Bokelskere.no

Nå har jeg lest denne tegnede boka på norsk, siden det var den utgaven jeg kom over på tilbud i Tronsmos kjeller. Endelig fikk jeg som bofast trønder anledning til å besøke dette skattekammeret! Takk til alle bokelskere der ute som har anbefalt denne fantastiske bokhandelen, den falt absolutt i smak ;)

Jeg er enig med dere som sier at boka er fornøyelig, ja beint fram morsom. Det jeg likevel sitter igjen med, etter å ha lest både enruterne og de lengre historiene, er at dette er ei bok om savn, fremmedgjøring, det å føle seg utenfor og det å i blant kjenne på depresjon. Slik jeg ser det, virker det som om karakterene/forfatteren har mye på hjertet. Her finnes klare feministiske undertoner (vel, egentlig overtoner), samtidig som det ser ut til at det viktigste som formidles er en slags sårhet. Det er noe ”bitter sweet” over det hele. I blant handler stripene om det å gi f og kaste seg ut i livet med alt det medfører. Samtidig er budskapet i alle fall for meg klart; det hele dreier seg om det å prøve å takle livet, både på godt og vondt. Det er både fornøyelig og sårt når jeg-stemmen i rutene prøver å forklare sin sinnsstemning, samtidig som de rundt kommer med tomme fraser som svar. Er det ikke nettopp slik det er? Om en virkelig skulle falle for fristelsen det er å svare ærlig på spørsmålet ”Hvordan går det?”, kan ofte ett av to skje: enten forferder en tilhøreren, eller så opplever en at det som blir sagt faller dødt til jorden. Det å bli møtt med likegyldige fraser når en prøver å si noe om selve livet, må oppleves både svært surrealistisk og trist…

Denne leseren koste seg i alle fall godt og er ikke i tvil om at hun vil anbefale denne boka til andre. Et annet innlegg i den tråden sier at boka nok passer best for kvinner. Det er jeg enig i. Samtidig kan vel ikke ekte mannfolk skades av å lese om hva enkelte kvinner tenker/mener? Boka får frem et nyansert syn på hvem kvinner er, hva kvinner tenker, hva kvinner gjør.. Utrolig nok er vi både vellystige, glade, triste, hevngjerrige, omtenksomme, stridslystne, melankolske, reflekterte og overflatiske.. Til forveksling lik menn, altså ;)

Jeg må innrømme at jeg har vært involvert i så mange diskusjoner det knappe året jeg har vært aktiv her inne, at jeg ikke er sikker på hvilken diskusjon du refererer til. Det kan godt hende jeg har gitt stjerne til noen som gikk i mot deg. Om så er tilfellet, håper jeg du tror meg på at jeg ikke har ment det som noe annet enn det jeg intenderte: nettopp å gi ros til noen som sa noe jeg synes var bra/noe jeg var enig i.

Det er veldig trist å lese at din opplevelse av dette nettstedet har vært så annerledes enn min; jeg har stort sett bare gode ting å si om mine meddebattanter. Det er givende og interessant å lese hva andre bokelskere sier om bøker jeg har lest/er interessert i. Fra første stund har jeg absolutt følt meg både velkommen og inkludert.

For det meste har jeg holdt meg unna opphetede diskusjoner; kall det gjerne feighet. Enkelte ganger har jeg likevel tatt bladet fra munnen og kommentert utsagn jeg har vært uenig i. Det kan godt hende at enkelte har følt dette som et personangrep – i så fall beklager jeg; intensjonen har vært en helt annen. For litt siden var jeg ganske krass da jeg kommenterte en annen bokelskers ordbruk – feministen i meg kom frem og jeg lot meg (kanskje i overkant) provosere. Jeg prøver å være saklig i mine innlegg, men dessverre er det slik at mine antipatier/preferanser gjerne skinner gjennom. Selv om jeg som sagt var ganske krass og uttrykte sterke motforestillinger når det gjaldt dette innlegget, har jeg ikke i ettertid problemer med å gi nevnte bokelsker stjerne(r) for andre innlegg. Mulig jeg oppfattes som dobbeltmoralsk i så henseende.. Ikke vet jeg.

