Bokelskere.no

Hei, skjønner meningen og det monotone med det. Budskapet bak det (det med manglende avsnitt osv, jeg var bare ikke engasjert, husker jeg, uansett hvordan forfatteren satte opp teksten og innhold. Når innholdet ikke engasjerer så hjalp det ikke hvordan han satte det opp:). Jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om boka på noen måte. Husker jeg var lettet da jeg var ferdig selv om boka er veldig kort. Jeg har ikke noe i mot monotone bøker generelt. Det var bare ikke boka for meg og kjente jeg bare ble mer og mer lei av den jo mer jeg leste:) Noen bøker blir man bare oppgitte av selv om man vet hva den vil frem til. Det var bare ikke boka for meg på noen måte:/ Sånn er det med bøker i blant og når man leser mye blir man mer kravstor og kritisk:) Det er ikke meningen det, altså:) Synes også at det er spennende med delte meninger. Synes det er mer spennende enn når man er enige om en bok:)

Mye kan komme frem når man ligger for døden ...

Alle har hemmeligheter
Å være helt ny i bygda er ikke bare, bare og det får Peter Winston merke veldig tidlig. Han er en fersk prest i en bygd han nettopp har flyttet til, og han bor der ikke lenge før han får sitt første oppdrag. En middelaldrende kvinne ligger for døden og har som ønske å møte ham. Hun bor veldig avsides og det er noe kronglete å komme seg dit. På grunn av dårlig vær og veiforhold blir han og en sykepleier værfast og de må bo hos Marta Voll (den døende) en stund. Marta har også en slekning boende hos seg og som har pleiet henne den siste tiden. Men Marta har dessverre ikke lenge igjen å leve og Peter får høre noe fra henne som ryster ham, men hørte han riktig? I så fall blir ting satt i et noe annet perspektiv.

Dette er min første bok av Sylvelin Vatle og jeg sier ikke nei til krim. Men i det siste har jeg følt at krimsjangeren generelt har blitt noe slapp. Det er ingen bøker fra den sjangeren som er noe særlig spennende eller sjokkerer. Synes sjangeren har dessverre blitt noe kjedelig. Jeg foretrekker horror, men leser en god del krim også, men det er ingen krimbøker som skiller seg ut lenger. Det er ikke like underholdende som det var før, men jeg har ennå ikke gitt opp håpet.

Troverdig persongalleri, men drukner i standardkonsept
Den 13. engelen var heller ingen bok som imponerte. Det den skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Av og til er det nesten som å sitte i samme rom som dem. Det er lett å forestille seg hvordan de ser ut og man hører nesten stemmen deres. Men selve konseptet og krimmysteriet engasjerte ikke fullt så mye. Det ble som å lese standardkrim og man kjeder seg når ting blir noe forutsigbart. Savner å lese noe så engasjerende at man strever med å legge fra seg boka. Det er lenge siden sist; at man leser og leser og glemmer omstendighetene helt. Det er den følelsen jeg higer etter som leser og den følelsen fikk jeg heller ikke denne gang.

Det er ikke meningen å være kravstor, men det blir man automatisk når man leser mye. Før jeg begynner på en bok prøver jeg å være så lite forventningsfull som mulig, men samtidig er det håpløst å ikke ha litt forventninger likevel. For høye forventninger fører til større skuffelse, så derfor er det lettere å ikke ha noen forventninger til noe i det hele tatt.

Det er ingen som skriver veldig mørk krim lenger, noe som er synd. Det er ingen som våger å teste hvor mye lesere tåler. Håper at noen gjør noe med det snart for krimsjangeren begynner å miste gnisten. Den 13. engelen hadde en god start, men så ble det dessverre noe forutsigbart og fikk et uinteressant drag over seg. Den klarer ikke å holde på interessen helt så dermed opplevdes partiet fra midtdelen til slutten som noe tvangsmessig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var en nydelig beskrivelse av leseropplevelsen!

Man vet godt hva som skjer med nysgjerrige katter. Enkelte ting skal man holde seg langt unna ...

Hemmeligheter under bakken
Graving er noe Londongutten Will Burrows har arvet etter faren sin. Det er utrolig hva man kan finne under bakken; verdier fra fortiden og andre hemmeligheter. Man vet aldri hva man komme over. Han deler som sagt denne lidenskapen med sin far, men en dag forsvinner faren gjennom en ukjent tunnel. Will bestemmer seg for å lete etter ham og tar med seg sin eneste venn, Chester. Begge er outsidere og de har i det minste hverandre å støtte seg til. Sammen drar de på leting etter Wills far, og under jakten på Wills far, kommer de over noe som kanskje vil sette deres liv i fare ...

