Bokelskere.no

Nydelig og sår roman om å finne sin plass, både i egen kropp og i verden ellers.
En vakkert skrevet dannelsesroman med mye kulinariske beskrivelser og en god porsjon kunst.

Vittig lettvekter uten Jeeves.

Wodehouse skrev for å underholde, og det klarer også denne lettleste komedien utmerket — selv uten Jeeves og Wooster. Utgangspunktet er tre amerikanske jenter som håper å finne ferielykken i Frankrike samt en fallert marki og hans nesten like pengelense sønn. Av dette klarer forfatteren å spinne en lattervekkende intrige med en passende lykkelig slutt.

Det meste av handlingen er lagt til den fiktive kystbyen Roville-sur-Mer, som med sin Promenade des Anglais må være identisk med den virkelige badebyen Cabourg. Den samme byen fiines også i bøkene av Marcel Proust, men da under navnet Balbec.

En litt ukonvensjonelt utformet science fiction-roman om det mest konvensjonelle ved menneskelig natur: konflikt. Den være seg kulturell, mellommenneskelig eller ideologisk. Hvorfor har vi ikke funnet harmonien mellom oss selv den dag i dag? Er slike konflikter en uunngåelig del av oss? Er roten av de verste konfliktene, de voldeligste, å finne et uutgrunnelig sted i vår biologi, eller er den å finne et sted langt bak i vår kollektive historie og vår forståelse av den? Eller handler den om at vi lever så oppdelt og isolert, til tross for vårt moderne og digitale samfunn, at vi nærmest blir manipulert til å kategorisere hverandre og gruppere oss, at vi således er underlagt et system som forener for få og skaper avstand mellom for mange?

I "Kintsugi" anskueliggjør Tor Åge Bringsværd i både små og vidstrakte trekk hva som er så frustrerende typisk ved oss mennesker, og hvordan limet som holder oss sammen, markerer også forskjellene mellom oss, markerer grensene. For i denne romanen drar en hel generasjon mennesker, av alskens slag og med ulike verdier og synspunkter, ut på eventyr til en annen planet. Denne reisen vil ta dem så lang tid at det vil være en fremtidig generasjon som ankommer. Her får menneskeheten en ny sjanse til å skape et nytt liv i fred og harmoni.

Anmelder Bjørn Vatne fra Klassekampen sier at Kintsugi er en «ambisiøs og formmessig kompleks roman, som sparker i gang det moralske apparatet». Live Lundh fra Morgenbladet bemerker seg at boken er et resultat av den muliggjørende kraften i at «fantasi handler om å tenke langt, men også om dyp innlevelse». Dette klarer Bringsværd ved å, som Janna Rzadkowska påpeker i BLA, «skape et stort persongalleri» som «spenner opp et ambisiøs lerret der en hel planets vitenskapelige og antropologiske historie blir belyst fra forskjellige vinkler».

For over 600 år etter menneskenes ankomst på denne nye planeten utfolder en ny epoke seg, og da ankommer du, leseren, denne verden for å se hvordan det har gått med menneskeheten. Bringsværd avlegger således en slags rapport om tingenes tilstand på to måter: fiktive utdrag fra historiske og religiøse tekster mellom hvert kapittel, som gir deg kontekst og forklarer på mer overordnet nivå. Og innblikk i hele ti levde liv fra årene 638 til 683, som illustrerer levevilkårene på felleskaps- og individnivå. Kombinert får vi se denne nye verden og dens samfunnsutvikling fra mange hold og perspektiver. Jeg syns selv at dette var en interessant fremgangsmåte, som ga meg et mangfoldig perspektiv, og min forståelse ble slik sett akkumulert over tid, uten at det ble for tørt, sporadisk og inngripende. Alt henger jo sammen på en måte, og det store bildet åpenbarte seg for meg etter hvert.

