Øynene var en palett av vissenbrunt, som en åpning i jungelkrattet rundt barndommens landsby, fulle av mystikk og ubesvarte spørsmål. Varme som palmetrær i ettermiddagsheten.
I Rendalen hører en sjelden uttrykket «før og etter Kristus», og ingen taler om den julianske kalender. Her heter det «før og etter elgjakta». Dersom en kjent politiker eller kulturperson gjester bygda, kan det nok komme både 10 og 12 tilhørere. Men holdes det et foredrag om elgjakt, kommer det 200!
Stjernene på himmelen er til for alle dem som strever og har det tungt. De blinker til de forkomne for å gi dem nytt mot.
En ting er uomtvistelig sikkert: Alle som blir misbrukt seksuelt som barn, vil få store psykiske problemer som følge av dette – før eller seinere. Hvor alvorlige problemer en får, avhenger av hvor nær gjerningsmannen eller -kvinnen en sto, hvor lenge misbruket varte, og om det er vold og trusler involvert i tillegg. Dessuten hvor sterk en selv er som person. Jeg tror de fleste forstår dette.
En av følgene av å bli seksuelt misbrukt er at selvtilliten blir borte. En tror en er mye mindre verdt enn alle andre, at en ikke er verdt noe i det hele tatt, en tror at alle andre er sterkere enn en sjøl. De voksne gjør jo det de vil med en, uansett hva en vil sjøl. Det er ikke noe en kan gjøre for å forhindre at det vonde skjer. Denne følelsen forfølger en gjennom livet. En føler seg alltid underlegen, uansett hvor mye en sliter med å late som en ikke er det. Når en i voksen alder kjemper mot noen som på ulike vis vil en vondt, eller som bare er uenige, så kjennes det som å slåss mot mammuter.
Gjennom dager og måneder og år var det èn ting som holdt meg oppe og som jeg kjempa desperat for: det var å overleve. Ikke bare i fysisk forstand, men også som et menneske med hjerte og vettet i behold.
Og jeg klarte det! Ved siden av oppreisningen jeg fikk ved at jeg aldri gjorde mine egne barn noe vondt da de var små, så er dette at jeg overlevde det største jeg har fått til i livet. Ondskapen til mamma og pappa ødela meg ikke, selv om den skada meg aldri så mye.
Seksuell mishandling, da ofte i sammenheng med vold, er trolig den viktigste årsaken til alvorlige psykiske lidelser.
Den lille gården lå slik til at når månen skinte på den om natten, så den ut som den var av sølv. Derfor ble den kalt Silverstuen.
Nicky var et fenomen i det stygge huset, hvor veggene sugde opp eimen av kastebevissthet og det ubestemmelige innholdet av de evig boblende kjøttgrytene. En ener i en støyende, etnisk fargeorgie.
Al-Hadra, området innenfor og utenfor, i flere dagsreisers omkrets, hadde vært slik siden Gud skapte jorda. Fordi folks liv i stor grad var preget av vansker og prøvelser som følge av regnet som aldri kom, og karavaner som uteble, og med det prisstigning på mel, sukker og lin, var de blitt såpass vant til dette livet at de ikke ventet seg noe bedre. Hvis det ble trangt av folk på jorda, så måtte noe skje. Som oftest var døden en sikker løsning på problemet. Døden i form av plyndringstokt eller strid, som ofte oppsto som følge av uoverensstemmelser om beitemark og vann, eller i form av sykdom som brøt ned folk og dyr. Det var døden som skapte balansen som gjorde folk i stand til å fortsette å leve, og hvis noen av mennene var trette av død og ikke kunne eller ville drepe hverandre, så drev den innstendige, sterke trangen til å reise som kom med karavanene dem til å dra uten større forberedelser eller forutgående planlegging. Da de var reist, var det litt bedre plass på jorda til dem som ble igjen, og livet gikk videre.
"Beduiner har kort lunte," sa amiren, "som en stormsky som rister av seg regnet og drar videre. Hvis man overlater dem til seg selv, tar de kål på hverandre."
Snarken er nevnt ni ganger i boka. Det finner jeg ut ved å søke i romanen på nb.no. Jeg leste den ikke selv, men ser i avsnittene og artikler på nettet at snarken refererer til Kerewins indre stemme. På side 63 står det:
"Du kunne kanskje, sier Snarken inni henne, finne ut hvor denne rennesteinsungen Gillayley mistet halvparten av tennene sine."
S 45: "Så rørende, sier Kerewins innerste jeg, Snarken, som bukter seg fram"
Ordet stammer, som du henviser til, fra Lewis Carrolls fantasiskapning i The Hunting of the Snark. (1876)
Jeg kjempet for Allah var den eneste jeg greide å finne til salgs på nettet.
Jeg støtter Linnea67 i hennes anmeldelse, og hun sier det så godt at jeg ikke har mye å tilføye. Tordis Ørjasæter skriver samfunnsengasjert, klokt og ærlig. Hun sier om sin egen bok:
Vi ser oss i speilet: rynker og grå hår er beviset på at vi har levet. Det er i grunnen dette I hodet på en gammel dame handler om.
Vi har liksom ein fugl i oss alle saman når vi kjenner etter. Eg kjenner korleis din fugl og min fugl lettar og sviv ikring her no, og set seg ned her og der, og likar seg.
[Tarjei Vesaas]
I vest vandrer havet
sørover mot seg selv,
slik vi vandrer mot oss selv
for hvert år vi går fra oss selv.
[Kolbein Falkeid]
Medan vi läser böckerna
läser böckerna oss.
Kan böckerna läsa människor?
Det kan de förstås!
Hur skulle de annars veta
allting om oss?
[Lennart Hellsing]
"Det finnes jo så mange barn i verden som har det vondt, og i virkeligheten kan jeg ikke hjelpe så mange, men det gir meg en viss tilfredsstillelse det der å få ta vare på dem om nettene i det minste, selv om det bare er i fantasien," sa hun [Astrid Lindgren] en sen kveld til vennen og biografen Margareta Strömstedt.
Young people who dismissed the elderly overlooked one important thing. The older you were, the less you cared. That was the one, great, liberating thing about old age.
"Briks" er den danske varianten og stammer fra den gamle tyske formen, mens "brisk" er, slik jeg forstår det, den norske formen. Begge to er likestilte i min Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok.