Bokelskere.no

Skjønner problemet så da er det vel godt å komme seg til etasjen over. Jeg bor heldigvis i en en etasjesbygg og har heldigvis ingen boende over meg, og slipper tramping og annet bråk. Og jeg bor heldigvis i et veldig rolig strøk på bygda. Det er nesten ikke en gang en bil å se en gang, kanskje fem-seks biler å se i løpet av en dag og bussene som går hver time. Så man blir ikke forstyrret av trafikk heller:)

Jeg også var stor fan av R.L. Stine. Han leste jeg mye av både Grøsserne og Fear Street bøkene, og så hver eneste epiosde av Grøsserne:) Har ikke sett filmen ennå, men det skal jeg:) Jeg leste mye R.L. Stine før jeg gikk over til noe mørkere som Stephen King:)

Jeg også var med i Grøsserklubben og det var høydepunktet i måneden:) Bøker og kule stæsj i samme pakke. Det var stas. Jeg har alle grøsserne bøkene i hylla og jeg har noe av stæsjet jeg fikk av grøsserklubben fremdeles:) Har hele tiden vært en leser fra jeg var liten, men tror det var Grøsserne og Den vesle vampyren bøkene som økte leselysten:)

Er spent på Metro 2033 jeg også. Har lest en del dystopiske thrillere som har skuffet, men håper ikke denne gjør det:) Lykke til med flyttingen og husk å ta det med ro underveis:)

Jeg flyttet i 2012 og aldri mer skal jeg flytte, i hvert fall ikke tanke med alle bøkene jeg er nødt til å drasse på. Så her har jeg tenkt å bli boende lenge. Så det er bra jeg er en bygdeperson og ikke et bymenneske. Tror ikke jeg ville ha trivdes i en by.

Jeg leser for tiden Red Rain av R.L. Stine (R.L. Stine er mest kjent for å ha skrevet Grøsserne/Goosebumps) bokserien som det har vært både tv serie og film av. Red Rain er denne gang en bok for voksne selv om R.L. Stine oftest skriver for ungdom. Og jeg leser In the dark av Richard Laymon. Tror jeg blir ferdig med begge i helga og da skal jeg begynne på Metro 2033 av Dmitri Glukhovsky. Flere bøker rekker jeg vel ikke å begynne på i helga selv om jeg har all verdens tid. Men det er jo monotont å lese absolutt hele tiden så jeg spiller litt dataspill og fargerlegger litt ved siden av.

Lykke til med flyttingen og håper du også får tid til litt lesing:)

Leste Kims lek i fjor og det er en god bok. Og gratulerer med dagen.

Etter en grufull opplevelse overlever Lily Blake, men til sin store forskrekkelse oppdager hun at barna hennes er kidnappet, og hun får en stygg følelse av hvem som kan ha kidnappet dem ...

Etter en brutal kidnappingssak blir Lily satt på umenneskelig prøve. Selv om hun har sin mistanke over hvem som kan ha kidnappet barna, så er det en gåte å finne ut hvor de befinner seg og vite om de er i det hele tatt i live eller ikke. Som mor føler hun seg maktesløs og hun gjør hva hun kan i sin makt å finne dem igjen. Da det tar noe lenger tid enn antatt å finne hint eller spor hvor de kan være, synes Lily at hun ikke får god nok hjelp av politiet og tyr til andre midler. Er man desperat nok, gjør man alt man kan for å finne sine nærmeste om det har skjedd dem noe. Det er i menneskets natur.

Av og til må man ta saken i "egne" hender
Lily går så langt som å kontakte George Iron Walker som bor ganske øde og han har indiansk bakgrunn. Med hans røtter tror han at det finnes mer mellom himmel og jord. Til tross for at hun selv er en skeptisk person er hun villig til å gjøre hva som helst for å finne barna uansett hvor de er. Akkurat nå befinner hun seg i en såpass håpløs situasjon at hun må sette sin tvilende tro til side. Selv om hun ikke tror på det samme som George Iron Walker, så er hun villig til å gjøre hva som helst for å barna hennes tilbake. Hun får vite at George Iron Walker ve hvordant å påkalle Wendigo. Wendigo er en kjent amerikansk vandrehistorie; Wendigo er et halvt monster med menneskelige egenskaper. Wendigo er også kannibalsk. George Iron Walker påkaller dette vesenet, Wendigo, i håp om at det skal hjelpe dem å finne Lilys barn, men det har sin pris og det er en høyere pris Lily har forestilt seg ...

