Bokelskere.no

Disneyskurker fra diverse eventyr er samlet på samme øy som det ikke går an å rømme fra, eller finnes det en rømningsvei likevel?

De fortaptes øy er en forløper til Disneyfilmen Descendants som kom ut i fjor. Jeg har ikke sett filmen så jeg skal bare konsentrere meg om boka i denne anmeldelsen. På denne øya bor kjente disneyskurker med deres barn som er like skurkeaktige. På øya herker disse mest og er mest nevnt: Maleficent (fra tegnefilmen med samme navn), Jafar (fra tegnefilmen Aladdin), Crullla De Vil (fra tegnefilmen 101 dalmatinere) og Evil Queen (som er kjent for å være Snehvits onde stemor fra Snehvit og de syv dvergene). Barna deres (rikting nok som de ikke har felles); Mal, Jay, Carlos og Evie.

De som befinner seg på De fortaptes øy minner meg på The Addams Family. De på De fortaptes øy liker heller ikke glede eller lykke. De liker å manipulere, være så ekkel som mulig, drikker sur og fæl kaffe og så videre .. helt i kontrast med vår verden. Øya er innestengt av en slags usynlig kuppel. Det er rykte om et magisk septer. Den skal være en slags utgang ut av den øya. Disse tenåringene bestemmer seg for å lete etter dette mystiske septeret, og underveis lærer de en del om seg selv. Kommer de noen gang til å forandre seg og finne gode sider av seg selv, eller kommer de alltid til å være like onde som de beryktede forelderene deres?

Hvem liker vel ikke Disney?
Denne boka har et fint utgangspunkt, men dessverre er den noe slapt gjennomført. I mange år har jeg vært fan av Disney, men jeg er mer fan av old school disney (altså de gammeldagse filmene) fremfor de moderne. De nyeste disneyfilmene har mistet noe av gnisten man fikk i de eldre filmene og man blir noe lei av at alt skal være i 3D eller animert istedet for laget som en ordentlig tegnefilm. Nå virker de mest opptatt av de teknologiske utviklinene istedet for å fortelle en god historie. I de fortaptes øy møtte jeg mange kjente disneykarakterer fra 80 - 90 tallet, både de gode og onde blir nevnt og jeg kjente igjen alle.

Svake karakterer
Melissa de la Cruz har god innlevelse, ingen tvil om det, men karakterbeskrivelsene hennes kan være noe svak. Noen av dem blir for svake og karakterene manglet en del dybde. Savnet også mer humor i og med at dette er disneyrelatert og humor er deres viktigste tegn uansett hvor mørk en situasjon kan være. For oss voksne blir også handlingen veldig forutgsibart. Vi vet hva karakterene pønsker ut og hva som skjer videre lenge før det skjer og det er ikke noe som overrasker. I boka skjer det mer for de yngre leserne enn hos voksne. Spenningen er heller ikke til å ta og føle på.

De fortaptes øy er en øy full av mystikk, særinger, og nevner mange kjente og kjære disneykarakterer. Det er egentlig ikke så mye å si om denne boka i og med at den er relativt kort og da kan man ikke si så mye før noe blir røpet og det vil jeg gjerne unngå. Selv om jeg er voksen så er jeg fan av Disney fortsatt, men dette var litt i det barnsligste laget og passer nok best som høytlesning for småbarnsfamilier. Det tror jeg blir godt tatt i mot. Igjen beklager jeg for denne korte anmeldelsen, men ikke alle bøker passer til lange anmeldelser og sånn ble det med denne saken.

Ser ut som jeg bør skaffe meg den. For jeg har lenge vært nysgjerrig på boka Room i flere år. Så det er vel på tide å lese den. Jeg får skaffe meg den og lese den i februar. Takk for tilbakemelding:)

Hvordan liker du den? Har lenge tenkt på å skaffe meg den boka, men vært usikker. Daughter of Smoke and Bone er bra, men de to siste i trilogien kan ikke måle seg med den første:/

Ja, jeg kunne godt ha gitt bort den indre klokka mi til hvem som helst, men det er ikke mulig. Da jeg var i arbeidslivet og hadde et liv så gikk klokka sabla fort, men i de siste årene har jeg måttet krangle med den. Uansett hva jeg gjør så går klokka fryktelig sakte, selv når jeg leser. Så krangler med tiden hver dag og prøver å kvele dagene, haha. Grotesk måte å forklare det på, men det er sånn det er :)