Du har helt rett; jeg ønsker ikke å få ”negative” stjerner (stjerner man får bare på grunn av at man sier seg uenig i en eller annen påstand som oppfattes provoserende/negativ/mot den gjeldende konsensus). Jeg skjønner at du er ganske frustrert, men min erfaring sier meg at problemet du skisserer er temmelig marginalt. Tross alt er det mer enn 10 000 bokelskere her inne. Jeg tror de aller, aller fleste som er aktive er her av rett grunn, nemlig av kjærlighet til det skrevne ord. Håper at du etter hvert vil få et annet syn på stjernene og ikke minst bokelskerne her inne. For meg har i alle fall møtet med dette nettstedet gitt meg en ny vår som leser ;)

Jeg har ikke annet å si enn tusen takk for de gode ordene! Setter virkelig pris på komplimentene du kommer med. Må si jeg har kost meg mye med det du har skrevet også, så komplementet gjengjeldes. Som deg har jeg en tendens til å gi stjerne i stedet for å formulere et svar; tross alt skal det leses litt imellom all nettpraten! Det er nettopp det jeg har gjort i kveld; altså lese, ikke kommentere ;)

Digresjon: gikk inn på et kommentarfelt på dagbladet.no tidligere i kveld og det satte debatten her inne om stjerner i perspektiv. Jammen er jeg glad for at jeg har funnet dette forumet og kan bruke det som arena for mine ytringer. Maken til nedrig prat og personangrep visste jeg slett ikke fantes (jeg er nok en temmelig naiv nettbruker..). Nei, da er det bedre med noen heftige ordvekslinger her inne. Synes de aller fleste er flinke til å være saklige, selv om vi ofte kan være uenige…

Jeg registrerer at en del er imot stjernesystemet vi har her inne. Selv er jeg så lettbegeistret og enkel at jeg selvsagt setter pris på hver eneste stjerne jeg får. Stjernene er for meg en måte å belønne andres innlegg på. Det er synd om noe så positivt som anerkjennelse og oppmerksomhet skal få noe ”besudlet” over seg.

Gjennom flere runder med ”stjerneprat” har jeg valgt å holde meg unna, men nå føler jeg at tiden er inne for et innlegg. Ja, jeg har fått mange stjerner og ja, jeg har opplevd å miste mange også. Grunnene har vært flere, alt fra at kontoer har blitt slettet til at andre bokelskere har vært uenige i noe jeg har skrevet. Fair enough. Min filosofi går ut på at jeg står ved stjernene jeg har gitt, uansett om mottakeren sier noe jeg er uenig i i ettertid. Grunnen til at jeg har fått mange stjerner er nok (dessverre) ikke at det jeg skriver nødvendigvis er så veldig bra, heller dreier det seg om noe så banalt som at jeg skriver mange innlegg, gjerne om bøker mange har lest, og at jeg er ganske rundhåndet med stjerneutdelingen selv. Jeg har mottatt1460 stjerner, men samtidig har jeg delt ut 2363….

Selv gir jeg stjerner blant annet ut fra følgende kriterier:

• jeg gir ofte stjerne til bokelskere som svarer meg eller henvender seg til meg under en debatt. Jeg setter alltid pris på svar!
• jeg gir stjerne til de sitatene jeg mener er gode, men innrømmer at jeg som aller oftest sjekker sitater fra bøker jeg allerede kjenner til.
• ofte belønner jeg gode bokomtaler/diskusjonsinnlegg om bøker jeg har lest (interessante innlegg om bøker på venteliste, venter jeg med å belønne til etter at de er lest). Bøker/forfattere jeg ikke har hørt om, overser jeg dessverre ofte.
• når det gjelder innlegg av typen ”hvorfor leser du?”, gir jeg stjerne til dem jeg er mest enig i eller bokelskere som argumenterer godt for sin sak

Selv om jeg gir stjerner til mange bokelskere, er det likevel en del som får flere stjerner enn andre. Grunnene er mange:

• Bokelskere jeg leser/diskuterer Shakespeare med får ofte stjerner, fordi jeg følger dem tett og ofte går inn på profilen deres for å se hva de har skrevet i det siste.
• Bokelskere jeg har diskutert med før eller som gjerne skriver om bøker jeg kjenner, sjekker jeg oftere enn andre. Dette fører igjen til at de får flere stjerner enn andre..
• Bokelskere jeg har begynt å følge eller som har begynt å følge meg, sjekkes nærmere. Da hender det at det blir gitt en stjerne eller flere…

