Bokelskere.no

Roman eller selvbiografi?

Begge deler gjelder i denne boka som i det vesentlige strekker seg fra fortellerens sene tenåringstid 1959~65. Første del er sterkt faktabasert, nesten leksikalsk i utformingen. Siden det ikke finnes noen tradisjonell fortellerstemme, legges faktaopplysningene i munnen på de enkelte karakterene. Vi får vite mye om Oslo i 1959, Oslo katedralskole 1960-63, hvilke filmer - gjerne med Marilyn Monroe (!) - og teaterstykker som var aktuelle og hvilke bøker som hovedpersonen Nils og hans venner leser. Dette er interessant - og for min del lett gjenkjennelig - men samtidig grunnlag for nokså stive dialoger.

Litt overraskende er likevel vekten på datidens mediesamfunn, spesielt aviser, men også prøvesendinger i TV som Norge innførte svært seint i forhold til andre land. Særlig kom Cuba-krisen høsten 1962 til å få stor psykologisk innvirkning på flere av karakterene med sin trussel om utløsning av en atomkrig mellom øst- og vestblokken.

Kjærestepar
Midtdelen handler om kjæresteforholdene som vennene Nils og Zacharias (Zakke) innleder med venninneparet Nora og Ester. Merkelig nok utvikler disse forholdene seg helt parallelt med sine opp- og nedturer. På sett og vis fungerer Zakke og Ester i relasjon til Nils som dr. Watson til Sherlock Holmes. Forholdet til Nora setter så dype spor at hovedpersonen etter en tid søker psykologisk hjelp på kjente Nic. Waals institutt.

Sluttdelen avrundes med omtale av studietiden på Blindern og forsøk på å gi svar på løse tråder fra tidligere kapitler, inkludert en original løsning på øksedrapene der den virkelige Per Liland ble utsatt for justismord.

Romanen uttrykker gjennom sin skiftende stil at våre liv ikke følger en strengt lineær form, og at opplevelser fra tenårene kan prege oss resten av livet. Litt sært likevel å lese som fiksjon om en rad faktiske hendelser som både «Nils» og leseren selv har vært med på i ungdomstida.

Så nylig spillefilmen om Capote der forfatteren blir anklaget for å ha utnyttet de tiltaltes tillit til ham under skrivingen av «Med kaldt blod.»

I går kveld leste jeg ferdig «med kaldt blod» av Truman Capote.
Det er en velskrevet true crime historie som handler om mordet på en familie på 4 i 1959. Forfatteren har gjort grundig research, han fulgte rettssaken mot de to ugjerningsmennene og gav ut boka etter at de to ble henrettet.
Vi blir kjent med morderne, med de avdøde og med lokalmiljøet. Da boka ble utgitt ble den en bestselger, og det er fortjent. Hadde jeg lest den den gangen ville jeg nok gitt en 6 på terningen.
Nå synes jeg det tross alt er for mange detaljer om alt mulig og har vaklet mellom 5 og 4. For min del kunne den vært noen sider og noen detaljer kortere.

Ellers holder jeg på med «Who killed Roger ackroyd?» av Pierre Bayard.
Jeg tror den må være et must for oss som elsker den typen krim som Agatha Christie skrev. Den er ikke spennende i egentlig forstand, i hvertfall ikke enda, men den går gjennom triks og knep som forfattere av denne typen romaner bruker…skrevne og uskrevne regler for en detektiv roman. Og den skal ende med å vise hvorfor Poirot tok feil morder i den berømte romanen «doktoren mister en pasient»

Til sist har jeg begynt på «Barabbas» av Per Lagerkvist. Romanen følger røveren Barabbas, han som folket ville frigi i stedet for Jesus da Jesus ble henrettet. Forfatterens Barabbas ser ut til å vakle mellom tro og tvil.