Bokens omslagsdesign viser dette store bildet; en planet som har blitt satt sammen igjen med det som ser ut som gullforgylte elver. Det illustrerer på en nydelig måte at romanen er utformet med utgangspunkt i konseptet «kintsugi», som blir forklart innledningsvis i boken:

"Kintsugi eller Kintsukuroi betyr 'gyldent arbeid' eller 'gylden reparasjon' og betegner den japanske kunsten å reparere ødelagt keramikk og porselen ved hjelp av lakkarbeid blandet med gull eller sølv. Hensikten er at objektet skal bli enda vakrere enn det var før det gikk i stykker ..."

«All vår felles hukommelse er gått i stykker. Dette er en sannhet som
gjelder for etterkommere fra alle kulturer. Ingenting er slik det var.
Og ingenting kan bli slik igjen. Noen av de lange historiene våre har
sår og skrammer, andre er fullstendig smadret. Men det betyr ikke at
alt er håpløst. For fra brokker og skår kan det spire nye tegn og
tanker. Og der hvor vi lar bitene vokse sammen, kan det blomstre
fortellinger, like fargerike og frodige, like vakre og kloke som de
som en gang ble fortalt på Gammeljorden. Det har vært mitt kall, sier
jeg til vinden og de to himmeldyrene, å vise verden at det bor mer
poesi i en slik vakker skjøt enn i slappe flertallsmeninger. Amen,
sier min døde bestemor og blåser meg mykt i øret. Kintsugi, svarer
jeg. Kintsugi.» (182)

I Bringsværds framtidsvisjon får altså menneskeheten en ny sjanse. Lar vi den gå til spille? Mye mulig. Krig og elendighet viser seg som en like destruktiv kraft som alltid. Men kan et ødelagt samfunn bli reparert igjen? Vel så mulig, for vi får se hvordan disse menneskene forholder seg til bruddstykker av egen fortid, og hvordan dét enten kan skape avstand mellom dem eller forene dem. Verden blir gradvis satt sammen igjen. Fortiden påvirker nåtiden, som igjen styrer vår retning mot fremtiden. Det er håp for utvikling og forsoning i denne fremtidsvisjonen. Fremtidige generasjoner viderefører ikke bare frykt og urovekkende fordommer, men også ønsket om å kommunisere, om å forstå, om å samarbeide og komme nærmere hverandre. Hvis begge deler er en konstant og ikke en variabel i utligningen som utgjør vår natur, vil vi for alltid både være dømt til flere konflikter, men samtidig være prisgitt kjærligheten og dens forsonende kraft.

«Vi prøver å se forskjellen mellom det vil kan gjøre noe med, og det
vi ikke har mulighet til å endre, sier noen. Vi kan ikke styre alt som
hender, men vi kan styre hvordan vi tenker på det. Frykten skader oss
mer enn det vi er redd for, sier andre. En av sangene deres begynner
slik: Jeg ploger min tanke gjennom mørket. Du er herre over det ordet
du ikke sier. Men det ordet du har sagt, har ingen makt over lenger.
Om alt vi eier og samler på heter det: Først når vi slutter å bruke
dem, innser vi hvor unødvendige de fleste tingene er.» (221)

Selv om jeg likte fremgangsmåten og syntes den var interessant, er det både fordeler og ulemper ved den. Det har seg jo sånn at vi følger mange karakterer over lang tid, og det gjør at man fort kan oppleve de ulike historiene som usammenhengende, forvirrende og komplisert. Mange synsvinkler kan også gjøre det mye vanskeligere å leve seg inn i enkelthistorier. Jeg ble selv nødt tilbake til oversikten over navnene og årstallene eller egne notater for å få grep om sammenhengen. Det var av og til litt vel krevende og forstyrrende, og da syntes jeg at det hadde gjort seg med færre karakterer. Jo lenger ut i boken jeg kom, jo mer falt jeg av oppi alt mylderet av perspektiver. Men i første halvdel av boken syntes jeg det funket bra. Da var det ikke like mye å holde styr på, så da klarte jeg å leve meg mer inn i det. Da satte noen av de sterke historiene dype spor i meg. Jeg ble rørt, forbanna, forbauset, provosert, lei meg, forundret og håpefull om hverandre underveis i boken. Jeg satte pris på at Bringsværd er såpass direkte i både språk og handling, for da kommer han fortere inn til kjernen av realitetene. Samtidig så gjør dette at jeg som leser også må bli med på å sette sammen deler av historien, lime sammen bruddstykker, ved å forestille meg hva som har skjedd i mellomtiden, ved aktivt å finne sammenhengen, og da føles det som at jeg på en måte tar del i prosessen, i hele utviklingen. Så man må være skjerpet og åpen underveis. Men hvis man klarer det, blir man rikelig belønnet.