Tunneler er en bok jeg kjøpte for mange år siden så den har stått lenge ulest i en av bokhyllene. Det er ikke den eneste. Det er mange som ikke blir lest med en gang, men prøver å prioritere de som har ventet lenge på å bli lest også. Alt etter tur. Det som fikk meg til å kjøpe boka var selve bokomslaget. Forfengelig, ikke sant? Jeg vet godt at man ikke skal dømme en bok ut i fra omslaget, men av og til skal det ikke mere til. Det skjer ikke hver gang, altså, bare for å understreke det.

Boka ble utgitt i 2007, for nesten ti år siden og har noe Harry Potter aktig over seg. Selv ble jeg aldri noen fan av Harry Potter. Jeg ble dessverre ikke bitt av den basillen. Om det var derfor jeg ikke falt helt for denne boka eller ikke, er ikke godt å si. Grunnen til at jeg ville lese den var på grunn av at konseptet i seg selv virket lovende. Jeg driver ikke med graving selv, men det er interessant tema å lese om og se dokumentarer av. Å være arkeolog må være verdens mest spennende jobb. Man vet jo aldri hva man kommer over. Så det var gravekonseptet som interesserte meg angående denne boka.

Lovende konsept er ikke alt
Dessverre ble det bare ikke den boka jeg hadde forventet meg på mange måter. Jeg hadde håpet på en mye mørkere bok, selv om denne er for ungdom, og dystrere. Noen spenningsnivåer her og der var det, men det ble aldri noen klimaks. Muligens fordi det er første bok i en serie og forfatterne ville kanskje spare mer av klimakset senere i serien, men det skader ikke å ha slike vendinger i første bok også. Sier ikke nei til cliffhangere så sånn sett syntes jeg førstebok ble noe slapp. Førsteboka i en serie skal jo være oppsiktsvekkende, vekke nysgjerrighet og skape spenning, men syntes ikke første bok i Tunnelerserien hadde noen av disse delene. I hvert fall ikke i en stor grad.

Serien Tunneler består av i skrivende stund seks bøker og tror neppe jeg kommer til å lese resten, for akkurat nå frister det ikke ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er helt i orden. Jeg er ikke den flinkeste til å svare bestanding jeg heller. Høres ut som spennende studie og håper du trivdes. Her har leselysta endelig kommet tilbake og har lest noen bøker siden sist:) Man blir litt apatisk når man ikke leser fordi har ikke så mange hobbyer:)

Originaltittelen The Lake House har ikke noe med filmen med Sandra Bullock og Keanu Reeves i hovedrollene å gjøre, heldigvis. Den filmen er tragisk dårlig. Huset ved innsjøen av Kate Morton ble gitt ut mange år senere og er noe bedre.

Kate Morton er ingen favorittforfatter, men har lest to bøker av henne tidligere og det er; En svunnen tid og Tilbake til Riverton. Det er ikke "ren" damelitteratur hun skriver, selv om det kan virke som det på grunn av bokomslaget og baksideteksten. Jeg har ikke noe i mot damelitteratur og leser det av og til, men det er ikke det jeg aller helst har lyst til å lese. Det er ingen førstevalg for å si det sånn.

Interessant cold case
Selv om Kate Morton ikke er noen favorittforfatter så er hun god på å beskrive stemning og blande sammen fortid og nåtid på en spennende og oversiktelig måte. I Huset ved innsjøen blir vi tatt tilbake i tid, nærmere bestemt 1933. Familien Edevane holder en stor midtsommerfest, og alt er bare idyllisk helt til de oppdager at deres yngste barn er forsvunnet. Etter den hendelsen blir herskapshuset stående tom. Omtrent 70 år senere blir denne saken rippet opp igjen da etterforsker Sadie Sparrow tilfeldigvis er i Cornwall og kommer over dette huset. Hun blir interessert i den gamle saken, og familiemedlemmet av Edevane, Alice er fremdeles i live. Hun er krimforfatter og Sadie Sparrow kontakter henne for å grave i forfatterens fortid.

Stemningsfull og levende bilder
Det Kate Morton skal ha skryt for er at hun kan å skape stemning og atmosfære. Det er nesten til å ta og føle på. Mystikken henger i lufta, og man vil bare finne ut om man har rett eller ikke. Hun er en god historieforteller på mange måter og klarer samtidig å skape levende bilder. Bøkene hennes er heller ikke så "damete" som de kanskje kan virke etter omslaget. Her er det mer snakk om mystikk, fortid og nåtid, og mindre om følelser. Så sånn sett er ikke dette "ren" damelitteratur og det er heller ikke "overdramatisert" som damelitteratur er kjent for. Det er heller ingen hysteriske kvinneroller som er involverte, takk og lov for det, noe som er typisk innen damelitteratur. Det slipper man her. Dette er en bok som er nøktern fortalt.