Dette er en meget spesiell horrorbok og den kan høres noe voldelig ut, men den er ikke så voldelig til tross for at den også har sine scener. Det er ikke det voldelige som overdøver og dominerer boka, bare for å understreke det, men det er atmosfæren og mystikken som innholdet virkelig skal ha æren for. Dette er en original bok som blander både horror og en kjent vandrehistorie sammen. Denne leseren er interessert i både horror og vandrehistorier, men man trenger ikke å være det i utgangspunktet for å sette pris på spenningen i Edgewise.

Fascinerende personligheter
Til tross for at vi ikke får vite så mye bakgrunn av karakterene så gjør det ikke noe, fordi det er mer enn nok til å lage et inntrykk av dem likevel og man rekker å bli kjent med dem i denne korte boka. Av og til er lite akkurat nok. Karakterene i Edgwise består av nokså svært forskjellige personligheter som gjør det hele fargerikt. Karakterene er like spennende som mystikken i handlingen.

Edgewise kan virke som en grotesk og voldelig bok, men den legger mer vekt på mystikk, overtro, og frykt. Frykten for det ukjente og hvor langt et menneske er villig til å beskytte sine nærmeste. Uansett hvor mørkt ting kan se ut, gjør man hva man kan for å overleve situasjonen. Edgewise er en bok som er full av spenning og den har en fin blanding av horror med mystikk. Edgewise fortjener mer berømmelse og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Graham Masterton, og jeg har ikke lest noe av ham tidligere. Noe som er rart siden horror og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av.

Jeg vet at det ikke er meg du spurte, men jeg avbryter aldri en bok samme hvor mye jeg misliker den. Jeg har lest bøker på 600 sider og over 800 sider som jeg ikke har likt, men likevel fullført. Jeg har ikke samvittighet til å avbryte en bok og dessuten driver jeg en bokblogg og det gir meg mer driv til å fullføre bøkene. Jeg har bare ikke samvittighet til å avbryte en bok samme hvor mye jeg misliker den:) Jeg starter å lese en bok og fullfører den:)

Den er også veldig opplagt og masete;)

Du må høre på Elven og Damen i dalen også, like bra.
https://annikenroil.wordpress.com/2010/11/04/trilogi-av-ketil-bj%c3%b8rnstad/

Der er vi ikke helt enig. Savner deg synes jeg er en av hans svakeste til tross for at Coben er en sterk psykologisk thriller forfatter. The woods (I den skogen), og Hold tight (Hold tett), er hans sterkeste bøker. Meget spennende:)

Jeg kommer naturligvis til å skrive anmeldelse av den, usikker på når for jeg ligger etter med andre anmeldelser, men jeg gjør så godt jeg kan;)

Du har rett. Historien er sterk og selvopplevd av forfatteren. Og om det er en forfatter eller forteller vi har med å gjøre angående denne boka er et godt spørsmål:) Men vi har vel å gjøre med begge deler:)

Jeg kunne ha lest den på fransk hvis jeg hadde kunnet det, men det kan jeg ikke:) Jeg tok fransk på ungdomsskolen og interesserte meg ikke annet enn å få godkjent i akkurat det faget;) Tror det var det og matte jeg interesserte meg minst i:)

Hei og beklager for sent svar. Jeg har ikke skrevet anmeldelse av den ennå, men det blir etter hvert. Men det jeg kan si er at jeg likte historien fordi den er sterk. Det er bare det at det var noe med fortellermåten som skurret og som jeg ikke falt for helt. Om det er oversetteren sin feil eller ikke, vet jeg ikke. Jeg likte historien, men ble ikke helt fan av fortellermåten. Så jeg ga den terningkast tre. Vet at mange elsker boka, men jeg ble bare ikke helt bergtatt:/

På tirsdag ble jeg ferdig med Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis. Og jeg har begynt på Silber (drømmenes første bok) av Kerstin Gier og jeg skal fortsette å lese i In the dark av Richard Laymon. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Red Rain av R.L. Stine. R.L. Stine er forfatteren bak bokserien Grøsserne (Goosebumps) som jeg var fan av da jeg var yngre og har alle de bøkene fremdeles. Den bokserien har blitt til både tv - serie og film.

Ellers har det vært mye snø i det siste, og håper den forsvinner snart og det er ikke mer sjakkturnering å se på tv enn så lenge:( Så det blir en kjedelig helg i vente:)

Noen har ønsket at jeg skriver oppfølgere med spoilere, men det tør jeg ikke. Selv om man markerer spoilere kan man risikere å få kjeft likevel. Dessuten foretrekker jeg å skrive bokanmeldelser om oppfølgere på helt vanlig måte som i andre bokanmeldelser, uten å røpe noe.

