Bokelskere.no

Ja, den boken har fått mye oppmerksomhet. Blir interessant å høre om du synes den svarer til forventningene.
Jeg leser om det å bli gammel. Tor Åge Bringsværd har skrevet om det i boken «Mens jeg har dere her». Ikke enig i alt han skriver, men fornøyelig er det, og jeg må le innimellom, han formulerer seg som vanlig på en god måte.
Han skriver om hvordan det føles å straks fylle åtti, og det ble han visst i 2020.

God helg til gammel og ung og alle midt i mellom!

Dette kunne ha vært en mer interessant bok en den ble. Phyllis A. Tickle skriver her flere essays om emnet ”God-talk” i Amerika på forskjellige områder som bl.a. litteratur, data, internett, media og folkemunne generelt. Dessverre får hun det ikke helt til etter min smak. Hun skriver ganske uforståelig og ser ut til å mangle en god rød tråd gjennom sine essays, eller så er det bare meg som ikke helt klarer å gripe det hun skriver. Det kan jo være flere årsaker til det. En er det noe vanskelige og akademiske engelske språket. Et annet er at det er essays, ikke helt min sjanger. Et tredje område kan være at boken er noe gammel og jeg ikke er så godt innarbeidet i den amerikanske ”God-talken” fra denne tiden, selv om noen kjente navn dukker opp innimellom. Samtidig savner jeg en tydelig kontekst i det som blir skrevet. Et annet forstyrrende element i boken er at man bør lese hovedteksten og notene bak i boken parallelt, noe forfatteren også legger opp til. Et annet element er at man ikke helt vet hvor forfatteren står teologisk, men hvis jeg skjønte riktig hører er hun av den episkopale sorten som jeg ikke har så veldig stor innsikt i. Utenom dette var det jo selvfølgelig noe jeg fikk med meg, og jeg kom meg helskinnet gjennom boken, men tross dette falt den ikke helt i smak.

Morsom og underholdende bok på rim om en som liker å mekke på biler, men trenger litt fri. Kanskje en robot-bilmekaniker er det han trenger?

Den svenske forfattereren Andrev Waldens debutroman handler om egen oppvekst hvor han vokste opp mange forskjellige steder med moren og to mindre søsken. På et tidspunkt i oppveksten hadde han syv forskjellige fedre på like mange år.
Nydelig og sårt skrevet med en god porsjon humor!

De har nok ikke tenkt på dem som er interessert i kjemi og må sitte og Google etter porno.
Jeg ville følt det som deg, selv om jeg ser at det salgsmessig er en fiffig ide. Kjempetrekk for at de ikke en gang har skrevet om det emnet det faktisk reklamerer for i tittelen

Så bra! Det er mange fine populærvitenskapelige bøker der ute om kjemi, både på norsk og engelsk.

Ja, du har nok rett, dessverre. For min del så er det mer irriterende enn pirrende (men så måtte jeg lete meg frem til boka og bestille den fra forlaget). De har ikke engang skrevet om polonium. :-)

Det var også min tanke :)

Min private teori er dette:
Vi vet at blikket blir stående lengre ved en viss type ord.
Det er blant annet på grunnlag av den kunnskapen at avisredaksjoner velger overskriftene sine, så vidt jeg vet.
Porno er vel et slikt ord?

Så hvis man har laget en interresant bok om et tema som ellers er ganske grått og kjedelig (unnskyld, altså, til alle som liker alkymi og kjernekjemi og periodesystememr, men du forstår kanskje hva jeg mener?) så er det vel ganske smart å skrive porno på coveret? Så når du vimser rundt i bokhandelen blir blikket automatisk trukket til tittelen, den skiller seg ut i mengden. Større mulighet for at du plukker den opp og titter og blar.

Joda, er klar over at dette er tre grunnstoff, men synes det er litt rart at de har skrevet det slik på coveret.

En mesterlig novelle om Kino og Juana, de fattige som finner perlen med stor P. Historien viser hvordan grådighet kan korrumpere mennesker og samfunn. Kino håper perlen vil bringe lykke, men den blir kilden til alt annet enn det. For Kino symboliserer den et bedre liv, men den blir også et symbol på menneskets grådighet og de negative konsekvensene av materielt begjær.
Jeg opplevde novellen som skarp kritikk av den økonomiske urettferdigheten og klasseskillet som holdt folk som Kino i fattigdom. Steinbeck mestrer kunsten å fortelle en historie med en universell relevans.

