Bokelskere.no

Så fint:)

Leste den for noen år siden og likte den godt selv om den var dog forutsigbar. Men er enig med deg at det var personene deres og tankene deres som var meget interessant selv om handlingen i seg selv var forutsigbar. Til tross for det var det andre elementer som gjorde boka meget spennende.

Går det an å skrive en bok uten å møte hverandre?

Etter mye om og men, tar Elias motet til seg og sender en mail til en jente han ikke kjenner. Han har sett henne på 37 - bussen som han tar daglig. Og han føler et slags savn og blir bekymret når han ikke ser henne på bussen mer. De gangene han har sett henne på bussen, hadde hun alltid med seg en blå mappe, og han har lagt merke til og husker på mailadressen hennes på mappen. Og når hun stadig glimrer med sitt fravær på bussen, velger han å sende henne en mail i håp på et svar. Han får mail fra henne og får vite hva hun heter. Hun forteller også om den blå mappen hennes som hun har skrevet en del personlige ting i, har blitt stjålet fra henne. Kommer Elias til å hjelpe henne med å finne den?

Boka Det blir pinlig uansett ble tilfeldig "snekret" sammen av to forfattere i ikke ulik den situasjonen hovedpersonenen Elias og jenta er i. Forfatterne Tyra Teodora Tronstad & Bjørn Sortland laget denne romanen uten å kjenne hverandre, uten å snakke sammen og uten en eneste plan. Til sammen brukte de tretten dager på å fullføre innholdet i boka. En artig tanke.

Historien og konseptet Elias og denne jenta ble utført på er både interessant og kreativt. Vi blir kjent på dem på en helt annen måte enn i andre bøker. Vi blir kjent med dem gjennom både lange og korte mailer. Vi danner oss et inntrykk av dem gjennom det de skriver til hverandre. Og mailene deres er både ærlige, vittige, mystiske og kanskje litt småfilosofiske? Elias skriver på sidemål, og jenta på bokmål. Så for lesere som kanskje sliter litt med angst angående å lese sidemål, vil denne boka kanskje være grei å lese. Kanskje en grei måte å bli "kurert" på? Jeg hadde sidemålangst til jeg kom over boka Skråninga av Carl Frode Tiller for noen år siden. Sverget på at jeg aldri skulle lese sidemål frivillig før jeg leste den boka, men som sagt, man vet jo aldri.

Det blir pinlig uansett er en smal bok på bare 112 sider så dermed blir dette en veldig kort og grei anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe for mye. Plottet i boka er forfriskende, men likevel var det noe som jeg savnet, men jeg vet bare ikke hva. Boka ble bare ikke så intens som jeg hadde håpet på, men alt i alt et artig konsept og lettlest.

Les mer her.

Ingen årsak:) Og i år har jeg vært flinkere til å lese dokumentariske bøker. Syns det er litt spennende:)

Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.

Les mer her

Jepp, strukturen er totalt borte. Vet ikke forskjell på dag og natt en gang. Så det spiller ingen rolle hvilken dag det er for meg:)

Ja, Nittenåttifire er veldig god bok. Var redd den ville bli for tørr siden jeg ikke er religiøs og ikke interessert i religion, men sekter er jeg og har alltid vært interessert i. Aner ikke hvorfor. Ser på dokumentarer om sekter når det går. Det fascinerer meg å tenke på hva som gjør et menneske til å være så desperat etter å være delaktig i noe. Så boka Nittenåttifire anbefaler jeg allerede selv om jeg ikke er ferdig med den ennå. Scientologien har jeg også vært skeptisk til, spesielt etter at Tom Cruise ble medlem. Etter det har det blitt publisert en masse regler som den "sekten" har som gjør meg veldig skeptisk. De har så mange rare regler liksom. Men all form for religion og sekter gjør meg alltid skeptisk, men det er interessant å lese om det likevel.