Forfatteren klarer å holde nysgjerrigheten oppe hele veien og historien har mange sidevendinger. Det kan oppleves noe komplisert i begynnelsen, men det blir lettere etter hvert. Man må bare være litt tålmodig, så går lesingen nesten av seg selv. Det gjorde heller ikke noe av at boka var på over 500 sider fordi man blir godt kjent med både karakterene og alle aspektene i historien. Det jeg liker best med boka er at den tar så mange vendinger. Når man tror man har taket på noe, skjer det noe annet og man vet ikke helt hva man får. Den er ikke så forutsigbar som enkelte mysteriebøker har en tendens til å være.

Jeg har lest tre bøker av Kate Morton og må si at En svunnen tid er hennes beste så langt. Denne var slett ikke verst, men det var ett eller annet som manglet. Jeg er noe usikker på hva. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. En god bok på mange måter. Jeg fikk bare ikke den hjemsøkende følelsen etterpå som jeg hadde håpet på. En god bok, men den setter ikke noen spor etter seg.

(Til tross for at jeg ikke ble overbegeistret over Huset ved innsjøen, har jeg bøkene Hemmeligheter og Den glemte hagen av henne stående ulest i en av bokhyllene mine, og de skal selvfølgelig leses).

Fra min blogg: I Bokhylla

Det går bra:) Boka kommer til å ta tid, men den er verdt all tiden. Man blir veldig godt kjent med karakterene og boka er full av undertoner. Kos deg:)

Ikke nok uhygge.

Ved en tilfeldighet møter Maggie Holloway på Nuala som en gang i tiden var hennes stemor, men så har de mistet kontakten oppgjennom årene. Da de tilfeldigvis møtes igjen, blir gjensynsgleden stor. Gjensynsgleden er så stor at Nuala inviterer Maggie hjem til seg. Da Maggie ankommer huset til hennes gamle venn, oppdager hun noe forferdelig og hun selv befinner seg i en større fare enn det hun først tror ...

Sprek forfatter
Mary Higgins Clark er over 80 år og hun gir fremdeles ut bøker. Jeg har lest mye av henne, ikke i det siste riktignok, men for noen år siden. Nå tenkte jeg det var lenge siden sist, og at det var på tide med et lite gjensyn. Hun skriver variert. Noen av bøkene hennes er ekle mens andre er mer "kosekrim". Jeg er ikke så altfor glad i såkalt kosekrim. Det går an en gang i blant når man vil ha noe lett mellom slagene, men foretrekker ekkel krim og jo mørkere, jo bedre.

Stille som i graven beveger seg mer mot kosekrim enn ekkel og uhyggelig krim. Mon skulle ikke tro det på grunn av tittelen. Stille som i graven har jeg hatt stående ulest i en av hyllene mine i noen år og tenkte det var på tide å lese den. Det er ikke Mary Higgins Clark beste og heller ikke hennes verste. Det var en helt grei krimbok.

Lett underholdning
Det bøker av Mary Higgins Clarks har til felles er at de har tempo og det føles ofte som om lesingen går helt av seg selv. Av og til kan plottet være vel enkelt, kun underholdende eller en sjelden gang noe latterlig, men det Mary Higgins Clark klarer er å holde på interessen uansett. Stille som i graven er ikke hennes beste, men likevel var den underholdende og verdt å bruke tiden på. Selv om den var noe forutsigbar for min del så gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med karakterene og plottet har et fint driv. Det eneste jeg savnet var mer spenning og intensitet, for det vet jeg at hun kan. Min favoritt av henne så langt er Et skrik i natten som er svært intenst og har et snev av uhygge i seg, noe jeg liker. Så sånn sett savnet jeg mer av det og undertoner generelt i denne utgaven.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Stille som i graven i og med at det er et svært enkelt plot, og man vil jo ikke avsløre noe som helst. Dermed blir anmeldelsen kort også. Som sagt, helt grei krim dette, så ikke forvent noe stort.

Noe jeg vil gjøre oppmerksom på er at i min utgave står det at originaltittelen er A Stranger is Watching noe som er feil. Originaltittelen er: Moonlight Becomes You.

Fra min blogg: I Bokhylla

Aldri for gammel til å lese tegneserier ...

Jeg har lest mange tegneserier oppgjennom årene, blant annet: Donald Duck (som jeg har abonnert på de siste årene og som jeg har lest hele livet), Tommy og Tigern, Tex Willer og Knoll og Tott. Det eneste jeg fremdeles leser fast er Donald Duck for han har alltid vært en del av livet mitt så jeg kan bare ikke kutte ham ut. Han er en krabat jeg er oppvokst med. Andre tegneserier ved siden av som jeg har lest litt av og på, er blant annet Fantomet.

