Bokelskere.no

Sier ikke at nav er helt håpløs, men det er noen kriterier jeg må være med på som er mot min vilje for å komme meg videre. Det er det jeg reagerer på.

Ikke meningen å høres krass ut, men er bare lei av å sitte fast i mitt eget liv:/

Vet ikke. Har alidr stolt på nav og kommer aldri til å gjøre det. Jeg gjør de kriteriene de forlanger, men det betyr ikke at noen lover meg noe som helst. Det føles ut som om alt jeg gjør er forgjeves. Blir bare ikke kvitt den følelsen.

I mellomtiden prøver jeg å holde ut. Ikke rart at jeg drukner meg selv i bøker:)

Er fortsatt på AAP og har vært det lenge, har jo vært arbeidsledig siden januar da jobbkontrakten gikk ut, og må følge noen kriterer for å være med på den avtalen. Fysiotereapi og en annen ting som jeg må være med på mot min vilje som jeg ikke vil si høyt. Men tør ikke annet enn det jeg får beskjed om, da vet du. En avtale er en avtale og det er kjipe greier.

Selv har jeg isolert meg helt. Har ingen kjæreste/samboer, ingen venner, så de eneste kontaktene jeg har er mine nærmeste. Så det er foreldrene som kommer og ser innom meg og av og til er jeg hjemme hos dem (en gang i uka).

Liker å være alene og har ikke noe i mot det, men klart det blir langsomt selv om man har bøker.

Så, livet er kjipt. Kan ikke si at jeg fryder meg. Misunner alle som skal tilbake til den grå hverdag nå i høst.

I dag har jeg vært sykmeldt i akkurat ett år og jeg sliter med tiden like mye som før. Jeg får ikke tiden til å gå og kjeder meg dønn i hjel snart.

Og nå har høstværet/ruskeværet kommet og slik har det vært hele uka så håper høsten har kommet for å bli. Har fått nok av sommer for lenge siden. (Kommer aldri til å bli sommermenneske, det er i alle fall sikkert).

Så langt denne uka har jeg lest Papirbyer av John Green. Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Caught av Harlan Coben (lenge siden jeg har lest noe av ham nå). Tror jeg blir ferdig med boka i kveld for jeg har mindre enn 100 sider igjen.

Og jeg har nettopp begynt på Støv & Stjerneskinn av Laini Taylor (oppfølgeren til Mørk engel) som jeg leste i forrige uke.

Og jeg skal lese The graveyard book av Neil Gaiman. Leste den på norsk for noen år siden, men vil lese den på engelsk for likte boka så godt og følte det var på tide å få med seg den på engelsk også.

Så her er det litt thriller, urban fantasy og "vanlig" fantasy. Både voksen og ungdom litteratur. Liker å lese fra begge målgruppene. Leser omtrent alt jeg kommer over.

Kos deg med lesing i helga og god helg. Det blir en stille og rolig helg med mye lesing på meg også, som alltid. Har blitt en eremitt under denne sykmeldingen.

Les mer her.

Enig

Ville du ha hatt nok tålmodighet til å bære på en hemmelighet for resten av livet?

Ungjenta Dimity (også Mitzy som hun kalles) har bodd på det samme stedet (Doreset - området) i hele sitt liv og aldri vært utenfor sitt hjemsted. Hun vokser opp i fattige kår med moren som er kald og kynisk mot henne. Dimity bruker hverdagen på å rengjøre huset og finne urter og andre ting som kan brukes til mat. Hele tilværelsen forandrer seg da en familie dukker opp og bor på samme sted en sommerferie som blir en vane. De kommer tilbake sommerferie etter sommerferie og denne Aubrey - familien blir Dimitys høydepunkt. Dimity har levd hele sitt unge liv som mobbeoffer og har ingen venner. Hun blir straks venner med de to døtrene i familien, spesielt eldstedøtteren Delphine. Foreldrene til hennes nye venner er en kjent kunster ved navn Charles Aubrey og hans samboer, en marokkansk kvinne, en meget vakker kvinne som heter Celeste. Dimity blir litt etter litt betatt av faren i huset, kunstneren Charles. Spesielt når han begynner å tegne portretter av henne. Charles lever av å tegne både portretter og øyeblikket. Han er opptatt av å fange skjønnhet og nået i bildene sine og Dimity blir smigret og begeistret over at Charles viser sånn interesse for henne og tegner henne stadig oftere. Men det er bare et problem; han er familiefar og han er dobbelt så gammel som henne. Skal hun likevel våge å vise eller fortelle ham at hun har sterke følelser for ham? Han er i tankene hennes så og si hele tiden.

