Bokelskere.no

Takk for tipset, skal vurdere en slik tråd - emnet er unektelig interessant, selv om jeg for det aller meste foretrekker romaner framfor dokumentarer..

På skolen der jeg jobber var det en god del elever fra tidligere Jugoslavia (spesielt Bosnia) da jeg begynte å jobbe for over ti år siden. Husker at disse elevenes atferd var litt spesiell; de brydde seg sjelden om det de andre elevene var opptatt av; pc-spill, musikk, film… Men når det kom til diskusjoner om menneskets verd, religion eller historie hadde de mye å bidra med. Enig; det er til å få gåsehud av!

Har forresten vært spesielt interessert i Bosnia en stund; vet du av noen romaner eller dokumentariske bøker det er verdt å få med seg?

Takk! Skal prøve å få tak i den.

Hver gang eg hører historier frå tidligere Jugoslavia føler jeg meg opprørt; kunne dette virkelig skje i vår tid og så nært vårt eget land? Link til Romeo and Juliet eller ei; dette er gripende, ufattelig, trist, sinnefremkallende, sårt og uhyggelig stoff…

Nei, vi får vel ikkje vite alderen til Romeo.. Kanskje er han litt eldre enn Juliet, men etter oppførsla hans å rekne kan han ikkje vere så mykje gamlare, eller?

Er einig i at Benvolio er meir reflektert enn dei fleste andre i stykket. Hans rolle er ikkje stor, men han kjem med fleire intelligente og frampeikande kommentarar.

Det er vanskeleg å seie kvifor Capulet godtek at Romeo og vennane hans er tilstades på festen. Mi tolking er at han er i så godt humør at det slett ikkje gjer noko. I tillegg er han vaksnare enn hovudkarakterane; truleg tek ungdommane feida meir alvorleg enn kva foreldra deira gjer…

Eg sjekka litt på nett, og dette fann eg ut om Paris:

Paris quadrifolia is an herb ubiquitous to England and much of Europe. Its common names include Truelove and True Lover's Knot due to its intricate growth patterns. During Shakespeare's time, Truelove was a common poetic conceit for true love [1]. The Count Paris' name cannot be a coincidence. Shakespeare chose the scientific name of the Truelove to indicate that this man is Juliet's true love. His death at the hands of the impetuous Romeo is but one more tragedy in this tale. (http://en.wikipedia.org/wiki/Count_Paris)

Ups; eg sjekka ikkje om linken var av god kvalitet, sidan eg har dvd’en til disposisjon. Eg synst Zeffirellis film er ganske søt, eg. Kommentarane såg eg slett ikkje på; godt at du let deg more ;)

Vurderte som deg å lese stykket på norsk også, men tiden strakk ikke til denne uka. Det hender at arbeidslivet kommer litt i veien for privatlivet.

Det hadde sannelig vært interessant å se den dokumentaren! Shakespeares stadige aktualitet er en av tingene som fasinerer meg; menneskenaturen er den samme som i dikterens samtid og sannelig har verden rundt på mange måter endret seg lite, også..

Enig; eieren av en bok må kunne gjøre med den som han/hun vil, uten hensyn til eventuelle andre som skal overta skatten. Tror sannelig jeg skal få tak noen slike klistremerker selv - takk for tipset!

Jeg har også tenkt litt over Romeos plutselige skifte fra Rosaline til Juliet. Benvolio får Romeo til å innrømme sin forelskelse like før de skal til å lure seg inn på Capulets fest og det er nettopp Rosaline Romeo håper å finne der. Benvolios kommentar til Romeos innrømmelse er et frampek på hva som skal komme:

At this same ancient feast of Capulet's
Sups the fair Rosaline whom thou so lovest,
With all the admired beauties of Verona:
Go thither; and, with unattainted eye,
Compare her face with some that I shall show,
And I will make thee think thy swan a crow.

Men, vi må huske Romeos unge alder. Like lett som det er å bli forelsket ved første blikk når en er 14 år, er det å finne et nytt objekt å lengte etter. Enter Juliet…

Mitt forhold til hvordan jeg behandler bøkene mine har vært i stadig endring. Da jeg var veldig ung var bøkene mine allerede svært viktige for meg, dette markerte jeg ved å skrive inn fullt navn, alder, navn på personen som hadde gitt meg boka, min adresse, stedsnavn, telefonnummer, fødselsdato... hele leksa endte med Norge, Europa, Jorda, Universet! I ettertid ser jeg dette markeringsbehovet som en slags feiring av at jeg hadde lest boka og av at jeg eide den.

