Bokelskere.no

Enig, enig! For meg var det Märta Tikkanens beskrivelse av den alkoholiserte ektemannens lukter som var det aller sterkeste.. Fra mitt personlige ståsted (tolk det som du vil), var dette det mest ekte og rå ved teksten... Hårene reiste seg faktisk (helt sant!) på ryggen min da hun sto og leste denne tekstbiten bare et par meter fra der jeg satt. Ubetalelig!

Her er det grundig arbeid som gjennomføres ;) Vi leser originalteksten, diskuterer verket, ser flere filmatiseringer og dramatiserer enkelte scener, vi leser og analyserer flere sonetter, vi lærer om mesterens liv og samtid, vi tar også for oss (om tid) enkelte andre Shakespeare-tekster, gjerne i tegneserieformat…

Som den store Shakespearefantasten jeg er, har jeg selvsagt fra dag èn som lærer plaget mine elever med det som for meg framstår som det ypperste av vår europeiske kulturarv. Jeg trodde lenge at nøkkelen til elevenes entusiasme var å finne i å gjøre verkene så moderne som mulig; jeg lot dem se Romeo+Juliet (forøvrig en svært god film som ivaretar den klassiske dialogen, samtidig som den på finurlig vis greier å ta i bruk blant annet pistoler, uten at det går på bekostning av selve historien/originalteksten) og jeg ba dem om å gjøre teksten mer moderne.. Det viste seg fort at dette slett ikke var noe elevene ønsket- de ville framføre den originale teksten og deres favorittfilm var – og er! - Zeffirellis 60-tallsversjon, som er meget tro mot originalteksten og -settingen (selv om Paris blir oversett, der også). Ungdom er faktisk veldig konservative; skal de først gjøre Shakespeare, skal de gjøre det til gangs!

Jeg lar mine elever se begge de nevnte filmversjonene, men selvsagt først etter at vi har lest den originale teksten. De siste 11 årene har jeg gjennomført dette opplegget med mer enn 13 klasser, og alltid er resultatet det samme: de aller fleste får svært mye ut av dette stoffet. Det finnes både små og store roller i Romeo and Juliet. Vi dramatiserer scenene vi kaller fest-scenen, balkong-scenen, kamp-scenen og slutt-scenen. Her finnes alle slags roller, både små og store, så hver enkelt elev kan finne sin egen nisje. Det som først overrasket meg – og faktisk fremdeles overrasker meg – er at så mange ungdomsskoleelever tar dette stoffet dønn seriøst. Ikke bare dreier dette seg om den store, fordums mester S., nei; det er like aktuelt å snakke om “Romeo og Julie-skjebner” rundt omkring i verden i dag. Dessverre finnes det mange av dem; kanskje det er nettopp derfor stykket fremdeles kjennes aktuelt (til og med blant ungdom)??

Ha ha, mine elever synes selvsagt til tider at jeg er nerdete og rar og at jeg har “merkelig/spesiell” smak når det gjelder både litteratur og andre tema vi tar et dypdykk i – tross alt, disse adjektivene er for evig og alltid knyttet opp til oss lærere ;) Det som er så utrolig herlig med ungdom, er at de til tider ikke greier å la være å vise sitt engasjement… DA kan læreren stå der foran kateteret, med et nesten usynlig smil om munnen, og vite at nettopp hun har påvirket disse ungdommene ;)

Tusen takk til både Lillevi og deg for gode ord! Jeg er enig med deg i at nettopp tekstens form er med på å gjøre denne boka så utrolig sterk. De korte tekstene gir oss lesere et intenst dypdykk inn i familieforholdene forfatteren levde under. Selv om jeg stort sett sverger til romaner, gjorde denne boka et uutslettelig inntrykk. Tror kronologien i det hele spiller en rolle; vi lesere får bivåne mye mindre enn vi ville fått i en roman, likevel rommer de korte tekstene store deler av samlivet til familien Tikkanen. Jeg kjenner ennå på kroppen hvert eneste ord jeg leste! DET er det virkelig sjeldent jeg gjør!

Ja, det er definitivt viktig å ta i bruk sine egne interesser/styrker som lærer! Her om dagen sa en av mine kolleger til meg (han underviser i engelsk): “Mine elever synes det er drepende kjedelig å diskutere og analysere litteratur. Jeg skjønner dem godt, selv har jeg mest lyst til å kaste meg ut av vinduet hver gang vi må gjennom dette!”. Vel, det er vel ikke så rart om elevene synes litteratur er kjedelig, om læreren synes det samme. Våre meninger skinner alltid gjennom uansett, vi er tross alt ikke skuespillere.

