Bokelskere.no

Fantastisk fin og vemodig bok. Nå er det noen år siden jeg leste den, men husker den svært godt.

Ja, vi får håpe det. Det er bare litt kjipt at det har vært sånn siden desember. Litt tidlig å føle seg som en 90-åring:)

Og jeg er helt enig med deg i synspunktene dine angående bøkene fra sanne historier om disse psykopatene og ofrene deres. Tror vi har mye til felles når det gjelder boksmak:)

Ja jeg vet hvordan det er å streve med å stå på bena. Det hender nå også det. At jeg må bare bøye meg fremover eller sette meg på huk for å ikke kollapse. Veldig flaut når jeg gjør dette på jobb, men når svimmelheten/eller jeg blir skikkelig svaien så må jeg bare gjøre det sånn likevel. Pappa tror jeg må ha et snev av ME, men det håper jeg ikke. Det høres slitsomt ut å ha ME så håper ikke at det er det jeg har at det bare er kroniske bihulebetennelsen som gjør meg sånn. Sys bare jeg har hatt det så lenge nå. Jeg får bare være tålmodig.

Jeg også er fascinert over å lese sanne romaner om grusomme ting folk gjør. Jeg blir nysgjerrig av å lese om folk som ikke har empati. Hvordan er det å leve sånn og være så ondskapsfull mot andre og ikke føle anger? Samtidig er det fascinerende å lese om styrken til ofre som overlever slike psykopater. Hvordan holder de ut?

Det varierer en del, men 1 - 3 bøker pr måned. Antallet er avhengig av hvor tykk boka er, hvor lett den er å lese (fengende) og hvor mye annet jeg har å lese. Det hender at jeg holder på med en fagbok og en litterær bok samtidig, men da blir det ofte til at den med litterært innhold prioriteres ;)

ME høres ikke noe særlig ut nei.
Husker selv jeg var 100% sykemeldt i to måneder i begynnelsen av året pga kronisk bihulebetennelse og svimmelhet (som jeg fremdeles ikke er ferdig med og er delvis sykemeldt ennå). Men hvordan jeg holdt ut å være hjemme i hele to måneder skjønner jeg ikke noe av. Jeg holdt på å bli gal. Men så var jeg så svimmel at jeg kunne ikke stå eller gå på egenhånd så jeg hadde heller ikke noe på jobb å gjøre.

Romantiske komedier er bare noe kliss. De eneste gangene jeg må eller ser de filmene er under tvang hehe. Jeg styrer unna de filmene så lenge jeg kan. Det er bare møl.

Men bøker fra virkeligheten syns jeg også er veldig fascinerende, spesielt fra kriminelle handlinger sjangeren. Hvordan ofre overlever diverse seriemordere og slike ting. Jeg vet det høres groteskt ut, men av og til er det bare spennende å lese om grusomme ting. Det skjer jo noe grusomt i verden hver dag, så. Det er noe man ikke kan se bort ifra.

Jaja, skal finne senga nå før natta er over. God natt bokelskere:) Ikke sitt for lenge oppe:)

Ja, og det jeg prøver å si er at late dager er godt, i periodevis, men ikke i lengden. Da får jeg følelsen av å dovne bort. Jeg må ha en grunn til å stå opp om dagene, hvis du skjønner. Det som er litt kjedelig med ferie i lengden er at man "må gjøre det samme" hele tiden. Så personlig liker jeg strukturerte dager best. Det er i alle fall da jeg funker best.

Å, Bobsey-barna, Hardyguttene, Nancy Drew, nå ble jeg nostalgisk. Av og til skulle jeg ønske jeg var barn igjen og kose meg med disse bøkene som jeg vokste opp med.