Har aldri vært en fast leser av Nemi, men har kjøpt noen Nemihefter av og til, impulsivt. Så vet godt hvem Nemi og Lise Myhre er. Nemi er en karakter som blir oppfattet som sær av omgivelsene sine, som alltid har på seg svarte klær, er nerdete og virkelig elsker fantasy, spesielt Ringenes Herre. Vi blir også kjent med vennene hennes. Cyan er hennes beste venninne og de snakker om alt og ingenting. Liker filosofisnakket Nemi har med enkelte både om stort og smått. Det blir som å ta del av det interne. Er jo nerdete selv, så det er mye å kjenne seg igjen i.

Har også sansen for at Lise Myhre varier med både striper og helsider, og at hun illustrerer hele dikt av og til. Hun har laget spesielt mange illuastrasjoner av diktene til André Bjerke oppgjennom årene, og laget et personlig preg på dem. Det gir diktene mer atmosfære. Det jeg liker aller best med Nemi er at hun er til tider veldig sarkastisk og sarkasme er den eneste humoren jeg forstår og liker. All annen form for "humor" er nesten gresk for meg. Hun er kjapp i replikken og har alltid en unnskyldning for noe når det er ting hun gjerne vil utsette. Jeg ler aldri av tegneserier eller av noe i det hele tatt for det skal mye til å få meg til å le. Jeg lo ikke av Nemi selv om hun er festlig. Men det må være lov å like noens humor selv om man ikke ler. Jeg ler ikke en gang av komedier.

Tidligere har jeg bare lest en bokutgave av Nemi og det var Nemi (X) som jeg leste for to år siden og må si at jeg likte denne mye bedre for humoren er hakket mørkere og særere, og det var mye mer å kjenne seg igjen i. Nemi er mer på kornet i denne utgaven. Lise Myhre vrir hverdagsproblemer om til humor. Man skal ikke ta alt så høytidelig hele tiden.

Nemi tar ikke opp bare typiske jenteproblemer, men helt vanlige problemer som kan oppstå i envher situasjon, til og med situasjoner som ikke trenger å bli til en situasjon, så Nemi kan fint leses av både gutter og jenter. Personlig liker jeg de dystre fargekombinasjonene og sarkasmen best. Står man fast i en situasjon, er det bare å lese Nemi for hun har stort sett svar på alt.

PS: Stripene i denne utgaven er fra 2010 og vi får møte en ny karakter som vil få stor betydning for Nemi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg tror dessverre ikke den er oversatt. Muligens fordi den er ganskje ukjent og ingen har tatt seg bryet til å oversette. Jeg vet ikke. Den ble utgitt i 2013. Selv foretrekker jeg å lese på engelsk, i hvert fall når det er bøker fra horrorsjangeren og når jeg leser bøker av Stephen King:)

Det går bra. det er ikke bestandig jeg svarer med en gang jeg heller for av og til kommer det andre ting i veien. Det er en del av livet. Så det går bra:) Urmaker og Corpse Husband er ikke samme youtuber. Tror de hadde en livesending sammen en gang så de er to forskjellige:) Jeg liker å høre på horror historier, se horrorfilmer osv, men når man er over 30 og har lest og hørt "det meste" så er det ikke mye som skremmer lenger. Det er synd for det er et savn. Det er en følelse jeg savner å bli skremt etterpå av noe man har sett eller hørt. Det er en fryd over det, men nå blir man ikke sjokkert eller skremt av noe lenger. Men har ikke gitt opp håpet og horror er en sjanger jeg ikke går lei av selv om det ikke er noe som skremmer lenger. Jeg liker horror samme om det er bra eller dårlig. Litt sær sånn:) Håper du liker youtubekanalen Mr. Nightmare. Han har perfekt stemme for sjangeren og lager veldig stemningsfulle vidoer, så han er min favoritt når det gjelder horrorlesing. Og andre typiske uttrykk de bruker i historiene er ofte '"This happened to me when I was about 11-12 years old". Altså for lenge siden, men det gjør ikke noe. Horror er horror:)

Ja, det har blitt en del bokanmeldelser oppgjennom årene. Man blir jo også lei noen ganger, men bokblogging er vel den lengste hobbyen jeg noen gang har hatt og den eneste hobbyen jeg har for tiden, pluss lesing. Skulle gjerne ha hatt andre hobbyer også, men det er alltid vanskelig å finne hobbyer som interesserer i lengden. Spiller litt pc - spill/nintendo spill ved siden av og ser en del filmer. Men skulle gjerne ha hatt andre hobbyer også, men skjønner ikke hva det skulle være. Det er vanskelig å finne noe å være ordentlig interessert i, hvis du skjønner og som hjelper med å få tiden til å gå.