Alt er selvsagt ikke rosenrødt i mitt klasserom, heller. Men, siden jeg er veldig glad i omtrent all slags litteratur, smitter det forhåpentligvis over på elevene. Jeg ble i alle fall veldig glad på tirsdag; vi var akkurat ferdig med å lese novellen Black & Decker og jeg spurte klassen hva de mente om den. Mange rakk opp hånda, noen likte novellen, andre ikke, men ett av svarene traff med mer enn de andre. En av guttene sa: “Jeg synes den minner om (tv-serien) Dexter!”. Jeg blir så utrolig glad når elever kommer med kommentarer som viser at de relaterer det de leser til andre ting de er opptatt av! På den måten får vi en ny knagg å henge diskusjonen på. Og, i dag framførte klassen Romeo and Juliet - de var kjempeflinke! Det er med andre ord en blid og fornøyd, og en smule sliten, lærer som tar påskeferie ;)

Tusen takk, det var raskt ekspedert! Jeg er kjempefornøyd ;)

Og; tror sannelig jeg skal føye webdesigner til cv'en min, en kan vel det når en har vært med og forandret designet på en nettside, eller :P

På mandag var jeg så heldig å være til stede på en tilstelning på biblioteket i Trondheim, der blant annet Märta Tikkanen fortalte om kjærlighetstematikken i sine bøker. Det hun hadde å si og passasjene hun leste høyt for oss tilhørere slo meg rett og slett i bakken. For en kvinne, for et liv, for en forfatter! Med en gang jeg kom hjem, fant jeg fram Århundrets kjærlighetssaga, og begynte å lese.

Ser til min forbauselse at boka er klassifisert som roman under mer bokdata. I virkeligheten består boka av dikt forfatteren skrev først og fremst til seg selv, uten tanke på utgivelse. Leseren får ta del i Märtas liv og hennes ekteskap, mest på ondt. Hun skildrer samlivet med den begavede og bejublede ektemannen på en rå og hudløs måte. Tekstene er direkte og ærlige, det er sånn at nesten hver eneste linje, hvert eneste ord gjør vondt. Samtidig er det så vakkert, så vakkert…

Hva skjer når den stormende forelskelsen er over og man endelig greier å se sin elskede for det han virkelig er? Hva skjer når man er lei av alltid å gå på akkord med seg selv, av hensyn til den andre? Hva skjer når man har barn med og lever med en narsissistisk, berømt og anerkjent hustyrann av en alkoholiker? Hva skjer når man egentlig bør, men likevel ikke greier å forlate sin mann? Det er nettopp disse følelsene Tikkanen skildrer på en mesterlig måte i denne boka. Hennes enorme styrke, hennes svakheter, hennes hjerteskjærende åpenhet, hennes bitterhet, hennes håp, hennes mismot, hennes kjærlighet, hennes hat, hennes behov, hennes selvutslettelse.. Alt blir beskrevet, uten at Tikkanen noensinne tyr til klisjeer.

Jeg ble fullstendig slått i bakken av denne boka! Forfatteren uttrykker seg på en måte som gjør at leseren føler seg veldig nær henne. Midt i all elendigheten makter hun å skrive poetisk vakkert og samtidig direkte og rått om det hun opplever. Dette er en bok jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. Anbefales på det sterkeste!

Min erfaring, etter 11 år som lærer i ungdomsskolen, er denne: elevene lar seg fenge av den litteraturen du som lærer best greier å formidle. Med andre ord: den litteraturen nettopp du liker aller best. I min tiendeklasse finnes det elever (først og fremst gutter) som hardnakket påstår at de aldri har lest en bok.. Samtidig deltar de samme elevene/guttene intenst i diskusjoner om hvilke replikker som skal/ikke skal være med i vår dramatisering av Romeo and Juliet. De samme guttene synes også det er “teit” å framsi replikkene på moderne engelsk (herregud, en må da si thou!!)…og: de lurer på hvor ble det av Paris i sluttscenen av de to filmatiseringene vi har bivånet (han var jo så delaktig i den originale teksten??!!!).

Som du kanskje skjønner, er jeg stort fan av Shakespeare. Nettopp derfor fungerer Shakespeare godt i min undervisning. “Hemmeligheten” når det gjelder litteraturformidling i grunnskolen er å finne din egne nisje; det finnes vel nok av tematikk i fantasy-bøker, om dette er sjangeren du liker best? Ikke vær redd for sensorene; de er mer ute etter ekte engasjement enn et eller annet “riktig” svar – det finnes ikke! Mitt råd er derfor: snakk fra hjertet, først da greier du å formidle tekstens budskap.

Jeg har for en gangs skyld sittet litt på gjerdet. Har allerede lest DQ sammen med leseselskapet mitt, men det synes som om noe av sjarmen ved boka gikk tapt, siden vi brukte to år på den… Om dere (vi!) legger opp til et sobert løp, er jeg gjerne med. Samtidig: Shakespeare kommer først, jeg klør etter å komme i gang med Ibsens samlede (har ennå ikke funnet tid!), Dickens skal feires OG jeg vil gjerne fremdeles kunne nyte det å være impulsiv når det gjelder litteratur… Likevel; det er utrolig fristende å bli med på en slik samlesing, opplegget med Shakespeare har absolutt gitt mersmak. Så jeg er definitivt kanskje med ;)

.. og Gogols Kappen som jeg helt hadde glemt. En liten perle.