Selektivt utvalg fra min anmeldelse av boken publisert på Nye NOVA:

(https://www.nyenova.no/tom-paulsens-kaffeverden)

Tom Paulsen er litt av en type. I 2022 debuterte han med en humoristisk fantasyroman for kaffeelskere, og i år publiserte Nye NOVA skrekknovellen hans "Motorsagkrokodille". Sistnevnte er brutal og vanvittig, mens førstnevnte "Kaffeverden" er … ja, la meg bare ønske dere velkommen til et helsprøtt koffeinrusa eventyr med eksentriske personligheter, fargerik fauna og komiske språk-krumspring av ambisiøse, dumdristige dimensjoner!

Historien innledes med en skapelsesberetning av romanens fantasiverden og om kaffegudens allmektighet. Det er en kaffeprest i landsbyen Kapselton som har lest fra Kaffemanualen til de kaffetroende i Kapselton. Djevelen er en lumsk skikkelse også i denne religionen, så parallellen til kristendommen er jo åpenbar, men den nærmest fanatiske dyrkingen av kaffe koker jo ned til noe like åpenbart i oss: vår koffeinavhengighet. Mange trenger det for å opprettholde et godt humør, et adekvat energinivå eller tilstrekkelig med motivasjon. Ikke alle liker kaffe, selvfølgelig, men veldig mange higer etter den og lovpriser den i fellesskap, og slik sett har det en lignende funksjon, noe av den samme makten over oss og noe av den samlende kraften. Når den legendariske handelsmannen en dag ikke dukker opp med nye forsyninger med kaffe til Kapselton, får det følgelig tilnærmet fatale konsekvenser for samfunnet og spesielt den voksne delen av befolkningen. Det får meg i neste steg til å lure på hvor store konsekvensene hadde blitt for oss om det samme hadde skjedd i vår verden. Noe som kanskje er en påminnelse på hvor underlagt - nærmest underordnet - vi er de kjemiske forbindelsene i hjernen vår.

"Vær som din kaffe. God og Sterk. Og du vil, som dine smakssanser, overvinne det bitre." (9)

----- (...) -----

Dessverre er de fleste karakterene også litt mer tullete enn morsomme. I begynnelsen hadde jeg sansen for de fleste, men fordi man ikke rekker å bli ordentlig kjent med dem underveis, opplevdes de mer og mer som tegneserieaktige. De utvikler seg heller ikke i særlig stor grad, syns jeg, så da forstod jeg meg mindre på dem enn jeg skulle ønske. De fremstod derfor som mindre menneskelige, og da brydde jeg meg mindre om dem. Det førte til slutt til at jeg ble mindre engasjert generelt.

Jeg kan for øvrig si at jeg syns "tegneserieaktig" godt kan brukes om det meste som skjer i boka. Det er her ulempen ved humor spiller inn; så fort tull og tøys blir en bærende bestanddel i en fortelling, enten det er i film eller bøker, opplever i hvert fall jeg at det kan være vanskelig å vite hva man faktisk skal ta seriøst. Vold, dødsfall og ellers vonde erfaringer kan altfor fort miste tyngde og dermed egenverdi. Humor kan jo bunne i noe dypt menneskelig og sårt og vanskelig, og det tror jeg kunne løftet denne bokas litterære kvaliteter. Med mer emosjonell dybde hadde jeg nok blitt litt mer engasjert OG ledd mer.

Jeg vil uansett argumentere for at den er friskt pust i den norske litteraturhistoriske atmosfæren. Selv om man får den friske pusten blafrende mot seg som et overrumplende gjennomtrekk, må jeg ærlig innrømme at det har vært gøy å få håret busta til og bli kastet litt hit og dit. Det er ikke til å unngå å påpeke at Paulsen har skrevet noe spesielt her, og da har vi å takke hans språklige ambisiøsitet og oppfinnsomhet.