Boka har en paralell historie, som gjelder nåtiden. Zach er gallerieier og han er begeistret over Charles Aubreys portrettbilder. Zach er nyskilt og kona tar med seg datteren hans langt av sted og Zach må prøve å overleve sitt nye og miserable liv. Han har fremdeles galleriet, så vidt, men sliter økonomisk og han får tilbud om å skrive ferdig en bok om kunsteren Charles Aubrey som døde for mange år siden. Skal han velge å ta sjansen eller er det egentlig noe nytt å finne om den kunstneren enn det folk vet fra før? Han tar så sjansen og gjennom å intervjue personer som kjente Charles Aubrey får han sakte, men sikkert vite en hel del nytt om seg selv og den tiden som Charles Aubrey tilhørte. Zach begynner å grave som besatt i Charles fortid da han levde noen år før andre verdenskrig.

"Dameroman" var det første jeg tenkte da jeg så bokomslaget. Typisk sommerlig bokomslag og konseptet oser av fortapt tid og kjærlighet. Jeg mener ikke å kritisere "damelitteratur"- sjangeren, men det er en sjanger jeg alltid er skeptisk til, og selv om grøssere og psykologiske thrillere er nærmest mitt hjerte, så skader det jo ikke å utvide seg som leser også. Lese litt andre bøker og leseutfordringer skremmer ikke meg. Katherine Webb var heller ikke ukjent navn for meg. Jeg hadde hørt mye om hennes første bok Arven (bøkene hennes så langt har vært frittstående) , men hadde aldri lest den. Men det var nesten umulig å ikke få høre/vite om den boka.

Jeg prøver å lese litt flere "vanlige" romaner enn før enten de er "damete" eller ikke, men denne var dessverre så damete som jeg fryktet den ville bli. Mennesker som har lengsler de nesten ikke kan leve med, er ulykkelig forelsket og alt er skrevet veldig pompøst, med stor overdrivelse både når det gjelder samtaler og beskrivelser. Rene såpeoperaen. Og det har jeg ikke spesielt sansen fo,r at språket blir for "damete" og overdrevent. Det blir mye av alt; følelser, begjær, hva som er riktig eller galt og den samme regla går om igjen og om igjen som hakk i plata. Det er slitsomt og masete, spesielt når innholdet er forutsigbart.

Det jeg likte aller best i boka, noe av det, var personene Charles og hans samboer Celeste. De var sterke personligheter som virkelig bar historien. De andre karakterene, som Dimity (hovedpersonen), Zach og noen andre brydde jeg meg ikke noe særlig om. De ble flate i forhold og bare noen skygger.

Jeg skjønner godt hvorfor mange forelsket seg i boka. Boka er uskyldig og bærer på mange følelser, men for meg ble alt for pompøst og gjentagende. Lite skjedde på så mange sider og det som skulle være overraskende bomber for leserens del var noe leseren hadde funnet ut for lenge siden. Og da blir både magien og sjokket totalt fraværende.

En sang fra fortiden ble for forutsigbar på mange plan for min del. Mye var gjentagende og masete. Ingenting sjokkerte meg for jeg hadde funnet ut hva som foregikk lenge før hovedpersonene fant det ut, og da blir lesingen litt trått og ekstra langsom. Det blir litt som å spise grønnsakssuppe. Man vet hva man får, og det er godt en gang i blandt. Lettfordøyelig.

Kan alle mysterier oppklares?

Søskenparet Adrian og Alva er i tenårene og de flytter til et nytt sted som er bestemt av foreldrene deres. Moren deres har fått seg jobb på sykehuset der, og faren kommer litt nærmere plattformen han jobber på. Adrian og Alva går godt overens med tanke på at de er søsken og de har ikke noe i mot å vanke med felles venner. På det nye stedet kjenner de ingen og de er spente på å begynne på en ny skole. Men det er ikke det eneste som gjør dem spente, spesielt for Adrians del. På det nye rommet sitt merker han ting som han ikke kan forklare. Stadig vekk dukker det opp håndavtrykk på vindusruten som ikke er hans. Og av og til kjenner han lukten av våt jord. Han vet at det var en gutt som bodde på rommet hans tidligere. Gjennom nye bekjente får han vite om noe merkelig angående de tidligere eierne av huset. Tre familiemedlemmer forsvant på et mystisk vis og ingen har funnet en forklaring på det siden. Er de døde eller flyttet de uten å si et ord? Adrian og Alva blir nysgjerrige nok til å prøve å løse mysteriet rundt de tidligere beborne i huset.

De udøde er bok nummer fire i Grusom - serien som publiseres av Egmont, men disse bøkene trenger man ikke å lese i kronologisk rekkefølge for serien består av frittstående bøker. Det er nye hendelser og karakterer i hver bok. Og bøkene blir skrevet av forskjellige norske forfattere, bare så det er nevnt. Man trenger ikke ikke å begynne på bok en før man leser denne bare for å si i fra om det.

Jeg hadde ikke ventet meg noen avansert mysterie eller ordentlig grøss (selv om jeg er svak for denne sjangeren), men siden denne boka/serien er beregnet for barn/ungdom så skjønner man at dette ikke er avansert lesestoff og man får kanskje ikke den ordentlige grøsserfølelsen man higer etter når man tilhører i den voksne målgruppen, som meg. Så da ble ikke forventingene store, men jeg liker å lese både barnebøker og ungdomsbøker for å holde meg oppdatert på hva disse målgruppene liker å lese nå for tiden. Jeg liker å holde meg oppdatert. Og jeg forventet meg heller ikke noe avanstert siden denne boka og resten av bøkene i denne serien er relativt tynne og kan derfor ikke bygge opp sterke og lage dype inntrykk av den grunn. Det er ment som lett underholdning for yngre lesere og det er det også.

Som sagt var ikke mysteriet avansert og jeg gjettet fort hva som hadde skjedd og hvordan dette ville ende, og forventet ikke noe mer. Jeg syntes det var mest interessant å lese om karakterene og deres reaksjoner enn selve mysteriet og uhyggen. Karakterene virket troverdige og det var lett å se dem for seg. Men syns ikke mysteriet var like spennende og fascinerende. For meg ble det for lettvint. Litt vel lettvint og jeg savnet litt mer undertoner, flere løse tråder.

De udøde ga meg ikke den store leseopplevelsen, men det var heller ikke forventet. Det er en enkel bok med en enkel historie. Den vil kanskje få den yngre garde til å grøsse litt på ryggen, men for meg var det lett underholdning. Greit med litt lett lektyre også i denne kvelende sommervarmen.

Jeg så den filmen på kino sammen med søskenbarnet mitt og jeg er ikke lettskremt. Men jeg la igjen noe i setet da jeg gikk fra salen og da vi nesten gikk ut av bygget, holdt jeg på å glemme det (tror det var noe handlepose eller noe for vi var på kjøpesenteret før vi så filmen), og søskenbarnet mitt insisterte på å vente utenfor bygget mens jeg måtte gå inn i salen alene. Da var kinosalen helt tom, det var fortsatt bekmørkt og rulleteksten og musikken gikk fremdeles på skjermen. Lite hyggelig med andre ord. Men jeg var yngre og mer lettskremt. Nå har jeg sett så mange grøssere/skrekk at jeg er kurert. Men det å gå inn i en bekmørk kinosal husker jeg satte fantasien i sving og holdt på å skremme meg selv haha;)

Er hevn egentlig den beste løsningen?

Frederick Starks (kalt Ricky) er en mann som lever i en typisk, strukturert hverdag. Han har sine rutiner som han følger hver dag og lever et trygt og normalt liv. Han er enkemann og jobber som psykiater. Lever et stille og rolig liv. Holder seg for seg selv og lar dagene komme og gå. Men en dag blir denne trygge tilværelsen snudd opp ned da han får et brev fra en mystisk avsender som truer med å utsette en av slekningene hans for fare dersom Starks ikke følger instruksene. Avsenderen kaller seg for Rumplestiltskin. Noen er ute etter hevn for noe fra fortiden, men Starks kan ikke huske å ha sviktet noen eller gjort noen vondt? Men spillet gir ham ikke mye tid. Hvis han ikke finner ut hvem avsenderen av dette syke spillet er innen to uker, må en av slektningene hans (en tilfeldig slektning) bøte med livet ellers må Starks ta selvmord. Er Starks smart nok til å finne ut hvem denne syke avsenderen er? Og det verste er at denne avsenderen vet om Starks rutiner og blir holdt under oppsyn hele tiden. Starks er nødt til å komme seg ut av komfortzonen hans og gjøre alt han kan for å løse denne gåten før det er for sent ...

Denne boka minnet meg først litt om boka Velocity av Dean Koontz som jeg leste i fjor. Bortsett fra i den boka blir tilfeldige ofre truet på livet istedet for slektninger, men konseptet er nesten det samme. Syns denne boka er hakket bedre for jeg syns hovedpersonen Starks var mer interessant og denne boka hadde mer driv, men nå skal jeg ikke sammenligne de to bøkene mer og bare konsentrere meg om Truet som denne anmeldelsen egentlig handler om.

Hevn er vel stikkordet i denne psykologiske thrilleren, og hva er vel psykologiske thrillere og thrillere generelt uten hevn? Hevn er et ord jeg liker og jeg liker å lese om det og se filmer med det temaet (Vil gjerne nevne filmen Death Sentence. Det er den beste hevnefilmen jeg har sett så langt). For hvem ønsker vel ikke å ta hevn en gang i blandt, men ikke alle er i stand til å gjøre noe med det. Det blir bare med tanken. Jeg syns det er fascinerende å tenke på hvordan enkelte mennesker virkelig har guts til å ta hevn. Hva skiller dem fra oss andre mennesker? Hva holder oss andre tilbake? Er det fornuften eller er det fordi vi ikke våger? Syns bare det er en interessant tanke. Jeg er og blir en grubler ...

Selv om deler av boka var noe forutsigbart for min del og slutten ble litt som forventet, likte jeg innholdet bedre enn regnet med og jeg likte karakteren Frederick Starks. Det er sjeldent jeg liker hovedpersonen i en bok (ikke spør meg hvorfor), men jeg fikk av en eller annen grunn sansen for ham. Jeg liker tankemåten hans, og drivet og konseptet i boka gjorde meg nysgjerrig nok til å fortsette å lese om hans utfordringer selv om noe av det var litt vel forutsigbart for min del.

Forfatter John Katzenbach var en ukjent forfatter for meg, men denne boka gir meg mersmak til å utforske mer av hans forfatterskap i fremtiden. Han skriver hardbarket og skriver om noen virkelige badass karakterer. Karakterer som ikke har noen grenser.

Truet var litt forutsigbart, men det gjorde ikke noe for min del. Konseptet hadde jevnt driv og troverdige karakterer. Og man klarer ikke å la være å spørre seg selv hva man ville ha gjort i en slik syk situasjon? Hadde vi tatt advarslene på alvor eller hadde vi bare ledd av det? Og å lese bøker om hevn i ny og ne er bare befriende og herlig av og til. Dette var en god psykologisk thriller med en del actionfylte scener. Selv savnet jeg litt mer tempo, men man blir så godt kjent med karakterene underveis og det er egentlig et pluss. Ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest, men en av de stødigste jeg har lest på en stund.

Jeg er også allergisk mot damelitteratur/romantiske bøker, men greit med litt lettbent underholdning av og til selv om disse bøkene ikke gir meg så mye, og det skader jo ikke. Men som sagt, grøss og psykologiske thrillere er alltid nærmest mitt hjerte og min favoritt, men vil jo ikke lese det samme hele tiden. Greit med variasjon, syns jeg. Liker å utfordre meg selv litt. Prøve meg på uvant terreng ... :) Jeg liker å teste tålmodgheten min:)

Og ja, Michelle Pfeiffer er rå. Husker henne også i Dangerous Minds filmen og i grøsseren What lies beneath med Harrison Ford. Har du sett den? Rå dame. Og hvem går vel lei av sangen Gangsta's Paradise? For hvem drømmer vel ikke om å være en liten gangster av og til? Men tror ikke jeg har overlevd særlig lenge. Hadde nok blitt skutt ned ganske fort hihi:)

Håper du får med deg noen X-files episoder når du har anledning. Selv er jeg i gang med sesong 3. Mye er husket og mye er glemt. Og kjekt å bli litt nostalgisk:)

Ville du ha gjort alt for å finne en forsvunnet person som står deg nær?

Billedhoggeren Jana bor ikke langt unna Buenos Aires. Hun elsker det hun driver med selv om hverdagen kan være en hard kost, og hun blir urolig da hennes gode venn forsvinner. Hennes eneste venn. Hun hyrer privatetterforskeren Rubén Calderon som kjenner til samfunnets skyggesider og har sine egne originale og uvanlige "samarbeidspartnere" å finne ut av ting på. Sammen jobber de to med å finne ut hva som har skjedd med Janas nærmeste venn og tingene de får vite er lite hyggelige. Og de må finne skyggesidene i seg selv for å huke inn alle svar. En badass thriller på høyt plan med andre ord.

Men personlig slet jeg med å komme meg gjennom boka. Ikke på grunn av at den var bestialsk og meget voldelig, det har jeg ingen problem med og det skal mye til for å sjokkere meg, men jeg slet med å komme meg gjennom boka fordi den kjedet meg. Jeg opplevde den som traurig og da blir det et slit å lese. Nesten som å lese pensum, og jeg avbryter aldri bøker. Det har jeg ikke gjort siden jeg var yngre for en god del år siden. Så det ble på en måte mer tvangslesing enn fornøyelseslesing. Følte at krimboka var både tung og kjedelig. Den interesserte meg nesten ikke. Ville egentlig bare bli ferdig med den, men det tok en evighet å bli ferdig. I hvert fall føltes det som det. Lite givende å ta frem og fortsette å lese i en bok som ikke fenger, men jeg tvang meg til å fortsette.

Mapuche var en rå og brutal bok. Slike bøker liker jeg, men denne boka ble for tam og kjedelig for min del. Like tørt og forutsigbar bok som å vandre i en ørken og mens du vandrer, lurer du på om det noen gang tar slutt. Det var slik jeg opplevde boka. Den ble altfor treg, og det føltes ut som om hver side var klistret fast med superlim som jeg måte slite med å bryte opp sidene. Ingen god leseopplevelse, dessverre. Dette er kanskje en viktig thriller, men jeg klarte bare ikke å like den ...

Dette er vel en av de korteste anmeldelsene jeg har skrevet, men orker bare ikke å bruke mer tid på å gjenta hvor dårlig jeg likte boka. Jeg ville så gjerne like den for jeg liker bøker med brutalt innhold, men denne ble bare for kjedelig og for forutsigbart.Jeg prøvde i det minste å like den ...

Høres ikke bra ut og da er det greit å ta pauser så det ikke blir verre. Du får slappe av med litt filmer innimellom til det blir bedre.

Og du har rett Katherine Webb er ingen typisk forfatter for meg. Jeg foretrekker jo mørk litteratur (grøss, krim, psykologiske thrillere) osv ... er mer min gate, men har i de siste årene blitt flinkere til å prøve meg på litt forskjellige sjangre for å få litt mer variasjon. Utfordre meg som leser litt mer. Men må innrømme at boka til Webb blir litt for damete for meg (chic lit) og det er jeg ikke så fan av. Men, men, skader ikke å prøve noe nytt og greit med litt lett underholdning en gang i blant. Men mørk litteratur er nærmest meg og det kommer det alltid til å være:)

Anbefaler gjerne X-files hvis du liker spenning og litt serier med overnaturlige elementer i. Hadde nesten glemt for avhengighetskapende X-files kunne være så episodene blir fort slukt unna. Så på det da jeg var yngre da jeg egentlig ikke var gammel nok til å se det, men måtte bare se det likevel. Så litt nostalgisk og morsomt å se episodene igjen.

Jeg beundrer Hillary Swank jeg også. Hun er en utrolig dyktig skuespiller. Min favorittskuespillerinne er Michelle Pfeiffer, men Hillary Swank er en god nummer to:)

Huff da. Vet hvor slitsomt det er med synsforstyrrelser. Jeg tror jeg har en annen type synsforstyrrelse. Nemlig tåkesyn som jeg får like før jeg får svimmelhetsanfallene mine som jeg er sykmeldt for. Jaja, men jeg har tenkt å lese masse i helga likevel. Jeg er jo så forbanna sta:)

I natt ble jeg ferdig med Truet av John Katzenbach. Og i helga skal jeg lese videre i En sang fra fortiden av Katherine Webb og begynne på De udøde i Grusom-serien. Boka er av Kari Sverdrup og det er forskjellige forfattere som bidrar med den bokserien. En ukronologisk grøsserbokserie for barn/ungdom. På slutten av helga skal jeg begynne på Mørk engel av Laini Taylor. Så her er det litt av alt:)

Godt å se at det er flre nattugler her også. Om natta er det sjeldent at jeg sover siden jeg lider av stor søvnmangel. Jeg er visst allergisk mot å sove så har sett en del filmer og tv-serier om natta også. Skal begynne på The x- files sesong 3 snart som jeg nå har fått i posten (verdens beste tv-serie), og det er så lenge siden at jeg har sett den tv-serien så det er morsomt med et gjensyn. Mye som er husket og mye som er glemt. Også blir man jo litt nostalgisk:)

Boys don't cry så jeg for mange år siden, og den er meget bra. Men har ikke fått med meg Conviction så den må jeg få med meg. Takk for tips og god bedring:) Håper du får lest litt i helga.

Godt å vite at det er flere som ikke liker boka/bøkene til Gillian Flynn. Syns hun er oppskrytt:)

Tove Nilsen har skrevet mange fantastiske bøker.

Hadde store forventninger til den jeg også, men den kjedet meg. Syns den var for oppskrytt og forutsigbar. Skuffende å lese for min del og blir glad av å høre flere som ikke blir bergtatt av denne.

Jeg tåler ikke varmen og jeg hater sommeren. Det har jeg alltid gjort. Så jeg venter på høsten som vanlig.

Så langt denne uka har jeg lest ferdig: Arvingene av Gareth P. Jones og The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman.

Denne helga skal jeg lese videre i Truet av John Katzenbach, En sang fra fortiden av Katherine Webb og fortsette med den evigvarende Mapuche av Caryl Férey. Og jeg skal og vil fortsette å lese mye til tross for denne forbanna varmen. Skal ikke la varmen ta knekken på lesingen selv om jeg oftere får svimmelhetsanfall i denne heten enn resten av året.

God helg.

Jeg klarte ikke å bli rørt av denne jeg heller. Skal vel mye til.

Er alt vi ser slik vi ser det eller er det noe mer?

Under dystre omstendigheter møter en sju år gammel navnløs gutt (navnet hans blir aldri nevnt i boka, ikke som jeg husker og jeg pleier å huske navn) Lettie Hempstock. Lettie er elleve år, men hun virker hundre år eldre og de finner straks tonen, noe som er uvant for hovedpersonen for han har alltid vært venneløs. Han er en gutt som liker best å være hjemme og lese bøker. Han kjenner ingen på skolen godt nok til å være venner med noen av dem. Han blir glad i Lettie og hennes mor. En dag viser Lettie ham en dam. Hun påstår at dammen egentlig er et hav. Hjemme hos seg selv etter dette besøket merker han at han har tatt med seg noe fra dette "havet" ufrivillig og på en uforståelig måte. En barnevakt med navnet Ursula som moren hans har ansatt siden begge foreldrene hans er i jobb og noen må passe ham og lillesøsterens mens de er borte. Men det er noe med denne barnevakten gutten ikke liker. Barnevakten er meget hyggelig overfor de andre familiemedlemmene, men ikke mot hovedpersonen. Hvordan kan hun vite om det gutten nettopp hadde funnet ut? Om dammen som egentlig ikke er en dam og den magiske og fantasifulle verdenen Lettie har vist ham? Og det virker som om det er bare Lettie og moren hennes som tror ham at Ursula er ondskapsfull, mens hans egen familie tror han bare er frekk mot barnevakten. Og hva må han og Lettie gjøre for å kvitte seg med Ursula siden hun er ute etter å skade hovedpersonen?

Det er lenge siden jeg har lest noe på engelsk og følte det var på tide. Leste flere engelske bøker før i tiden så det må jeg bli flinkere til fordi jeg har mange uleste engelske bøker i hylla allerede som jeg har lyst til å få med meg. Det er lenge siden jeg har lest noe av Neil Gaiman også. Han er en meget populær forfatter verden over og har blitt en slags kultforfatter eller hva jeg skal kalle ham. Litt som Stephen King. De to skriver sin egen sære sjanger som ingen kan sammenligne med. Og det er få forfattere som klarer å skille seg ut nå til dags. Så det er bra vi har noen originale.

Dette er en vanskelig bok å forklare uten at noen leser dette uten å tenke hæ, hva mente du nå? Dette er tross alt en fantasybok og mye hinsides kan skje. Fantasy har til tross ingen grenser. Fantasy er fantasifullt og en eventyraktig sjanger der absolutt alt kan skje. Det trengs ingen logiske forklaringer i det hele tatt. Her er det lov til alt. Jeg har lest en del fantasybøker oppgjennom årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, så er det heller ikke den verste. Greit å komme inn i en verden der det utroligste ting kan skje også.

Mange har rost denne boka opp i skyene, men dessverre er jeg ikke en av dem som kommer til å gjøre det, selv om jeg vil det. Jeg liker Gaiman, eller jeg liker det meste han har skrevet, men det var noe med denne boka som gjorde at jeg ikke ble helt grepet eller dratt inn i historien. For det første likte jeg ikke hovedpersonen noe særlig, og når jeg ikke liker hovedpersonen så blir det jo litt tyngre å lese og innlevelsessansen blir da noe distansert. I alle fall for min del. For det andre klarte jeg ikke å like de andre karakterene helt heller, noen, men dessverre ikke alle. Lettie syntes jeg var bare irriterende. En 11 - åring som oppfører seg eldre, veslevoksent og har alle svarene. Jeg vet også det er meningen og at det har en betydelig del av konseptet, men likevel så fikk jeg ikke helt sansen for henne til tross for at hun hadde sine visdomsstunder. Den eneste karakteren jeg så og si likte var Ursula. Jeg vet ikke hva det er med meg og onskapsfulle bokkarakterer eller bokskurer som jeg kaller dem, men syntes hun var mest levende og den mest interessante av dem alle. De andre bleknet litt i forhold.

Selv om historien er meget hinsides som også er hele poenget, og det var ikke alt jeg falt for, så syntes jeg historien var småsjarmerende, bød på mange gode sitater og noen levende bilder. Men syns dette ble litt for svakt i forhold til andre bøker jeg har lest av Gaiman tidligere. Jeg vet at han kan bedre enn dette.

The ocean at the end of the lane var en fantasifull historie om det gode mot det onde og om det er mulig å finne styrke til å overvinne sin egen frykt i en voksendominert verden. Voksne tror som sagt ikke alt det barn sier, hvordan kjemper man videre da? God tematikk, og konsept, men småskuffende utførelse. Dette er den første voksenboka Gaiman har skrevet på en lang stund, men jeg syns at ungdomsboka Kirkegårdsboken er hans beste av bøkene jeg har lest av ham så langt.