Fra første setning ("Jeg har vært utro mot min mann"), setter Undset tonen for en utforskning av ekteskapets utfordringer og de moralske dilemmaene som følger med utroskap.
Gjennom Martas dagbok får leseren innsikt i hennes tanker og følelser, hennes kamp med skyldfølelse og selvforståelse. En roman om kvinnens rolle i datidens samfunn og ekteskap.

En novellesamling av god kvalitet skrevet av en forfatter med hjertet i fremtiden. Hver novelle undersøker et eget tema, framtidsscenario og mennesker som bare lever sine - for dem - vanlige liv i – for oss – fremmede omstendigheter. Dette er myk science fiction: menneskene er i sentrum, og det viktigste er teknologiens innvirkning på dem. Selv gir forfatteren uttrykk for at hun skrev ut fra «en fascinasjon over hvilken framtid det er vi blir lovet, og hvilken det er vi faktisk får – dissonansen mellom disse to størrelsene. At det finnes like mengder frykt og lengsel når jeg tenker meg framover i tid.» Jeg syns hun har lykkes i å utforske egne fremtidsvisjoner med ærlig innlevelse gjennom hele samlingen. Og underveis pirrer den nysgjerrigheten, smelter hjertet og stryker kinnet. Og så knaker det i hjernebarken, trekkes på smilebåndet og svettes av nervøsitet for fremtiden.

Boken ble valgt som månedens lesesirkelbok i mai 2024 i gruppen "Norsk fabelprosa". Da kom forfatteren innom og svarte på spørsmål:

https://www.goodreads.com/topic/show/22807732-hjertet-er-en-alien-gjesteforfatter

Her er en anmeldelse av hver enkelt novelle:

Jeg kan ta vare på Vår - Terningkast 6

Den beste novellen i samlingen. En ryddeandroide utvikler et slags forhold til jentebarnet i familien den ble bestilt til. Roboten oppdager mer og mer av verden rundt seg, om jenta og sine egne erfaringer. Det er som å være vitne til utviklingen av bevissthet og alt det medfører når det oppstår konflikt mellom det kunstige og det menneskelige.

"Gleden hennes havnet inni meg?" (17)

Spacecowboy - Terningkast 2

To tenåringer som går i samme klasse, chatter med hverandre i timen og avtaler et møte i VR. Lite preg av science fiction og hovedfokus på samhandlingen mellom dem. Nå for tiden skal det litt mer til før jeg blir revet med av usikre tenåringer. Jeg hadde nok blitt mer engasjert om teknologien i så fall hadde hatt mer ... alvorlige følger. Novellen evner for så vidt å "utforske hvordan vi som mennesker søker omsorg i hverandre, hvor strevsomt det kan være å strekke ut en hånd og håpe noen tar tak i den" (bok365-intervju med forfatteren), og den fremstiller den virtuelle verden som en mer attraktiv verden å leve i for tenåringene, som befinner seg i en intens og komplisert del av livet. Uten at de selv har det perspektivet, selvfølgelig, og det er mon tro poenget her. Det er som Aneara sier: "Her føler jeg meg i hvert fall mer som meg selv enn der ute" (48) De nærmest skaper seg et ekstra liv å leve - av ulike grunner. Jeg tror også at denne teknologien spesifikt egner seg godt til å skildre deres fragmenterte identiteter. Som karakterer er de usedvanlig troverdige, og det nok er det jeg lot meg imponere mest av.

Men novellen er gjennomsyret av en nagende veksling mellom engelsk og norsk. I teksten sier Spacecowboy: "Liker at hun tar hele samtalen på engelsk også, it makes sense in a way" (38). Ja da, det gir mening fordi de er såpass unge. Kall det gjerne autentisk også, men det ble litt for mye for meg. Litt for slitsomt og uinspirerende. Det gjorde samtidig at jeg ikke klarte å ta noen av dem seriøst, og da brydde jeg meg enda mindre om dem. Dessuten skjønte jeg ikke slutten. Syntes den ble for brå og uklar.

