakgrunnen er Karl Marx som applauderer fra det hinsidige (opium for folket og alt det der):

"Det ufattelige var at Facebook og Twitter og Tumblr og Blogspot (en
medieplattform eid av Google) var blitt tilholdsstedene for
selverklærte intellektuelle og radikale aktivister. Det var der de
snakket sammen. Det var der de trodde "samtalen" var i ferd med å
endre seg. De skrev moralprekener inn i dingser bygget av slaver på
ytringsplattformer eid av patriarkatet mens de hjalp patriarkatet å
tjene penger. Og på et aller annet vis skulle dette innebære å knuse
patriarkatet. Så det finnes alltid håp. Internett ga maktesløse
mennesker en illusjon om at meningene deres, som de ga bort gratis,
hadde noe å si. Det var selvfølgelig det reneste tøvet noensinne,
basert på en ekstremt forvirret idé om hvem som styrte verden. Verden
var ikke styrt av regjeringer. Verden var ikke styrt av kjendiser.
Verden var styrt av banker. Verden var styrt av investorklassen.
Menneskeskjebnens historie handlet om penger, mennene som styrte over
de, og intet annet. [...] Illusjonen om betydningen av meninger, som
ble gitt bort gratis, ble holdt i live fordi den hjalp bakmennene å
tjene penger."

"Jeg hater internett" ble skrevet før 2016-valget av Trump, før Cambridge Analytica-skandalen og før #MeToo, noe som viser at virkeligheten ofte overgår selv romaner som tar hardt i, som denne.