Jeg ble allerede rastløs etter de 2 -3 første dagene så dette er en hard prøvelse for meg. Da jeg var elev/student hadde jeg ikke noe i mot lange ferier, men etter å ha kommet inn i arbeidslivet så sliter jeg. Det må være noe galt med meg. Jeg klarer ikke å slappe av fullt og helt selv om jeg ikke har adhd. Jeg klarer å sitte stille og konsentrere meg om bøkene jeg leser, men jeg savner rutinerte dager litt. Være i gang liksom hvis du skjønner hva jeg mener? Vurderer nesten å kjøpe meg et puslespill på flere tusenbiter bare for å virke produktiv:)

Ja, romantikk og humor er vel sjangre jeg har styrt unna jeg også så der har vi noe til felles, men prøver meg på litt humor nå gjennom Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Syns mannen og boka er sjarmerende, men det er ikke helt min type humor. Jeg ler aldri av bøker heller ikke av komedier. Det er ikke lett å få meg til å le, men likevel prøver jeg å få testet sjangrene litt. Blir jo litt kjedelig i lengden å lese fra den samme sjangeren og de samme forfatterne hele tiden. Man må bevege seg litt utenfor "comfort" sonen også. Selv foretrekker jeg mørk litteratur (grøssere, psykologiske thrillere og krim), men jeg prøver å lese litt "lystig" litteratur også bare for å gi meg selv litt variasjon. Av og til blir jeg positivt overrasket og av og til ikke. Man vet jo aldri når man finner perler:) Det er det som er så gøy med å utfordre seg selv som leser:)

Hei!

Da er første ferieuke av fire overstått og jeg lengter faktisk etter jobben. Godt med late dager av og til, men ikke i lengden. Syntes jeg var bedre når det angikk ferier før i tiden, men nå grøsser jeg nesten hvis noen nevner ordet ferier. Jeg liker ikke at dagene sklir helt ut av kurs selv om det er godt en gang i blandt. Det positive er jo at jeg får mye tid til å drikke kaffe og lese enda mer enn før. Vel, vel, sikkert bare jeg som er en blanding av å være sær og kontrollfreak:)

Tidligere denne uken ble jeg ferdig med En vampyrs bekjennelser av Anne Rice som jeg begynte med på slutten av mai. Lenge siden sist jeg har brukt så lang tid på en bok, og det var verdt det selv om boka opplevdes som litt tung.

Nå i helgen skal jeg lese ferdig Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant av Jonas Jonasson & Natten drømmer om dagen* av Ingvar Ambjørnsen. Så denne gangen ble det ubevisst skandinaviske forfattere for tur. Det er vel på høy tid. Må jo utvide horisonten som leser og ikke lese det samme hele tiden. Sånn sett har jeg blitt flinkere til det med årene.

God helg!:)

Dette er en bok som holder akkurat det den lover på omslaget: A holiday read... :)
Lettlest, til tider underholdende, men lett å forstå plottet.

Gode, gammeldagse vampyrer, som jeg har savnet dere!

Jada, det har ikke tørnet for meg. Jeg vet at vampyrer ikke eksisterer, men det er godt å få et avbrekk fra moderne vampyrer som herjer i litteraturens verden og få et innblikk i hvordan vampyrer egentlig skal være. Blodtørstige, farlige, hevngjerrige og sensitive. Ikke disse moderne vampyrene som flyr etter High -School jenter og drømmer om forbudt kjærlighet. Når begynte de med det tullet? Jeg bare spør!

En vampyrs bekjennelser handler om intervjuobjektet Louis. Han er en "gammel" og ensom vampyr som har opplevd det meste og blir intervjuet av en modig, ung journalist som tar opp hele intervjuet på kassetter - en klassisk båndopptaker. (Jada...det fantes en tid da CD'er ikke eksisterte, bare så du vet det). Louis forteller om sine dager som plantasjeeier, og da han som ung mann mistet både sin kone og sitt barn under fødselen. Han blir ensom og forlatt. Ikke lenge etter møter han Lestat som er vampyr. Lestat gjør Louis om til vampyr, og det viser seg at Lestat og Louis er to helt forskjellige vampyrer. Lestat er voldelig, hevngjerrig og liker å få viljen sin, mens Louis vet ikke helt hvordan han skal håndtere sin nye tilværelse som udødelig. Han sliter en kamp mot ensomheten, det å finne seg selv, og hvor han hører hjemme. Han vet for sikkert at han er ikke som Lestat og vampyrer flest. Louis er mer sensitiv. I intervjuet med den modige journalisten forteller han om forskjellige epoker i livet hans og tar oss med både til New Orleans, (Louisiana, USA) og til Paris,( Frankrike).