Jeg er ikke mye ute jeg heller. Er stort sett inne så trenger egentlig ikke å bry meg om snøen jeg heller. Er kun ute når jeg har time hos fysioterapeuten eller når jeg må gå ut med søpla og hente posten, men ellers holder jeg meg inne. Er stort sett inne uansett årstid egentlig:) Har stort sett alltid vært en innesitter:)

Jeg kommer til å skaffe meg The Forgotten Girls etter å ha fått vite din mening og hvis du synes den er bra;)

Jeg sliter fortsatt med tiden så skjønner ikke hva du snakker om:) Her går tiden så sakte at dagene må kveles:) Det er en forbannelse. Jeg tror jeg er den eneste som krangler med tiden og som ikke får den til å gå:)

I hele uka har det snødd og uka før der igjen. I de siste to ukene har det snødd så mye at de har brøytet både dag og natt. Jeg har aldri likt vinteren av en eller annen grunn. Jeg er og blir et høstmenneske, elller et uværmenneske for jeg foretrekker drittvær. Jeg synes bunn i grunn at høsten er mye vakrere enn vinteren:) Men jeg kan for all del bare bli snødd inne for jeg har både mye kaffe og bøker;)

Natt til torsdag ble jeg ferdig med Jeg gir deg sola av Jandy Nelson og samme natt begynte jeg på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen. Jeg skal også lese videre i Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og hvis og når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Stoner av John Williams.

Ellers skal jeg se på sjakk. Tata Steel Chess begynte forrige lørdag og varer til neste lørdag:) Jeg er en nerd og må følge med på det fordi det er den eneste "sporten" jeg liker.

Ps: The Forgotten Girls har jeg hørt om og har vært veldig spent på den. Håper jeg får høre din mening om den:)

Det er Uglen, spennende om den er like bra.

I 2011 leste jeg Shantaram og var sikker på at det ikke var en bok for meg, men jeg tok sjansen. Det var ikke størrelsen på boka som skremte meg for jeg er vant til store bøker, men trodde det ikke var en sjanger for meg til tross for at jeg utforsker mange sjangre. Senere ble jeg lettet over at jeg ga den boka en sjanse for jeg likte den kjempegodt. Men hvordan er det med oppfølgeren?

Fjellets skygge er en enkeltstående oppfølger av Shantaram. Man trenger som sagt ikke å lese Shantaram før Fjellets skygge, men anbefaler på det sterkeste Shantaram først og Fjellets skygge etterpå.

I Fjellets skygge møter vi igjen Lin. Han er fremdeles i Bombay og har blitt noe roligere enn før. Selv om han føler et savn for en annen fra fortiden, har han likevel funnet kjærligheten på ny, og han har en tendens til å komme i ufrivillige voldsituasjoner som før,og løser ting på sin egen måte. Han er også en som tåler det meste og mange respekterer ham for den han er; han er karismatisk, går overens med stort sett alle, og siden han tidligere har vært avhengig av herion kan han det meste av gatenes regler.

De som har lest Shantaram vet hvem Lin er. Lin er basert på forfatteren selv. En fyr som rømte fra det strengeste fengselet i Australia på høylys dag og rømte til Bomay. Forfatteren var tidligere heroinmisbruker og ranet bank. Så Shantaram er båd basert på forfatterens liv, og dels fiksjon. I Fjellets skygge følger samme spor bare at det er to år senere og Lin har både gamle kjente og nye personer i livet sitt. De som har lest Shantaram vet hva man får. I Fjellets skygge fortsettes det i omtrent samme tone, men Shantaram var så mye bedre.

Flaue gjentagelser
Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv. Vi vet han kan å skrive for det beviste han i sin forrige bok, men denne boka er ikke like spennende,og visdomssitatene hans blir bare mer og mer latterlige istedet for alvorlige og fornuftige slik som i forrige bok.

