Bokelskere.no

I femti år prøvde jeg å glemme den seks år gamle Håkon. Det gjorde for vondt å kjenne på barndommens angst, skam og ensomhet. Kjenne smerten til den lille gutten fra dypet av meg selv. Jeg levde derfor som best jeg kunne, på mange måter et rikt og verdifullt liv. Men alltid med en ironisk distanse til alt som hadde med min religiøse oppvekst å gjøre. For mange kunne jeg nok fremstå som gåtefull. For eksempel hvis de hadde hørt meg en varm sommerdag i Oslomarka syklende og syngende på ord som for meg var befriende: «Jeg er så glad jeg ikke er frelst, jeg er så glad jeg ikke er frelst ...»
Hele livet har jeg slåss. I barneårene og den tidlige ungdomstida for å bli det jeg trodde alle de andre i menigheten var. Så begynte kampen for å finne min egen vei; hva er det som er sant i mitt liv? Gjennom studier, arbeid og terapi bygget jeg opp et livsfundament.

Ofte har jeg tenkt at det hadde vært mye bedre å legge fra meg troens byrde, og la Gud klare seg selv. Gjøre som Levi Fragell og hans humanetiske likesinnede. Det har jeg ikke klart. Jeg tenker på min gamle kollega som sa at «oppveksten i pinsebevegelsen blir vi aldri ferdig med». Hvorfor er denne fortida så vanskelig å legge bak seg?
Jeg tenker: Om skuffelsen er aldri så stor, slutter mange av oss som er «brent av tro» aldri å håpe. At en gang vil også vi på en eller annen måte oppleve å få vår barndoms religiøse lengsler oppfylt.

For noen år siden traff jeg en mann som hadde en liknende religiøs oppvekst som meg. Foreldrene var frikirkefolk, sterke i troen. Og hans drøm var å bli frelst, få del i den store gleden. Han ba og ba, men frelsesfryden strømmet aldri inn i hjertet. Til sist var det slutt på tålmodigheten. Han dro på vekkelsesmøtet på søndagskvelden, og på vei inn i lokalet ga han Gud et ultimatum: Dette er siste gangen, Gud. Møter du meg ikke i kveld, er det slutt mellom oss.
Da ettermøtet kom med innbydelse til frelse, gikk han fram. Etter ti minutter reiste han seg i benken, og gikk ut av lokalet. Han kom aldri tilbake.

Jeg står gjerne rett opp og ned ved et av vinduene, der isrosene fyller rutene med de vakreste mønstre. Med pekefingeren tiner jeg et bitte lite hull. Jeg forsøker å finne en åpning.

Og så ser jeg henne. Jeg ser Luna danse ut og inn mellom lys og skygge under det store eiketreet, det over tusen år gamle eiketreet. Det er gammelt som Metusalem, det gjemmer svarttrost, gulspurv og pilfink inne i det rike bladverket. De smetter ut og inn, og sangen deres blir en del av Lunas nynning.

Livet, tenker jeg, lett fortumlet og samtidig forbausende klarsynt, slik en kan bli av et glass formiddagsvin, livet kan deles inn i kapitler som enten flyter umerkelig over i hverandre, eller faller i klart avgrensede avsnitt, som mitt gjør. Hvert avsnitt slutter med en dramatisk hendelse, og innholdet i dem er så forskjellige at det er umulig å fatte at hovedpersonen er den samme.

Jeg har ingen garantier å tilby. Det eneste jeg har å gi deg er eplet fra Kunnskapens tre. Se deg sette tennene i det og håpe at det vil gjøre deg sterk nok når din tid kommer. Din tid til å skille det onde fra det gode. Og til å avsløre det onde, også når det selv tror det er i det godes tjeneste, slik bestefar gjorde.

Guds ord gikk meg aldeles hus forbi. Det gjorde de også i morges. At jeg ikke alt er blitt til en saltstøtte, er et under.

Vi arver ikke minner, heldigvis. Men kanskje kan andres minner hjelpe oss til å treffe kloke valg selv? Det er visst det jeg ønsker aller mest for deg; at du skal vokse opp og bli sterk og forstandig, slik at valgene du gjør blir til det beste for deg og for menneskene rundt deg.

Jeg holder deg tett inntil meg og tenker at det å miste et barn, det må kjennes som om verden faller.

Men historisk er det nettopp friheten til å utfordre etablerte sannheter og bryte med all vedtatt ortodoksi gjennom trosfrihet og ytringsfrihet som har gjort Europa så dynamisk, attraktiv og konkurransedyktig.

Opprettelsen av skillet mellom ord og handling har vært helt avgjørende for en robust beskyttelse av ytringsfriheten. Det er flere ting som skiller et demokrati fra et diktatur. En av dem er at man i et diktatur kriminaliserer ytringer som om de var handlinger.

Toleranse er ikke det samme som stilltiende aksept eller likegyldighet. Toleranse forutsetter at man gir uttrykk for sin kritikk, motvilje og til og med hat mot ideer og ytringer man misliker.

Jeg mener at det europeiske prosjektet må være antiautoritært i sin kjerne. Det må slippe friheten løs for å gi individet de best tenkelige mulighetene for å virkeliggjøre sin forestilling om det gode liv.

Den som nekter andre sin frihet, fortjener den ikke selv.

Ytringsfriheten er en rett, og hvis det er tilfellet, kan den ikke gradbøyes. Enten har man den, eller så har man den ikke.

Lovene mot Holocaust-benektelse har også fått andre religiøse og etniske grupper i Europa til å kreve beskyttelse av sine tabuer mot verbale krenkelser. Det er en logisk konsekvens av det voksende etniske, religiøse og kulturelle mangfoldet i Europa.

Ved å kriminalisere Holocaust-benektelse utroper man tanker og meninger til å være forbrytelser. Og uansett hvor opprørende og krenkende de måtte være, forblir de tanker og meninger, og meningsforbrytelser hører ikke hjemme i et demokrati.

Kriminaliseringen av Holocaust-benektelser var uttrykk for en forbløffende mistillit til sannhetens styrke. For når bevisene og dokumentasjonen var så overveldende og ugjendrivelige, hvorfor skulle man da blokkere en fri debatt om Holocaust? Holocaust-benektelsene var mest utbredt i samfunn uten ytringsfrihet. Den mest effektive måten å bekjempe Holocaust-benektelser på var å avsløre alle løgnene og fordreiningene av sannheten.