Denne boka har på mystisk vis stått ulest i hylla mi i en evighet. Jeg kjøpte den da jeg gikk enten nest siste året eller det aller siste året (husker ikke) på barneskolen, så ja, jeg har vel alltid hatt sansen for mørk litteratur. Jeg har vel en mørk side i meg. Har ikke annen forklaring på det .. Men hvorfor den har stått ulest i hylla så lenge har jeg ikke svar på. Bedre sent enn aldri. Har bestemt meg i år for å bli flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker i hylla som bare har stått der i evigheter og "støvet ned". Og jeg har i år faktisk blitt flinkere til å ta frem disse bøkene. Jeg liker å blande både "gammel" og moderne litteratur. Ja takk, begge deler, også får jeg bare dårlig samvittighet av å se på bøkene i hylla som bare venter på å bli lest. Men nok om det.

Selv om jeg ikke har lest boka før nå så kjente jeg til historien. Jeg så filmen med Brad Pitt, Tom Cruise, Kirsten Dunst, Christian Slater og Antonio Banderas bare for å nevne "noen" i rollene. Helt ærlig husker jeg ikke så mye av filmen. Jeg husker plottet, men jeg husker ikke på om jeg likte filmen eller ikke, så kanskje det er på tide å se den igjen? Selv liker jeg å lese boka før jeg ser filmversjonen, men av en eller annen grunn ble denne gangen omvendt.

Dette er mitt første møte med Anne Rice og hennes vampyrverden. Jeg liker måten hun beskriver vampyrene på, sånn som de skal være; de tåler ikke dagslys, lever av menneskeblod, er truende og gjør det de brenner for. Jeg liker også måten hun beskriver hovedpersonen(vampyren) Louis på. At han er litt delt etter han selv blir vampyr. Han husker så godt det å være menneske at det å drepe på den måten som Lestat gjør, er en tanke han ikke kan fordra. Samtidig lever han i en veldig ensom tilværelse. Han syns til tider at livet kan være utholdelig og kan ikke fordra seg selv. Følte jeg kjente meg igjen i ham på mange måter. Selv om jeg likte Anne Rice sin måte å beskrive vampyrer og atmosfære på, så må jeg innrømme at hun har ikke den mest spennende skrivemåten jeg har opplevd. Mange ganger i boka opplevde jeg motsand og fikk følelsen av at noen av sidene måtte være innsmurt med sirup. Enkelte partier i boka gikk veldig tregt og testet tålmodigheten min til de grader, men jeg holdt ut til the bitter end. Jeg fikk et voldsomt elsk/hat forhold til denne boka. Det er sjeldent jeg bruker 1 - 2 måneder på å fullføre en bok og det gjorde jeg med denne, men enkelte ganger krever bøker lengre tid og det får bare ta den tiden det tar. Jeg avslutter aldri en bok uansett. Jeg gjorde det litt før i tiden, men nå fullfører jeg alle bøkene jeg begynner på, enten jeg liker dem eller ikke. Det var deler av boka jeg virkelig hatet og deler som virkelig fascinerte meg og jeg måtte bare lese videre. Det jeg savnet aller mest i En vampyrs bekjennelser var selve spenningen. Det tok veldig lang tid før spenningen og intensiteten virkelig tok seg opp i boka og den virkelige spenningen som jeg lengtet etter begynte ikke før de 40 - 50 siste sidene og det er litt drøyt, men verdt det.