En oppfølger om ingenting
Dette er en monsterbok på 847 sider. Jeg har som sagt lest mange tykke bøker oppgjennom årene, både på engelsk og norsk, så det gjør meg ikke noe og jeg avbryter heller aldri bøker samme hvor mye jeg misliker de jeg virkelig misliker. Det har jeg ikke samvittighet til. Så jeg holder alltid ut til the bitter end. Og selv om denne boka er stor så er det forbausende lite som skjer. Jeg er ikke en person som krever action gjennom hele boka. Jeg liker langsomme handlinger også, men i denne utgaven prøver forfatteren så hardt å være poetisk og være full av visdom at man klarer ikke å ta det alvorlig, og handlingen går dermed trått. Det funket bra i hans forrige bok for da passet det, men nå blir det bare masete og latterlig på mange måter, og opphakket. Han prøver å gjenoppta suksessen til Shantaram, uten å lykkes, og det er trist. Jeg likte Shantaram så godt og jeg ville at denne boka skulle være i samme stil, men istedet ble det bare en blek kopi. Til tross for en svak og traurig oppfølger så vil jeg påstå at jeg fortsatt liker karakteren Lin. Han er fremdeles seg selv i oppfølgeren også og det er nesten det eneste positive med denne boka; å få et innblikk i livet hans igjen.

Dette ble en lang bokanmeldelse om ingenting, akkurat som med selve boka. Fjellets skygge er en bok som tar lang tid å lese og som sagt, en gjentagelse fra forrige bok og det eneste positve var å lese om Lin igjen. Bare synd at forfatteren ikke brukte samme magien og innlevelsen som i forrige bok. Gledelig gjensyn, men ikke noe annet enn det. Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ...

(Jeg har gitt den en meget svak treer for å understreke det).

Nettopp. Og det er en sjelden egenskap å skrive en bok som er forutsigbar og likevel engasjere og skape spennende karakterer! Så da gjorde det ikke noe at man visste hva som ville hende fordi karakterene var svært livaktige. Så det er få forfattere som klarer å gjøre leser engasjert selv om man vet resten av handlingen:)

Jeg leser veldig mye om natta og da kan det bli både fem og seks om morgenen fordi jeg sliter med søvnmangel, men det er lenge siden jeg har lest en bok nå som virkelig har engasjert og det er et savn:)

En genial musiker med en genial slutt som ga ut sin siste plate på bursdagen sin og laget musikkvideo som symboliserte døden. Hans egen måte å a farvel på og han gjorde det han elsket helt til siste slutt. Genialt og beundringsverdig. Han var en av de store som inspirerte mange andre og laget sin egen sjanger. Synd at han døde så ung:/ Men musikken hans vil alltid leve videre, heldigvis:)

Jeg hørte mye på David Bowie og Michael Jackson før jeg gikk over til black metal og heavy rock. Nå for tiden hører jeg mye på Dimmu Borgir, Sixx:A.M og Marilyn Manson men jeg hører mye på David Bowie og Michael Jackson nå også.

Det er ikke meningen å være så kritisk til bøker, men desto mer man leser dess mer kresen blir man. Sånn er det med meg og jeg har vel alltid vært kritisk av meg:) Jeg leser en del ungdomsbøker jeg også, men det som er så synd er at bøkene for ungdom nå for tiden har en tendens til å bli altfor like. Personlig foretrekker jeg bøker i min målgruppe, for voksne, grøss, psykologiske thrillere og sånn, men leser gjerne ungdomsbøker av og til for jeg liker å holde meg oppdatert på hva både voksne leser og ungdom, samt utforske mindre kjente bøker innimellom:)

Men kos deg med boka, jeg tror du vil like den bedre enn meg:) Spent på din mening til slutt:)

Alle har sett både bra og dårlige skrekkfilmer fra 70-80 – tallet. Noen var virkelig gode, noen var dårlige, men likevel underholdende. Det sistnevnte beskriver hvordan Richard Laymons bøker er ...

Richard Laymon døde av et massivt hjerteinfarkt i 2001, men han rakk å skrive mange bøker før hans tid var over. Han var Stephen Kings B-versjon. King skriver skrekk av kvalitet, mens Laymons bøker er mer humorskrekk; banalt og underholdende. Man må bare ta det man får. Så han kan ikke sammenlignes med King kvalitetsmessig, men det gjør ikke noe. Laymons bøker er underholdende og noe vågalt. After Midnight er en av de bøkene.

Voldelig bok med full av suspense
I After Midnight møter vi Alice. Alice er ikke hennes egentlige navn, men det er hun som «skriver» boka, og siden boka er om henne har hun skiftet navn. Alice bor i en leilighet på toppen av en garasje hos venninnen og hennes familie. (De bor langt ut i ingenmannsland). Alices venninne og hennes mann er veldig rike. De har et gigantisk hus og utendørs basseng. Alice får bruke huset deres de gangene eierne er bortreiste. Da de skal være borte i en ukes tid, bestemmer Alice for å tilbringe tiden der, siden det er større plass og større luksus. Hun liker ikke å være der på kveldstid siden hun er mørkredd og er noe paranoid av seg. En person som er redd for sin egen skygge, og ting blir ikke bedre da en mann kommer ut av skogen og bruker bassenget etter mørkets frembrudd. Ved en tilfeldighet ringer telefonen og det viser seg at fyren Alice har snakket med, har ringt feil, men han merker at hun er redd. Han sporer henne opp, og siden hun er redd for mannen som har brutt seg inn i eiendommen, tror hun at det er han som ringer på, men det viser seg at hun angriper en mann som kom for å redde henne. Dette er bare starten på en lang reise hvor Alice tvinner seg inn i en serie uheldige hendelser, og hun kjenner til slutt ikke igjen seg selv. For hvor langt er man villig til å gå for å overleve?

Av og til skriver jeg svært korte handlinger om en bok og en del lange. Og jeg prøver å være konkret og ikke avsløre noe. Selv om noe ble røpet en smule denne gang, så er beskrivelsen i handlingen bare starten for boka. After Midnight er en bok der det skjer masse, så jeg har ikke avslørt noe som helst, selv om det kan virke som det, for denne boka serverer den ene overraskelsen etter den andre for stadig er det noe som skjer og boka blir bare sprøere og sprøere. Ordet sprø kan ikke beskrive denne boka en gang. Man vet ikke hvordan en Richard Laymon bok er før man har lest en selv.

Jeg har lest noen Richard Laymon bøker før, og jeg oppdaget bøkene hans rundt 2008/2009. Bøker jeg har lest av ham tidligere er; Night in the Lonseome October, Among The Missing, All Hallow's Eve, Blood Games og No Sanctuary.

Legg fra deg fornuften
After Midnight er ikke hans beste, men kanskje hans mest vågale? Boka er voldelig, setter leserne på prøve og provoserer (noe jeg liker). Når man leser denne boka og andre bøker av Laymon ellers, må man legge fra seg all fornuft til sides for bøkene hans er hinsides. Man må bare akseptere at det som skjer det skjer og la seg underholde av det mørke. Karakterene i After Midnight er morbide og man vet ikke hva de er i stand til å gjøre. Uansett, dette er en mørk og underholdende bok som ikke er for sarte sjeler. Den er underholdende på en mørk og sjokkerende måte. Til tross for at After Midnight ikke er Laymons beste så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av hans bøker. Av og til må man lese ufornuftige bøker også og bare la seg underholde.

Spoiler! (ikke les videre hvis du ikke vil finne ut hvordan man finner the hidden message/budskapet i boka):

Viktig: Boka består av en introduksjon, 59 kapitler og en epilog til slutt. Hvis man setter sammen hver første bokstav fra hvert kapittel og den første bokstaven i introduksjonen og epilogdelen (da snakker jeg om første bokstav i første setning, fra hvert kapittel og det samme i introduksjonen og epilogen, den første bokstaven i første setningen), så får man opp en setning med et budskap hvem Alice egentlig er og hennes "budskap". Ganske utspekulert, eller hva?

Enig og selv om den er forutsigbart og man vet hva det er som skjer, så gjorde det ikke noe for min del, for spennende var det:)

En bok om mot, den siste tsarfamilien og fortellerglede, men som lett blir overdrevent ...

Innholdet har et interessant utgangspunkt om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien, Romanovfamilien, som måtte bøte med livet på en helt forferdelig måte. Fortid møter nåtid. Boka begynner med at vi møter den vel voksne Maria som tilfeldigvis møter på en forfatter. Maria brenner med å få historien sin fortalt, og de to starter et samarbeid med å få historien hennes fortalt.

Vi får også et innblikk fra 1918, og om det forferdelige som skjedde da og har Maria noe sammenheng med det? Hvorfor brenner hun, en dame på over 100 år, sånn etter å fortelle historien sin som fører så langt tilbake i tid?

Dette var en stor bok å begynne på, men heldigvis har jeg lest mange tykke bøker oppgjennom årene, så det gjør ikke meg noe. Jeg var bare litt redd for at dette ville gå tregt i og med at jeg hadde en mistanke om at dette kanskje ikke var en bok for meg, og da ville lesingen gå ekstra trått. Men jeg liker å utvide lesehorisonten, så jeg satte i gang å lese Himmelfall til tross for mine bange anelser. Og grunnen til at jeg ikke sier så mye om handlingen er for at det skal ikke mye til for å avsløre noe når det gjelder en slik bok. Til tross for at dette er en stor bok så er det ikke akkurat mye som skjer. Det er derfor jeg ikke vil si så mye om handlingen generelt. Det er ikke mye å fortelle om handlingen før noe blir røpet og det vil jeg ikke skal skje. For all del!

Overdrevent språk
En bok på over 700 sider er en stor bok, men likevel var ikke Himmelfall tung å lese. Grunnen er at den er ganske beskrivende (kanskje til tider for boskrivende?), språket har en fin flyt og det føles bare ikke anstrengende å lese boka i det hele tatt. Det jeg irriterte meg grundig over boka var at jeg fikk en chick-lit følelse over måten historien ble fortalt på. Jeg likte språket fordi den hadde en fin flyt, men jeg mislikte tonefallet i språket fordi det minnet meg for mye på chick -lit. Tonen blir da overdrevent, hysterisk og det blir fort drama av ingenting. Det er det jeg mener med chick -lit språk. Jeg foretrekker et mer nøkternt fortellerstil uten overdrevent hysteri. Chick-lit tonen blir fort overdramatisert og det har jeg ikke helt sansen for. Og selv om Himmelfall ikke er chick-lit så er det den følelsen man nettopp får.

Alle karakterene er ikke spesielt overbevisende og av og til blir tilfeldighetene litt for store. Man kjøper det ikke helt. De fleste av karakterene manglet også dybde. Selv på over 700 sider blir man ikke godt nok kjent med noen av dem. Man blir bare ikke knyttet til dem på noen måte. Alt blir fort overflatisk mens man leser. Det skaper ingen følelser, man blir ikke knyttet til karakterene og spenningen er heller ikke helt til å ta på. Men det forfatteren skal ha pluss for er at hun fint klarer å bytte fortid og nåtid på en naturlig og oversiktlig måte.

Roman vs virkelighet
Egentlig vil jeg ikke bruke så mye tid på å skrive om Himmelfall så jeg lar denne bokanmeldelsen være kort denne gang. Jeg foretrekker å skrive lengre bokanmeldelser, men det er egentlig ikke så mye mer å si om boka. Det er jo heller ikke nødvendig å gjenta seg selv. Det vil bare kjede både meg selv og dere i hjel. Himmelfall var helt grei lesing og det var noe interessant å lese om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien. Derimot skulle jeg heller ha lest dette som en biografi eller en historiebok enn som en roman. Det tror jeg hadde vært meget interessant.

Da jeg slo på tven tidlig mandags morgen håpet jeg at det var plata hans de anmeldte men så var han død:/ Men slutten hans var genial. Ga ut plata på sin siste bursdag og ga ut en siste musikkvideo som handlet om døden. Han hadde sin måte å ta farvel på og det var på en kreativ måte. Han gjorde det han elsket helt til siste slutt og det er beundringsverdig med tanke på hvor syk han var, men lot seg ikke stoppe av den grunn:) Så han var genial helt til siste slutt.Han blir savnet av mange og det med god grunn:)

Jeg har hørt mye på David Bowie gjennom livet så det er trist at han er død. Heldigvis lever musikken hans videre. Man tror jo at de med et navn lever for alltid, men sånn er det dessverre ikke. Men musikken vil alltid leve videre og jeg skal bestille en biografi av ham i løpet av helga:) Tror han har levd et hardt og rikt liv:)

Jeg sitter fremdeles i David Bowie bobla mi, og kan ikke tro at han er død. Mine barndomshelter var Michael Jackson og David Bowie. (Nå er det black metal og heavy rock som gjelder, slik som Dimmu Borgir,Marilyn Manson og Sixx.A.M.). Og begges bortgang var like sjokkerende. Syntes avslutningen på Bowies liv var genial. Han ga ut sin siste plate på bursdagen sin og gjorde det han elsket helt til siste slutt, og det er beundringsverdig. Det bare viser hvor kunstnerisk og kreativ han var og hva som bodde i ham. Har sansen for folk som går egne veier.

Du er heldig som har lest en sekser bok. Så langt har jeg bare lest fire bøker i år og gitt alle terningkast tre, så det er ikke helt det store. Det er ikke meningen å være så kritisk, men det er bare sånn det er. Jeg har lett for å henge meg opp i småting:)

Torsdag ble jeg ferdig med Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre så i kveld skal jeg begynne på Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og nattlektyren er Jeg gir deg sola av Jandy Nelson som jeg skal lese videre i. Blir det tid til overs skal jeg begynne på Irma Dahl (Den dedikterte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen.

Ellers skal jeg også få med meg sjakk som begynner i morgen. Tror jeg er den eneste i verden som ser på sjakk i 8 - 10 timer i strekk og ikke går lei:)

Godt du koser deg med The hunger games bøkene. Selv har jeg bare lest den første i den trillogien og ble ikke særlig imponert. Syntes den var hauset opp for mye:/ Og filmene gidder jeg ikke å se for jeg klarer ikke Jennifer Lawrence fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk:)

God helg:)

Fem dager, hva betyr det?

Fem dager er den beskjeden hun får på et speil neste morgen etter å ha utført «Bloody Mary» ritualet kvelden før med noen venner. «Bloody Mary» er en kjent vandrehistorie. Ved midnatt må man stå i mørket (gjerne inne på badet) foran et speil, med få påtente stearinlys og i noen av variasjonene skal man si Bloody Mary fem ganger og andre versjoner tretten ganger. Det varierer veldig, men i denne boka er det fem ganger det gjelder. Man skal se inn i speilet og si Bloody Mary fem ganger, og da skal visstnok noe forferdelig skje.

Neste morgen står det fem dager på speilet hennes og Bobbie (som egentlig heter Roberta), lurer på hva fem dager betyr. Hun går på internatskole for jenter, og senere oppdager hun merkelige ting som skjer. Hun begynner å se ting i speilet, innbiller seg det ene og det andre, og lyden av dryppende vann er aldri et godt tegn.

Say her name hadde jeg med i leseprosjektet mitt over skrekkbøker jeg skulle lese i oktober da Halloween nærmet seg. Jeg elsker jo Halloween siden skrekk er min sjanger og alltid har vært det. Jeg ville ha med litt gamle og nye skrekkbøker. Say her name var jeg nysgjerrig på fordi jeg har alltid vært interessert i vandrehistorier, og boka er inspirert av vandrehistorien Bloody Mary. En vandrehistorie som de fleste kjenner til. Så da tenkte jeg denne boka ville passe ypperlig til Halloweenlesingen.

For mange likheter
Men dessverre så ble Say her name en gigantisk skuffelse, og det er av mange grunner. Så mange grunner til at jeg kan lage en lang liste, men skal i denne anmeldelsen ta med bare de grunnene som irriterte meg mest. For det første var den altfor lik filmene Ringu (1998) som USA senere laget en nyversjon av som heter The Ring (2002). Det er brukt så mange effekter, løsninger og likhetstrekk fra de filmene at det er nærmest rart at forfatteren fikk publisere denne boka. Det var nesten som å lese de nevnte filmene på nytt igjen og det var heller ikke vanskelig å tippe riktig hva som ville skje og hva som har skjedd.

I ya bøker, altså ungdomsbøker så virker det som om det må inneholde forelskelse. Å skrive ungdomsbøker uten forelskelse er nærmest forbudt, og det er synd fordi det begynner å bli så oppbrukt. Til og med i en skrekkbok må de flette inn en forelskelse. Jeg mener, er det virkelig nødvendig? For ofte føles slike forelskelser/instalove (folk som forelsker seg med en gang) malplasserte, og det blir bare ikke troverdig. Spesielt ikke i en horrorbok som denne.

Den siste og kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er; stort sett alle karakterene er veldig flate. De har nesten ingen personlighet, til og med heller ikke hovedkarakteren Bobbie. De viser omtrent ingen redsel, skrekk, tristhet, det er som om de ikke føler noen verdens ting. Jeg mener, er karakterene laget av papp? Dermed ble det også vanskelig å bry seg noe om dem. De ga "blaffen" i hva som skjedde rundt dem, og da gjør leseren også det.

Hvor er skrekken?
Det jeg også vil nevne er at skrekken var slapt gjennomført. Horrorbøker har tross alt som krav å gi oss en form for redsel. Gi oss en krypende uhygge og få oss til å føle oss forknytt på en måte. Gi oss ubehag, men jeg følte ikke noen av delene. Jeg følte meg ikke utilpass på noen måte og ble heller ikke overrasket over noe fordi det hele var forutsigbart. Det ble bare ikke den horrorboka jeg hadde håpet på som oppvarming til Halloween.

Helt ærlig vil nok yngre lesere sette pris på denne eller de som vil utforske horrorsjangeren og vil ha noe lett å begynne med. Noen ungdomsbøker er virkelig gode som også passer for voksne, men denne ble litt for barnslig, både når det gjelder handling og skrivemåte. Det gjelder ikke alle ungdomsbøker bare for å understreke det.

Say her name var ingen overraskende horrorlesing for min del og langt ifra skremmende. Men den var grei som lettlektyre og som en oppvarming for videre horrorlesing i Halloweentiden. Dessverre var det ingen grøssende opplevelse, og det satte ingen støkk i meg. Savner å lese horrorbøker som skaper virkelig uhygge.

Takk. Er aldri redd for en utfordring og liker å bli satt på prøve:) Det er bare da jeg kjenner jat eg lever, men dessverre er det ikke mange utfordringer å få, hehe:) Og godt å vite at jeg ikke kjeder dere for jeg har en tendens til å kjede meg selv i hjel;)

Hei og tusen takk for fine ord:) Jeg skjønte ikke noe da NRKbok spurte meg og var nesten sikker på at de hadde spurt feil person. Men det var meg de skulle ha tak i og jeg fikk fire - fem dager på å lese boka og anmelde den. Angret meg litt på at jeg sa ja til oppdraget fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville få det til på så kort tid, men fikk det til overraskende nok. Hadde stor prestasjonsangst for å si det sånn:)

Selv synes jeg at jeg skriver så kjedelig at jeg forstår ikke at noen orker å lese det jeg har skrevet, hehe.

Men det var artig å bli spurt og få prøve seg på noe nytt. Det var spennende:)

Alltid er det vanskelig å skrive anmeldelse om oppfølgere, spesielt den siste boka i en trilogi. Da kan man nesten ikke nevne noe uten å avsløre noe lite for den siste boka i en trilogi er det ikke så mye å si om. Så det er alltid en utfordring.

I 2014 leste jeg den første boka i Ønskemesterens datter trilogien; Mørk engel og for det første vil jeg understreke at jeg alltid har vært skeptisk på sjangeren urban fantasy. Fordi mye i den sjangeren er mye av det samme og jeg har ikke funnet de rette bøkene fra den sjangeren ennå (dog jeg har lest noen jeg har likt), men jeg likte Mørk engel veldig godt, og ville gjerne lese resten av trilogien.

Korte trekk om de to andre bøkene i trilogien
Litt oppsummering fra begynnelsen av trilogien; I Mørk engel møter vi Karou som vokser opp hos en usedvanlig familie, og hun selv er den mest "menneskelige" av dem, og den eneste av dem som kan bevege seg ut i omverdenen. Hun er kunststudent i Praha og hun elsker å tegne monstre. Brennstein har oppdratt henne og sett på henne som sin egen datter, og hun gjør ærender for ham ved å levere mystiske varer over hele verden. En dag blir hun observert av Akiva. Han er en form for en djevel og han forelsker seg i henne.

I bok to, Støv & Stjerneskinn, blir Karou bedre kjent med seg selv og får vite mer om sin egen bakgrunnshistorie. Hun får vite hvem hun egentlig er. Og hun elsker noen (Akiva) som er forbudt å elske for han kommer fra en helt annen verden. Hun går gjennom en tung sorg, og hennes verden må forberede seg for en apokalypse/krig mot en annen verden.

Jeg skrev nå litt om de to andre bøkene bare for å få en kort sammenheng i det hele. Min store skrekk er å skrive om oppfølgere fordi det blir så vagt, og man kan ikke skrive mye om dem. Og jeg vil heller ikke skrive anmeldelser merket med spoilere fordi man kan risikere å få kjeft da også. Har sett booktubers (folk som anmelder bøker på youtube) få kjeft for å røpe for mye selv om de markerer videoen tydelig med tittelen spoilers. Så den risken tar jeg ikke, og skriver litt vage anmeldelser av oppfølgere i stedet.

Men tilbake til boka jeg egentlig skal skrive om nå, nemlig tredje og siste bok i Ønskemesterens datter som er Guder & monstre. Det er den tykkeste boka i trilogien, og til min store skuffelse så svarte den ikke til forventningene. For meg ble dette en real nedtur. Hvordan kan en trilogi med så bra begynnelse gå downhill? ...

I den tredje boka, Guder & monstre, er det mye som er ødelagt, og en leder som heter Jael, snur verden opp ned da han sender en hær av kamplystne engler inn i menneskeverden. Og en voldsom kamp mot kimærer og engler oppstår. I denne kaotiske tilværelsen møtes Karou og Akiva igjen. Vil de finne tilbake til hverandre igjen, eller er de for forskjellige fra hverandre til å oppleve evig kjærlighet? Mer om handlingen i tredje og siste bok har jeg ikke tenkt å si for ikke å ødelegge for andre som har tenkt å lese denne trilogien.

Stor bok, men lite handling
Men det jeg kan si er at den tredje og siste boka føles handlingen tregere enn de andre to bøkene. Jeg har ikke noe i mot store bøker for de har jeg lest mange av, men likevel, så er handlingen litt drøy før det endelig skjer noe. Og den siste boka er ikke så magisk som den første, dessverre. Den har ikke den samme magien og gnisten. Syntes også at Karou og Akiva var begge fascinerende i første og andre bok, men i Guder & monstre begynte jeg å få dem langt opp i halsen. Man blir lei av dem til slutt. Jeg ble i hvert fall det. Lei av dette frem og tilbake opplegget, og det jeg likte minst med første bok, Mørk engel er dette typisk instalove, at de blir hodestups forelsket med en gang ved første møte. Det er typisk og oppbrukt i denne sjangeren, men i boka Mørk engel var det litt greit, men fremdeles oppbrukt. De to karakterene er heller ikke like fascinerende som i den første boka.

Men forfatteren, Laini Taylor skal ha skryt for at hun er fremdeles poetisk i skrivemåten. Hun skriver med litt mer dybde enn andre forfattere fra samme sjanger. Og den røde tråden gjennom hele trilogien er det evige håpet selv når ting er på det mørkeste.

Ellers var den siste boka en real skuffelse for synes det var lite nyskapende og lite forandringer. Siste boka inviterer også nye karakterer, men de er ikke spesielt interessante å lese om. Noen av dem ble litt malplasserte. I siste bok skal det være en episk kamp, men syntes ikke det var noe spesielt med det og satte ikke spor etter seg. Savnet mer brutalitet for det tror jeg yngre lesere tåler også.

Guder & monstre er en skuffende avslutning på et fint og spennende utgangspunkt som skilte seg ut i urban fantasy sjangeren. Bok to i trilogien var helt ok, og Guder & monstre er dedisert den dårligste i trilogien. Den kunne ha trengt mer spenning, røffere kamp og mer av alt, for dette ble for stillestående til en avslutningsbok å være. Jeg har ingenting i mot trege handlinger, men når det gjelder avslutningsbøker i urban fantasy sjangeren, så forlanger man mye action, mer av mørke handlinger og mystikk, men det fikk jeg dessverre ikke nok av i Guder & monstre. Så denne trilogien hadde fortjent en mer verdifull slutt enn dette.