Jeg fullfører en bok fra start til slutt, samme med de jeg ikke liker, ikke i håp om at det skal bli bedre, men på grunn av rettferdighet og samvittighet. Jeg liker ikke halvspiste bøker, og man føler seg bedre når man fullfører noe rett og slett. Det er godt å gjøre noe skikkelig og på ordentligvis og jeg liker ikke tanken på å gi opp ting for da føler man at man har tapt på en måte, så jeg holder ut istedet;)

Morsom kommentar om folk som diskuterer hva de spiste middag mens de seren film, men du har rett. På kino mister folk ofte konsentrasjonen, og begynner å snakke om helt andre ting eller viser hverandre hva de har fått på mobilen, om det er et bilde eller noe. Det er så utrolig irriterende når det skjer, derfor foretrekker jeg å se en film alene. Da får man med seg undertoner og alt mulig. Når folk snakker masse under en film så ødelegger det totalt. Det går an å komme med små bemerkninger her og der under filmen. Er ikke noe i mot det, men hvis folk skal snakke sammen under hele filmen ser jeg en film hjemme hos meg selv istedet. Jeg foretrekker det og ikke noe galt i det. Skal prøve å se litt ekstra skrekkfilmer nå som Halloween kommer, men er litt usikker på hvilke jeg skal se ennå, så har du noen forslag så er det bare å komme med det:)

Hei og beklager for sent svar. Hendelsenes hus ble gitt ut før This House is Haunted. Hendelsenes hus er roman mens This House is Haunted er horror. Håper dette var til hjelp. John Boyne er også forfatteren som skrev The Boy in The Striped Pyjamas så tror han skriver fra forskjellige sjangere:)

Bedre sent enn aldri:) Nei da, det er ikke alltid jeg er flink til å lese bøker jeg får tipset om jeg heller, så vet hvordan det er. Det er ofte det kommer andre bøker i veien :) Kos deg og spent på din mening til slutt:)

Man er aldri helt trygg på reise ....

Lo Blacklock (eller Laura som hun egentlig heter) får sitt livs sjanse da hun må steppe inn for sjefen og skrive om en første cruisetur full av luksus. Hun jobber for et reisemagasin og en del av reisen er langs Norge. Samtidig er forholdet til kjæresten noe turbulent. Dette er ikke rette tiden til reising, men dette er også hennes eneste mulighet til å vise hva hun er god for. Hun kan ikke la denne sjansen gå fra seg. Det er bare spesielt inviterte som får være med på denne første, eklusive turen. Det ser ut til å bli et fint opphold, helt til en kveld da hun hører noen åpne balkongdøra fra lugaren ved siden av, og hun blir vitne til at noe eller noen blir kastet over bord. Lo møtte kvinnen i nabolugaren tidligere ved en tilfeldighet, men nå er lugaren ved siden av tom, og ingen om bord vet hvem Lo snakker om når hun nevner det. Ble den mystiske kvinnen myrdet eller har det hele vært en innbilning?

Godt å lese ukjente bøker av og til, samme om de er bra eller mindre bra
Ruth Ware er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere. Det gjør ikke noe fordi jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Man må også utforske litt som leser. Det er en del av prosessen av å være en leser. Det er ingen hemmelighet at jeg liker horror og mysterier. Dette er ingen horrorbok, men en psykologisk thriller blandet med suspense. Jeg sier ikke nei til psykologiske thrillere, men det er ikke mye med den sjangeren som har sjokkert meg i det siste, og det er et savn. The Woman in Cabin 10 hadde mange interessante aspekter ved seg før jeg leste den: Interessant plot, et mysterie som gjorde meg nysgjerrig og det var en bok jeg endelig ikke hadde hørt om tidligere. Det er lett å bli lei av bøker som man hører mye om og som ennå ikke lest. Det er litt befriende av og til å hive seg inn i "det ukjente".

Gode utgangspunkt holder ikke alltid
Til tross for atThe Woman in Cabin 10 hadde mange gode utgangspunkt, holdt det dessverre ikke. Det jeg irriterte meg aller mest over var selve hovedkarakteren Lo. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvorfor. Den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med er at hun var vanskelig å like. Rett og slett. Slik er det også i virkeligheten. Man kan ikke like alle og ikke alle er like godt likt. Det er bare sånn det er. For meg var hun for dramadronningaktig, og hun er en person man aldri blir helt klok på. Hun setter seg selv stadig vekk i unødvendige situasjoner som man blir noe flau over. Jeg klarer ikke helt å synes synd på henne. Hun blir et irritasjonsmoment istedet for en karakter å bli glad i.