Jeg føler på ingen måte at jeg er del av en eller annen ond konspirasjon ;) Det er fritt for alle medlemmer å sjekke hvem jeg har gitt stjerner til og hvem som har gitt til meg. Tror de aller fleste her inne har et sundt forhold til både det å gi og det å motta stjerner. Jeg velger i alle fall å se på dette systemet som en måte å gi ros på. Håper vi greier å beholde den positive tonen som stort sett råder her inne ;)

Du finner boka i sin helhet på norsk her. Lykke til ;)

Jeg leste mine første ”klassikere” i tenårene og innrømmer glatt at jeg i første instans leste dem fordi jeg var opptatt av å lese de ”rette” verkene. Det å lese til dels tung og ikke minst velansett litteratur skulle, etter mitt syn, vise at jeg var en seriøs litteraturkonsument. Intensjonene var gode, men det må sies at jeg ikke nødvendigvis alltid fikk like mye ut av det jeg leste.

Først var det en prøvelse å komme gjennom de nevnte klassikerne (det er vel ikke mange tenåringer i dag som lar seg fange av Livsslaven av Jonas Lie?), men etter hvert fikk jeg øynene opp for grunnen til at bøkene har havnet i denne kategorien. For er det ikke sånn at disse verkene gir leseren noe mer enn bare en god historie? Klassikeren gir leseren opplevelsen av godt språk og interessante plot, og ikke minst utfordrer den leseren til å reflektere over det han/hun har lest. I tillegg gir bøkene leseren innblikk i det å være menneske – på godt og ondt. Om man setter tidskoloritten til side, vil man oppleve at nettopp disse bøkene har store visdomsord å komme med. Jeg opplever stadig vekk å forundres over verker som appellerer til meg; middelalderlitteratur som Den guddommelege komedie eller Rolandsangen gir meg mye, det samme gjør Shakespeares skuespill. Det er interessant å finne elementer i disse verkene som gir gjenklang i mitt eget liv. Jo visst har verden forandret seg, men menneskene har likevel forandret seg lite. Vi er like kjærlige, nedrige, krigerske, fredfulle, hatske, omtenksomme, intelligente, enkle, kompliserte.. som vi alltid har vært. I så måte er det vel slik at klassikerne kan fortelle oss det meste om livet, om vi er villige til å lytte eller lese?

Jeg er utrolig enig med deg! Det er nesten så en skjelver i fingrene når en holder boka som inneholder storverket Hamlet! Ærefrykt er absolutt det mest beskrivende ordet. Redselen for å skrive eller tenkte noe ”feil” er påtakelig. Her må man vel bare prøve seg fram og håpe på det beste… Selv om jeg leste stykket første gang for mange år siden er det, som du sier, så utrolig mye nytt som åpenbarer seg om en leser stykket flere ganger…

Må innrømme at jeg er så enkel av meg at jeg setter pris på at Shakespeare i det hele tatt nevner Norge. De fleste av stykkene er jo satt til engelsk eller andre stormakters jord, så det er i grunnen ganske spesielt at mesteren legger dette stykket til Skandinavia (Danmark).

Du nevner blodskam (incest) i forholdet mellom Claudius og Gertrude. Dette gir meg assosiasjoner til en kjent historie fra Norge som omhandler samme tema. For Ibsen-interesserte der ute er det verdt å merke seg at Fru Ingers datter, Lucie, fikk barn med svogeren sin, Nils Lykke, etter at søsteren Eline døde. Dette ble selvsagt ikke sett på med blide øyne av Fru Inger. Lykke ble en brikke i spillet om makten, og Olav Engelbrektsson, vår siste katolske biskop, var med på bestemmelsen om å drepe Lykke. (Denne historien kan de interesserte få med seg i operaen som blir satt opp på Steinvikholmen hver sommer). Digresjon slutt.

Som deg har jeg fått et ganske negativt syn på Gertrude. Til tross for at hennes ekteskap med Hamlets far ser ut til å ha vært lykkelig og rikt, er hun svært hastig i sin iver på en ny union. Som mor virker hun å være ganske lite opptatt av sønnens ve og vel; jeg er enig i at hennes bemerkninger om Hamlets sorg er lite empatiske. Her har hun først og fremst egne interesser i sinne. Kanskje dette var en følge av hennes stand: var det ikke vanlig at ammer og andre tjenestefolk tok seg av barna? Barna skulle aller nådigst sees, men ikke høres..

Jeg er usikker på om Claudius har ondsinnede planer når det gjelder Hamlet allerede i starten av stykket. For meg virker det som om han prøver å hjelpe nevøen/stesønnen, men kan hende det bare er spill for galleriet… Det er i det minste ingen tvil om at Claudius higer etter makt og at han utnytter denne når han først, gjennom sitt ekteskap, har fått den.

Det er godt mulig Hamlet er deprimert. I det minste er han sterkt grepet av den uretten han mener det er at moren allerede etter kort tid gifter seg igjen. Dette sinnet, ja hatet, mot de nygifte har nærmest noe umodent i seg. Er det ikke noe freudiansk over det hele? Mange barn, også i dag, føler motvilje mot foreldrenes nye partner. Dette har ikke nødvendigvis noe med tidsaspektet å gjøre, de føler heller motvilje mot at ting forandrer seg og at noen andre tar plass i foreldrenes liv…

Når Hamlet får møte sin fars spøkelse og får vite sannheten om farens død, blir han med ett svært resolutt. Han sier til Horatio:

How strange or odd soe'er I bear myself…

Altså: han planlegger selv å bruke tilsynelatende sinnssykdom som middel i sin kamp mot den nye kongen. Både moren og onkelen/stefaren blir bekymret over Hamlets ustabile opptreden, men Hamlet selv har ting klart for seg. Han planlegger et skuespill som skal speile hendelsene rundt farens død og det påfølgende giftemålet. Skuespillet skal være en slags test for onkelen og han gir vennen sin beskjed om å observerer den nye kongen under framføringen. Det er i grunnen ganske fornøyelig å lese Hamlets instruksjoner til skuespillerne. De må spille med innlevelse, men ikke overspille. Alt skal klaffe, slik at onkelen/stefaren skal påvirkes mest mulig av det han bevitner…

Samtidig som Hamlet planlegger sin hevn, spekuleres det i hva hans sinnssykdom kan komme av. Faren til Ophelia mener det kommer av at han har nektet Ophelia kontakt med Hamlet. For å finne ut av dette, spioneres det på et møte mellom Ophelia og Hamlet. Her erklærer prinsen at han ikke elsker Ophelia. Hvorfor gjør han dette? Kanskje fordi denne fornektelsen kan være et symptom på den påståtte sinnssykdommen, kanskje fordi han innser at hevnen vil føre han til steder der kjærligheten ikke lenger spiller noen rolle, kanskje vil han fri henne fra byrden det er å elske ham? Ikke vet jeg.

Skuespillet fungerer som Hamlet vil. Både moren og den nye kongen trekker seg tilbake. Moren sender bud på Hamlet, men prinsen velger å dra til sin stefar. Claudius rådslår med andre og etter hvert seg selv. Kain/Abel-ligningen nevnes igjen

O, my offence is rank it smells to heaven;
It hath the primal eldest curse upon't,
A brother's murder. Pray can I not,

Kongen virker på flere måter å være angrende, likefremt er han såpass realitetsorientert at han velger å ture videre frem. Hamlet må drepes for at riket igjen skal få ro.

Tredje akt ender med at Hamlet vurderer å drepe stefaren, men besinner seg siden han mener at hevnen bør skje på et mer passende tidspunkt:

Up, sword; and know thou a more horrid hent:
When he is drunk asleep, or in his rage,
Or in the incestuous pleasure of his bed;
At gaming, swearing, or about some act
That has no relish of salvation in't;
Then trip him, that his heels may kick at heaven,
And that his soul may be as damn'd and black
As hell, whereto it goes. My mother stays:
This physic but prolongs thy sickly days.

Og da er vi vel omtrent halvveis??

Så utrolig bra! Gleder meg til endelig å få diskutere denne boka. Står vi fast, kan jeg alltids be om oversetterens ekspertise ;) Advarsel: sett av god tid til den første delen, det krever litt å komme inn i historien!

Kondolerer! King Lear tar vi ikke fatt på før om noen uker. Gleder meg til å lese dine innspill ;)

Gørild Mauseth som leser Av måneskinn gror det ingenting og Dinas bok har den perfekte stemme/dialekt for disse bøkene