Bokelskere.no

Ser at jeg har kommet en smule seint til selskapet, her har det blitt diskutert friskt og mye interessant er sagt! Er veldig enig i det som er skrevet, både om bulimien og det historiske perspektivet i romanen. En annen ting jeg satt igjen med var dette med “estiske horer”/”russerhorer”. Måten Katariina blir mottatt på av sin finske svigerfamilie og det finske samfunnet gjør det kanskje ikke så rart at hun prøver å skjule både sin og datterens estiske bakgrunn. Mennene i boka ser på de estiske kvinnene nærmest som fritt vilt, mens de finske kvinnene behandler dem nedlatende. Det er liksom noe suspekt over at “en slik en” som Katariina har funnet seg en finsk mann… Dessverre er det også slik i Norge i dag. Ofte er kvinne kvinne verst, og det er ikke måte på hvor mistroisk folk kan være når noen har funnet seg en partner fra et tidligere østblokkland. Trist, men sant.. Det er nettopp denne skammen som fører til Annas bulimi. Spiseforstyrrelsen er en måte å ta kontroll over situasjonen på. Kan hun ikke kontrollere noe annet, så kan hun i alle fall ha kontroll over sin egen kropp.

Nå når du har lest The Portrait.. er du vel klar for å lese mer om Stephen Dedalus i Ulysses? Ja, Leopold Bloom er definitivt hovedkarakteren i det mesterverket Ulysses er, men leserne får likevel følge Dedalus og hans skriverier en god del av veien (blant annet vil du finne flere avisreferanser til munn- og klovsyke…). I åpningsscenen av Ulysses er det nettopp “den unge kunstneren” som er hovedpersonen. Vi møter ham og hans to romkamerater i Sandycove. Bloomsday 2004 befant jeg meg i Dublin (100 år etter romanens handlinger fant sted – jubileum og stor festivitas!) og gikk i Stephens og ikke minst Leopolds fotspor. Vi startet selvsagt i tårnet der Stephen og Buck Mulligan bodde i Sandycove. Uforglemmelig!

Denne tråden er veldig interessant, i og med at de fleste bøker for voksne gjerne inneholder alkohol på en eller annen måte. Denne nytelsesdrikken/“giften” (velg selv!) har jo vært til både stor glede og stor sorg for mange, på samme tid som den noen ganger har vært inspirerende og andre ganger ødeleggende for forfatteren.

Om jeg tenker på begrepet “til glede”, kommer Kollektivt Selvmord av Paasilinna, Shakespeares Falstaff og Platons Symposion først fram i min erindring. I Kollektivt Selvmord er det på mange måter alkoholen som får menneskene som møtes til virkelig å våge å se hverandre. Når de først har våget seg så langt, er veien tilbake til livet kortere enn den ellers ville vært. Falstaff er en gjennomgangsfigur i mange av Shakespeares stykker. Til tider blir han portrettert som en komisk og dum skikkelse, andre ganger blir han sett på som mer intelligent. Likevel: i alle stykkene kommer det klart fram at Falstaff liker flaska og de mest minneverdige øyeblikkene leseren/teatergjesten har med ham, er når han gjerne er påvirket av alkohol og framstår som en slags komisk (men likevel intelligent) kommentator. Symposion handler om et stort drikke- og etegilde. Filosofiske storheter slår ut håret og selv om mye av det som skjer er farget av alkoholen, ytres det mangt og meget gullkorn.. Det var deilig å lese denne boka, siden en som leser innser at til tross for at mye har skjedd i samfunnet (for eksempel den industrielle revolusjon, teknologiens inntog) siden antikken, er menneskene likevel så å si uforandret…

Så er det dette med sorgene som gjerne følger alkoholen. Det finnes en drøss, sikker hundrevis –tusenvis! - av antihelter som lar seg ri av alkoholens mare, alt fra detektiver til familiefedre har fått kjenne på hva avhengighet er gjennom bøkene. De karakterene/forfatterne jeg først og fremst kommer på er Carl Johan Jensens U – historier av djevelskap (der alkoholen på Færøyene til tider flyter lett og uhindret over karakterenes lepper og får dem til å handle annerledes enn de kanskje ellers ville gjort) og den deliriske tilstanden hovedpersonen i det poetiske verket Årstid i helvete av Rimbaud befinner seg i. Sistnevnte lider av paranoia og alle slags ekle syner etter sitt misbruk..

Om jeg likevel skal trekke fram EN bok som virkelig har gjort inntrykk på meg når det gjelder denne problemstillingen, er det Märta Tikkanens Århundrets Kjærlighetssaga. Her får vi på mange måter møte den andre siden, altså ikke den maskuline forherligelsen av alkoholismen eller alkoholens gleder, men den rå hverdagen som møter dem som må leve med dette mennesket. Rått, ekte og poetisk – en av mine favorittbøker!

Denne boka grep meg virkelig! Har brukt nesten fem timer på å lytte til den i dag (ordflyt.no) og sitter nå ganske sliten, men svært begeistret, igjen etter den heseblesende reisen sammen med Spilleren Aleksej Ivabovitsj. For meg er det ingen tvil: Dostojevskij er en av de største forfatterne verden har sett.

Det er noe med drivet i denne romanen som griper fatt i meg som leser, stadig går det raskere framover, stadig nærmer undergangen seg.. Determinismen råder, leseren vet at dette ikke kommer til å gå bra. Samtidig som Dostojevskij presenterer noen intense, ja nærmest feberhete, scener fra rulettbordet, er det kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og Polina som fungerer som en slags rammefortelling. Aleksej er dypt forelsket i henne, men forstår seg ikke på hennes følelser for ham. Innimellom hater han nesten Polina, innimellom sverger han at han vil kunne ta sitt eget eller en annens liv for hennes skyld. Polina behandler for det meste Aleksej med forakt, han er jo tross alt bare huslærer i familiens husholdning, men vi får også mange eksempler på at hun stoler på ham og snakker fortrolig med ham. Rundt disse to finner vi mange, ofte usympatiske, karakterer som gir farge til fortellingen, blant annet påståtte aristokrater, griske utlånere, lykkejegere og spillere. Både Aleksej selv og Polina gis også mange usympatiske karaktertrekk. Når så Polina og hennes familie befinner seg i finansielt trøbbel, tar Aleksej et valg som blir skjebnesvangert både for hans egen og Polinas fremtid.

Synes Dostojevskijs beskrivelser av avhengighet, både når det gjelder pengespill og kjærlighet, er fantastiske. Jeg lot meg i alle fall gripe og kunne virkelig både se for meg handlingen og nesten føle alle emosjonene som raste gjennom Aleksej..

Flere burde lese Flannery O'Connor! Selv om denne boka ikke er det beste jeg har lest av henne - min favoritt vil alltid være The Violent Bear it Away - er det umiskjennelig henne. Litt mørkt og dystert, men samtidig alltid med en ironisk humor som gjør det helt spesielt.

Da har jeg gjort meg min første erfaring med ordflyt.no. Valget falt på Spøkelset fra Canterville av Oscar Wilde. Historien er den første Wilde fikk publisert. Dessverre fant jeg ikke den norske lydbokutgaven av den korte boka her inne, så jeg var nødt til å legge inn den engelske versjonen i bokform i stedet.

Denne spøkelseshistorien er en spøkelseshistorie bare den store Oscar Wilde kunne kommet opp med! Den amerikanske ministeren Otis med familie tar over godset Canterville Chase. Selgeren, Lord Canterville, ser seg forpliktet til å informere om at spøkelset av Sir Simon er nærværende. Sir Simon tok i sin tid livet av sin kone og har som spøkelse gjort livet surt for alle som har levd på godset. Blant annet har flere guvernanter blitt skremt vekk og andre har blitt skremt til å gjøre om på sine livsvalg. Ett og annet dødsfall har også funnet sted..

So far, so good. Alt ligger til rette for en klassisk spøkelsesfortelling. Men, siden Oscar Wilde nå en gang er nettopp Oscar Wilde, tar det hele en annen retning når det er spøkelset og hans strabaser vi får følge. Først går Sir Simon friskt ut, men det viser seg at de ukultiverte amerikanerne er alt annet enn mottakelige for hans tradisjonelle spøkelsespek. Ikke bare lar de seg ikke skremme av blodflekker, lenker og rustinger, nei de bent fram terroriserer ham! Otis’ unge tvillinger legger stadige feller for ham, Otis selv tilbyr ham et middel som kan smøre lenkene slik at lyden av dem ikke holder familien oppe om nettene og til alt overmål er det spøkelset mer enn familien som blir skremt… Sir Simon prøver alle knepene i spøkelseshåndboka, men etter hvert blir han svært desillusjonert…

Skal ikke røpe mer om handlingen, bortsett fra å si at Otis’ datter Virginia kommer til å spille en rolle. Må bare legge til at spøkelsets forhold til hennes malerskrin er morsomt og, etter min mening, typisk for Wildes humor. Vil anbefale andre bokelskere å tilbringe 74 minutter – gratis!- sammen med Sir Simon og resten av ensemblet. Denne teksten er rett og slett fornøyelig! Innleser Jan Hårstad tilnærmer seg teksten på en noe høystemt og forfinet måte, noe som er absolutt passende for dette materialet. Enjoy ;)

Nei, men det er fristende for meg også!

Jeg elsker B. Akunin! Bøkene er typisk russiske, men likevel hver og en forskjellige – forfatteren gjør et nummer ut av å ta for seg forskjellige sjangre innen krimlitteraturen (det lukkede rom, spionromanen osv.). Er du forresten klar over at forfatterens navn er et pseudonym, som spiller på den tross alt mer berømte Mikhail Bakunin? Morsomt ;)

Jeg er enig i at det er en balansegang – og av og til, til en viss grad, en feig en – som kreves av sånne lesere som meg ;) Personlig har jeg absolutt ingen problemer hverken når det gjelder å snakke om krim eller russisk litteratur, problemene kommer heller når jeg prøver meg på en slags sammenslåing. Ærlig talt: Dostojevskijs Brødrene Karamasov kan på enkelte måter sidestilles med krim, iallfall befinner vel boka seg innen krimmens videste begrep? Men: mange lesere er ikke villige til å trekke disse linjene.

Hurra! Jeg er enig i at Hamsun, Dostojevskij og Bjørneboe har gitt meg mye mer enn hva en krimbok noensinne har gjort! Likevel: jeg leser krim i perioder jeg har det svært travelt, rett og slett fordi jeg ikke greier å la være å lese og der og da ikke evner å ta inn over meg noe annet enn nettopp et krimplott eller ren underholdning… Jo Nesbø gir meg spenning; jeg har lest alle hans krimbøker, men han kan ALDRI erstatte en forfatter som f.eks. Shakespeare. For det aller meste trenger jeg litt mer å tygge på enn hva Nesbø kan gi meg..

Jeg vet ikke om man er en dypere person om man ikke liker krim, men jeg liker å tenke at man er mer sammensatt som leser om man velger å gå dypere inn i litteraturen, dvs. at man våger å utfordre seg selv. For min mor hadde nok det å lese ei utfordrende krimbok vært mer enn nok, for meg stiller det seg annerledes. Ikke fordi jeg er bedre enn henne, men rett og slett fordi jeg befinner med på et annet sted når det gjelder preferanser innen litteraturen. Her er jeg absolutt på linje med deg: det dreier seg om refleksjon og det å jage videre på leting etter kunnskap.

En av de mest komiske sidene ved denne debatten, er for meg språket. Som ungdomsskolelærer er jeg vant til å uttrykke meg (alt for) omstendig. Likevel synes jeg selvsagt det er forfriskende med alle dere som hiver dere utpå (ja, det gjelder blant annet deg, Cathy!). Enkelte ganger er det riktig så fornøyelig for min enkle hjerne å prøve å følge tankerekkene andre kommer med. Hver og en av oss – til tross for feilbruk av tegnsetting, manglende dobbeltkonsonant eller utstrakt bruk av fremmedord andre ikke helt skjønner i innleggene – er absolutt i sin fulle rett til å uttrykke seg på sin måte her på disse nettsidene. Noe annet hadde absolutt minnet om sensur (jfr. kommunismen du tidligere nevnte). Jeg setter pris på å lære nye ord, og sjekket selvsagt ut definisjonen på grafoman (som jeg tolker som en person som skriver og skriver, men som bare skriver innholdsløst tull..). Jeg som leser er absolutt ute etter å utvikle både min litteraturkunnskap og mitt ordforråd, noe av det aller beste med å lese er tross alt at en kan nyte og lære samtidig.

Du – og jeg – vil trolig få pepper fordi vi hevder at Hamsun har et bedre ordforråd enn Nesbø. Men: denne påstanden er korrekt, likefremt som det er korrekt å påstå at Nesbø har mer intrikate og bestialske plot enn hva Hamsun kan varte opp med ;) Synes i grunnen det å sammenligne så ulike forfattere er temmelig meningsløst, på lik linje med å sammenligne Margit Sandemo med Virginia Woolf. Begge har absolutt sin plass vår litteraturhistorie, på samme tid som de appellerer til ulike lesere.. Sandemo ga meg lyst til å lese mer, Woolf har utviklet meg som menneske i voksen alder… Sånn har det iallfall vært for meg som leser ;)

For meg er det en stor vesensforskjell mellom det å diskuterer enkeltbøker og det å diskutere hva som er “god” og “dårlig” litteratur. To av mine personlige favoritter, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (Wiese) og Ulysses (Joyce), har blitt kritisert her inne i løpet av de to siste ukene. Den første for å være for enkel og intetsigende, den andre for å være for utilgjengelig. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll, en annen bok jeg liker, ble kritisert for dårlig språk for en stund siden. Likevel: jeg antar ikke automatisk at den som skrev innlegget mener at jeg som person er enkel, liker alt for sære bøker eller alltid overser dårlig språk – like lite som jeg ser ned på andre med annet syn på bøker jeg har lest enn hva jeg selv har. Her må vi ha tunga rett i munnen og heller argumentere for vårt personlige syn. Det er tross alt veldig mange debatter og debattanter her inne og jeg vil våge å påstå at ingen av oss har nøyaktig det samme inntrykket av ei gitt bok. Sånn er det bare. Selvsagt kan ulike syn provosere, men om en trekker seg litt tilbake fra debatt og eget ståsted, tror jeg de fleste av oss vil finne at det er nettopp kontroverser – store som små - som fører debattene videre.

Ja, jeg tror de fleste medlemmene her inne tar litteratur seriøst. Det er derfor vi er BOKELSKERE og liker å diskutere bøkene vi har lest. Kanskje er det sånn som du sier, at enkelte er mer seriøse enn andre, men sånn er det vel med alt i livet? For meg er litteratur viktig – jeg syntes det var viktig da jeg leste Isfolket og jeg synes det er viktig når jeg nå sitter og leser Stalins Kyr. Det spiller ingen rolle for meg hva en meddebattant ellers har lest (være seg Shakespeare, Hamsun eller andre), så lenge vi kan diskutere boka vi begge har lest.

Tro meg: jeg har selv opplevd at mennesker jeg møter plutselig får et annet inntrykk av meg eller trekker seg tilbake når jeg nevner at jeg er lærer. Da er jeg enten en lat, alltid ferierende kaffedrikker av en besserwisser, eller jeg er en del av “øvrigheta”. Igjen: yrke, lesesmak, musikksmak.. Alt er dessverre med på å forme omgivelsenes inntrykk av oss, og ofte gir disse antagelsene et feilaktig syn på hva vi virkelig står for.

Heldigvis er det svært sjeldent at vi bokelskere, selv om vi er uenige, er usaklige. Enkelte innlegg har jeg selv reagert på, men etter hvert har jeg innsett at det ofte er JEG som leser innleggene med feil briller. Ironi kan blant annet misforstås, spesielt om man ikke har debattert med gjeldende bokelsker før. Det er fint å lese at du setter pris på meningsutvekslinger og andres innlegg, sånn er det for meg også ;)

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, Eirik! Tror jeg er i en heldig situasjon i forhold til deg. Jeg liker både rock og opera, krim og klassikere, ikea og arvede møbler… Men, som du sier: det handler om å få være seg selv. Det er trist når noen gjør visse antagelser om deg som menneske, kun fordi du foretrekker en viss type musikk eller en viss type litteratur. Alle lesere, uansett personlige preferanser, skal bli tatt på alvor her inne. Samtidig virker det som om det er lettere å “ta” dem som leser “det riktige” og “ser ned på andre” – det er tross alt de som “angriper” dem som bare ønsker å kose seg med bøkene... Her inne har debattene om dette temaet oftest vært vinklet slik at noen (les: noen som ikke liker klassikere) føler seg sett ned på. Et eksempel, foruten denne tråden, er denne (fant ikke starten av tråden, det ser ut til at den er slettet..). Til tross for at de aller fleste innleggene handler om å respektere hverandre og om at vi faktisk allerede respekterer hverandre, henger fremdeles mistroen igjen. Det er litt sånn at bordet fanger: tar en til motmæle, er en automatisk en av disse besserwisserne som ikke respekterer andre.. Sukk.

Jeg mente ikke å si at dette skjer ofte, men at det har skjedd oftere enn det motsatte.. Det er vel rett og slett på grunn av at mange av de lesende menneskene jeg har hatt rundt meg (tidligere) har valgt å lese andre typer bøker enn hva jeg har valgt. Når vi så skulle snakke om ei spesiell bok, eller kanskje litteratur generelt, falt det ikke i god jord om jeg trakk inn andre bøker (les: klassikere). Spesielt gjelder dette selvsagt folk som ikke kjenner meg godt. Kanskje ble det oppfattet slik at jeg prøvde å utelukke andre fra samtalen, mens min intensjon var å ta samtalen et skritt videre? Ikke vet jeg. Jeg har også opplevd at mennesker som ikke leser, har blitt provosert over at jeg gjør det. Lesing og bøker er noe jeg ofte snakker om, siden det er viktig for meg.

I dag er jeg medlem av et leseselskap, har flere lesende venner med noenlunde samme tilnærming til litteratur som jeg har og er aktiv her inne, så nå møter jeg ikke like ofte på denne fordommen. Men jeg husker godt følelsen av å bli mistrodd, at noen mente jeg prøvde å gjøre meg bedre enn hva jeg var, bedre enn dem… Og: i dag prøver jeg å føle meg fram i samtaler om bøker når jeg diskuterer med mennesker jeg ikke kjenner så godt og er påpasselig med å ikke trekke fram bøker jeg mener er relevante, men som den andre kanskje ikke har lest (nå snakker jeg om “ute i den virkelige verden”, altså).

Litteratur er et sårt punkt for mange, kan det virke som. Må bare understreke at jeg aldri har forsøkt å gjøre noen annen underlegen på bekostning av mine erfaringer som leser. Jovisst er det sårt å bli oppfattet som en “lettvekter”, men det er faktisk like sårt å bli stemplet som en “forståsegpåer” – tro meg, jeg har opplevd begge deler..

Du går ganske hardt ut her, Cathy, men jeg synes likevel at du har et poeng. I et innlegg i denne tråden skrev jeg:

Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres.