Det finnes utrolig mange gode og interessante russiske forfattere! Etter hvert har jeg lest en del av verkene deres og her kommer en liste over dem jeg har likt best. Jeg anbefaler deg å begynne med en av kortromanene eller ett av skuespillene. Mange av dem finner du gratis på nb.no (det går greit å lese såpass korte tekster på pc’en)

• Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita og Hundehjertet (kort)
  
• Fjodor Dostojevskij: Idioten, Brødrene Karamasov og Opptegnelser fra et kjellerdyp (kort)
  
• Lev Tolstoj: Ivan Iljitsj’ død (kort) og Det levende lik (skuespill)
  
• Anton Tsjekhov Kirsebærhaven (skuespill)
  

Det skal bli morsomt å høre hva du synes om verkene du velger deg ;)

Ja, men samstundes er spenninga heile tida til å ta og kjenne på og klimakset blir jo enno høgare på grunn av tvisten på sluten, eller? Dette er iallfall ei novelle eg har brukt med stort hell for elevar i tiandeklassen.

Skal prøve å få tak i noko av O'Flaherty når eg skal til England til sommaren. Famine og The Assassin skal straks førast opp på ønskjelista. Takk for tips.

Eg har til no berre lest novella The Sniper, men den synst eg er svært god. Les gjerne meir av O'Flaherty, ja!

He he, var faktisk der selv! Ble veldig imponert over Tikkanen; for et språk og for en formidlingsevne! Jeg lette straks opp boka på nb.no, kunne rett og slett ikke vente med å lese mer ;)

Datakrasj er temmelig irriterende, ja! Mistet masse Shakespeare-notater, men heldigvis har jeg jo lagt ut mye av det her inne allerede…

Den var litt av en nøtt, denne diskusjonen om god kan sidestilles med passiv innen litteraturen! Som deg kom jeg med en del innvendinger (f.eks Lysistrata og Beatrice), samtidig har jo flere forfattere også brukt menn i denne rollen (da tenker jeg blant annet på Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Idioten). For mange menn er nok idealkvinnen fremdeles den passive, som støtter opp og finner seg i alt, som er et slags vedheng til mannen. Innen litteraturen finner vi nok av eksempler på kvinner som mer eller mindre bare eksisterer (eller kanskje nevnes, skrives om) på grunn av en mannlig protagonist.. Dette gjelder vel også innen samtidslitteraturen? Godt da å oppleve at hos Shakespeare er det ofte annerledes.

Det er grunn til å undres over Desdemonas motivasjon for å fornekte at det er Othello som dreper henne. Kanskje dreier det seg om battered women syndrome, som du nevner, eller kanskje er det fordi hun kjenner han så godt at hun vet at han egentlig må være “skyldfri”? Jeg er enig i at det absolutt forvansker situasjonen at ektefellene ikke har fri tilgang til hverandre og på den måten ikke får kommunisert, samtidig er jo Othello så konsumert av sinnet over uretten som er begått mot ham at han ikke er villig til å høre på Desdemona, uansett hva hun sier. Dette er ikke kjærlighet, i mine øyne. I alle fall ikke likeverdig kjærlighet... Ofte er det jo slik i Shakespeares stykker at det først er etter at kvinnen, den syndige, er død, at mannen er villig til å høre på forklaringer. Tenker blant annet på tilfellet Hero og egentlig også Juliet (hun har jo ingen å betro seg til, selv moren vil fordømme henne om hun ikke gifter seg med Paris..). Desdemona er absolutt mer enn en svak og føyelig kvinne! Det er nettopp derfor det i mine øyne blir så inderlig trist at hun til slutt reduserer seg selv til noe såpass ynkelig. Jovisst er det verdighet å spore i dødsøyeblikket, samtidig blir feministen i meg sint og skuffet over henne…

Jeg tror at Emilia i starten av stykket ønsker å tro det beste om sin mann. Hun framstår ikke som noen sterk og bevisst karakter aller først, men etter hvert endres dette bildet av henne. Jeg tror hun, i det hun stjeler lommetørkleet og gir det til Iago, ikke tenker nærmere over handlingen sin. Hun gjør rett og slett ektemannen en tjeneste. Til tross for dette, ser Emilia likevel at det finnes svakheter i menn. Dette sitatet beskriver Iago godt, selv om Emilia ikke har ham i tankene når hun sier det:

But jealous souls will not be answer'd so;
They are not ever jealous for the cause,
But jealous for they are jealous: 'tis a monster
Begot upon itself, born on itself.

Samtalen mellom Emilia og Desdemona om hvor langt de er villige til å gå for sine menn, er interessant. Desdemona sier at hun aldri ville svikte ektemannen, mens Emilia slett ikke er like sikker, det kommer an på grunnen. Senere beviser begge at de er tro mot sine ord. Emilia står etter hvert frem som en sterk karakter. Hun er en kvinne av integritet, og denne kommer godt fram i scenen der hun får fram sannheten om det som har skjedd. Emilia er en sann heltinne!