Bokelskere.no

De utvalgte ungdommene fra Engelsfors som ble brakt sammen helt tilfeldig i første bok, Sirkelen, står nå mot sin livs viktige oppgave i denne tredje og siste boka i Engelsfors - trilogien, Nøkkelen. Men stoler de nok på hverandre til å klare det?

I fjor leste jeg Sirkelen og Ild av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren, og nå har jeg med boka Nøkkelen endelig fått lest hele trilogien. Og hva syns jeg? Fikk trilogien en verdig avslutning eller forventet jeg noe mer? De tidligere bøkene Sirkelen og Ild likte jeg utrolig godt. Da var konseptet noe "nytt" spennende og hadde mye fart og magi. Det hadde også den siste boka som var en murstein på over 800 sider, men det jeg savnet aller mest var den magien og farten som de to tidligere bøkene hadde.

Det jeg irriterte meg aller mest med denne tredje og avsluttende boka er at kjærlighetspartiene tar altfor stor og unødvendig plass. Det gjentas til det kjedsommelige og oppleves mest som masete enn spennende og fascinerende. Skjønner jo at dette er ungdomsbok og da "må" man ha med litt kjærlighet og følelser. Skjønner det, men det trenger ikke å overdøve de andre partiene i boka, noe jeg opplevde at det gjorde. Det gjorde meg nesten forbanna og oppgitt til slutt. Jeg ville ha magi, mer overnaturlige elementer og enda mer spenning! Boka består jo en del av disse ingrediensene også, men ikke nok. Det ble mest "kliss" og følelser som måtte utforskes. Det ble jeg lei av å lese om i lengden. Når man leser en avsluttende bok i en trilogi så forventer man jo noe mer enn kjærlighetsdrama.

Jeg sier ikke at denne siste boka i trilogien er dårlig. Det er den ikke. Det skjedde noe nesten hele tiden og selv om det meste var forutsigbart ville jeg lese videre for å se om jeg virkelig hadde rett eller ikke, og jeg ville jo vite hvordan eller om disse utvalgte ungdommene ville klare å løse den umulige oppgaven de hadde fått fra folka som kaller seg for "Rådet". Oppgaven til de utvalgte er å redde verden fra å gå under, men går det virkelig an og det er alltid et spørsmål om tid. For det er alltid noe som skjer underveis og de utvalgte får med tiden vanskeligheter med å stole på hverandre. For nye mennesker dukker opp underveis og det er om å stole på de rette folkene. Det er det boka egentlig dreier seg om. Det å stole på seg selv og de rette folkene. Men er det av og til nok? I alle situasjoner? Det er det boka og hele trilogien egentlig handler om.

Nøkkelen var for meg en altfor forutsigbar avslutning, men likevel er jeg glad for å ha lest denne og de andre bøkene i trilogien. Jeg likte som sagt de to forrige bøkene hakket bedre enn denne siste, men selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen, har den heller ikke kunnet blitt avsluttet på en annen måte. Trilogien ble avsluttet på "rett" måte. Men savnet det store klimakset og spenningsnivået. Noen skikkelige overraskelser som aldri kom. Man forventer seg en god del overraskelser når en bok er på over 800 sider, men det var forfatterne altfor sparsomme på, dessverre. Men man kan vel ikke få alt. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen på boka eller trilogien, vil jeg likevel savne noen fra persongalleriet og som jeg aldri får møte igjen. Men alt tar jo slutt en gang.

PS: Siden fantasy er en stor favoritt i markedsføringsbransjen nå for tiden, så ønsker jeg meg en bok som består av grøss og fantasy uten kjærlighet. Hadde blitt veldig glad om noen kunne ha skrevet en slik bok. Da hadde jeg blitt fornøyd! Er lei av at kjærlighetspartiene i fantasysjangeren generelt tar så stor plass.

Forsto det og vi har visst mye til felles:) Men har vel vært oftere hos foreldrene mine enn du siden jeg ikke har nettverk ellers. Har ikke venner, kjæreste osv ... så er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka fordi de syns synd på meg og jeg synes synd på meg selv haha... Er ikke der hver helg, men litt spontant. Er der en gang i uka, men stort sett på forskjellige dager så det er ikke snakk om hver helg. Tar det som regel som det kommer.