I 2013 møtte vi for første gang Hirka, som riktig nok som befinner seg i en helt annen tid, nemlig i norrøn tid. Hirka er i tidlig tenårene, og hun har ikke hale. I alle bøkene er hun i forskjellige verdener som jeg helst ikke vil skrive nærmere om fordi det avslører for mye for de som ikke har lest de tidligere bøkene i trilogien. Men det jeg kan si om Evna, som er den siste boka er at Hirka prøver å tilpasse seg i en verden hun ikke føler seg helt hjemme i. Så hun får testet tilpasningsevnene sine grundig denne gang. Samtidig har ikke Hirka noe valg enn å overleve den sitiuasjonen hun er i.

Endelig en forandring på standardformelen i fantasysjangeren
Dette er altså slutten på Ravneringene trilogien, og til tross for at jeg synes at den første boka, Odinsbarn er best, så er hele trilogien verdt å få med seg. Jeg bruker som regel ikke å like bøker som andre liker og omvendt. Så jeg automatisk forventet ikke at jeg ville like denne trilogien, men jeg likte den mye bedre enn forventet. Grunnene er at dette er en original fantasyserie med forfriskende nye elementer. Et lite avbrekk fra standardfantasy som man har fått de siste årene, og jeg sier ikke nei til forandringer når det gjelder litteratur. Man blir jo lei av den samme formelen, men her får man noe nytt. Det er ikke bare instalove (gutten og jenta i en bok blir hodestups forelsket i hverandre med en gang), og at de har overnaturlige evner. Ravneringene byr på mer enn det som er standardoppskriften i fantasybøker som har vært i det siste. Standardoppskrifter blir man jo etter hvert lei av.

Ikke like betatt som mange andre
Mange har blitt betatt av denne trilogien, men for meg er nok den første den beste. Bok to; Råta var grei som oppfølger og holdt på interessen til å lese tredje og siste bok; Evna. Det var ikke bokas tykkelse som trakk ned leseopplevelsen for jeg er vant til tykke bøker, men syntes bare ikke den hadde den samme gnisten som jeg vet at Siri Pettersen kan skape med språket. Men en trilogi er aldri helt jevn. Ofte har jeg opplevd at første bok har vært best, og at bok nummer to ofte har vært bare et bindeledd til bok tre og ikke noe mer enn det, og at den tredje og siste boka ikke alltid har levd opp til forventningene. Så det er ikke med Ravneringene det for første gang skjer. Jeg har aldri lest en trilogi eller en serie hvor alle bøkene har vært like bra og like jevnt.

Evna er en tykk bok med en langsom start som gjør oss kjent med omgivelsene Hirka befinner seg i og denne gang befinner hun seg i en kald verden på mange måter, både når det gjelder de hun har rundt seg og været. I tredje og siste bok står Hirka overfor en av de vanskeligste utfordringene hun noen gang har hatt. Nemlig å finne ut hvem og hvor hun tilhører; er det de blinde eller ætlingene? Hun står nå foran et vanskelig valg. Gjennom hele trilogien blir vi vitne til Hirkas store forandringer.

Det er egentlig ikke så mye mer å se om Evna i fare for å avsløre for mye. Det vil jeg helst unngå. Evna var ingen avslutningsbok som tok meg med storm, men det er vemodig å avslutte denne trilogien, men alt tar jo slutt en eller annen gang. Selv om avslutningen ikke ble så voldsom og hjemsøkende som jeg hadde håpet på, så var Evna en verdifull siste bok i en original fantasytrilogi. Første bok, Odinsbarn er selvfølgelig best, men hele trilogien er verdt å få med seg og dette er en type trilogi som passer både for ungdom og voksne.

Jeg har ikke fullført en eneste bok så langt denne uka og det har ikke skjedd på lenge. Men regner med jeg blir ferdig med begge jeg leser i nå i løpet av helga, siden jeg har kommet langt i begge. Jeg leser i bøkene: Stoner av John Williams og Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen. Hvilken jeg blir ferdig med først vet jeg ikke, og når jeg blir ferdig med en av dem skal jeg lese: Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis.

Episoden om Katie Beers har jeg hørt om. Slike fæle historier fra virkeligheten er grusomt, men spennende å lese om og se programmer om. Jeg må bli flinkere å lese true crime bøker for det leste jeg mye av før.

Ellers har jeg bursdag på søndag. Er det noe jeg hater så er det bursdager. Morsomt da man var yngre, men synes bare nå at bursdager er en tåpelig greie. Jeg kan ikke noe for det:) Skal feire med mine nærmeste så det blir en kort og enkel feiring. Får håpe jeg overlever:)

Jeg tror det er den tryggeste måten for jeg blir så fort skuffet;)
Ps: Jeg leser alltid bøker og gjør andre ting med lave forventninger for da tar man ikke skuffelsen så hardt etterpå:)

Enig at det er en nydelig bok! Husker at jeg leste den på fransk på gymnaset, godt hjulpet av læreren. Leste den senere på norsk for min datter. Fant en miniatyr av den samme på spansk og bare måtte ha den :)
Jeg tror jeg foretrekker "En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet".