"Hun døde i en fordøyelsestragedie, og sånn er det med den saken." (36)

----- (...) -----

Dette minner meg forresten om at mange vil ha det til at norsk ikke er et rikt språk fordi det består av få ord (færre enn engelsk, akk o ve!). Jeg har alltid vært uenig i den påstanden, for jeg er overbevist om at språkrikdom ikke kun handler om antall ord, men også om hvordan ordene brukes. Altså hvordan man leker med ord og setninger. «Kaffeverden» er et fysisk bevis på hvor gøy og mangesidig det norske språket kan være, og hvordan enhver begrensning eller innsnevring stadig gir grobunn til kreativitet. Jeg har inntrykk av at Paulsen er en sånn forfatter som bare ser muligheter, og at han satser fullt og helt på ideene sine. Det står det respekt av.

"For hans hus skal være åpent, for både A- og B-mennesker, for morgenfugler som for nattugler." (50)

Det er vanskelig å si noe om hvem boken passer for. Da er det også kinkig å peke ut hvem jeg vil anbefale den til. Det er jo så mye tøys og tull, men ikke tøys og tull som egentlig egner seg fullt og helt for barn. Mye av det gjør det, så klart, men det er noen få litt vel voldelige scener, og man bør ha en forståelse for kaffens plass i kulturen for å få glede av mye av humoren. Språket var heller ikke passelig barnlig, men lå heller på et høyere nivå av kompleksitet, som krever det lille ekstra av knollen. I gruppen diskuterte vi hvem målgruppen kunne være, og vi ble ikke helt enige. Paulsen svarte selv at han siktet seg inn på unge voksne og nikket godkjennende til forslaget om at boken passet til pappaer til tiåringer. Jeg syns uansett at det var gøy, og så må man nesten lese den selv for å se om man er enig, for her har jeg minimalt med andre bøker å sammenligne med. Så det er verdt et forsøk!

Og husk for Guds skyld at det er blasfemisk å dyppe teposer i kaffen!!!

Grethe Steen, som ny her på Bokelskere, kom jeg over ditt innlegg fra 8 mns siden. Beklager, men jeg må ta til motmæle selv så lenge etter at du skrev det.
Det viktigste i det du skriver, slik jeg ser det, ligger i de to siste setningene. Å lese denne boka som en lettvinn bestselgerhistorie, er for meg skivebom (og la det være sagt at jeg avskyr 13-på-dusinet-bestselgere). Prøv å lese boka som romanisert saksprosa om en svært så ukjent bit Nordkalott-historie - og les det med vekt på saksprosa.
Brita Caisa som er kven, hører til sin tids modige finner som, drevet av armod, forlater sin hjemmeregion i Nord-Finnland for å søke lykken i Finnmark (Ruijan), et land av melk og honning - om enn i form av fisk. Grovt regnet 3-400 km til fots med to barn, i et uhyre barsk geografi og klima, i et av de mange smågrupper av finner som gjorde som henne. Bare denne dimensjonen i vår norske historie, gir god grunn til å lese boka, og vente i spenning på Arvolas oppfølgere. Som du selv sier, dette er en 'historie som ikke er så mye omtalt tidligere'.
Som ugift mor har hun dessuten blitt tvunget til å gjennomgå udmykelsen og påkjennelsen som følger med kirketukt - en tilleggsgrunn til at hun vil prøve å skape seg et nytt liv i Varanger. Husk på at Brita Caisa lever samtidig med at Lars Levi Læstadius' 'vekkelse' definerer mye av livssynet hos vanlige folk i Nord-Sverige, Nord-Finnland og Nord-Norge. Da jeg bodde i Vadsø medio 70-årene var sporene etter Læstadius' lære ennå tydelige.
Brita Caisa er 'annerledes' på mange måter, og pirrer den utbredte overtroen som herjer. Handlingen foregår i det alt vesentlige i Finnmark, og selv om heksebrenning hører til en (ikke så fjern) fortid, er kvinner, spesielt når de ikke følger normen, utsatt. Så også Brita Caisa.