«Vi står i ondskapens forværelse og ler sammen. Og gjennom latteren
viser vi at vi godtar hverandre slik vi er.» (103)

Ormeljod

Eg låg inni Lysnedalen
med smeden frå Kjos, du veit,
og gjætte på slaktesmalen
for bonden på Øvre-Tveit.
Der tok vi ein orm i tuva,
ein fræsande eitergast,
og slengde han beint opp i gruva
der glohaugen glødde kvast.

Vi såg han i verk seg krulla
då elden i kjøtet svei:
han låg der isamanrulla
og vilt seg på gloa vrei.
Men brått stod han strak på halen,
i dauden for siste gong,
og kaldt gjenom Lysnedalen
vi høyrde kor ormen song

Ein kvislande låt som trengde
frå ormen i elden ut,
og sylkvass til vers seg sprengde,
med kraft som ein iskald sprut.
Det var som ein straum av galdrar
som blindt seg or svelgen braut,
frå ein som i alle aldrar
med urette lida laut.

Vi høyrde den ville kvide
som skreik frå den dømde liv
som veit det skal dauden lide,
og verjelaust mot han driv.
Vi høyrde det skrik i våde
som stig frå den dømde sjel
som ikkje veit von um nåde,
og tiggar om liv likevel.

Men tonen skar av i hat, han,
som knivseggja kald og kvass.
Det var som eit skrik frå Satan,
I skjerande spott og trass
mot Gud og hans milde menner,
som andar i kjærleik rein,
og midt i sin kjærleik brenner
ein bortstøytt og einsam ein.

Og ormen med blodhat anda
si gift i den ville låt,
til tonen med sorg seg blanda,
og skolv som i vonlaus gråt..
Det var som han helsing sende
til villmarka stor og still,
at no var hans dag til ende,
og no stunda natta til.

Vi stod der av redsla fylte
då ormen si våbøn bad,
og smalen stod kring som trylte
og skolv liksom ospeblad.
Slik stod vi i sumarkvelden
og høyrde kor skriket steig,
til ormen i turrkvistelden
som kol ned i oska seig.

Jakob Sande (1906-1967)

Då Gud heldt fest i Fjaler
Den Norske Bokklubben 1974

Etter en litt treg innledning for å sette leseren inn i omstendighetene og verdensbildet rundt hendelsen, har boka godt driv og bra spenningsnivå synes jeg.
Blir spennende å høre hva du synes hvis du leser den nå igjen, 15 år etter..

Dette er en gammel bok skrevet av Ole Hallesby og kanskje en av de eldste bøkene jeg har lest, fra 1927. Den er skrevet på litt gammel norsk noe som kan være et forstyrrende element i en moderne lesers sinn, men tross det synes jeg at jeg fikk ganske så mye ut av denne boken som bl.a. handler om den troendes reise fra en uomvendt tilstand, til vekkelse, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, troens visshet, gjenfødelsen og det hellige liv. Hallesby klarer å flette de forskjellige stegene sammen på en fin måte, og som han også nevner så går noe litt i hverandre og blir som to sider av en mynt, som f.eks. tro og omvendelse. For det har jo vært debatt om hva som kommer først av disse to.