Det er synd at boka hadde så god begynnelse og god driv i den første delen, men så blir det bare rarere, og rarere, og til slutt blir boka nærmest uinteressant istedet for spennende. Man slutter å bry seg om hva som skjer for det hele blir for sært. Jeg liker det som er sært, men dette ble vel sært og vanskelig å forklare hvor sært det er når man ikke vil avsløre noe som helst.

The Woman in Cabin 10 startet bra og lovende, men så går det bare nedover og nedover med stort sett alt. Det hele blir bare masete og svært uengasjerende til slutt. Savner å lese psykologiske thrillere som er så intense at man nesten ikke merker sine egne omgivelser. Det er altfor lenge siden sist. Psykologiske thrillere skal være spennende og intense, ikke kjede leseren halvt i hjel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leste en god del Casino Grøssere jeg også da jeg gikk på ungdomsskolen og en gladnyhet er at et forlag er i ferd med å gi dem ut på nytt igjen så det er i den forbindelse jeg leste den:) Wohoo:) Man blir så nostalgisk av og til:) Jeg var glad i Casino Grøssere selv og leste mange av dem selv da jeg var ungdom for mange år siden.

Halloween er vel den eneste "høytiden" jeg liker og selv om jeg leser horror året rundt, så leser jeg litt ekstra horror på denne tiden likevel, spesielt nå som det er høst og min favorittårstid. Tidligere denne uka ble jeg ferdig med The Awakening of Sunshine Girl som er bok to i The Haunting of Sunshine Girl trilogien av Paige Mckenzie. Jeg leste også ut Blind forbannelse av John Saul. Den ble jeg ferdig med i går.

Nå for tiden leser jeg This House is Haunted av John Boyne (samme forfatter som skrev The Boy in the Striped Pyjamas). Jeg leser også Havboka av Morten A. Strøksnes og The Waste Lands som er tredje bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Håper ikke at oktober tar slutt med det første for det er min favorittmåned. Mørketid, kjølig luft, vind, regn og Halloween:)

Den leste jeg i 2010. Det tok sin tid å bli ferdig me den og den er motløs lang, men det er verdt det:)

Nok en bok som "prøver" å sjokkere.

På tide å gå videre
Er det en ting jeg er lut lei av er det at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med Gone girl og Piken på toget. Jeg har ikke noe i mot at disse bøkene er likt av andre, men det var ikke noe for meg, til tross for at jeg liker psykologiske thrillere. Nesten alle psykologiske thrillere blir for tiden sammenlignet med disse to bøkene som om det nesten ikke eksisterer andre bøker, og synes heller ikke at Gone girl eller Piken på toget fortjener all oppmerksomheten de får. Det er bare det. Valgte å ta sjansen på denne boka til tross for disse sammenligningene. Jeg synes ikke den er så lik de andre to nevnte bøkene uansett og heldigvis ble ikke disse to bøkene nevnt på omslaget på denne boka, noe den skal ha ros for. Man får nesten lyst til å si: Gratulerer.

Men nok om det. I Jeg lar deg gå blir vi kjent med Jenna Gray på godt og vondt. En tragisk ulykke forandrer tilværelsen hennes totalt, og det er dessverre en ulykke hun må leve med resten av livet. Det var ikke hennes skyld, men likevel er skyldfølelsen stor. Og er det mulig å flykte fra fortiden? Hun gjør i hvert fall et forsøk ved å flytte fra Bristol til et øde sted i Wales. Der prøver hun å leve videre til tross for sorgen og tapet. Hun starter et nytt liv og skaffer seg nye rutiner, holder en lav profil. Det er nesten som om hun har avskåret seg fra omverdenen med vilje og det uten grunn, men mennesker reagerer på sorg på forskjellige måter. Det er ingen fasitsvar på hva som er det riktige å gjøre når man er i sorg og hvordan man skal gå videre i livet etter et stort tap. I mellomtiden, mens hun er i en sorgprosess jobber politiet i Bristol fremdeles med saken og er ute etter rettferdighet.