Til slutt kan jeg heller ikke si meg udelt enig i dine kommentarer til det angivelig enkle og umodne språket i romanen. Da jeg som svært ung og med akademisk OG utenlandsk bakgrunn, kom til Vadsø, kunne jeg nok sagt meg enig i at folks måte å uttrykke seg, virket enkel .... litt barnslig kanskje. Nå, og helt klart med Finnmark i mitt hjerte, selv om jeg for lengst er flyttet derfra, vet jeg at denne jordnære, enkle måten å uttrykke seg på, er en viktig kulturbit i den nord-østligste del av vårt fantastiske land.

Min anbefaling, les boka igjen med disse innfallsvinklene i bakhodet. Kanskje du også finner er svært annerledes roman om et knippe universelle temaer. Lykke til!

Dette er en rå krim og politisk drama og en brutal skildring av den pågående narkotikakrigen, og viser dens ødeleggende effekter på begge sider av grensen mellom USA og Mexico. Winslow kritiserer den dype korrupsjonen i både meksikanske og amerikanske regjeringer. Politikernes, politiets og forretningselitens medvirkning i narkotikahandelen på begge sider. Også journalister er med på å prege krigen mot narkotika. Artig at Trump blir nevnt som en som skulle sette en stopper for dette, men som endte opp som han som satte opp muren mellom Mexico og USA uten finansiering og en opoidkrise som resultat. Winslow har gjort en veldig grundig research og viser både til tall på døde og omsetning for kartellene i boka. Man sitter igjen med et inntrykk av at war on drugs er tapt, og det er nok sannheten. Det er alt for mye penger involvert til at politikere, politi og forretningsfolk til å holde seg vekk fra det. Selv DEA innser dette.
En forrykende og lærerik bok som tross sine 830 sider hadde den ikke en kjedelig side.
Tiårets beste bok skrev den svenske krimforfatteren Arne Dahl. Jeg vet ikke, men en ny favoritt hos meg.

Dette var tynne greier, lite utvikling fra forrige bok og det lille som er av ny handling blir dradd ut i det vide og brede...Flere ting som ikke fremstår så veldig troverdig at det gjør noe. Begge bøkene kunne med stor fordel vært kuttet en hel del for handlingsmessig er det knapt handling nok til èn bok på 400 sider pluss. Her blir det en ekstra prikk på terningen pga en god innleser!

Hvis du legger inn ISBN nummer, så er boka søkbar på nummeret, men dessverre ikke på tittel eller forfatter.

En informativ bok om vitaminer og den slags som fint kan brukes som et nyttig oppslagsverk. Svakheten med boken er at endel av det som står der er utdatert, er antakelser og ikke basert på direkte vitenskapelige studier. Selvom pasienterfaringer med visse behandlingsformer og tilskudd skal kunne legges noe vekt på så synes jeg forfatteren til tider tar seg litt store friheter i å påstå ting. Til tider peker han til forskning, andre ganger er han tydelig på at visse ting ikke er forsket nok på, eller ikke baserer seg på forskning men erfaringer fra legepraksisen og pasienthistorier, mens han andre ganger er mer eller mindre taus og påstår ting uten grunnlag. F.eks. så ser jeg at han stadig vekk henviser til Omega 6 som en tilskuddsanbefaling. Saken er at vi får i oss så mye Omega 6 gjennom den hverdagse kosten vår at det å få tilskudd av det bare vil øke sannsynligheten for inflamasjon, noe store mengder av denne fettsyren kan føre til.
Forfatteren ser også ut til å være en tilhenger av blodtypedietten. Jeg har ikke satt meg så mye inn i det, men det vitenskapelige grunnlaget virker å være tynt. Det samme kan gjelde hans stadige gjentakelser av surhetsgraden i viss mat som kan se ut fra hans synsvinkel til å føre til kreft og andre lumskheter med ganske stor sikkerhet. Da snakker han om sunne matvarer som bl.a. kjøtt, som han selv ikke ser på som så veldig sunt slik status quo er. Han holder seg også til den gamle skolen om at fett bør ungås og at kornprodukter og pasta bør man spise større mengder av.
Sett bort fra dette så er det mye interessant og givende i boken. Et interessant fenomen er hvordan betennelser i tannrøttene kan påvirke den generelle helsen vår og hvordan en "reperasjon" på dette området kan helbrede en ellers uforklarlig sykdom eller tilstand i kroppen. Selvom jeg var klar over at tannhelse kan ha betydning for den generelle helsen så var jeg ikke klar over at betennelseslokasjonen i en viss rot kan ha sykdoms- /smerkevirkning på visse andre steder i kroppen. Hvor vitenskapelig denne tanken er, er jeg ikke så sikker på, og må sette meg litt dypere inn i, men interessant er det, og det virker som om han vektlegger dette ganske mye. Flytlie tar også fram alternative behandlingsformer og forklarer hvorfor disse faktisk kan brukes som fungerende medisinformer i tilegg eller istedenfor skolemedisinen, selvom det ikke finnes en haug med vitenskapelige studier til å "backe" det opp.