"Noen ganger når jeg snakker norsk, synes jeg ikke at jeg høres ut som meg selv." (45)

Dra meg oppover, lys eller lyd - Terningkast 4

Et stort, underlig egg fra verdensrommet havner på et jorde i Ås, og i flere år bare … er den der uten at det skjer noe som helst, men broren til fortelleren tviholder på sin tro om at det er fremmede livsformer inni den. Dette er et godt eksempel på noe uhjemlig (unheimlich), fordi det er forekommer noe fremmed i familiære omgivelser, og sånt liker jeg veldig godt! Denne novellen uttrykker ambivalens til virkeligheten også ved å skape en sånn ... hmm .. eksistensiell avstand mellom brødrene. Ikke bare er det noe fremmed blant oss, noe mystisk, men brødrene har så ulikt syn på det og forholder seg helt motsatt til det, som for å si at egget representerer en subjektiv opplevelse, et perspektiv.

Forfatteren leker også litt med konspirasjonsteoretiker-personligheten, og det er morsomt. Dessverre er det også litt trist, for egget skaper avstand mellom dem. Måten de begge oppfatter ting på, skaper skikkelig avstand mellom dem, og det er kanskje mange familier som har opplevd noe lignende. Fanatisme og besettelser kan være som svarte hull enkelte blir fortapt i.

"-Og hvor finner du denne dokumentasjonen?
-Den kan du finne med et enkelt googlesøk." (72)

Otto forlengs og baklengs - Terningkast 4

Otto våkner på et romskip – som er på vei til en fremmed planet - etter en hodeskade og gjør seg klar til å ta ansvar som leder igjen, men besetningen oppfører seg rart mot han og nekter å anerkjenne hans autoritet. Denne var en sann fryd å lese! Martinčič er så flink til å skape karakterer gjennom dialog. De har unike, men troverdige stemmer, og jeg føler på en måte at jeg blir godt kjent med dem veldig raskt. Dessuten klarer jeg ikke å la være å smile av analogiene, som sier mye om hvordan karakterene (og forfatteren?) observerer verden rundt seg. For eksempel: "Da han legger armene rundt meg, er det som å bli snurret inn i tråd" (92) eller "Jeg hører isteden på bruset i ørene. Særlig i det venstre høres det ut som om noen har plassert en liten høyttaler som hele tida spiller av bølger som vasker opp på en strand" (95). Flere lignende, fortreffelige eksempler er å finne i de andre novellene også.

"Profesjonell sjargong er viktig. Avspeiler seg i arbeidet." (94)

"Man kan ikke være noe annet enn seg selv." (103)

Den første månemannen - Terningkast 3

Kjetil Karlsen skriver i sin anmeldelse publisert i Nye NOVA: «Novellen har et kompromissløst barneperspektiv og berører temaer som omsorgssvikt, virkelighetsflukt og fantasi». Det er treffende. Lille Bo på ni år har ikke far og en mor som ikke er helt til stede. Det var litt vanskelig for meg å forstå meg på henne, og det ble kanskje litt mye tull uten substans og relevans, men jeg respekterer det mer overordnede budskapet. Ikke spesielt spennende, men godt skrevet.

"Kroppen oppå teppet gjør henne til en pølse som ikke er pakka inn i lompe ennå." (112)

"Jeg håper alltid at flere i husene rundt oss skal stikke hodene ut av vinduene når de ser oss, for det virker som et gøy bilde ovenfra, å
se masse hoder ut av vinduer, som om det er helt vanlig at vi gjør det
akkurat i denne gata. Da kunne månemennene sett ned på oss og kalt
dette stikke-hodet-ut-av-vinduet-gata." (119)

Velkommen - Terningkast 5

Fortelleren får seg jobb som vaskedame i et rom der folk ligger i kryosøvn. Forrige vaskemann, som nå skal pensjonere seg, gir henne samtidig opplæring i hvordan man skal vaske kroppene deres. Jeg føler at jeg igjen kommer så tett på personene, for man ser hvordan man kan få en spesiell type omsorg for de personene han har tatt vare på i alle år. Denne omsorgen var litt vakker, syns jeg. Forfatteren diskuterer ikke aldring og evig liv direkte, men diskusjonen foregår mellom linjene, underforstått, i folks valg og kroppsspråk.