Hvor er det store sjokket?
Som regel liker jeg psykologiske thrillere og lest noen spennende bøker fra den sjangeren oppgjennom årene, men nå begynner det å bli en stund siden sist. Synes mange blir vel like i formelen og når en finner en formel, kommer andre forfattere med lignende formler istedet for å komme med noe nytt og overraskende. Jeg lar deg gå er en av de bedre bøkene fra den psykologiske thriller sjangeren, men det betyr ikke at denne boka havner på favorittlista av den grunn. Det skal mye mer til. Men grunnen til at jeg liker denne i motsetning fra de andre psykologiske thrillerne jeg har lest i det siste er at den har en mer nøktern fortellerstemme istedet for den hysteriske og paranoide stemmeleien som det har vært mye av i det siste. Denne psykologiske thrilleren inneholder også bedre karakterbeskrivelse og mer dybde i selve plottet. Men den manglen den har som mange andre psykologiske thrillere er at den "lover" et stort overraskelsesmoment og når den kommer, er den ikke så stor likevel, dessverre, men heller det motsatte. Man blir ikke overrasket og sjokkert som man håper når man leser en psykologisk thriller. Man hever ikke en gang et øyenbryn, og da blir det litt stusselig. Ingen dårlig bok for all del, men man skal ikke bli sittende igjen og etterlyse det store sjokket heller og lure på om det var "alt"? Var det dette jeg "ventet på?" Savner noe som sjokkerer, fillerister meg og som setter dype spor med den store avsløringen fordi det er altfor lenge siden sist.

Til tross for at "det store sjokket" ikke var noe sjokkerende i det hele tatt, er dette likevel en god bok på mange andre måter. Den er realistisk i fortellemåten, historien har en del smådrivende partier og man blir godt kjent med karakterene. Så Jeg lar deg gå er absolutt leseverdig. Men som sagt, jeg savner den store "wowfaktoren" når jeg leser en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jula blir nok aldri det samme igjen ...

Joe Hill er som kjent Stephen Kings sønn, sønnen av min forfatterhelt. Lenge var jeg skeptisk på om jeg ville lese noe av Hill eller ikke for det er lett å tenke at man kan havne i den og den bransjen så lenge man har en kjent far eller mor, ha et kjent familiemedlem i det hele tatt. Da kan man gjøre "hva som helst" uten å ha noen form for talent selv, for det skjer jo så ofte at barn blir skuespillere, artister osv, bare på grunn av at de har noen i familien som jobber i samme bransje. At man kommer langt bare man har et kjent etternavn og det blir for lettvint. Selv om noen har et kjent etternavn eller er i slekt med noen som er kjent, betyr det ikke at man har talent av den grunn.

Men siden Joe Hill er sønn av min store forfatterhelt og spesielt siden han skriver i samme sjanger som sin far, så tok min nysgjerrighet over skeptisismen og jeg valgte til slutt å gi Joe Hill en sjanse, og da valgte jeg hans noe mer ukjente bok, NOS4A2.

Kreativ bok som er vanskelig å forklare
Legg merke til tittelen: NOS4A2 (Nosferatu, akkurat som vampyrfilmen). Boka kan på en måte fremstilles som en vampyrbok på grunn av tittelen og begynnelsen, men det er det ikke. Dette er noe annerledes og kanskje enda dystrere enn vampyrer. Aner ikke hvordan jeg skal forklare denne boka på en "fornuftig" måte, men jeg skal prøve. Bunn i grunn er denne boka om Victoria McQueen som antageligvis er mellom 7 - 9 år. Det er en ungpike som kommer fra et noe "vanskelig" hjem. Foreldrene krangler ofte, men de har også fine stunder sammen, så det er en familie det går veldig mye opp og ned med. Hun er helt forelsket i Raleigh Tuff Burner sykkelen sin. Det ingen vet er at hun har en hemmelig evne. Hun har en evne til å finne ting som er forsvunnet. Når hun sykler, forestiller hun seg en slags gammel bru som dukker opp og som fører henne til det som er forsvunnet.

Slu karakter
Og så har vi Charlie Manx som alltid dukker opp i en Rolls Royce Wraith (1938 - modell) og på bilskiltet hans står det nemlig NOS4A2. Han er barnekidnapper, og har evnen til å kjøre inn i vår verden og inn i en annen verden som han kaller Christmasland. Der er det jul dag og natt, hver dag, året rundt. Det er dit han frakter med seg de kidnappede barna, men det er bare en unge som klarer å flykte, og det er Victoria McQueen. Deres vei møtes også igjen senere i livet. Er hun like heldig da?

NOS4A2 har blitt beskrevet som horror, noe jeg er litt uenig i da den ikke har skremselsfaktorer og mangler andre faktorer for å kalle den "fullkommen" horror. Vil heller si den bekker litt mot thrillersjangeren, nærmere bestemt mørk thriller, men det er ikke noe negativt med det. Selv om horror er min favorittsjanger, så er thrillere slett ikke verst det heller, så lenge man treffer på de "riktige" bøkene. Boka kan virke uoverkommelig siden den er på over 700 sider. Det er ingenting å frykte fordi lesingen går lett, nesten av seg selv, så det føles ikke ut som man leser en stor bok. Joe Hill skriver veldig flytende og karakterene i seg selv er spennende. Han klarer å holde interessen og nysgjerrigheten oppe hele veien.

