En nydelig historie om disse to brødrene, som holder tett sammen i voksen alder
Leste ikke ferdig, det ble for kjedelig
Eg fann boka på boksal, sånn heilt tilfeldig, og det er sjeldan ei bok rører meg slik som denne.
Vet ikke, men det går vel et år før neste bok, nå kan vi begynne å glede oss :)
En reiseskildring i Sahara. Som ung mann gjorde Axel Jensen denne reisen, men dette er en roman uten fakta, men med mange flotte skildringer av kulturen og reisen
Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?
Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.
Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!
Kroppen er eit skal; sjela, bevisstheita, personlegdomen flytta rett ut og inn i oss som var rundt og nær han. Kvar gong me tenkjer og snakkar om Ivar, lever han vidare i oss.
Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.
Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!
Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.
«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»
«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»