Bokelskere.no

Ved slik å innrømme sin uredelighet overfor andre, ville han overbevise henne om sin absolutte ærlighet.

Men å sverte dem vi elsker, gjør oss alltid litt mindre knyttet til dem. Man skal ikke røre ved idolene: forgyllingen smitter av og blir sittende på fingrene.

Monologen rann stadig like ufiltrert og sjølvsikkert ut av han, han var i full gang med på urimeleg vis å trekke parallellar heilt tilbake til antikken i høve til sine flunkande nye sanningar.

...det einaste eg fann ut oppi det vesle kvite seglflyet, var at eg hadde ei sterk mistru til luft, og at eg hadde ein like sterk kjærleik til det konkrete.

Eg ville ha gjort kva som helst for henne denne morgonen då vi fann kvarandre igjen: rømme heimanfrå, forlate bydelen, sove i ein stall, leve av røter, krype ned i avløpsrøyra gjennom kumlokka, aldri meir komme tilbake, ikkje ein gong om det blei kaldt, ikkje eingong om det begynte å regne.

Dei små kjenner ikkje betydninga av i går, dagen før det, og heller ikkje av i morgon, alt er her og no: Dette er gata, dette er portrommet, dette er trappene, dette er mamma, dette er pappa, dette er dagen, dette er natta.

"Det gikk to måneder. Det var vår, skitthinnenes og søppelet i sprekkenes tid. Alt synest i solens skarpe stråler. Sorg kan ikke være akutt i ubegrenset tid. Snart blir den forflyttet til dagpleien, siden til rehabiliteringen."

"En dag skulle han få kraft til å orke det han ikke klarte nå. Han utsatte ting og drømte om tilstanden da alt skulle være annerledes. Det gjorde ikke hun og utsatte sjelden noe. ... Livet besto bare av evige små nå da man ikke orket gjøre det man ville gjøre. Det fantes ikke noe senere, for selv senere skulle bli et nå uten ork."

"Det eneste hun ikke var fornøyd med, var at han alltid hadde folk rundt seg. Det sa noe om ham som hun var vagt skeptisk til. Hun hadde foretrukket at han hadde vært en ensom ulv med en lengselsfull sprekk i seg som hun kunne fylle."

"Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.".

"Her er det katolikkene snakker vondt om protestantene, metodistene om kvekerne, lutheranerne om de reformerte, russerne om armenerne. Her smyger fiendskapet seg inn, her mistror svermeren den som helbreder ved bønn, her tvister den ortodokse med kjetteren, her øves ikke miskunn, her hater man, til desto høyere ære for Gud, hvert menneske."

"Det er ikkje berre berre å prøve å konsentrere seg om noko så vanskeleg, og kjedeleg, som litteratur i eit sosialt rom. Eg kan fint få med meg kva som helst på radio, men opplesingar: umuleg. Kvifor? Eg sit på svaret, iallfall for min eigen del: All konsentrasjon går med til å setje opp ei tenksam og kritisk vurderande mine. Eg har ein svært sterk hang til å prøve å sjå meir intelligent ut enn eg i røynda er."

"Eg ruslar mot stranda og passerer på min veg ein mann som har til yrke å plassere den kvite papegøyen sin på skuldra til forbipasserande, for deretter å fotografere dei. Nokon må gjere den jobben og".

"Mitt skifte fra jente til gutt var langt mindre dramatisk enn den strekning enhver tilbakelegger fra barndom til voksen alder. På de aller fleste måter fortsatte jeg å være den jeg alltid hadde vært."

"Før i tiden kunne man se på ansiktet hvilket land et menneske kom fra. Innvandringen gjorde slutt på det. Deretter kunne man avgjøre nasjonaliteten ved hjelp av skotøyet. Globaliseringen gjorde slutt på det."

"Hun forklarte hvorfor hun foretrakk brevskriving. "Jeg vil ikke at ordene skal være nakne, slik de er på fakser eller e-mail. Jeg vil at de skal være skjult av en konvolutt som du må rive opp for å få tak i dem. Jeg vil at det skal være en ventetid - et opphold mellom skrivingen og lesningen.""

Dette sitatet, frå siste side i boka, kan kanskje brukast som forsvar for fengselsbiblioteka: "Min teori er at det er få steder folk i dag har større mulighet til å lese bøker enn i fengsel. I fengsel har en teoretisk sett fortsatt tid nok, og dermed en liten mulighet til å forstå hva som er sant, hva som er frihet, hva som er livet"

I kartboka kom Skåne først, trykt i en ekstra stor skala, fullstendig nedkludret med røde streker som betydde veier, og svarte prikker som betydde steder. Etterpå kom de andre landsdelene i normal skala, lenger og lenger mot nord jo mer du bladde. Og helt til slutt kom nordre Norrland, trykt i ekstra liten skala for å få plass, og enda var det nesten ikke streker og prikker der i det hele tatt. Nesten helt på toppen av kartet lå Pajala omgitt av brunfarget tundra, og der var det vi bodde.