Bokelskere.no

Av og til kan noe være for godt til å være sant ...

Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...

Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.

Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.

Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.

Formen er mye bedre enn sist helg. Influensa unner jeg ikke noen og håper jeg ikke får det igjen før i neste år, eller aller helst, aldri:) Tåler ikke å være syk.

Heldig du som får sove. Samtidig som tiden går fryktelig tregt for meg, sover jeg svært lite om natta og nesten ingenting. Så hver dag føles det ut som jeg opplever to dager i en:) Jaja, vi får bare kose oss med bøkene våre til tross for at livssituasjonen kan være litt kjip nå. Er i hvert fall lei av disse hjemmedagene og kommer aldri til å bli vant til det. Har vært hjemme siden juli nå og er temmelig lei av å være sykemeldt. Bøkene er det eneste positive i livet mitt nå så jeg klamrer meg fast til dem så godt jeg kan:)

Ble ikke med forrige helg for da var jeg slått ut av influensa og håper det blir lenge til neste gang.

Har akkurat blitt ferdig med boka Hva skjedde meg Amy? av R.S. Pateman. Og skal konsentrere meg om disse bøkene i helga: Rom 33 av I.M.H. Gilbert. (Grøsserbok for ungdom). Min kamp 6 av K.O. Knausgård. Jeg bruker litt tid på den, siden den er på over tusen sider og temmelig tykk å holde i så blir sliten i armene, så den boka får ta den tiden den tar, og jeg skal lese videre i De forvillede av De forvillede av Amin Maalouf.

Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ...

Skulle ønske at tiden her gikk like fort som tiden for deg. Syns fremdeles at dagene er lange og det tar en evighet mellom hver helg. Blir aldri vant til denne hjemmesituasjonen, men, men, jeg får bare holde ut.

God helg til deg også:)

Jeg likte den også.

Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?

Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.

Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?

Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?

Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).

Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.

Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.

Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.

Har hatt den liggende siden jul, men har, av en eller annen grunn, ikke hatt leselyst i år. Nå har jeg imidlertid plukket den fra - gleder meg!

Gled deg.

En forfatter med et enkelt og poetisk språk.

Jeg likte konseptet, men syns det ble for tamt gjennomført og litt for forutsigbart. Men, men, delte meninger er jo spennende det også:)

Eksisterer det uvanlige ting/skikkelser i skogen eller er det bare i fantasien vår?

På slutten av 70 - tallet låner en enslig mor seg en hytte i Sverige, og tar med seg sønnen. Det blir deres lille sommerferie. Det er ingen moderne hytte de låner, men en god gammeldags en uten strøm og innlagt vann. Og de trives med omgivelsene selv om de ikke hver dag er helt heldige med været. Og sønnen hennes forsvinner en kveld den sommeren kort tid etter at moren hans observerer noe i skogen som hun vil beskytte sønnen sin mot. Og sønnen hennes er og blir forsvunnet. Hva er det hun har sett, og har det noe med forsvinningen til sønnen hennes å gjøre?

En annen ung gutt forsvinner tjuefem år senere. Det er barnebarnet til en dame som føler skyld og har dårlig samvittighet. Hun kontakter Susso Myrén og hun er datter av en kjent, avdød fotograf. Hun er hovedpersonen i den moderne historien. Hun setter opp et kamera i nærheten der barnebarnet til den den fortvilte farmoren, forsvant, og der fanger de opp et bilde av en skikkelse. En skikkelse som de har hørt om, men som kun er kjent fra eventyr. Er dette en spøk som setter hjernen deres på spill, eller har denne forsvinningssaken noen sammenheng med forsvinningen som skjedde for tjuefem år siden? Susso og hennes medarbeidere i dette surrealistiske eventyret blir satt på en real prøve.

Da jeg først la merke til denne boka, ble jeg veldig nysgjerrig og hadde meget lyst til å lese den. Jeg liker spenningsbøker/thrillere med mørke temaer, og gjerne en dose med noe overnaturlig, og denne boka hadde alle disse ingrediensene, men det er synd jeg ikke likte den så godt som jeg hadde håpet på. (Det er det som er så "farlig" med å ha for høye forventninger ...).

Det er ikke sånn at jeg ikke likte noe med boka. Jeg likte den jo delvis, så jeg gir den tross alt ikke fullstendig slakt heller. Det jeg likte aller best med boka var konseptet (litt annerledes og småoriginalt), den første delen av boka, og de siste hundre sidene. Det jeg ikke fikk helt sansen for var midtdelen av boka. Der var det lite som skjedde. Mange ord, men lite med spenning. Og jeg savnet en del uhygge/suspense for enkelte deler i boka ble for forutsigbart for meg og da forsvinner uhyggen for min del temmelig fort. Da sliter jeg litt med å holde på interessen. Jeg savnet at det var mer gåtefullt, og flere undertoner.

Alt i alt virket det som en lovende bok, men som dere har skjønt allerede, savnet jeg mer av den uhyggen som jeg hadde forventet meg og det gåtefulle. Mye ble avslørt og forutsigbart altfor tidlig. Denne historien ville ha passet mer som en novelle istedet for i bokformat.

Det går rykter om at boka skal bli til film. Det er ikke noe overraskende for nesten alle bøker blir filmatisert nå for tiden.

Det har vært vår her helt frem til det begynte å snø i natt og det snør fremdeles. Jeg som hadde håpet på et snøfri år, men nå er det altså hvitt. Jaja ...

Jeg har kommet godt i gang med boka Stallo av Stefan Spjut. En litt annerledes bok. Jeg holder fremdeles på med Min kamp 6, blir ikke ferdig med den i denne helga heller for den er tung å holde i siden det er en murstein og jeg skal lese videre i De forvillede av Amin Maalouf . Så her er det litt overnaturlig krim og romaner.

God helg til deg også:)

Er du villig til å ofre ditt liv for noen andre?

Politiet i Southampton blir virkelig satt på prøve da folk forsvinner, to og to, og bare en av de to klarer å "rømme". To og to blir kidnappet i forskjellige perioder og innesperret på steder det ikke går an å rømme fra og de har kun et valg. På stedet sammen med ofrene ligger det et våpen og de får et spørsmål/utfordring gjennom en tekstmelding på en mobiltelefon i nærheten av våpenet om; hvem av dem er villig til å ofre seg selv og hvem er villig til å gjøre alt for å leve, og muligens leve med dårlig samvittighet resten av livet? Men hva er det seriemorderen prøver å si gjennom denne syke leken? Helen Grace og kollegene hennes får virkelig noe å bryne seg på.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene, mange versjoner av de, og sadistisk krim som denne boka, er heller ikke noe nytt for meg. Jeg liker å lese bøker fra mørke sjangre. Og tenkte at denne boka var helt sikkert noe for meg, men dessverre falt den ikke helt i smak og det av mange grunner: Helt ærlig så er ikke lev eller dø opplegget spesielt originalt. Hvor mye man er villig til å leve når man virkelig får kjenne om man har mental styrke eller ikke. Dette er nesten samme filosofi som "Jigsaw" hadde i Saw - filmene, og håpløsheten disse ofrene føler er nesten det samme som i Saw- filmene, bortsett fra at Saw - filmene er noen hakk mer makabert gjennomført enn denne boka. Så dette ble nesten barnemat i forhold.

Men bortsett fra at dette var nesten en blåkopi, savnet jeg å bli bedre kjent med persongalleriet. Vi får en del innblikk i bakgrunnen til noen av hovedpersonene, men følte ikke at det var nok, og jeg savnet at karakterene ble mer levende istedet for overflatiske. Boka er for tynn til å skrive om en så stor sak og stor persongalleri. Det blir på en måte for tynt og hastverkaktig gjennomført. Jeg savnet mer grunnleggende, og detaljrik personbeskrivelse og mer av det ofrene gjennomgikk i de stressende situasjonen de befant i. Syns det ble for lite psykologisk innsikt som andre forfattere er dyktig til, som Karin Fossum, for eksempel. Hun er grundig når det gjelder hvordan mennesker tenker og føler i bøkene sine, samt levendegjøre dem. Personene hun skriver om blir ekte. Det savnet jeg i denne boka, så her har M.J. Arlidge mye å gå på. Jeg syns det blir litt for lettvint i måten han beskriver enkelte ting og situasjoner på. Kapitlene blir for korte og lettvinte til å skape seg ordentlig bilde av persongalleriet og få tid til å sette meg inn i tankene og følelsene deres. Virkelig føle med dem.

