Først dikter jeg en grønn spire,
så et blad til høyre
så et blad til venstre,
siden dikter jeg en grønn stengel
og aller øverst dikter jeg solen
og når solen ikke er mer
dikter jeg et hundre stjernefrø
og byr himmelens fugler å ete,
jeg ber dem likevel å spare
ett av mine frø.
Så dikter jeg døden.
Forfatter: Harald Sverdrup
Utgitt: Fra samlingen «Sang til solen», Aschehoug 1964
Think not, is my eleventh commandment; and sleep when you can, is my twelfth.
Herman Melville (1819-1891)
Muligheten fantes før oppgradering for det har jeg gjort. Nå fant jeg ingen plass hvor man kunne gjøre det.
hehe sant nok! Det ligger ytterst på tungen når ting går litt skeis.
Livet er så langt, av og til
varer det i flere måneder
avbrutt av høyt gress,
dype elver
og kyss
som varer like lenge som et eple
faller
i det lille sekundet mellom sommer og høst
Forfatter: Terje Johanssen
Utgitt: Fra samlingen «Uttexti», Gyldendal 1997
Haustnotti kjem or aude
fjellvidder ned,
skrymtar imillom snaude
sprikjande tre;
hangande, klaka blad
ringlar i vind -
Foss burtanfjords ein stad;
nysnjo på tind.
Gluggopi måneskiva
kjem fram og glor -
almkruna tek til å leva,
isflotr på fjord;
månen i nysnjo-rondi
glid bak ei sky -
audsleg som fyrr ligg strondi,
meir myrk og lyd.
Votn svartnar, og dulde
botnar søkk -
Upp stig i snjo og kulde
Vassfjøro døkk;
kaldsnoen kjem or gjeli,
takom-til sus -
og dunk av tust på tili
i gråe hus.
Stjernor vindhøgg mot vøter*…
Atter mi sjel
eismal einsemdi møter
til haustkløkt spel:
Vatn klunkar under is,
idar i svell -
klagande vindul ris
langt uti fjell.
Seinhaust og frost og naud
ribbar kvar grand
soli og våren baud
hungrande mann,
strøyr for vind, slær i klake
alt sumarjugl;
einast audni tilbake,
snautt nok ein fugl.
Kulde og snjo og myrke
kvelver på jord
jøklut dauding-kyrkje
med stjernekor.
Hug, du som dregst mot død,
frys imot kveld,
søkjer attende til
eigen eld.
*vøter: vinter
Olav H. Hauge, (frå Glør i oska)
hehe Ingvar Moe er god. Husker han skrev en eller annen plass "spel meg inn" - tror det var hentet fra et kortspill lag.
Jeg står på skyggesida
med rim på fortauet, snekkerne
svikter i steget, reisverket minner
om kart over stjernehimmelen, stillaset
stiler høyt, taktekkerne kan gå på jobb
med rak rygg, utslagsrørene streber
oppover som et tre fra en fremmed planet,
stillaset søker etter innsikt og skjønnhet.
Jeg sørger alltid når stillaser blir sendt bort.
Forfatter: Thor Sørheim
Utgitt: Fra samlingen «Meandertid», Gyldendal 1992
Det er fullt mulig å ha oversikt over hva som er på nettet. Det må da gjøres av sakskyndige som vet hva de skal søke/lete etter. Evt. legge ut åte. Man kan kanskje skjerme seg overfor visse ting på nettet, men da må de inneholde visse ord som gjør at man kan sperre tilgangen.
Det er faktisk samfunnet som legger grunnlaget for hva som er lovlig eller blir lovlig. Den enkelte over en viss alder har ansvar overfor seg selv og sin gjøren. Faller den utenfor loven blir man straffet. Det vil alltid være gråsoner. Man vet at selvmoderere som opererer i media har en smitteeffekt på likesinnede - så her må alarmapparatet trå i kraft av sin stilling og sette ut mottiltak.
Tenker du da på det som er åpent for alle. Dvs lett tilgjengelig.
Nasjonalbiblioteket (nb.no) har digitale bøker / strikkebøker. nb.no
Facebook har en gruppe som tar opp medlemmer "Strikkesida". Har vært nevnt i media flere ganger. Her får du alle de råd du kommer med til gruppa. Alltid noen som svarer.
Det ruslar ein stillferdig vind
i hagelauvet,
det er ein orm over tankane våre.
Yr, yr over himmelen,
yr mot dei kvitmåla veggane.
Og natta full av tunge eple.
Slik eg no formar hendene
over kroppen din,
slik eg no kjenner ein langsam angst
spire.
Forfatter: Arne Ruset
Utgitt: Frå samlinga «Kunsten å stupe seg inn i ein by», Samlaget 1982
Dette lille diktet mitt
vet ikke hvor det skal,
vet ikke hvor det er,
vet ikke hvor det har vært.
Det løper tvikroket
gjennom buskene,
bøyer seg under en grein og forsvinner.
Hvor ble du av,
lille dikt?
Bare sporene dine
står igjen på arket,
bokstaver i en sti
ord for ord
som fottrinn
hvor du har vært.
Jeg kan finne deg
så lett som bare det.
Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Spesielt for e-diktet
Da kan man like godt forby all media-tilgang. Man søker etter det som interessere den enkelte. Har man vonde hensikter så finner man det man leter etter vs gode hensikter.
Sist uke lynte og tordnet det utrolig. Da sa modemet mitt takk for seg (5 mnd). Fikk nytt i posten, men plundret med å kunne logge meg på igjen for jeg hadde fått nytt navn. For dere som kanskje har opplevd det samme. Gå inn på Mine sider hos Telenor der finner man nytt nettverksnøkkel til å koble seg opp på trådløs igjen. :)
Kanskje sit du på ein benk i parken
når universet fell i hovudet på deg
liksom ein ball du ikkje har sjansar
til å heade bort; du er fødd her mellom
alle desse kvintilliardane med stjerner
og endå finst det ikkje ein einaste
som kan svare på kva som er
vitsen, anna enn at vi skal halde fram
endå fleire millionar av år, då stjerner
skal fødast og dø, liksom menneska.
Og du tenkjer, kva om ho som går forbi
akkurat nå, med den snertne rumpa,
sette seg på benken og såg vekk
frå deg, men plutseleg tok deg i handa,
som var det ein merkeleg kode.
Og så skjøna du den koden med ein gong.
Forfatter: Finn Øglænd, Utgitt: Frå samlinga: Dei penaste jentene på tv (Samlaget forlag).
Happiness starts within you!
Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.
HUGH PRATHER , Til norsk ved Eirik J. Irgens
Jeg gaar og pusler i Skogen
og tænder et Baal ved Kvæld.
Der slukner en Dag i Vesten
og Maanen staar halvt paa hæld.
Alverden er gaat til Hvile,
det tier fra Busk og Sti,
kun Flagermusvinger puster
i Nyingens Skin forbi.
Mit Hjærte dovner og drømmer
og stilner som i en Rus.
Omkring mig vælder fra Skogen
et sagte evindeligt Sus.
Knut Hamsun