Bokelskere.no

Professor Timothy Garton Ash kaller ytringsfrihet frihetens oksygen: «Det er denne friheten som lar alle andre friheter puste.» Ytringsfrihet og privatliv er to sider av samme mynt, sier han, og «valutaen til den mynten er sivilisasjonen selv». Om frihet betyr noe som helst, så betyr det retten til å si til folk det de ikke vil høre, mente Orwell. Den som vil underminere friheten til et land, må begynne med å undertrykke ytringsfriheten, sa Benjamin Franklin. Den er friheten som skaper alt annet som er godt, minner Ian McEwan oss om. Ytringsfriheten er demokratiets fundament, mener Stephen Pinker. Ytringsfrihetskommisjonen fra 1999 konkluderer med at «legges det begrensninger på den fri kommunikasjon, vil samfunnet desintegreres». I en lang og kronglete samtale mellom nevrolog og filosof Sam Harris og professor i psykologi på universitetet i Toronto, Jordan Peterson, kan vi høre disse konklusjonene:

Harris: One thing we absolutely agree about is that freedom of speech is not just one among many different values. It really is the master value, because it's the only corrective to human stupidity. It's the only mechanism by which we can improve our society. And, in fact, it's the value that allows us to improve our other values through conversation.
Peterson: Yes, that's exactly right. It is the fundamental value which our entire cultural edifice is predicated.

Flosklene om ytringsfrihet som vår mest grunnleggende, vår viktigste og vår første frihet formelig renner som en foss ut av de beste hjernene vi har innen filosofi, samfunnsvitenskap, litteratur og historie. Den er grunnpilaren som alle andre friheter hviler på. Uten den, ingen annen frihet. Det er den første som forsvinner når et samfunn går fra demokrati til teokrati eller diktatur. Den er det første som angripes av maktsyke menn(esker) som vil styre alt. Det er derfor ikke en frihet vi skal ta lett på.

Når man har sett at Fremskrittspartiet har inntatt et standpunkt, så har det vært for mange på venstresida som av ren refleks har inntatt det diametralt motsatte standpunktet.

Hadia Tajik

Now, should we treat women as independent agents, responsible for themselves? Of course. But being responsible has nothing to do with being raped. Women don't get raped because they were drinking or took drugs. Women do not get raped because they weren't careful enough. Women get raped because someone raped them.

Jessica Valenti, The Purity Myth

"Leave it to a man to mess things up," Marina agrees.
Kyrie shakes her head. "Men. You can't live with them ... you can't legally drown them."

I used to think that all I ever wanted was to get out of this stupid book. Now I realize that one must be careful what one wishes for. Getting out might not be my wildest dream - but my biggest nightmare.

I hjemlandet mitt hadde folk vært hinsides vokaler og konsonanter og selv setninger når de skulle uttrykke noe. De slo seg på brystet som orangutanger i sinne, og kvinnene rev av seg håret i sorg, de hulket, de trampet og de hylte hvis de opplevde sinne, glede eller sorg. Nordmenn var annerledes.

Tøyengata var som en eksotisk kobraslange, den var fargerik og spennede, men uforutsigbar og dermed farlig.

Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.

Disse religiøse menneskene var som en kult, de fant fram til hverandre som om de hadde en innebygd radar.

Kanskje jeg trengte et prosjekt. Et kjærlighetsprosjekt. Kjærligheten var tross alt som lys som skar gjennom alt det mørke og alt det vonde. Det fantes så mange typer av den rundt i verden. Det som kjennetegnet alle formene for kjærlighet, var evnen til å være uselvisk, i noen tilfeller for en liten stund, i andre for et helt liv.

Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101

I blokka hvor jeg bodde, var kvinners orgasmer stort sett tause som lydløse håndvåpen, mens mennene kunne skrike så høyt de ville. Når kvinnene snakket sammen, hvisket de, og ble totalt overdøvet av mennene som nesten konkurrerte om å snakke høyest.

Med den bagasjen vi hadde, kulturelt sett, fulgte også forventningene fra andre som kom fra samme område om at man måtte oppføre seg slik man gjorde i hjemlandet. Men hva var vitsen med å dra så langt vekk da? Var det ikke meningen å kunne oppføre seg annerledes?

"Du kan aldri ta bort flekkene til en giraff eller stripene til en sebra." Det var så tydelig. Jeg så det nå. Jeg var en giraff. Jeg var en sebra. Ingen hårbleking ville forandre på det og gjøre meg til en lyshåret løveunge. Jeg var annerledes.

Politiet bablet i vei mens de gikk gjennom kofferten min, og jeg var nummen av frykt, skrekkslagen av det nye landet, med mennesker med blå øyne overalt, og med så mye is og snø på et sted. Jeg repeterte setningen "Me asylem Norway" om og om igjen for den to meter høye robuste politimannen på Fornebu Transit. Han kikket irritert på meg til slutt, og det snøhvite ansiktet hans skiftet farge til rødt. Mannen kunne umulig være et menneske, tenkte jeg og stirret på den hvite, glatte huden i ansiktet hans. Kanskje var han et utenomjordisk vesen som hadde dukket opp fra en boblende klorindam?

Utenlandske menn, kåte menn, drømmende menn. Disse fyrene var påtrengende og verre enn blodtørstige mygg om sommeren. De ønsket å lande på meg som om jeg var et stykke søt kake.

For ingen steder er man så sexfikserte som i Midtøsten. Vi hadde tross alt ikke hatt tilgang til det motsatte kjønn fra barnehagen av, slik som her i Norge. En gang hadde Nanna fortalt meg at dydige jenter måtte kjøpe auberginer, agurker og bananer med en alvorlig, respektfull mine, for de symboliserte menns edle deler. Og en prektig jente måtte for all del ikke plukke ut meloner med et smil om munnen, for da minnet hun mannfolkene om hennes egne kvinnelige attributter.

"Gå til Fanny Cohen og spør om hun kan låne meg en shilling til husleia."
Jeg løp avgårde. Halvveis oppe i gaten møtte jeg Philly Cohen. Det var en rødhåret gutt omtrent på min egen alder og en god venn. Vi stanset og målte hverandre med blikket et øyeblikk, omtrent som to valper som møtes snute mot snute.
Så spurte jeg: "Hvor skal du hen?"
"Hjem til deg," sa han. "Mamma har sendt meg for å spørre om en shilling til husleia."
"Ser deg siden," sa han. "Morna."
"Morna," sa jeg.
Så bar det videre i hver vår retning. Vi var for dumme til å skjønne hvor fånyttes det var. Moren min og hans var også nære venner, og når de senere møttes og pratet om den episoden, brast de i skoggerlatter. De knakk sammen og hylte til de fikk tårer i øynene.
Det er rart at de kunne le av sin egen ulykke, for det gjorde de faktisk, både titt og ofte, men like ofte gråt de.