Kryosøvn er som nevnt en teknologisk lovnad, som mange hadde tro på da de benyttet seg av den. Den er et løfte om oppfylte drømmer, men som fortelleren selv påpeker: "En drøm kan ikke bare dras ut av hodet og forvandles til virkelighet" (144). Så lett er det dessverre ikke. Det som er lett, derimot, er å ikke være i stand til å forholde seg nyansert til teknologiske nyvinninger. Enten forutser man menneskenes dommedag i dem, forårsaket av konsekvensene, eller så visualiserer man fred og harmoni, romantisert som man er, av mulighetene.

"Med de på gamlehjemmet fikk jeg være vitne til selve aldringen, så dem råtne foran øynene på meg, bli frukt med mugg på skallet. Det er
vanskelig å kjenne på omsorg samtidig som man blir kvalm av foldene på
noens rygg når de tar av seg sjukeskjorta." 149-150)

Lillanatt - Terningkast 5

Et innblikk i hverdagen til en gruppe mennesker som prøver å overleve i en iskald postapokalyptisk setting. Novellen får fire stjerner av meg fordi den gjorde meg så himla nysgjerrig! Nysgjerrig på menneskene, på livene deres, på verden, på hva som har skjedd, og på hva som gjemmer seg under overflaten.

"Snart finnes det ikke en verden før denne." (173)

En norsk barneversjon av "Hva ville Jesus har gjort?" konseptet som mange av oss kjenner fra vår ungdomstid i kristne miljøer (WWJD? armbåndet). Denne boken tar for seg konseptet fra et barneperspektiv og hvordan barn som blir grepet av budskapet bruker dette i sin egen hverdag. Nå er ikke boken noen sann historie så det er vanskelig å si hvordan et slikt bånd vil virke hos barn, men jeg ser ikke bort ifra at barn kan bli engasjert til å gjøre det Jesus ville ha gjort. Jeg leste i min ungdom boken "What Would Jesus Do?" av Garrett W. Sheldon som er originalforfatteren av originalboken. Denne norske versjonen baserer seg nok ikke direkte på handlingen i den overnevnte, men har bare kopiert konseptet og tatt det i bruk gjennom enkle hverdagsfortellinger fra en engasjert barnegjeng som har startet en "WWJD?" klubb. Boken klarer å ikke bli altfor overåndelig og historien fenger nok barn og lar dem nok kjenne seg igjen i de forstkjellige situasjonene som oppstår underveis. Fra et barneperspektiv vil nok dette være en god bok som kan lære barn å tenke over hva Jesus ville ha gjort i forskjellige situasjoner.

Det er ikke rot, det er utfyllende kommentarer.
Som glir perfekt inn i romanen og fyller på stemningen.
Tusen takk for diktene, begge to.

Frå stogetrammen - skrev Tarjei Vesaas den siste sommeren han levde. Jeg opplever diktet som både vakkert og vemodig - skrevet av en dikter med en uvanlig god innsikt i både menneske og natur.

Frå stogetrammen

Skuggane sig innover sletta
som kjølige rolege venner
etter en steikande dag.

Vår hug er eit tagalt
skuggerike.
Og skuggane sig innover
med sine vennlege gåter
og si dimme bløming.

Dei første skuggespissane
når fram til
føtene våre.

Vi ser opp:
Er du alt der,
min mørke blom.

Tarjei Vesaas

Diktet er hentet fra Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas - Liv og dikt i lag
Dikt og prosa satt saman av Olav Vesaas - Aschehoug 2003

I forbindelse med diktet skriver Olav Vesaas: «Dette diktet skreiv Tarjei Vesaas den siste sommaren han levde - kladden er datert 10.juni 1969. Han skjøna kva som skulle koma. Likevel slo han to dagar seinare til med eit nytt dikt, eit glad-dikt, sjølv om han såg «svarte krossar i solelden».
Olav Vesaas (f.1935) er sønn av Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas.

Jeg beklager at jeg roter til diskusjonstråden for Fuglane med to dikt, men fristelsen ble for stor.

Flere bøker jeg skal lese iår

Vakkert!