Selv om Joe Hill ikke kan måle seg med sin far så er han heller ingen uvitende forfatter og han har faktisk talent. Han har noe å bidra forfatterbransjen med. Dette kommer ikke til å bli min siste bok av ham. Så er spent på å utforske forfatterskapet hans videre.

NOS4A2 er kanskje den mørkeste boka jeg har lest så langt i år og bør kanskje ikke leses av småbarnsforeldre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvor ofte er det normalt å glemme før man bør ta det alvorlig?

Det er helt normalt å glemme litt; blant annet hvor man skal og hva man skal gjøre. Det skjer med oss alle. Men det er ikke normalt når dette problemet oppstår gang på gang. Dette skjer med Alice. Under en løpetur kjenner hun ikke igjen omgivelsene rundt seg, og ofte glemmer hun hvor hun skal og hva hun skulle til å gjøre. Hun glemmer til og med hvem hennes nærmeste er for det er ikke alltid hun kjenner igjen dem. Hun oppsøker en nevrolog i all hemmelighet og får vite at hun er rammet av tidlig Alzheimers sykdom og hun er bare femti år. Hvordan er dette mulig? Og hvordan skal hun fortelle og forklare dette for familien uten å bli sett på som en sykdom, for hun vil bli sett på som den samme, nemlig Alice Howland. Hun jobber tross alt som professor ved Harvard og er livredd for å miste alt hun har jobbet så hardt for. Det er ingenting som skremmer henne mer enn det.

Ingen damelitteratur
Dette er en bok jeg hadde hørt mye om på forhånd, men i og med at jeg var på en måte redd for at dette ville være en chick - lit bok, så derfor utsatte jeg den en god stund, men selv om bokomslaget og baksiden høres noe ut som chick - lit så er det ikke det. Jeg har ikke noe i mot chick - lit og leser det av og til, men det er ingen favorittsjanger. Jeg var interessert i denne boka først og fremst fordi konseptet hørtes noe spesielt ut. Og etter at jeg fikk vite at boka ville bli film, ble jeg bare enda mer nysgjerrig på boka og fremskyndte den litt, og jeg angrer ikke. Den kan også fint leses av både menn og kvinner.

Det Lisa Genova klarer er å få frem den realistiske biten, både av forklaring på sykdommen, hvordan det påvirker hovedpersonen selv og utfordringene hun møter underveis, og få frem frustasjonen i det hele, både fra hennes perspektiv og de nærmeste. Man får kjenne på hvordan maktesløsheten hiver seg over en når noen man er glad i blir rammet av sykdom.

Viktige opplysninger i søkelys
For noen kan det kanskje bli litt vel mye snakk om sykdom i boka da forfatteren forklarer grundig hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg, man får mange genetiske detaljer. Det kan kanskje bli kjedelig og noe masete for noen, men selv syntes jeg det var interessant og en viktig og relativ del å ta med. Det er ikke alltid man tror at unge folk kan bli rammet av en slik sykdom, men det kan faktisk dessverre skje.

Jeg har også sett filmatiseringen med Julianne Moore i hovedrollen og som hun vant sin første Oscar for. Det er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett og jeg så den kort tid etter at jeg hadde lest boka. Det var selvfølgelig noen scener som ikke var med i filmatiseringen, men slik er det med alle filmatiseringene, man får ikke plass til alle scenene. Syntes likevel at filmen var veldig tro mot boka. Det ble ikke gjort mye forandringer, bortsett fra stedsnavn og at hun jobber ved Columbia universitet i filmversjonen istedet for Harvard. Det eneste som irriterte meg litt var at Kristen Stewart var med i en slik film for hun har på en måte ikke i en slik film å gjøre. Mener ikke å henge henne ut altså, men synes bare at hun er en kjedelig skuespiller fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk. Det er ikke mange filmer jeg har sett henne i, men de jeg har sett så har hun det samme ansiktsuttrykket uansett hvilken situasjon hun er i.

Alltid Alice er en viktig bok å få med seg samme om man kjenner noen med denne sykdommen eller ikke, for den gir et menneskelig innblikk i utfordringene en pasient med denne sykdommen møter underveis. Dette er ingen tåreperse (har aldri grått av en bok) hvis noen er redde for det, men den er sårbar, og informativ bok om når livet tar en uventet vending. En fin bok å få med seg hvis man vil ha noe realistisk og minnerikt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla