Bokelskere.no

Det eneste som mangler nå for at Bokelskere skal bli komplett, er et forfatterregister og muligheten til å diskutere disse (med en viss kustus) og gi uttrykk for hvem av dem som står ens hjerte nærmest, alla favorittbøker! Kanskje litt informasjon om forfatterne og et bilde, og lenker til andre bøker skrevet av dem. Ville ikke det vært flott?

Nå nå, jeg må også innrømme at jeg liker filmene. De er svært gode, de er også gode som adapsjon. Jeg tror ikke det kunne blitt gjort et bedre forsøk. Men Ringenes herre er vel en slik bok som lar leserens egen imaginasjon spille en stor rolle, når det kommer til persongalleriet, stemningen og vesenene og kulturene som lever der. Den har òg mye tolkningspotensiale. Mesteparten av designet til filmene gikk ut ifra John Howe og Alan Lees tegninger, og naturligvis er ikke alle enige med disses syn på hvordan Middle-Earth og dens innbyggere ser ut. Blant annet ikke jeg, ihvertfall til dels. Mye av hyggen ved å lese Ringenes herre er nettopp å skape sitt eget Middle-Earth, og har man sett filmene først kan vel det bli betraktelig mer vrient. Et tips kan være å se tegnefilmen fra 1978!

Inntrykket mitt etter å ha sett dokumentar opp og dokumentar ned på Extended Edition-DVDene, er at samtlige av de mest sentrale skuespillerne var veldig tett knyttet til bøkene allerede før innspilling. Noen av dem leste bøkene én gang i året. :-)

Poenget er vel snarere at bøkene skal skildre ... mennesker, og menneskers følelser. Følelseslivet er da ikke (som det ligger i ordet) rasjonelt, man er forvirret, man tviler, man har mange motstridende impulser flyvende rundt i skallen på samme tid. Noen kaller dette virring og noen kaller dette irriterende. Måten Hamsun klarer å male slike motsetninger i sinnet på, har aldri vekket irritasjon hos meg, men mang en latter, medlidenhet og gjenkjennelse. Er det et minus ved Victoria, en av de virkelige kjærlighetsromaner, at hovedpersonen oppfører seg noe kaotisk i sitt indre?

Johan Borgen skal ved en anledning ha sagt at det forferdeligste ved å dø var at han ikke fikk lest Under Høststjernen enda en gang. Dette er virkelig en glemt perle, stemningsfull som Pan men snarere av en melankolsk enn en svermerisk art. Vi følger hovedpersonens vandring gjennom Bygdenorge, hvor han tar seg småjobber, møter gamle bekjente og forelsker seg. Alt i kjær Hamsunstil og -ånd.

Og de som leste boken før de så filmen, vil mene at Elijah Wood er veldig veldig malplassert. Slik jeg ser det er Frodo en ung og livlig femtiåring, eller en femtiåring som ikke er blitt voksen!

Jeg synes mye av nettopp eventyrstemningen forsvant fra filmene; all magien og mystikken og alt det bakenforliggende ble liksom glemt. Mysteriene og mytene. Kresen som jeg er kan jeg heller aldri godta behandlingen Nazgulene, Balrogen og lignende vesener fikk, skjønt her er det mange som er uenig med meg. Kan godt hende jeg er en underlig type, men i Ringenes Herre er det igrunn de langtekkelige passasjene hvor nær ingenting skjer som jeg har mest sans for, til dømes hele tiden de tilbringer i Hobbitun, hos Bombadil, og ikke minst alle naturskildringene og folkelige viser. Det er disse som gir meg mest og lar meg bare hygge meg med Arda og en kopp te.

Med all respekt, kan hende er han sulten på oppmerksomhet, men da hjelper det vel ikke å mate ham. Synes hans innlegg her på Bokelskere får mange kommentarer, jeg. Nåvel, det er jo en viss sjarm over denne Vidèo Jensen, en liten gløtt sol i tilværelsen. Eller ihvertfall en slags gløtt av noe.

Jeg vet ikke om dette er luftet her allerede, men hva om man kunne rangere sine favorittbøker, eller i det minste inndele dem etter eget ønske? Den boken som står mitt hjerte nærmest er den første jeg la til i min boksamling, naturlig nok, og derfor ligger den skjult og gjemt helt på bunnen. Hmpf! Man kan selvsagt gå innpå favorittbøkene og sortere dem derifra, men det er jo bare midlertidig og kommer ikke frem på profilen. Eller er det kanskje mulig, bare jeg som gjør noe galt? Takk for svar!

Jeg forstår lett at min bruk av ordet erotikk kan misforstås, og jeg misforstår sannelig meg selv av og til. Men formulert annerledes kan man vel istedet si retorikk, språkets slagkraft, dets evne til å påvirke, til å vekke følelser og til å uttrykke følelser, til å åpne øyne osv. En slik kvalitet finner jeg mye hos Hamsun; og for meg virket den fraværende i Mesteren og Margarita, hva nå grunnen til det måtte være. Foruten da i de delene som omhandler Voland og hans følge, som du sier. Og som du også sier, smaken er som baken. Eller kanskje jeg burde lese den på nytt.

Skriver under på det! En verden uten Woody, Wilder og Kubrick ville vært betydelig fattigere.

Medynk er sannelig på sin plass, og Kinski er vidunderlig. Vi får imidlertid sympati med Grev Orlok tross at han mer ligner en rotte enn et menneske. Å skape et så motbydelig vesen og samtidig klare å vekke nevnte følelser hos leseren, det er da virkelig et kunststykke. Derimot, at vi får sympati med en supermodell som ikke engang skader mennesker, hva er vel det for en prestasjon (nå snakker jeg selvsagt om Twilight).

Jeg håper forøvrig realismeidealet forsvinner fra norsk litteratur, i det minste for en stund. Økonomisk språk, råskap, incest, kreftsykdommer og bannskap blir langt fra god litteratur. Det trenger mer. Og leserne har behov for litt myter og visdom igjen, som du sier.

Godt observert i henhold til resirkulering – er ikke det noe positivt og nødvendig, som du sier? Bøker og hjertebarn er ikke pappkartonger og plastflasker, og det er vel årsaken til at ordet får en annen betydning. Men merkelig er det ikke! Gjenfødelse er flott, såfremt man ikke går fra å være menneske til en snegl. Det denne tråden gjennom host og hark og ild prøver å proklamere, er at pandaen er blitt reinkarnert som gresshoppe, og at flere lesere enn det er sunt omfavner gresshoppen istedet for å tråkke på den, og glemmer pandaen som sakte dør ut, gjemt bak bambusskogens skygge. Overdrevet? Ja. Melodramatisk? Joda, jeg er klar over det. Men poenget ligger i ordene allikevel! :-)

Fenomenet som herr Michalsen skildrer, er alver, dverger og lignende i fantasylitteratur, og da snakker vi alver slik de ble utviklet av Tolkien. Sant, opprinnelig finner vi jo slike skapninger i folketro og mytologi – nesten alle dvergnavnene i Hobbiten, for ikke å nevne Gandalv, er navn som dukker opp i det norrøne dommedagsdiktet Voluspå. For å se hvordan Tolkien har utviklet alven (hvis vi ser bort fra viktorianske feer osv), bør det påpekes at fra det norrøne «små menn under jorden» gjorde han dem til «et høyt og vakkert folkeferd som lever i skogen», flinke bueskyttere, intelligente, udødelige, og lever over Donau (så og si) i forhold til menneskene hva viten, velstand og skjønnhet angår. Til denne rasen skapte han flere underraser, dusinvis av kulturer, to språk, en hundresiders lang historie, mer mer mer. Hva betegnelsen «alver» angår, var det vel bare for å gi leserne et referansepunkt, med tanke på hans andre og desto vakrere navn på dem, som til dømes eldar, edhil, tareldar og calaquendi. I ettertid er det sørgelig få som har gjort som Tolkien og laget noe nytt og helhjertet, men heller kopierer en form og et innhold som man vet vil tjene inn ens daglige brød. Hvorfor er alver blitt en standard i fantasylitteratur? Og hvorfor er det alltid alver, dverger og drager i samme univers? Vi har jo, for å nevne noen, New York Times-bestselgere som Eragon-bøkene og Shannara-serien, som er mer eller mindre direkte kopier av Ringenes herre. Ikke bare er disse dårlige kopier, de er også dårlig skrevet. Vel, det er ihvertfall min mening.

Det finnes originale versjoner av folketro og mytologi, vil jeg si. En forfatters jobb må være å skape sin egen, som både Tolkien og Stoker gjorde. Det er noe unnskyldt (her med Tolkien som eksempel) ved å konstruere tre til fire fungerende språk og lage et univers med så mange navn at det samlet utgjør et 440-siders leksikon, jobbe med dette universet fra man er tolv år gammel og til man ligger i graven, lage en forhistorie som utgjør et eget bind, ja ja osv. Eller ved å skrive en fortelling med slik dyktighet og stil at mytologien skaper seg selv. Det handler om å gjøre en gjennomført jobb.