Alt i alt ga En vampyrs bekjennelser meg en skrekkblandet fryd. Jeg både elsker og hater boka. Jeg elsker boka fordi den på forskjellige måter har gjort meg nysgjerrig på de andre bøkene i denne serien og jeg har lyst til å finne ut hvordan alt utvikler seg videre. Samtidig hater jeg den for at den utfordret meg virkelig. Den testet tålmodigheten min og selv om det av og til virket håpløst å gjennomføre boka, klarte innholdet å gjøre meg nysgjerrig nok til å holde ut til siste side.

Skolemassakre kan skje overalt, når man minst venter det, også i litteraturens verden.

En High - School blir plutselig angrepet av tre personer som gjemmer seg bak hockeymasker med hver sin farge. De braser inn på skolen og skyter vilt rundt seg. Hva er det som skjer? Hvem er det og hvorfor gjør de dette? Har de en tilknytning til skolen i det hele tatt eller er det bare et tilfeldig angrep?

Samtidig er det politietterforsker Jacob Strikers første dag på jobb etter seks måneders fravær. Han har tatt seg fri fra jobb etter at han mistet kona si på et tragisk vis og må ta seg av tenåringsdatteren Courtney alene. De går som regel godt overens, men også de har sine feider. Første dagen hans på jobb blir mer dramatisk enn forventet og etter den grusomme tragedien på den lokale skolen må han finne ut hvem som står bak denne massakeren og finne ut hva som var motivet. Vil han finne ut hvem de skyldige er? Første dag på jobb blir på ingen måte rolig eller kjedelig.

Den kanadiske forfatteren Sean Slater og Jørn Lier Horst har noe til felles, de er begge politietterforskere i virkeligheten og forfattere, så her er det snakk om realistisk krim på høyt plan. The Survivor er Slaters debutroman og han har gitt ut flere bøker siden. Jeg fikk denne av forlaget hans for et par år siden da jeg drev en engelsk bokblogg samtidig med den norske. Etter hvert kuttet jeg ut den engelske bokbloggen fordi jeg fant ut at jeg har ikke krefter/energi til å drive to bokblogger og ville konsentrere meg om min norske bokblogg istedet.

Boka begynte veldig lovende og var stappet med action, men så begynte det å ta mange forskjellige vendinger at det til tider føltes ut som å lese flere historier blandet i en. At det kom inn mange sideveier og det føltes ut som om man leste til slutt en helt annen bok enn den man egentlig begynte på. Det ga en rar følelse egentlig. Jeg sier ikke at det ble til det verre, men savnet at hovedplottet i historien kunne ha blitt strammet mer opp istedet for å ta så mange unødvendige sidesprang eller hva jeg skal kalle det. Det gjorde til at tempoet i historien gikk litt tregere enn det jeg hadde håpet på.

The Survivor hadde en lovende start der sidene ble vendt i en fart, så ble det roligere og forskjellige intriger oppsto etter hvert mot en slutt som minner meg om en dårlig Hollywood-film. Savnet også litt sterkere karakteroppbygging. Savnet å komme mer i dybden på dem, ikke bare på overflaten. Alt i alt en grei krimbok, men ikke noe særlig minneverdig. Om jeg skal lese flere bøker av Sean Slater? Jeg har ikke bestemt meg ennå. Vi får se!

Jeg er fullstendig klar over det:)

Det er ikke alle som reagerer på kaffe. Jeg gjør ikke det. Jeg blir ikke en gang mer våken av det.

Det varierer veldig. Når jeg er i storform og har litt ekstra tid så leser jeg 2-3 bøker i uka (da er jeg fornøyd), men alt varierer fra hvor tykke bøkene er og hvor tunge eller lette de er å komme inn i handlingen. Alt varierer stort sett etter humøret:)

Pet Sematary (altså, Dyrekirkegården) av Stephen King fordi jeg liker atmosfæren så godt i den boka.

Les mer her.

Det er jeg helt enig i.

Helt enig.