Jeg savner kjøring fordi det var litt av friheten jeg hadde. Kjøre til jobb osv. Men jobbkontrakten min gikk ut i januar og har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Kjedelige greier. Sitter igjen med ingenting føles det ut som. Har jo bøkene, men skulle ønske livet hadde mer å by på enn bare bøker, men når man er sykmeldt og arbeidsledig på ubestemt så må man bare "akseptere" situasjonen. Det er det jeg strever mest med:)

Litt sent ute med mitt bidrag denne helga, men bedre sent enn aldri ... Har nettopp vært hos foreldrene mine. Var der fra fredag og frem til nå. De bor bare 20 min unna med bil, ikke verst det:)

Jeg har nettopp blitt ferdig med Nøkkelen, siste bok i Engelsforstrilogien av Mats Strandberg og Sara B.Elfgren. Det var en fantasytrilogi for ungdom. Og jeg skal nå begynne på Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Og den nye nattlektyren er Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Ved siden av leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Og godt å vite at du har fått leselysten tilbake. Ha en god helg videre. Jeg skal fortsette å lese videre i bøkene mine. Ikke så mye annet å finne på.

Kjipt at jeg blir hentet og fraktet av foreldrene mine for har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Både legen og nevrologen har gitt meg kjøreforbud inntil videre pga svimmelheten og det er kjipt. Savner å kjøre. Men, men, man får ikke lov til alt her i livet, tydeligvis.

Her er min erfaring med denne forfatteren.skriv lenkebeskrivelse her

Er du som Billie Ve og er redd for alt mulig, eller er du modigere enn henne og kanskje til og med ikke redd for noe?

Møt Billie Ve. Jenta som er redd for absolutt alt! Og hun må bare gjøre ting hun ikke liker å gjøre. Hun må for eksempel gå orientering og gå på håndballtrening fordi foreldrene hennes vil at hun skal være mer aktiv. Selv hater hun begge deler. Samtidig er Billie veldig opptatt av sykdom. Hun leser alt om sykdom og innbiller seg fort at hun har det ene og det andre. Dessuten går hun ikke overens med noen. Hun går ikke overens med de andre håndballjentene eller noen i klassen. De er bare ute etter å være ekle mot henne. Hvordan skal hun holde ut? Ikke nok med det; hun får invitasjon til å være med på klassetur. Læreren tar henne og "klassekameratene" hennes med på klassetur til skogs og Billie bare håper at turen blir avlyst, men det blir den selvsagt ikke. Bare noen dager før har hun sett en plakat i hennes nærområde om grimarer, men hva er grimarer? Uansett, det høres ut som noe farlig og hun er redd for at hun kanskje kommer til å møte grimarer (hva det nå enn er) i skogen. Og Billie Ves verste mareritt blir til virkelighet når hun forsvinner fra de andre. Vil hun finne veien tilbake eller blir hun lost for alltid?

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg fikk den i posten, men så nysgjerrig som jeg er leser jeg alle bøkene jeg får. Så om bøkene er kjente eller ikke, gjør ikke meg noe for jeg leser stort sett alt og fra alle målgrupper. Så kan godt si at jeg er en altetende leser! Denne boka er en blandig av spenning, mysterie og humor. En liten godtepose. Man blir kjent med hovedpersonen Billie Ve på godt og vondt, og livet hennes tar mange rare vendinger. Hun roter seg bort i de utroligste ting. Selv om boka var forutsigbar for min del, var boka underholdende på mange måter likevel. Det var lett å se for seg Billie Ve som person og alle situasjoner hun havner opp i underveis. Hun er meget levende og har noen livlige tanker selv om de er litt dystre, nesten sarkastiske. Hun tenker det verste om alt, men hun får det ofte til å virke komisk også. Man vil bare tro og håpe det beste for henne, men å være Billie er visst ikke bare, bare. Hun havner opp i den ene underlige situasjonen etter den andre og vi lesere blir hengende med.

Selv om boka var forutsigbart for min del og at jeg visste hvilken retning dette ville ta, er det ikke den verste boka jeg har lest i år. Jeg har lest mange bøker som er beregnet for barn og ungdom i år som har vært umåtelig kjedelige og handlingsløse. så denne var heldigvis en av de bedre. Et lite moderne eventyr, og syns det hadde vært litt morsomt hvis denne boka ble gjort om til en tv-serie. Konseptet hadde passet så utrolig godt til det. For handlingen har en stor dose fantasi, spenning, kreativitet og humor. Så det hadde blitt et fint lite tv-konsept, mener jeg i alle fall. Tror kanskje handlingen hadde passet bedre inn i en tv-serie enn bokformat?

Billie Ve er vel litt forutsigbart for oss voksne, men likevel syntes jeg at den var underholdende, hadde sine spennende høydepunkt og morsomme øyeblikk. Billie Ve var i hvert fall noe for seg selv og tror nok at boka blir satt pris på som høytlesing av lærere som underviser de yngste skoleklassene.

Denne helgen leser jeg Bok nr to i En sjøens helt - Skytteren. Den har ligget på vent helt siden jul, men nå koser jeg meg med den. Synes den er lettere å komme inn i enn Skogsmatrosen. Gleder meg allerede til bok nr tre.

Enig med deg!

Tidligere denne uka ble jeg endelig ferdig med evighetsboka: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones. Den brukte jeg nesten i underkant to måneder på å lese ferdig. Sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Men handlingen var så treg at jeg slet virkelig å bli ferdig med den og jeg avbryter ikke bøker lenger. Det gjorde jeg da jeg var yngre, men nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner på.

I helga skal jeg lese videre i Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren. Det er tredje og siste bok i Engelsforstrilogien og har snart kommet halvveis i boka. Og i natt blir jeg vel ferdig med Billie Ve av Julia Kahrs. Ved siden av alt dette leser jeg: Too good to be true: The colossal book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand.
Så har mer enn nok med lesestoff denne helga også og godt er det.

Skulle egentlig på dåp til det andre tantebarnet mitt i dag, men jeg kom meg dessverre ikke i vei selv om jeg var innstilt på det. Sliter jo med svimmhelhetsanfall og kvalme, spydde i natt og da blir jeg ekstra sjanglen dagen etterpå (Føles ut som jeg har hatt fyllesyke i snart to år nå) . Så måtte bare droppe det selv om det ga meg dårlig samvittighet. Det er ikke lett å bli tidlig gammel. Lei av å sitte fast i en kropp til en 90 åring haha.

Og nå er det snart på tide med Farmen. Må jo se litt trash tv også ...

Ett ønske om et bedre liv ...

Året er 1748. Caridad er forlatt og overlatt til seg selv i et fremmed land. Mannen som skulle ta henne med fra Cuba til Spania døde ombord i båten. Etter et helt liv som slave er hun fri til å gjøre hva som helst, men denne friheten er uvant og hun vet ikke hvor hun skal gjøre seg. Hennes lidenskap er å synge når hun føler tristhet. Det er hennes måte å overkomme tunge dager på, og en dag går en mann tilfeldigvis forbi henne mens hun synger og han blir fascinert over stemmen hennes, og tar henne med seg hjem til familien. Familien hans er sigøynere og selv om de har sine tvil, føler Caridad seg godt motatt der. Gjennom sang, dans og følelser oppdager Caridad et nytt liv. Vil ting ordne seg for henne eller vil hun alltid bli sett på som en slave?

Jeg brukte i underkant av to måneder på å lese ferdig denne boka. Det er veldig sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Det kan jeg love dere. Og mursteiner er jeg som sagt ikke redd for så det var ikke det som plaget meg heller, men det som plaget meg enormt angående denne boka var den utrolige sene handlingen. Innholdet består av svært mange ord, men veldig lite handling. Det var som å lese en lang såpeopera og man bare venter på at noe skal skje og man blir bare utålmodigere og utålmodigere mens man leser. Det føltes ut som en evighetsbok og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lurte på når jeg ville bli ferdig med boka for jeg gledet meg sånn til å bli ferdig med den. Det er en horribel følelse når man leser i en bok. En bok skal jo nytes, ikke lengte etter å bli ferdig med, men jeg lengtet virkelig etter å bli ferdig med denne.

Jeg har likt å lese bøker som inneholder slaver før. Så det var heller ikke problemet. På ungdomsskolen leste jeg boka Røtter av Alex Haley helt frivillig og jeg likte den mye bedre. Der var det både spenning og troverdige karakterer. Den var på mange måter mer fengslende å lese enn Barfotdronningen. Jeg sier ikke at Barfotdronningen er en dårlig roman. Det er den ikke, men den var dessverre ikke noe for meg. Den var for tung og seig.

Barfotdronningen var verdt å komme seg gjennom, men skulle ønske at boka inneholdt litt mer spenning og drivkraft. Synd at handlingen gikk så fryktelig tregt og det gjorde denne leseren noe fortvilet. Når man skal lese en murstein på over 700 sider, håper man jo på at det skal være en del spenning der som driver en videre, men ofte måtte jeg plage meg selv til å lese videre i håp om å bli ferdig med boka en gang. Det er ikke sånn det skal være med bøker. Lesingen skal foregå fordi man har lyst og at det skal flyte, men jeg fikk dessverre bare et anstrengt forhold til boka og ble bare lettet over å bli ferdig med den. En fin og trist bok for all del, men skulle ønske den ble skrevet av noen andre, så tror ikke det blir noen flere bøker av Ildefonso Falcones på meg. Han skriver altfor tørt for min del.

Takk. Ja det skulle ha vært mirakelkur for oss alle. Da hadde det vært lettere for oss å være mennesker. Og tror dessverre ikke på mirakler ... jaja. Men det er utrolig hva man venner seg til. Også kjedsomhet:/

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kos deg med valpen når den kommer, og ja, ventetid er noe herk. Det vet jeg alt om:) Og tusen takk for det. Ønsker deg og valpen alt godt også:)

Vil heller ha ærligheten til dyr enn barn, og dyr er mye lettere å forholde seg til enn mennesker generelt:) Og gratulerer med ny hundevalp som du snart blir eier av:) Tenker det blir liv i huset, da:)

Har alltid vært svak for grøss og blir aldri lei av det. Synd jeg ikke er skvetten lenger. Må være kurert, haha. Men grøss er jo underholdning da både på film og i bokformat. Så syns ikke det er noe galt i at grøss og gru feires en dag i året. Det er jo bare moro.

Vet jo at kjedsomhet ikke har drept noen, men litt kjipt å kjede seg dønn i hjel hver bidige dag. Lei av å trø hjemme. Det er i hvert fall sikkert. Klarer ikke å gjøre noe får å få klokka til å gå fortere, selv ikke når jeg leser, hmpf:/

Jeg har lest den, og jeg skammer meg heller ikke for å si at jeg har gjort det! Jeg synes boka gir et godt innblikk i hvordan det var å være ung og forelsket og ikke være god nok for familien (og resten av landet). Den forteller om den kampen Dronningen faktisk har måttet stå i og hva hun og Kongen har gjort for å modernisere og ta vare på monarkiet vårt. Jeg har fått større respekt for vår flotte Dronning etter å ha lest boka.
Jeg er også gammel nok til å huske alt oppstyret rundt det hele :)
Ellers er jeg også enig i at det er rystende å kaste 500,00 kr....

Jeg må si meg enig med Vibeke. Unger er krapyler:) Har aldri likt unger jeg heller (selv om jeg har to tantebarn) Og som Vibeke er jeg mer dyrevenn enn barnevenn. Jeg liker dyr bedre enn mennesker generelt, haha. De er i alle fall ikke falske:)

Jeg liker Halloween. Jeg er en av de som slukker lysene for å være i fred den dagen jeg også, men jeg feirer Halloween i all stillhet ved å slukke lysene og sette på et par skrekkfilmer og ha snopet for meg selv. Jeg er jo grøsserfan og har sett mange grøssere og lest en god del skrekkbøker oppgjennom årene, så derfor syns jeg at Halloween er gøyal. Velger å feire det på min egen måte. Savner å bli skremt. Men likevel er det festlig å se litt skrekkfilmer og prise sjangeren en dag. Horror er jo bare gøy.

I helga har jeg så langt lest: Ghost Stories: A collection of chilling tales av Susan Hill (det er egentlig ikke Susan Hill som har skrevet historiene, men det er hun som har valgt ti historier hun mener er gode fra forskjellige forfattere). Og jeg har lest: Råta av Siri Pettersen (oppfølgeren til Odinsbarn).

Senere i helga har jeg begynt på: Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren (tredje og siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har også begynt på Too good to be true: A colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. (Jeg elsker vandrehistorier. De er festlige).

Og jeg skal fremdeles lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones som er et evighetsprosjekt, men har ikke tenkt å gi meg. Den får bare henge etter meg som en klegg til jeg blir ferdig med den.

Ellers så sitter jeg hjemme om dagene og hater livet, haha. Jeg kan ikke noe for det. Kommer vel til å kjede meg i hjel en dag. Bøkene og kaffe er det eneste i livet som får meg til å holde ut.

God helg videre.