Bokelskere.no

Så bra at flere enn jeg kom fram til denne konklusjonen! Uansett; Raimon Kveithau er nå borte fra dette nettstedet. Pussig...

For en tid tilbake så jeg en studentoppsetning av En midtsommernatts drøm (en av mine tidligere elever spilte Helena) og jeg må innrømme at det jeg virkelig satt tilbake med etter opplevelsen var Puck og hans fandenivoldskhet. Måten karakteren påvirket og narret de stakkars menneskene som hadde forvillet seg inn i skogen var kostelig å observere. Puck framsto som en liten virvelvind som vekselvis gjorde spillopper eller prøvde å ordne opp…

Det er spennende å se på forskjellene mellom Ariel og Puck. Ariel er en skikkelse i alle fall jeg synes synd på, til tross for at han har mange av de evnene også Puck innehar. Det kan ikke ha vært lett å være i tjeneste (fangenskap) hos en herre som Prospero i så mange år. Prosperos krav var ofte både ondsinnede og utspekulerte, og Ariel var mot sin vilje nødt til å lystre hans minste vink. Puck, derimot, er en lystig liten kar som tar ganske lett på oppgavene Oberon gir han og gjennomførelsen av disse… Menneskene er for han brikker i et spill han kan forlyste seg med, mens det ser ut til at Ariel har mer medfølelse med dem. Tror i grunn Puck er en karakter mer eller mindre uten moral, hans mål er å ha det morsomt selv om det kan gå på bekostning av andre.

Jeg synes det du sier om drømmer er interessant. Det er ingen tvil om at vi mennesker har behov for å drømme oss bort fra hverdagen i blant, tenk bare på hvor mange som drømmer seg bort med bøker, filmer, tv, spill eller musikk… Det er også spennende å tenke på hva som i dette stykket er drøm og hva som er virkelighet. Om vi ser på Pucks avslutningsord:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,

Enkelte Shakespeare-tolkere hevder at ”these visions” kan sikte til den drømmeaktige tilstanden menneskene i skogen befant seg i, andre mener at visjonene kan sikte til skuespillerne som nettopp har framført sitt stykke på bryllupsfesten. Uansett; det er vanskelig å skille drøm fra virkelighet her..

Skjønner godt det å ha vansker med å begrense seg, jeg har en lei tendens til å få orddiaré når jeg prøver å forklare hva jeg mener…

Det kommer helt an på, mener jeg. Om en forfatter tar for mye fra et allerede eksisterende verk (for eksempel både handling, persongalleri og gjerne også språk), er det å stjele en annens åndsverk.

Men; det kan jo ikke være sånn at man ikke kan skrive om bror som dreper bror på grunn av sjalusi (Kain og Abel i Bibelen) eller et kjærestepar som tragisk tar sine liv (Shakespeares Romeo and Juliet), bare fordi en lignende historie er fortalt før? De fleste historier er på en måte allerede fortalt, fordi de historiene vi mennesker forteller/skriver omhandler mellommenneskelige forhold på en eller annen måte og menneskenes forhold til hverandre og omgivelsene har forandret seg svært lite de årene vi har skrevet og fortalt historier. Forfatterens oppgave er da å gi fortellingen en ny dimensjon, for eksempel gjennom språk, overraskende vendinger eller gjennom å få oss lesere til å se fortellingen i et nytt lys.

Min favorittkarakter i dette stykket er utvilsomt Puck/Robin Goodfellow. Han er en mytisk karakter i tjeneste hos alvekongen Oberon. Puck er kjent fra engelsk folklore som en slags spilloppmaker som stadig skaper trøbbel, men også kan hjelpe folk – han har en god del fellestrekk med den norske skognissen. Han opptrer gjerne i nattens månelys og han elsker å leke med både folk og fe. Puck har også en del likhetstrekk med Ariel fra The Tempest, men han virker å ha et noe lettere lynne og han har mye større spillerom enn det Ariel har.

Det første møtet vi får med Puck i dette stykket er da en av alvene møter på han ute i skogen. Slik beskriver hun ham:

Fairy

Either I mistake your shape and making quite,
Or else you are that shrewd and knavish sprite
Call'd Robin Goodfellow: are not you he
That frights the maidens of the villagery;
Skim milk, and sometimes labour in the quern
And bootless make the breathless housewife churn;
And sometime make the drink to bear no barm;
Mislead night-wanderers, laughing at their harm?
Those that Hobgoblin call you and sweet Puck,
You do their work, and they shall have good luck:
Are not you he?

Akt 2, scene 1

Puck er den som med sine pek driver historien framover. Han har det ganske så morsomt når han gir Bottom eselhode og får alvedronningen til å bli forelsket i ham:

When in that moment, so it came to pass,
Titania waked and straightway loved an ass

Akt 3, scene 2

Når Puck tar feil av Demetrius og Lysander prøver han å rette opp feilen, men dette gjør bare vondt verre.. Begge mennene er nå forelsket i Helena i stedet for Hermia og de vil gjerne kjempe om henne. Puck lurer dem vekk fra hverandre der ute i skogen, helt til de blir så trette at de sovner og han kan gjenopprette det han har gjort feil.