Noen år sendere (dvs. siste del av vgs. og de første årene av studenttilværelsen) ble jeg like opptatt av at bøkene mine skulle være lytefrie; ikke et eseløre eller et pennemerke var å finne, og jeg kjøpte selvsagt slett ikke pocketbøker!!! Jeg hadde hjertebank hver eneste gang noen fikk låne en bok av meg; i hvilken forfatning ville den bli levert tilbake? Smussbind ble gjemt unna, slik at i alle fall de skulle berge seg unna fremmedes hender…

På nytt har det gått noe år. Når jeg leser en bok i dag foretrekker jeg fremdeles å bruke bokmerke slik at eselørene er få, men samtidig er jeg blitt svært glad i å skrive navnet mitt og markere sitater jeg setter pris på i boka (takk, bokelskere.no!). Bøkene jeg har arvet, kjøpt på brukthandel eller antikvariat synes jeg er ekstra spennende; det er artig å se om den forrige eieren skrev inn navnet sitt eller markerte passasjer i teksten han/hun likte spesielt godt. Om så er tilfellet, gir dette boka en tilleggsdimensjon; det er godt å tenke på at en annen person har satt pris på akkurat samme bok som meg, lest den og fundert nok over den til å markere sitater som er av interesse. I tillegg; er det ikke noe trist over en bokhylle full av bøker som tilsynelatende er så lytefrie at de trolig ikke har blitt lest?

Eg ser òg alltid for meg Romeo og Juliet som minst 16-17 år gamle… Men, i Shakespeares tid var ein vel gifteferdig nokre år før ein er no, så sånn sett passar det at dei to er yngre.

Skjebnen er ein fæl fiende å råke ut for! Som seg hør og bør i ein tragedie vert vi åtvara frå første stund (prologen); dette kjem ikkje til å ende godt!

Tybalt; eg er ikkje sikker på at han er så mannevond som du skal ha det til.. Trass alt er det hans familie som først blir fornærma, sidan Romeo, Mercutio og gjengen deira kjem ubedt på familien Capulets fest. Men; han er framstilt mindre sympatisk enn resten av karakterane, det har du rett i. Drapet på Mercutio trur eg òg var eit uhell, hadde ikkje Romeo kome mellom dei to kamphanane kunne det gått annleis.

Eg har ikkje merka nokon seksuell spenning mellom Tybalt og tanta hans; kanskje eg må lese stykket enno ein gong? I filmen Romeo+Juliet verka Fru Capulet ganske seksualisert, men i stykket får eg meir inntrykk av at sinnet hennes mot Romeo er der på grunn av at ein slektning, som ho var glad i, er død…

Uten Mercutios død, ingen tragedie… Er eining i at mordet er ein katalysator.

Stakkar Paris; han framstillast som ein fjott som ikkje skjøner noko som helst. Han vil jo berre ha vakre Juliet til kone, ingenting veit han om dramaet som utspeler seg bak hans rygg. Han blir framstilt som snill, men godtruande. Om han hadde overlevd, ville han nok vorte ein god ektemann for ei eller anna dame. Trur han er på kyrkjegarden fordi han faktisk sørgjer over at Juliet er død; ho skulle jo gifte seg med han… Men; Shakespeare får ved Paris sin tilstedeværing på kyrkjegarden enno eit tragisk dødsfall å pryde tragedien med.

Eg har stor sans for Luhrmanns Romeo+Juliet - så utruleg bra at det originale språket og handlinga er så godt tatt vare på! Eg likar òg at regissøren gjer ein del grep som passar inn med originalen, som til dømes å kalle pistolmerket som nyttast ”sword” – fiffig. Når det er sagt sett eg òg pris på Franco Zeffirellis 1968-versjon av stykket. Han nytta ukjente skodespelarar i dei berande rollande og resultatet er ein svært gripande film. Her er eit klipp frå balkongscena, om du er interessert .

Sjølv veit eg ikkje kor mange gonger eg har lest Romeo and Juliet, sidan stykket er pensum i tiande klasse på skulen der eg jobbar. Eg har laga eit eiget Shakespeare-temaarbeid rundt stykket, faktisk.. Det rare er at eg aldri blir lei, stadig dukkar det opp nye vendingar eg ikkje husker eller nye innfallsvinklar til enkelte av scenene.

Eg har òg sansen for både Friar Laurence og Nurse. Begge vil det beste for Romeo og Juliet og dei prøver å hjelpe dei som best dei kan, dessverre til inga nytte. Trur Friar Laurence eigentleg er ein svært klok mann, men som menneske flest kan han ikkje spå framtida… Humoren som Nurse bringer til stykket, spesielt når ho masar på at Juliet må kome inn frå balkongen, er eit kjært avbrekk frå all tragedien.

”Kjærleik ved første blikk” er som oftast ganske heftig, men som du seier kjølnar han ofte ganske fort… Trur nok utfallet hadde vore eit anna om Romeo og Juliet hadde hatt litt meir tid på seg. Samstundes; utan dette hastverket og denne lidenskapen hadde det jo ikkje vore noko Romeo and Juliet.

