Bokelskere.no

Kanskje du aldri slutter å føle deg som en åtteåring sammen med foreldrene dine. Du bestemmer deg for å opptre voksent, for å reagere veloverveid og ikke primitivt, puste rolig, helt fra magen, og behandle foreldrene dine som likemenn; men i løpet av fem minutter er alle gode hensikter som blåst bort og du uttrykker deg like uartikulert som en rasende, liten unge.

Du går hele livet og betrakter foreldrene dine som noen slags knusende, beskyttende uhyrer med ubegrenset makt over deg, til du en dag snur deg og uventet tar dem på fersken der de står og ikke er noe annet enn to svake, engstelige mennesker som forsøker å komme ut av det med hverandre.

Det man oppdaget om seg selv når man oppdrog barn, var ikke alltid hyggelig eller sjarmerende.

Ingen liten del av eksistensens pinsel er at Tid kontinuerlig blir presset på oss, aldri lar oss få igjen pusten, men alltid kommer etter oss, som en tuktemester med en pisk.

I tillegg var han forfengelig nok, eller dum nok, til å merke seg og huske at det Partiet sa i går, var ofte det stikk motsatte av det Partiet sa i dag.

Undersøkende journalistikk var imitert liv, imitert ekspertise, imitert verdslighet, imitert nærhet; å lære seg å mestre et emne for så å glemme det, å gjøre seg til venns med folk for så å avskrive dem. Og likevel, som med de fleste imitative fornøyelser, var det sterkt vanedannende.

(...) hunder hadde skjønt det. De plaget ikke seg selv med mysterier det uansett var umulig å løse.

Lenin hadde vært en våghals. Det samme hadde Trotskij, til Stalin gjorde ham til Sovjetunionens Bill Gates, den hudflettede, forborgne reaksjonære. Stalin selv hadde derimot ikke behøvd å våge stort, fordi terror fungerte bedre.

Dersom man erstattet sosialisme med nettverk, fikk man Internett. De konkurrerende plattformene var forent i sitt mål om å definere alle vilkår for folks eksistens.

I et lekket notat fra september 2003 skriver forsvarsminister Donald Rumsfeld til en kollega:

Jeg forstår ikke helt hvem som er skurkene i Afghanistan og Irak. Jeg har lest det vi har fått fra etterretningen, og det kan se ut som vi vet en god del, men når man undersøker nærmere, forstår man at vi faktisk ikke har noe som helst å ta avgjørelser ut fra. Vi er sørgelig uvitende i saken.

Fra 1990 til 2010 ble det registrert 88000 selvmord blant amerikanske veteraner. Det blir 8000 i året, eller 22 menn og kvinner i snitt, hver eneste dag, hele året rundt, som knekker sammen under vekten av opplevelsene fra krigen. Statistikken for årene etterpå er ikke bedre, heller med en svak økning under koronapandemien i 2020.

Slagmarken flytter seg, og alt tyder på at den fra et fjernt og fremmed territorium har flyttet inn i hjertet og sjelen til soldaten.

En anonym representant for USAID kaller ideen om å bygge opp en funksjonsdyktig afghansk hær i løpet av få år for "det rene vanvidd".

"Vi trodde at vi kunne skape en blomstrende markedsøkonomi", sier general Lute. "Vi skulle nok spesifisert det og sagt en blomstrende narkoøkonomi."

I videoverket The White House maler kunsteren Lida Abdul de sønderskutte ruinene av presidentpalasset i Kabul med en bred pensel. Hun er kledd i en heldekkende svart drakt, og dypper penselen i et stort spann som står på bakken. Stein for stein, strøk for strøk maler hun hver del av ruinen hvit. Også en klump av betong som dingler i en metallstreng fra taket og ligner en merkelig og deformert frukt, blir gradvis hvit. Noen minutter ut i videoen kommer en mann inn fra siden og stiller seg med ryggen til henne, midt i ruinen. Han er kledd i tradisjonelle, svarte klær. Så maler hun ham også, ved å stryke penselen mot det svarte stoffet på ryggen hans. Strøk for strøk legger hun sin egen fortelling over krigens.

Like før 11. september 2001 signerte Norge en avtale med USA om levering av dette våpensystemet, RWS, til en verdi av flere milliarder kroner. En ansatt i Kongsberg gruppen sier i et intervju at de var heldige med tidspunktet. Hva våpnene skal benyttes til ser ikke ut til å angå ham.