Og boka Kaja er notert. Takk for tips:) Skal bestille den og kanskje lese den på nyåret. Vet ikke om jeg rekker å lese den før året er omme for har så mange bøker å lese allerede, men tar alltid i mot boktips:)

Jeg vet hvordan det er å lese bøker uten ro og konsentrasjon. Selv sliter jeg med indre uro og klarer å lese hver dag, men ikke så lenge av gangen som før. Skulle ønske jeg hadde konsentrasjonen til Magnus Carlsen. Da hadde jeg sikkert lest ut en bok pr.dag. Det hadde vært noe!:)

Så håper vi får igjen konsentrasjonen begge to.

Som sagt merker jeg fortsatt ingen forskjell på hverdag eller helg. Og fem måneder føles ut som en langdag. Men jeg får bare holde ut videre og prøve å gjøre et kortfattet innlegg denne gang:)

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Jørn Lier Horsts: Hulemannen. Meget bra krim selv om jeg syns fjorårets Jakthundene var hakket bedre, men Lier Horsts skriver godt. Ingen tvil om det. Og jeg leste også diktsamlingen Marengshjerte av Frode Håkonsen. Dikt er ikke min store sjanger, men greit med litt variasjon og det å prøve noe nytt.

I helga har jeg tenkt å lese ferdig Min Kamp 3 av Knausgård siden jeg er så godt i gang, og lese videre i en bok jeg begynte på få dager siden. Nittenåttifire : min vei inn i scientologiens dypeste hemmeligheter - og ut igjen* av Geir Isene. Dokumentar/selvbiografi. Skal bli spennende å lese om scientologiens verden siden det har vært så mye styr om det. Få et dypere inntrykk selv om jeg holder meg unna sånt selv:)

Lykke til videre med flyttingen og håper at leselysten din kommer tilbake igjen for fullt!

God helg!:)

Skrekkblandet fryd.

Aller først er jeg bare nødt til å informere at jeg har null kunnskap når det gjelder dikt. Jeg har selvfølgelig hatt diktanalyse på ungdomsskolen og videregående som alle andre og hadde litt om det det året jeg studerte allmenn litteraturvitenskap. Men dikt har aldri vært min sterkeste side og det er vel sjangeren jeg har lest minst av. I norsktimene på ungdomskolen/videregående grøsset jeg av to ting, og det var: diktanalyse og sidemål. Litt ironisk at jeg leser dikt helt frivillig nå, men som jeg har sagt tidligere er det viktig for meg å utvide horisonten som leser. Jeg vil ikke bare lese av samme sjanger hele tiden. Det går ikke i lengden. Noen utfordringer må man ha.

Det er også første gang jeg har notert underveis mens jeg leste en bok. Grunnen til at jeg ikke gjør det ellers til vanlig er at jeg vil at anmeldelsene mine skal være naturlig som mulig og skrivingen føles flytende. Men med tanke på at dette er en sjanger jeg er veldig uerfaren med, skrev jeg noen stikkord på en post - it lapp bare for å analysere litt på en annen måte i grove trekk. Det kommer ikke til å bli noen vane, men gjør det denne gang siden dikt er som sagt ikke min sterke side. Jeg har overhode ikke tenkt å analysere i hjel alle diktene eller hele samlingen, men heller prøve å fange opp stemningen diktene prøver å si og kanskje dele noen av budskapene. Så, for dere som tror og håper at dette blir en "skikkelig" diktanalyse, beklager å skuffe dere.

For å fange opp stemningen på min egen måte og dele noen av budskapene, vil jeg gjøre dette rundt ti dikt fra boka som ga meg mest inntrykk av en eller annen grunn. Jeg skal gjøre det i grove trekk, og skal prøve å gjøre det så lite rotete som mulig. De ti diktene som skilte seg mest ut for min del og som ga mest inntrykk av forskjellige grunner er disse: Mellom oss, Puste liv i meg, Marengshjertenetter, Skodderidder, Det innerste, Fire øyne, Langsom ferd mot dagslys, Nå drømmer jeg i søvne, Bokstøtten, og Tåkeøyne.

Disse diktene beskriver forskjellige følelser og stemninger som resten av boka: nærhet som likevel føles så fjernt og tomt som i diktet Mellom oss, en avstand som er til å ta og føle på selv om personer er nære hverandre. Boka tar også for seg nærhet og det å utfylle hverandre som i Puste liv i meg, hvordan å føle kulde, nærmest død som i diktet Marengshjertenetter, hvordan stenge verden ute og leve i kaoset i seg selv som i Skodderidde og Det innerste, det å se og bli sett som i Fire øyne, det å slite med såkalte indre demoner som i Langsom ferd mot dagslys, tanker og forvirringer som roter seg inn i hverandre som i Nå drømmer jeg i søvne, det å føle fortapelse og å bli forlatt som i Bokstøtten, og det å kjempe en kamp mot seg selv som i Tåkeøyne. Disse diktene er bare noen få av mange som beskriver forskjellige følelsesområder og opplevelser. "Stikkord" som jeg noterte underveis mens jeg leste og som jeg tror forfatteren prøver å bruke som forskjellige grunnlag gjennom diktene sine er; sette ord på følelser, dype tanker, våge å kjenne på følelser og kontraster. Dette er bare noe av det som beskriver diktsamlingen på en "helhetlig" måte. Jeg vet ikke om jeg er helt på bærtur, men det er i hvertfall grunnlaget som dukker opp i mange av diktene og som er viktige utgangspunkt i hele samlingen.

Marengshjerte er en nett liten samling med dikt skrevet av en debutant som lekte seg med ord og vers gjennom sosiale medier før prosjektet ble til bokform. Det er en artig og beundringserdig måte å dele sine dikt på. Selv om jeg ikke er en erfaren diktleser, fikk jeg heldigvis ikke angst av denne samlingen. Diktene er stort sett korte og rommer stort sett ikke mer enn en side, og andre består av mindre vers og noen består kun av ett vers. Det er et bevis på at få ord kan forklare og beskrive mye. Og det er også en fin veksling av svart skrift på hvitt med hvitt skrift på svart ark som bryter innimellom. En tankefull og stemningsfull diktsamling dette og hvem skulle tro jeg ville lese diktsamling helt frivillig? Og jeg er glad jeg tok sjansen.

Er du et hulemenneske?

I dag morges rett før klokka 05:30 ble jeg ferdig med Hulemannen. Jeg fikk ikke ett blund på øya i hele natt og tenkte å bruke tiden på noe fornuftig: nemlig å lese istedet for å prøve å sove. Det går jo ikke likevel, å bruke hele natta på å prøve å sove og jeg hadde ikke mange sider igjen. Jeg får ikke mer enn 1 -3 timer søvn pr. natt uansett, og 5-6 timer hvis jeg er heldig, men det er veldig sjeldent. Så i natt ble jeg liggende å lese til boka var ferdiglest.

Hulemannen har vært en av høstens bokutgivelser som jeg har vært spent på med tanke på at jeg likte hans to forrige bøker veldig godt; Vinterstengt og Jakthundene. Det var mitt første møte med Jørn Lier Horsts forfatterskap og de bøkene ga meg mersmak. Jørn Lier Horst skriver virkelighetsnært krim, og det er ikke så rart med tanke på at han har vært politietterforsker selv og har sagt opp jobben ... så vidt jeg vet? Så her er det snakk om krim med erfaring. Han skriver på en realistisk og troverdig måte. Det er i hvert fall sikkert.

I boka er det to parallele historier som etterforskes av hovedpersonene William Wisiting og datteren Line. Line er journalist og skriver for VG. William Wisting som jobber med en sak som egentlig er utenfor hans område, det gjelder en sak om en seriemorder og han og teamet hans må ha internasjonal hjelp fra FBI for å komme ordentlig i gang med en grusom sak. I mellomtiden skriver datteren hans Line et stort innlegg for VG om ensomhet etter at en mann er funnet død i samme gate hvor hun bor i sammen med faren sin. En mann med navnet Viggo Hansen blir funnet tilfeldigvis død i sitt eget hjem, i sin egen godstol foran tv-skjermen som fortsatt er på. Han blir ikke funnet før fire måneder etter at døden har inntruffet. Snakk om enosmhet! Og når det gjelder juletider ikke bare her i virkeligheten, men også i boka, syns Line det er ypperlig å skrive et viktig innlegg om ensomhet og skal bruke Viggo Hansen som et eksempel på det. Hvordan er det mulig å eksistere uten at noen bryr seg eller legger merke til en? Går det an å leve et liv uten familie og venner? Tydeligvis. Jeg som er sykemeldt for tiden vet hva ensomhet er, men samtidig vet jeg hvor godt ensomhet er også, av og til. Jeg har ingen venner fordi jeg er ingen typisk vennemenneske (og jeg teller heller ikke for facebook-venner som venner, men heller bekjente. Folk jeg møtte en gang før i tiden). Jeg blir fort lei av folk så det eneste de jeg har rundt meg er foreldre og søsken. Jeg kommer sikkert til å ende opp som Viggo Hansen. Kanskje nabobikkja finner meg hvis jeg er heldig og legger merke til at jeg er død når den tid kommer? Det kommer an på om nabobikkja fremdeles lever da. Ingen vet jo når man dør. Rart å tenke på, men ensomhet plager ikke meg. Det trenger ikke å være en negativ ting. Det er det jeg prøver å komme frem til. Jeg er ensom til og med når jeg er i en mengde av folk og sammen med mine nærmeste. Det spiller ingen rolle. Så det finnes mange former for ensomhet der ute.

Og da er det godt å ha bøker som underholdning. Det er bøker jeg har holdt meg opptatt med mens jeg har trødd hjemme i snart fem måneder nå mens jeg er sykemeldt. Det er bøkene som har hjulpet meg med å få tiden til å gå, selv om tiden går ekstra sakte når man trør hjemme. Og Hulemannen var jo som sagt en av høstens bokutgivelser jeg så frem til. Selv om begynnelsen av Hulemannen er litt treg og går litt rolig for seg etter min mening, tar det seg opp igjen med en voldsom kraft fra midten av boka og helt mot slutten. Selv om løsningene ikke kom som en stor overraskelse for meg siden jeg hadde mine mistanker, så var det likevel spennende å følge med utviklingen i disse sakene i boka til siste side.

Bare for å gjøre en ting klart: Begrepet Hulemannen er ikke en mann som bor i en hule bare så det er sagt:) Jeg velger å ta med et lite utrdrag som forklarer begrepet Hulemannen fint så slipper dere min klønete formulering.

*"En hulemann,?" gjentok Nils Hammer. "Hva betyr det? At han har gjemt seg i en hule et eller annet sted?"
     "Vi kaller dem det, "forklarte Donald Baker. "Mennesker på flukt som til slutt finner et hult liv. De overtar identiteten og den anonyme tilværelsen til et menneske som ingen likevel vil savne. De fyller på en måte bare et tomrom og lever videre, like isolert og ensomt som det mennesket de har tatt plassen til."
     "Hva skjer med det andre mennesket?" spurte Torunn Borg. "Det de erstatter?"
     Donald Baker trakk på skuldrene, men de visste alle svaret.
     Wisting lente seg tilbake i stolen. En hulemann, tenkte han. En som har krøpet inn i livet til et annet menneske. Det var det de lette etter. En demon som hadde tatt bolig i et annet menneskes liv*.

s. 131

Spennende og tankevekkende, ikke sant? Jeg ble fascinert over begrepet "Hulemannen" selv. Et spennende begrep å bruke i en krimbok i hvert fall. Og måten Jørn Lier Horst deler Wistisngs etterforskning og Lines sak, fletter han sammen til slutt på en elegant måte. Det blir litt "over the top", men det fungerer! Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på Jørn Lier Horsts nye krimbok, som forhåpentligvis kommer ut neste år? Han har sagt opp jobben som politietterforsker og jeg håper han ikke sier opp jobben som forfatter også!

Hulemannen var ikke like intens som Jakthundene som ble utgitt i fjor og som han vant Rivertonprisen for, men spenningsnivået var veldig nære til å være på samme nivå. Jørn Lier Horst er absolutt et navn å merke seg hvis du liker krim & spenning.

Tusen takk for støtte og at du ikke opplever meg som en plage eller at jeg syter:) Jeg vet godt ha du mener med å være døgnvill. Jeg vet heller ikke forskjell på natt eller dag lenger. Det spiller heller ingen rolle. Grunnen til at jeg går til arbeidspsykolog er at han skal vurdere om jeg trenger psykisk utredning for å finne ut om jeg har en psykisk diagnose eller ikke. Selv mener jeg at det er strengt tatt unødvendig, men samtidig skjønner jeg at det bare må gjøres hvis jeg skal få tillit til folka som skal bringe meg videre i arbeidslivet ellers kan jeg jo riskere å miste all støtte der også sikkert. Så jeg må bare gjennomføre en del ting som jeg absolutt ikke vil. Av og til må man gjøre ting her i livet som man ikke vil. Det er en del av livet.

Sarkasmen min tror jeg ingen kommer til å få vekk selv om den kan bli litt drøy, men den har alltid vært en del av meg og jeg gjør det ikke for å såre noen. Har alltid hatt en form for mørk humor. Jeg har en tendens til å se humor i mørke situasjoner. Det er vel min overlevelsesteknikk.

Vil bare ut i arbeidslivet igjen og da gjør jeg det jeg trengs av det som forventes av meg. Og håper at spesialister kan finne ut en måte på hvordan jeg kan holde svimmelheten og kvalmen i sjakk slik at jeg kan leve et så normalt liv som mulig for dette hjemmelivet er definitivt ikke noe for meg.

Jeg velger å være åpen med mine negative situasjoner for det er for mye lykke og fasade rundt omkring på facebook og overalt. Det blir så falskt. Det er som om det ikke skal være lov å være litt deppa også er det kjekt å bli kjent med folk på en annen måte også. Også her inne. Hva som foregår i deres liv ikke bare gjennom lesingen. Det syns jeg er interessant:)

Og tusen takk igjen for støtte. Det setter jeg pris på.

Jeg la merke til det utsagnet jeg også. Den var litt drøy og oppfattet det på samme måte som deg Vibeke. Det er ikke bare å ta seg sammen. Hadde det bare vært slik hadde jeg vært så heldig å være på jobb for flere måneder siden.

Takk for det, men vil bare rette på begynnelsen av innlegget ditt.
Jeg er ikke akkurat dømt til å mislykkes selv om jeg ikke vil gå til arbeidspsykolog. Selv om det har vært mot min vilje, så har jeg møtt opp og diskutert med arbeidspsykologen om ting han spør meg om. Så selv om jeg ikke har lyst til å være der, så er det et bevis på at jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen likevel. Og det er vel positivt? Jeg vet folka vil bare mitt beste. Jeg skjønner det, men situasjonen virker så alvorlig når det dras inn arbeidspsykolog osv. Det blir litt drastisk, men hittil har jeg vært samarbeidsvillig og jeg skal møte opp de to tre gangene som er igjen av arbeidspsykologen for det er snakk om bare en kort periode for å oppklare ting.

Og takk for det. Vi får håpe at det vil gå bedre etter hvert. Så langt har jeg vært samarbeidsvillig og gjort mitt. Så jeg er i det minste på rett spor.

Hehe, ja det føltes ikke særlig frivillig og tenkte å kommentere det, men jeg har funnet ut at min arbeidsleder er ingen fan av motargumentasjoner;) Så jeg valgte å holde kjeft hihi..

Jepp, får vite om B12 mangel etter hvert oppi alt dette styret. Tok blodprøve på det for en tid tilbak og håper om det gir utslag. For sammen med svimmelhet og kvalme er energinivået på null.

Vi får begge klare å holde ut i situasjonen vi er i.

Tusen takk og det setter jeg pris på å få høre:)

Jepp, helgafølelsen er totalt fraværende for min del. Men sånn er det når man ikke har struktur på dagene lenger ...

Jeg er ansatt hos en attføringsbedrift, og det er en plass som skal hjelpe meg i arbeidslivet. Vi får lov til å jobbe der mens vi søker arbeid, hvis du skjønner hva jeg mener og de har anbefalt å gå til arbeidspsykolog. Og de vet godt at jeg ikke vil, men jeg må. Har vært hos arbeidspsykolog to ganger og skal dit to-tre ganger til. De vet at jeg gjør det mot min vilje og samtidig skjønner jeg at jeg ikke kan si i mot arbeidslederen og veilederen min som har tilbudt meg dette. De vet at psykolog ikke er noe for meg, men føler heller ikke at de gir meg noen valg. Litt ironisk at de sier at det er frivillig, men at det er veldig viktig at jeg møter opp på de timene, så det føles ikke helt frivillig. Jeg vet de vil mitt beste, men samtidig er jeg lei av at de bestandig får viljen sin haha:) Jeg liker å være min egen "herre". Så jeg får bare prøve å overleve disse arbeidspsykolo timene. Det er for at jeg skal fungere best mulig i arbeidslivet og skal hjelpe bedriften med å hjelpe meg med å finne ut av arbeidslivet mitt i fremtiden, hva jeg vil gjøre osv og jeg er veldig usikker og kan ikke se fremtiden for meg. Så jeg vet innerst inne at jeg trenger all den hjelpen jeg kan få. Husker at arbeidspsykologen spurte meg hvordan jeg syntes det var å gå til han, han vet jeg ikke vil og klarte ikke å dy meg med å svare: Jeg overlevde:) Attføringsbedrifften jeg jobber hos og arbeiddspsykologen skal hjelpe meg med å få bedre selvtillit, få fjernet sarkasmen (har en sarkasme som kan være for drøy), ikke ha så tydelig kroppsspråk og så var det en ting til jeg måtte forandre på som jeg ikke husker hva det var. Så lykke til sier jeg bare:) Jeg vet jeg kan være litt vrien av og til, men mener ikke noe vondt med det. Det er bare sånn jeg er:)

Hverken jeg eller legen tror det er ME jeg har. Var hos nevrolog som mener at svimmelheten/nummenheten i armene/og av og til dårlig konsentrasjon skyldes nerver som er i klem i nakken. Har ganske anspent nakke, skuldre og rygg og har tatt både Mr av nakken og røntgen av overkroppen. Skal tilbake til nevrolog igjen neste uke så håer at jeg får litt mer konkrete svar. Er litt enig med ham at alt skyldes nakken. Nerver som er i klem. Det høres logisk ut med tanke på forskjellige måter jeg reagerer på svimmelheten på. Hvordan det utarter seg. Så tror ikke at det er ME. Har også tatt blodprøve angående B12 mangel som jeg venter svar på. Så håper på å bli litt klokere neste uke, men man vet jo aldri. Jeg får bare være tålmodig. Den lille tålmodigheten jeg har igjen:)

Var ikke meningen å syte så mye på en gang, men er bare lei av å være meg og være i den situasjonen jeg er i. Unner den ikke noen.

Lykke til videre med flyttingen og undersøkelsen av ME. Håper du også blir bedre etter hvert og finner ut hva som må gjøres.

Boktyven kan jeg anbefale.

Har lest to av de :)

Kanskje du skulle prøve noen av hans første romaner?