Veldig flott skrevet bok om Nordlyset! Lettlest og skrevet veldig bra med fakta.

Her er en samling av sitater og utsagn som prominente evolusjonister har sagt som sår tvil rundt de forskjellige områdene som de selv tror på. Utsagnene viser hvordan evolusjonsteorien ikke har nådd særlig langt noe få våger å innrømme. I denne boken har Lita Cosner samlet et utvalg av sitater der innrømmelser blir gjort rundt de forskjellige fagfelt som f.eks. radiometrisk datering, livets opprinnelse, geologi, dinosaurer m.m. Selv med det utvalget som boken har så ser jeg at enda flere sitater kunne vært inkludert fra bl.a. fra Karl Popper, J.S.B. Haldane, og Darwin selv.
En grei bok som gir innsikt i at evolusjonister ikke er så skråsikre som det kan se ut som i den offentlige debatten.

Hei :) Dette er forfatteren bak "En Forfatters Arv". I det du har lest denne romanen, så gjerne start diskusjoner om boka, så jeg kan se hva folk tenker om den :)

En hjerterå fortelling fra første verdenskrig sett fra de altfor unge soldatenes øyne. I sentrum av hendelsene finner vi Sidney Ellwood og Henry Gaunt. De elsker hverandre lidenskapelig, men tror den andre kun har øynene annetsteds. Krigens grusomheter blandes med minner fra kostskoletiden, og vi blir kjent med klassekameratene til Ellwood og Gaunt. Mange kommer aldri tilbake til England, og de som overlever, er endret for livet.
Dette er en sterk leseropplevelse, og kommer nok til å trone på toppen når leseåret er over. Å lede denne i år, 80 år etter D-dagen føltes ekstra sterkt.
Les den!

Oj oj oj - for en bok og her går det fort! Verdenshistorien sett gjennom mennesker og familedynastier med stor detaljrikdom. Aldri kjedelig eller tungt. Alle vil finne noe nytt, uansett hvor mye historie du har lest, for denne boken likner ingen andre historiebøker. Du vil bli fasinert og frastøtt, og du vil bli overrasket. Dette må være høydepunktet i Simon Sebag Montefiores forfatterskap.

Jeg jukser litt og kopierer inn anmeldelse av boken fra Publishers Weekly:

“Violence, treachery, and sex are the motors of history in this sweeping chronicle. Historian and novelist Montefiore (The Romanovs) surveys wars, massacres, revolutions, plagues, famine, and socioeconomic transformations from the rise of the Mesopotamian city states to the Biden administration, giving China, India, Africa, central Asia, and pre-Columbian America as much space as the West. . . . Montefiore makes women central to the story, as queens and regents or as mothers and mistresses manipulating feckless kings. (They also hold their own in mayhem: the seventh-century Chinese royal concubine Miss Wu allegedly broke up Emperor Gaozong’s marriage by killing her own infant daughter and framing the Empress for murder.) And there’s plenty of sex, with the orgies of Rodrigo Borgia—aka Pope Alexander VI—perhaps taking the prize for debauchery. Setting a whirlwind pace, Montefiore skillfully guides readers through the tumult with elegant prose and evocative character sketches. It’s a bravura performance.”