Puck får virkelig prøvd seg denne natten og det er ikke til å undres over at den godeste Puck noe oppgitt utbryter til Oberon

Lord, what fools these mortals be!

Akt 3, scene 2

Det er også Puck som får muligheten til å avslutte hele stykket når han ganske ertende ”unnskylder” seg og sine triks i epilogen. Det ser ut til at spilloppmakeren Puck har hatt en ganske begivenhetsrik og ikke minst morsom natt. Han ønsker at de tilstedeværende skal se nattens hendelser som en drøm, en midtsommernatts drøm:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,
Gentles, do not reprehend:
if you pardon, we will mend:
And, as I am an honest Puck,
If we have unearned luck
Now to 'scape the serpent's tongue,
We will make amends ere long;
Else the Puck a liar call;
So, good night unto you all.
Give me your hands, if we be friends,
And Robin shall restore amends.

PS: Kjempeflott gjennomgang av stykket, Karamella! Det var interessant å lese dine betraktninger.

Jeg føler med deg! Det er virkelig helt utrolig at griske produsenter har greid å lage en action -action!! - film ut av dette verket.. Jeg gremmes!

Født sånn eller blitt sånn? Jeg vet sannelig ikke.. Min erfaring er denne: jeg vokste opp med en mor og en far som slett ikke leste bøker (mamma har dysleksi) og de leste ytterst sjeldent for oss barn. Det som trigget min interesse for boka – og historien! – var bestemors nese som stadig var gjemt bak ei bok, barnetimens utrolige historier og mine lokale bibliotekarers uttrettelige iver etter å finne gode og utfordrende bøker til meg. Bibliotekarene hadde hver fredag en egen bunke bøker ventende bare på meg, barnetimen ga meg gode lesetips og bestemor var den jeg kunne sitte helt stille sammen med og bare nyte det å lese… helt til vi var ferdige med våre respektive bøker; da måtte de diskuteres!

Min bror mislikte alltid bøker da vi vokste opp, alle mine iherdige forsøk på å omvende ham til tross. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor! Det viste seg etter hvert at han hadde en synsfeil som gjorde at han så dobbelt. I voksen alder har vi faktisk funnet hverandre i litteraturen. For et par år siden var vi og flere andre slektninger på ferie sammen i Praha. Mens de andre ville shoppe, satt jeg og broren min sammen på en utekafé og leste.. Tror dette var et av de øyeblikkene i livet jeg kommer til å huske svært lenge. Jeg følte virkelig at vi endelig skjønte hverandre. Årets bursdagsgave til min bror var derfor Tillers Innsirkling 2 -og selvsagt ble han veldig glad for gaven!

Jeg er veldig enig i både det du og Lina skriver; dette er et viktig tema og det var faktisk en positiv opplevelse å lese en bok som reflekterte over det å ta den siste reisen helt alene. Kristopher Schau møter temaet på en veldig ærlig og samtidig respektfull måte. Jeg liker også måten han skriver på; rett fram, oppriktig og selvransakende.

Personlig ble jeg både beveget og fylt av respekt for flere av prestene som portretteres her, til tross for at jeg ikke deler deres ståsted. Det er fint å tenke på at det i alle fall er noen som bryr seg i dette til tider rå samfunnet…

Jeg har stort sett fått mine lesetips fra denne nettsiden de siste månedene, det er svært inspirerende å lese hva andre bokelskere mener om både nykommere og eldre litteratur. Ellers er bokprogrammer på radio og tv, anmeldelser i aviser og tips fra venner nyttige når en skal navigere i jungelen av nye bøker.

Om jeg skal komme med konkrete tips fra denne bokhøsten, er det disse: få meg deg Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og Innsirkling II av Carl Frode Tiller. Begge er fantastiske bøker; historiene er gode og både Heivoll og Tiller er svært gode til å skape psykologiske portretter (sjekk ut noen av trådene om bøkene). Kan ikke tenkte meg at du vil bli skuffet om du gir deg i kast med en eller kanskje begge disse.

Den første boka jeg virkelig elsket var Serafin og hans makeløse mesterverk. Både de fantastiske tegningene og selve historien fasinerte meg og jeg har selvsagt tatt med boka fra barndomshjemmet, slik at jeg kan bla i den når lysten kommer over meg.

Agatha Christies bøker leser jeg om igjen innimellom. Ikke fordi jeg synes dette er spesielt god litteratur, men fordi disse bøkene gir meg gode barndoms/ungdomsminner fra den gang jeg og bestemor leste dem sammen.

Enkelte verker er så gode og har så mange lag at de både kan og bør leses igjen. Eksempler på slike verker for meg er Et Dukkehjem og Gengangere av Ibsen, samt flere av Shakespeares skuespill.

For det aller meste foretrekker jeg likevel å ”oppdage” ny litteratur. Det er så mange bøker jeg gjerne vil oppleve, og tiden strekker ikke til når man gjerne vil ha både i pose og sekk…

Ikke spesielt bra- strengt tatt. Konseptet - å ta utgangspunkt i sangene man bare elsket som tenåring og ung voksen for å fortelle om den samme tiden - som er bra, burde vært utnyttet langt bedre.