Selv om jeg liker mannlige etterforskere mye bedre enn kvinnelige både i bøker og på tv (jeg er vel litt gammeldags), så fikk jeg av en eller annen merkelig grunn sansen for denne Helen Grace. Hun er tøff og selv om hun sliter med sitt som så mange andre, så er hun seg selv, og jobber seg oppover i karrieren. Hun er ikke den som bryr seg om hva andre syns og mener. Så selv om boka ikke falt helt i smak så er jeg litt nysgjerrig på bok to i denne serien, bare for å se hvordan det går videre med henne. For hun var den eneste karakteren i boka som det var spennende å lese om og som hadde litt guts.

Elle melle ble ikke helt den store spenningslektyren som jeg hadde håpet på. Konseptet ble nesten for lik Saw - filmene, og det gikk lang tid før det skjedde noe og da det skjedde noe var det mye på en gang. Det var ingen mellomting, så savnet mer jevnligere driv, og slutten var heller ikke overraskende for min del. Spørsmålene de satt med underveis i denne "kompliserte" saken hadde jeg svar på lenge før de fant svarene. Sådan var det litt kjedelig.

Huff da, å være innestengt høres ikke særlig ut hvis man er utemenneske. Men jeg gruer meg til våren/sommeren spesielt nå som jeg ikke er i jobb. Når dagene blir lysere og lyset varer lenger ut på kvelden, så føles det ut som en evighet for meg og det liker jeg ikke. Derfor liker jeg høsten og mørke kvelder. Det får følelsen av å forkorte dagene litt og jeg føler meg roligere. Tiden går så sakte nå mens jeg er lantidsssykmeldt og arbeidsledig atpåtil så jeg gruer meg til lange og lyse dager. Innbiller meg da at tiden kommer til å gå enda tregere. Ja, jeg vet det. Jeg er rar:)

Kjenner du dine nærmeste så godt som du tror?

Andy Barber er visestatsadvokat. Han er en mann som er glad i jobben og familien sin. Han er gift med Laurie og sammen har de fjortenårige Jacob. Jacob er en stille gutt som holder ting for seg selv. Han er ikke den typen som liker å fortelle om det ene og det andre. Han trives best i sitt eget selskap. Men da en gutt fra samme skole som Jacob blir funnet myrdet i en park i nærheten, og det går rykter om at Jacob har en kniv og har blitt ofte mobbet av drapsofferet, og mye annet som peker i retning mot Jacob, blir han naturligvis utpekt som den skyldige. Men alle er jo uskyldige til det motsatte er bevist. Og hva tror foreldrene hans? Er de foreldre til en morder, eller er de som alle foreldre og vil bare tro det beste om sine egne barn?

William Landay var i utgangspunktet en ukjent forfatter for meg, og i de siste årene har jeg blitt flinkere til å lese noe av forfattere som jeg ikke har lest av fra før. Denne gangen har jeg fått øynene opp for William Landay og det med god grunn. Han kan virkelig å skrive krim/psykologisk thriller på en meget troverdig måte. Det var som å se en god gammeldags episode av Law & Order der flere dukket opp som mistenkte underveis og man visste aldri helt hvem man skulle stole på for det var ikke alltid at bevisene var gode nok. Og det var meget spennende å endelig lese en krim/psykologisk thriller der mye av handlingen foregikk i en rettssal på en så grundig og troverdig måte. Det vil jeg ha mer av!

Til Jacobs forsvar er en intens krim/psykologisk thriller som setter deg på prøve. Boka er realistisk og kunne godt ha hendt i virkeligheten. Det får deg automatisk til å tenke: Hva ville du selv ha gjort? Hva ville du ha gjort hvis noen av dine nærmeste var mistenkt for å være en morder? Ville du våge å tenke og tro at den personen er uskyldig eller ville du ha mistet tilliten til den personen? Og vil en familie, som har et medlem som blir mistenkt for noe så grusomt, til å bli det samme igjen, uansett hvordan utfallet ville bli? Mange interessante spørsmål dukker opp mens man leser, gir deg noe å "tygge" på og det har jeg sansen for.

Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest så langt i år, og jeg anbefaler den gjerne.

Litt treg med å komme med innlegg denne helga. Men bedre sent enn aldri ,,,

Nylig ble jeg ferdig med Til Jacobs forsvar. av William Landay. En spennende rettssal thriller. Anbefaler den gjerne.

Og jeg skal fortsette med Min kamp 6 av Knausgård. Den får bare ta den tiden den tar siden den er på over tusen sider og jeg har ingen hastverk. Jeg vil nyte bøker ikke rushe meg gjennom.

Og jeg skal fortsette i Elle melle av M.J. Arlidge som jeg har såvidt begynt på og i dag skal jeg begynne på Stallo av Stefan Spjut. En spenningsbok som virker veldig annerledes og som jeg er temmelig nysgjerrig på.