Hallesby gir noen gode vinklinger på de forskjellige områdene, og det siste kapitlet om et hellig liv gav også et interessant innblikk i en lutheraners utlegging av dette. Slik jeg forstår pinsebevegelsen så mener jeg at Hallesby kommer med en stråmann når han hevder at de tenker at når man blir åndsdøpt så blir man fri fra all synd og ikke synder mer, og han påpeker også eksempler på et slikt syn hos frelsesarmeen og metodistene. Kanskje det fantes enkelte grupperinger som gikk så langt, men slik jeg kjenner til pinsebevegelsen så er det langt fra tilfellet. Hallesbys dåpssyn kommer også til syne når han hevder at siden det nyfødte barnet ikke gjør noen motstand at det derfor får del i forlikelsen av Jesu fullbrakte verk i dåpen. Jeg vil si at barnet i bare det å være barn komme til verden i en tilstand som gjør at det tilhører Gud uavhengig av om det er døpt eller ikke. Selv om det er noen småting å pirke på så er boken i det store og hele oppbyggelig, lærerik og oppmuntrende lesing.

Jeg tror jeg blir ferdig med «Maskiner som tenker» av Inga Strumke denne helgen.
Boka handler om kunstig intelligens.

Starten var tyngst - jeg leste og tenkte så jeg nesten fikk hodepine-der hun forklarer hvordan datamaskiner og kunstig intelligens er bygget opp. Jeg skal ikke påstå at jeg forsto, men jeg føler at jeg i hvertfall har fått et visst overblikk. Usannsynlig interessant. Når det har gått en stund har jeg planlagt å lese en ny bok om samme tema så den nye innsikten kanskje får festet seg litt.

Siden i boka ser hun bla på forskjellige etiske problemstillinger som kunstig intelligens stiller oss ovenfor. Denne delen er minst like interessant, og samtidig lettere å følge med på. Det er problemstillinger her som jeg aldri har tenkt over at eksisterer.

For eksempel: Siden en selvstyrt bil som er styrt av en datamaskin som kan ta superraske avgjørelser, langt raskere enn hva en menneskehjerne kan, må vi har fortalt den hva som er rett avgjørelse å ta i endel utenkelige situasjoner.
Men hva er rett å gjøre i enhver situasjon?

Et barn løper plutselig ut foran bilen. På høyre side er det et stup som vil ta livet av sjåføren. På vestre side er eldresenteret ute på tur langs landeveien . (Kanskje barnet er et barnebarn som ble med på tur?)

Skal du redde barnet framfor sjåføren/bileier/passasjer (teknisk sett er h˚n vel ikke sjåfør siden datamaskinen kjører)
Er et ungt liv mer verdt enn et gammelt liv?
Er et ungt liv mer verdt enn 5 gamle liv?
Bør alderen til sjåføren inn i beregningen for hvem som får leve? Antall passasjerer? Kjønn?

Oi, oi. Nok mat til hjernen i massevis mellom to permer. Innimellom slagene, før hjernen kollapset, har jeg slappet av med spenningsboka «sjakalen».

Ja, jeg har lest Sofies verden. Jeg kan svare deg etter at jeg har lest denne boka :)

God ferie, blir interessant å høre hvilken bok du landet på. Her har det vært flere runder med styrtregn, så nesten alle planter er slått til bakken, jeg håper du er heldigere med været i ferien.
Alltid kjekt å høre om Kirsten sine bokpakker, ser for meg andektige øyeblikk der du åpner og avdekker innholdet :)
Takk Laila for link og omtale av din lesehelgbok, den vil jeg definitivt lese seinere.
Jeg har tatt for meg en klassiker som siden utgivelsen i 1927 er oversatt til norsk tre ganger, denne gangen på nynorsk, og jeg innbiller meg at det vil kle Virginia Woolf godt.
Jeg er veldig spent på egen opplevelse av Til fyret. Skal innrømme at jeg kjenner på både forventning og hjertebank for en så omtalt og hyllet roman.

Jeg ønsker alle en god helg og lesestund, og oppfordrer samtidig flere til å dele av sine bokdykk.
Ciao!

Har du lest "Sofies verden"? Kan du svare på om den boka du skal lese er mer eller mindre ffilosofisk nå eller senere?