Favorittscena mi er kampscena (akt 3, scene 1). Eg er einig i at det er mykje humor å spore i den heftige diskursen mellom Tybalt og Mercutio. Dei yppar seg både med ord og våpen, heilt til alt går gale… Vane tru er min favorittkarakter han som kjem med dei, etter mitt syn, drøyaste kommentarane; Mercutio. Sjølv når han er i ferd med å døy, greier han lire ut av seg frasar som:

No, 'tis not so deep as a well, nor so wide as a
church-door; but 'tis enough,'twill serve: ask for
me to-morrow, and you shall find me a grave man. I
am peppered, I warrant, for this world. A plague o'
both your houses! 'Zounds, a dog, a rat, a mouse, a
cat, to scratch a man to death! a braggart, a
rogue, a villain, that fights by the book of
arithmetic! Why the devil came you between us? I
was hurt under your arm.

og

Help me into some house, Benvolio,
Or I shall faint. A plague o' both your houses!
They have made worms' meat of me: I have it,
And soundly too: your houses!

Kanskje det er lærargenet i meg som slår inn for fullt; eg ser for meg denne sinte ungguten som berre vidareførar foreldregenerasjonens aggresjon - er kjepphøg, fritalande, tøff, sint, sårbar… og som må bøte med livet på grunn av denne feiden han eigentleg ikkje har noko med å gjere…

Eg veit i grunn ikkje kven av dei to elskande eg synst er mest tragisk.. Romeo og Juliet, og hjelparane deira, greier å rote det skikkelig til.. Sjølv om Romeo er den mest aggressive og på den måten roter det heile til, er det jo Juliet som ikkje vågar fortelje foreldra sanninga og veljar å forgifte seg sjølv… Både Friar Laurence og Nurse må nok òg ta på seg ein del av skulda, sidan dei ikkje var betre til å rådføre dei unge…

Romeo and Juliet er en av verdens mest kjente kjærlighetshistorier, og det selvsagt ikke uten grunn. Våger å påstå at det nesten er umulig å ikke la seg røre av de to ungdommenes møte og de tragiske konsekvensene dette møtet får.

Som kjent kommer Romeo og Julie fra de to rivaliserende familiene Montague og Capulet. De har hatt en feide pågående i mange år og denne feiden påvirker alle som er i kontakt med de respektive familiene. Når de to unge, uvitende om hvem den andre er, møtes og forelsker seg, ligger det i kortene at dette ikke kommer til å ende godt. Romeo og Julie trosser familiene sine og gifter seg i all hemmelighet, men snart blir de innhentet av skjebnen.

Det er slett ikke bare Romeo og Julie som får lide for ”fedrenes synder” i dette skuespillet. Likeså tragisk som kjærlighetshistorien, er Mercutio og Tybalts endelikt. De to havner i kamp fordi de vil redde familienes ære. I ungdommelig overmot går de for langt, og Tybalt dreper Mercutio. Dette får den unge og lidenskaplige Romeo til å se rødt; han dreper Tybalt og med det blir han bannlyst fra Verona og må forlate Julie.

Friar Laurences plan om å gjenforene de to elskende slår feil og det hele ender som alle vet med at de to tar livet sitt. Familiene Montague og Capulet forenes i sorgen over Romeo og Julies unødvendige død, og stykket ender med disse visdomsordene fra the Prince of Verona:

A glooming peace this morning with it brings;
The sun, for sorrow, will not show his head:
Go hence, to have more talk of these sad things;
Some shall be pardon'd, and some punished:
For never was a story of more woe
Than this of Juliet and her Romeo.

Jeg leste dette stykket første gang da jeg var i ungdomsskolealder. Husker at jeg lot meg fasinere av historien og dens paralleller til den verden jeg kjente; flere ganger kunne man lese i avisen om Romeo og Julie-par fra for eksempel Øst-/Vest-Berlin eller (tidligere) Jugoslavia. I dagens verden, der religionene ofte ser ut til å stå steilt mot hverandre, finner vi nok også mange slike tragiske par. Etter mitt syn er Shakespeares tragedie slett ikke utdatert, den er fremdeles like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Kan Karen Blixens Babettes Gjestebud passe inn i dette selskapet?

Dette var en veldig tankevekkende "fortelling". Hadde forventet at den skulle være strengere mot de svenske kommunistene (med Jan Myhrdal i spissen) som var Pol Pots gjester i 1978, men forfatteren evner å sette det inn i en sammenheng som ikke gjør bildet fullstendig svart-hvitt. Det er forøvrig holdningen hans til alle de parallelle historiene han fremstiller - og det er en fantastisk måte å nærme seg dette stoffet på.

Samtidig er den lettlest, tankefull, engasjerende og vakker - med andre ord langt mer enn man kan forvente seg av en bok i "dokumentarsjangeren".

Gled deg! Selv setter jeg igang med nok en Franzen bok på sengekanten i kveld.