Bokelskere.no

Spoilere for de som ikke har lest Don Quijote! <<<

Selv er jeg av den mening at første del av Don Quijote er mer langtekkelig enn andre del, med alle historiene til folk de møter på, en 40 sider lang novelle, o.l. Men selvsagt, de fleste minneverdige episodene finner man i denne delen og humoren her er virkelig flott - samtidig med at man ler får man tårer i munnen. Og duoen Sancho Panza og Ridderen av den bedrøvelige skikkelse har vel ennå ikke sett sin like, hverken i Han Solo og Chewbacca eller Holmes og Watson.

Likevel, I del to får Don Quijote en ny dimensjon, hinsides parodi og komedie, ja der blir den et forbløffende moderne verk med ganske lik tematikk som i Dostojevskijs Idioten, en helgen dømt gal av sine omgivelser og latterliggjort fordi han er den eneste renhjertede i Spania (eller for den saks skyld hele verden). Episoden hvor Sancho Panza omsider blir utnevnt til guvernør er en leksjon i visdom, og avstettelsen fra hans embete er kanskje den mest gripende eller hjerteskjærende scenen jeg til nå har lest – jeg vet ikke hvorfor det gikk slik inn på meg. At en så enorm sympati har blitt bygd opp til en lubben, feig og eselridende bonde tyder på mesterlig fortellerkunst i seg selv. ;-)

Moby Dick er den nest mest tankefremmende boken jeg har lagt øynene mine på, og kanskje den som har gitt meg klareste bilder for ettertiden. Det billedtunge språket i boka er da uvurderlig! Hvordan kan du gi den terningkast én – fortjener den ikke mer? Åh, bare scenen hvor Akab smir harpunen er jo nok til å heve den, og samtalen mellom ham og Starbuck mot slutten av boken er så rørende som dialoger kan bli.

I et forsøk på å være morsom får jeg nevne Robinsoe Crusoe. Den ville vel passet på en øde øy ... ;-)

Å, da misforstod jeg det du skrev! Beklager. :-)

Ja sannelig, kampen mellom motsetninger avler god litteratur, mer rik, tredimensjonal og dyptgående litteratur. Det er ofte en kvalitet jeg ser etter når jeg leser en bok, men har ikke tenkt i slike baner rundt Mesteren og Margarita ennå; et interessant poeng som jeg bør titte på.

Om du tar en titt på min øvrige smak i bøker, vil du legge merke til at det ikke er en mangel på mørke som gjorde at jeg fant boken monoton.

Jeg forstår ikke tankegangen din her. Det du sier er at Hamsun (hvis vi nå skal tillate oss å anta at romanens hovedperson og forfatteren er den samme, noe vi ikke bør) nødig ville ha "jaktet på kvinner" hvis han pga. sult var havnet i en nær psykotisk tilstand. Men det synes meg mer rimelig at en kar svirrer rundt og kurtiserer fremmede hvis hans dømmekraft er svekket, noe den antakelig er som følge av hans sult, psykose eller den kjente "kjærlighet gjør blind". Ja, for kan ikke sulten også være en sult etter kjærlighet, etter oppmerksomhet, etter å bli elsket - og selvsagt også: å selv elske? Det virker ikke som jeg-et får mer av andres hjertevarme enn han får av mat, og de sjeldne anledninger han blir tilbudt noe ømhet er ikke stort bedre for hans sjel enn beinrestene i søppelkassa er for magen.

Et spørsmål som reises er hvorvidt Bokelskere ønsker å bevare sin uavhengighet og hva slags nettsted dette er ment å være. Et annet spørsmål er om det er ressurser til å motvirke uønsket oppførsel o.l. på forumet hvis antall brukere plutselig øker med 200-og-noe-prosent.

Mitt inntrykk etter å lese diskusjonene om denne boka er at man enten avskyr eller elsker den. Men hvordan kan det ha seg? Sult er da vanvittig morsom! Kjenner man seg ikke igjen i hovedpersonen – eller er det nettopp dét som er problemet for mange? Nei for meg er denne en av de best skrevne bøker jeg har latt mine øyne løpe over, og det er synd at folk kaster den fra seg fordi de ble tvunget til å lese den på ungdomskolen eller hva for en grunn man måtte ha. Gi den en sjanse, finn rytmen, finn humoren, finn deg selv, la deg rive med ...