Det jeg derimot unnlot å nevne, er at jeg har opplevd det motsatte langt oftere. Selv om jeg er en ganske allsidig leser, merker jeg at enkelte blir ganske utilpass om vi diskuterer bøker og jeg nevner en eller annen klassiker. Jeg har mange ganger blitt spurt om jeg bare leser disse bøkene for at det er “riktig” eller at jeg har et ønske om å være “intellektuell”… Om jeg så svarer et rungende “nei” på disse spørsmålene, sitter jeg likevel igjen med følelsen av å ikke bli trodd. Du er en sånn en som ikke interesserer deg for gode historier og gode leseopplevelser, bare om statusen det tilsynelatende gir å lese klassikere og andre bøker av det påstått tyngre slaget. Dessuten ser du ned på oss som virkelig koser oss med bøkene.. Hver gang jeg har opplevd dette, blir jeg trist. Alt jeg har ønsket å formidle har jo vært nettopp gleden ved det å lese og gleden ved det å ha møtt et verk som appellerer til meg.

Jeg tror i grunnen denne debatten om forståsegpåere er temmelig oppkonstruert. Har vært medlem her i mye over ett år, og tror aldri jeg har sett et innlegg der noen prøver å bestemme over andres boksmak. Det jeg derimot har opplevd, er mange flammende innlegg om bøker av alle sjangre. De er alle herlige å lese, for de vitner om at leseren har hatt en god opplevelse og gjerne vil dele den med andre likesinnede her inne. Ja, som BOKELSKERE og lesehester er det vel likesinnede vi tross alt er?

Da jeg fant denne boka ble jeg overlykkelig: endelig fikk jeg en sjanse til å sjekke om forfatteren av Den tvilende Thomas har flere gode bøker på lur. Jeg er stort sett veldig enig i din bedømmelse av denne boka. Fin omtale, forresten! Riemann og hans biograf Huuse har mange fellestrekk, blant annet er de begge prestesønner og matematikere. Når Huuse tar et dypdykk inn i den store Riemanns verden, påvirker det i aller høyeste grad også Huuses liv.

Selv om jeg på ingen måte er spesielt opptatt av eller kjent med matematikk eller matematikere, syntes jeg gjengivelsen av Riemanns oppdagelser og hans påvirkning på andre store tenkere var interessant. Einstein er jo selvsagt uunngåelig å nevne, men likevel var det referansene til Johann Carl Friedrich Gauss og vår egen Niels Henrik Abel som gjorde mest inntrykk. Førstnevnte ble jeg skikkelig oppmerksom på da jeg leste Oppmålingen av verden i fjor sommer og Abel kjenner jeg ganske godt etter at klassen min en gang vant KappAbel-konkurransen for Nord-Trøndelag og vi fikk reise ned til Arendal for videre tevling. Hovedpersonen Huuse snakker stadig om det vakre i matematikken, et syn jeg er enig i. Matematikk er språk og språk er for meg vakkert. Grammatikk og matematikk har mange fellestrekk.

Rammefortellingen er en savnetmelding vi blir gjort kjent med i starten av boka. Huuses datter Vilde kommer til politiet med pc-filer faren har lagret. Disse filene, foruten blant annet den påbegynte biografien om Riemann, inneholder farens dagboknotater det siste halvåret. Disse notatene vil Vilde helst ikke vise moren, siden de er av veldig privat art. Mesteparten av boka er gjengivelser av dagboknotatene, helt til vi som lesere i siste del får mer informasjon om det som har skjedd.

NB: her er det spoiling på gang: Slutten irriterer meg i grunnen ikke mye, jeg var egentlig redd den skulle bli for banal. På en måte ga den et ekstra perspektiv på Huuses egne ord. Sønnens mistro og hat (?) mot matematikken og farens helter, datterens lojalitet, konas tro på at dagboknotatene inneholder feilgjengivelser, Ingvilds fornektelse (kan dette være en parallell til Jesus, som ofte nevnes i teksten?), det nye synet på Huuses far som presenteres.. Alt er med på å skape et annet syn på de begivenhetene som tidligere har blitt skissert og det er vanskelig å vite hva som er sant og ikke. Kanskje er dette ment som et slags bilde på noen av de grunnleggende problemene Huuse møter som biograf: det er ikke lett å gjøre et annet menneske levende og enkelte matematiske problemer lar seg ikke bevise, de bare er…