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

Les hele innlegget her.

Har hørt mye om denne på youtube av booktubers. Blir alltid skeptisk til bøker som får mye skryt og oppmerksomhet, men får likevel lyst til å lese den. Det er bare det at jeg blir ofte uenig når jeg har lest en overhyped bok, men hvem vet?

Selv om man ikke er religiøs, er det noe med det overnaturlige som; spøkelser, demoner, poltergeists, som fascinerer meg ...

Lena Ranehag er kjent fra TV - programmet Åndenes makt, og det programmet har jeg vært fast seer av siden første episode. Åndenes makt viste første episode i 2005, og jeg har fulgt med siden. Lena Ranehag er en av de synske som er med. Hun har også skrevet en del bøker. Bøkene jeg har lest av henne tidligere er; Levende bilder fra åndeverdenen og Universets plan (sjelens kreative og åndelige utvikling).

Litt rart kanskje at jeg som er ateist leser slike bøker og ser på programmer om det overnaturlige. Selv om jeg ikke er religiøs i det hele tatt synes jeg som sagt at spøkelser, demoner, poltergeists og så videre er veldig interessant, og har lest noen bøker og sett en del programmer om det. Mitt favorittprogram om dette området, folk som har opplevd noe overnatrulig er A haunting. Det gikk på TV før på Discovery, men de fleste episodene finnes nå på youtube. Det er verdt å sjekke.

Å være observant
Men tilbake til De dødes avtrykk. Siden Lena Ranehag har skrevet en del lignende bøker før lurer man på om hun har noe mer å by på. Svaret er både ja og nei. Hun er kunnskapsrik i sitt område og det er opp til hver enkelt hva man skal tro på og ikke. Så enkelt er det. Selv om hun er kunnskapsrik med det hun driver med, kan også bøkene hennes være gjentagende. I Levende bilde fra åndeverdenen får vi vite mer om Lenas liv og hvordan hun oppdaget sine "evner", og Universets plan (sjelens kreative og åndelige utvikling) er om at universet har en plan for hver og en av oss, at det består av forskjellige dimensjoner og hvordan hun er som medium og hjelper andre. I De dødes avtrykk forteller Lena Ranhag om hvordan man kan lytte og finne tegn til noen som har dødd, og som viser seg å være i nærheten fremdeles. Hvis du har mistet noen som står deg nær, hvordan kan man vite at hun/han er "hos" deg fremdeles og hvordan kan du vite at det er virkelig hun/ham som prøver å få kontakt med deg? Hun skriver en del om det. Hvordan hun selv har opplevd det og andre. Hun forteller rett og slett om å være ekstra observant. Det er det alt dreier seg om.

Noen bøker må leses med et åpent sinn
Selv om man kanskje ikke tror på noe sånt så er det likevel fascinerende fordi det er ikke alt man skal forstå her i livet, samme hvor logisk man ønsker å være. Lena Ranehag er et medium (et medium betyr at de døde kommuniserer gjennom han eller henne og som formidler noe videre, gjerne et budskap til de levende). Og det er en del interessant det hun forteller, men likevel blir mye veldig repeterende og det er vanskelig å tro alt samme hvor hardt man prøver å lese med et åpent sinn. Lena Ranehag er en type person som setter lesere og andre på prøve.

Det beste med boka er historien om en mor som mistet sin sønn i Utøya - tragedien. Det beste med den historien er at det får en til å undre om alt er bare en tilfeldighet eller ikke.

Ellers er det egentlig ikke så mye å si om De dødes avtrykk med tanke på at den boka er relativt kort, og da blir det ikke så mye å skrive om, heller. Og jeg vil understreke at selv om jeg ikke er religiøs så synes jeg at det overnaturlige er spennende, spesielt alt som har med hjemsøking og den grøssende delen å gjøre. Det er et interessant tema, men dette var dessverre ikke den rette boka for meg. Den ble for gjentagende og for sentimental for min smak. Jeg er ikke spesielt sentimental av meg så det sentimentale i boka ble fort masete. Forfatteren bringer heller ikke mye nytt i de 221 sidene, og da blir det fort monotont og uengasjerende.

Hehe, ingen grunn til perstasjonsangst og takk for at du tok deg tid til å gi meg en tilbakemelding. Det setter jeg pris på.

Synd at den ikke nådde helt opp og første bøker i en trilogi/serie bruker ofte mye td på at leserne skal bli godt kjent med personene og da går handlingen gjerne sakte. Skjønner greia. Selv om den ikke nådde opp skal jeg undersøke boka og se om jeg får tak iden:)