Så deilig med ferie, Readinggirl30! Denne helgen - og kanskje utover i uka også - har jeg planer om å lese Vinden som legger øde, av Selva Almada. Den er blant annet beskrevet som «… en argentinsk roadmovie, en filosofisk, vakker og egenartet roman.» Forfatteren, Selva Almada, ansees som en av de mektigste stemmene i den moderne argentinske og latinamerikanske litteraturen og blant de mest innflytelsesrike feministiske intellektuelle i regionen i dag. Jeg gleder meg til å ta fatt på denne. Ønsker alle en fin helg - og en fin uke! Kanskje vi høres mer i tråden utover i uka også?

I mylderet av symbolpolitikk og utallige tiltak vi som enkeltpersoner bør gjøre for å bedre miljøet, er det lett å føle seg motløs. Er du som meg, og ønsker å bidra med konkrete tiltak uten å bruke for mye tid og energi på oppgaven, er denne boken en flott rettesnor.
Vi kan ikke redde verden alene, men det er en enkel oppgave å foreta virkningsfulle valg i egen hage.
Forfatteren, som er professor ved universitetet i Sussex, gir konkrete råd for valg av planter, tilrettelegging for at ulike insekter skal trives i hagen, enkel kompostering og hvorfor vi ikke bør kjøpe plantejord av torv, for å nevne noe.
Her kan du også lese om monokulturer, pesticider, industrielt landbruk og meitemarkens betydning, og ikke minst konsekvensene av alt dette.
Lite ante jeg at mange av plantene vi kjøper i gartneriene er konstruert for å please øyet, og er helt nytteløse for mine flygende små venner. Med informasjon fra denne boken kan jeg lett ta gode valg også for flora og fauna.
Noen har skapt en forestilling om at en striglet hage, er det pene. Hva med å kvitte oss med noen hektar av grønne ørkener, hvor en smørblomst eller kløver som forsøker å stikke hode opp, får det umiddelbart kappet av. En elektrisk og grådig «geit» som triller over plenen døgnet rundt. Hva med å erstatte noe av det grønne med en blomstereng. Vi er ingenting uten insektene, alle har en funksjon i helheten, ikke bare de «søte» humlene.
Jeg opplever dette som en viktig og opplysende bok, som gir håp, selv om det er mye som er galt med forbrukssamfunnet vi har skapt oss.
Om noen skulle lure, du trenger ikke hage for å ha nytte av innholdet.
Ha en fin dag, vis hensyn og la humla suse 🐝

I denne boken tar Preston utgangspunkt i Daniels bok kap.9:24-27 og hvordan dette på underfult vis har sammenheng med oppstandelsen uten at oppstandelsen eksplisitt blir nevnt i avsnittet. Han klarer det på en finurlig og enestående måte noe som også fører til at det blir et enormt nettverk av bibelhenvisninger, kryssreferanser og argumentasjoner, så man må holde tungen rett i munnen og lese boken forsiktig for her er det mye stoff, slik som i mange av Prestons andre bøker. Han argumenterer for det meste mot et delpreteristisk syn, men dispensasjonalister og andre futurister kan også ha nytte av argumentasjonsrekkene til Preston.
Noe av argumentasjonen hans synes jeg er noe overflødig og han kunne ha kommet langt ved å kun tatt for seg det vesentligste. Don K. Preston skriver allikevel på en måte som gjør Bibelen til en helhetlig bok når det kommer til eskatologi og hvordan det eskatologiske skal forstås og hvordan det henger godt sammen, i dette tilfellet hvordan mye av NTs eksatologi bygger på Daniels bok. Forfatteren har gjort grundig research og er ellers en ypperlig formidler, men jeg synes alt i alt at det kanskje ble litt mye info og kanskje også noe irrelevante ting å ha med som kunne vært sløyfet. Men ellers en helt OK bok.

Da slenger jeg i stedet inn et forslag om Lolita, sånn i siste liten.

Oi, det hadde jeg glemt. Bra du holder styr på dette. :)