Og i helga har det regnet litt for første gang i år. Det har vært litt tørt i Trøndelag for tiden, så godt med litt regn. Jeg syns regn er koselig. (Og ja, jeg er høstmenneske og trenger ikke snø:)

Det ser ut som du har mye å lese du også. God helg:)

Artig at du kaller en bok med en slik tittel for koselig krim:)

Jeg syns det er mer spennende med delte meninger om en bok en det motsatte:) Ulike meninger gjør bokverden interessant, i hvert fall for min del:)

Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...

På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?

Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.

Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.

Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.

Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.

Ærlighet varer lengst?

Pat Peoples blir endelig skrevet ut av psykiatrisk klinikk. Betingelsene er at han må bo sammen med foreldrene, fremdeles gå til psykiater en gang i uka, og holde seg unna seg unna ekskona Nikki. Å holde seg unna ekskona velger Pat å kalle for atskillsestiden. I mellomtiden trener han, løper han og prøver sitt beste med å være snill fremfor å ha rett. Målet hans er å starte på nytt igjen med ekskona som han savner så sårt. Men det foreldrene og broren hans, Jake ikke våger å si høyt, er at Pat har vært inne i psykatrisk klinikk i fire år og ikke åtte måneder (noe de bare sier for å skåne ham), og de tør ikke å si høyt at ekskona Nikki, har giftet seg på nytt og stiftet sin egen familie. Samtidig lider Pat av hukommelsestap, og husker ikke den egentlige årsaken til at han ble lagt inn "på det fæle stedet", som han selv kaller det.

I mellomtiden går han på piller, moren hans er gluet i familien og prøver å holde en slags fasade, faren hans snakker nesten aldri med eller til han, og broren hans Jake og Pat blir sakte, men sikkert kompiser igjen. Det de har til felles og faren er at de er supportere for det amerikanske fotballaget Eagles. Og faren hans snakker og er bare litt positiv kun når laget vinner. Samtidig prøver Jakes og Pats felles venner å prøve å gjøre livet til Pat så normalt som mulig igjen. Men hva skjer når og hvis Pat får tilbake hukommelsen, finner ut at Nikki er gift på nytt og han møter en kvinne som bor i samme strøket som han selv og er nesten like forskrudd som ham? Vil det komme noe godt ut av denne suppa?

Jeg visste på en måte ikke hva denne boka ville gi meg eller om den ville gi meg noe i det hele tatt før jeg begynte å lese. Jeg visste om den på grunn av at jeg vet at den er allerede har blitt filmatisert. (Virker som om alle bøker blir filmatisert nå om dagen ...). Men det var noe med konseptet som gjorde meg nysgjerrig. Nysgjerrig nok til å lese boka selv om jeg ikke visste helt hva den gikk ut på bortsett fra at dette ville nok bli en sprø bok, og det var det også. Av mange grunner. Boka består av mildt sagt mange sprø personer, sprø handling, og sprøe situasjoner. Man vet aldri hva som er normalt og ikke i denne boka. Og familien Peoples må være den sprøeste familien jeg har lest om på lenge og på en underholdende og litt trist måte. Man vet aldri hvor man har disse personene. Og selv om handlingen var meget forutsigbart var det likevel spennende å lese om dette rare persongalleriet.

Det eneste som jeg ikke var interessert i var at det dreide seg mye om amerikansk fotball. Jeg vet at det er et viktig poeng med hele boka, men litt slitsomt å lese om det hvis man ikke er interessert i amerikans fotball selv (sier jeg som satt oppe hele natta for å se Superbowl i forrige måned. Men jeg skylder på søvnmangel. Sliter med søvn for tiden ...) Så de partiene var litt kjedelige og det jeg prøver å si når det gjelder denne boka, så likte jeg karakterene bedre enn selve handlingen. Vet ikke om at er et bra eller et dårlig tegn, men det er ganske sjeldent at når jeg leser i en bok og liker karakterene bedre enn handlingene for som regel er det omvendt.

Men selv om Kjærlighetens galskap ikke ble helt den boka jeg hadde forventet, så var det likevel ikke bortkastet tid å lese den. Boka består av temmelige sære karakterer med litt underholdende og alvorlige dialoger. Så selv om jeg ikke likte selve handlingen helt, så følte jeg at det var verdt å lese boka selv om det dessverre ikke ble en av mine favoritter.