Bokelskere.no

Danske Solvej Balle bare fortsetter å imponere for etter fem bøker i serien om Tara Selter som sammen med mange andre er fanget i en tidskapsel, er jeg stadig like begeistert for denne serien. I denne femte boken står både kjærligheten og ikke minst vitenskapen sentralt. Kan Tara få et forhold til den nå meget yngre ektemannen sin til å fungere til tross for at han fremdeles er i begynnelsen av tjueårene mens hun er en dame i femtiårene? Vel, den som leser får vite.
Minst like viktig er Balles budskap til oss som lesere om å forbruke mindre av verden, bli mer bevisste som mennesker når det gjelder hvordan vi forvalter ressursene.

Ja, det var mange sterke partier i boka som jeg merket av. Flere steder fikk jeg følelsen av at personenes utsagn antakelig er forfatterens egen stemme. Høyst aktuelle refleksjoner om konsekvensene av krig, og hvem som tjener og hvem som taper på den.

Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.

Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.

Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.

Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)

Dette var ... Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det første ordet som slår meg er: sært. Dette er nok en bok som oppleves ganske så ulikt fra person til person (slik er det vel med alle bøker, men av en eller annen grunn tenker jeg at det er "ekstra slik" med denne boka) og det som står kan nok også tolkes på mange ulike måter: kritikk av samfunnet og dets forventninger til oss, eller kanskje motsatt: ironisk kritikk til dem som går i mot samfunnets normer og forventninger?

Boka er iallfall original, det skal den ha. Og jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, og på en måte er vel også det bra, for om jeg hater boka ville jeg vel vært klar over det?

Jeg tror jeg ville likt den bedre om den siste 1/4 var tonet ned og bar større preg av realisme. Jeg mistet interessen mot slutten fordi det ble "too much". Frem til da var jeg fortsatt tvilende og skeptisk til hele greia, men kjøpte det liksom nok til å bli nysgjerrig og ønske å lese ferdig.

Foruten samfunnets normer og regler, livets forventninger, kjønnsroller og så videre, står også traumer knyttet til overgrep sentralt i handlingen og jeg tenker at akkurat det kan være greit å vite før en går løs på boka, for det er et tema som, dessverre, angår litt for mange og som kan være vanskelig å takle når det "blir kastet" på en uten å være forberedt

Både «Intet nytt fra Vestfronten» og «Tre kamerater» er bøker jeg likte veldig godt. «Tider som fulgte» fikk jeg tak i senere, og så har jeg rett og slett glemt at den sto i hylla og ventet på å bli lest. Takk for at du minte meg på den. Nå har jeg vært i min egen leseboble noen dager, og du verden for ei bok! Nesten litt trist å være ferdig med den. Jeg tror jeg må ta fram «Tre kamerater» og lese den på nytt snart.

Jeg er litt usikker på om jeg skjønner spørsmålet, men essayene er ikke skrevet av hverken redaktøren eller Mary Shelley; de er skrevet av ulike personer (akademikere, kritikere osv.)

Så bra du likte artiklene også. Det er så kult at historien om Frankenstein og monsteret kan inspirere til skriverier om så mangt, og at det får en til å tenke og føle alskens ting.

Livene til både Mary Shelley og moren Mary Wollstonecraft virker spennende og lærerike, og en dag skal jeg som sagt få lest boken om dem begge: “Romantic Outlaws: The Extraordinary Lives of Mary Wollstonecraft and Her Daughter Mary Shelley”.

Gleder meg litt til å lese hva du synes om historien også :)

«Myter og eventyr blir aldri uaktuelle. For de handler ikke bare om
den gang og den tid. De kan like gjerne fortelle om hver gang og
alltid. Men hver generasjon må likevel fortelle dem om igjen. På sin
måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag. Jeg ser på slike
fortellinger som trampoliner for fantasien. Og som en hjelp til å
forstå oss selv og den verden vi er født inn i.»

Bringsværd og Sissel Gjersum har laget et prakteksemplar av en bok om Medusa, den en gang så vakre og vene menneskedatteren av de eldgamle sjøormene Forkys og Keto, som igjen er barn av Gaia, moder jord.

Jeg leste en gang en annen bok om Medusa, Medusa: In the Mirror of Time, men den var såpass akademisk og tungt skrevet og så fokusert på tolkninger at jeg ikke klarte å glede og undre meg over selve historien. Det klarte jeg denne gangen. Dette var morsomt! Språket er enkelt, og illustrasjonene er fabelaktige. Gjersum har vært så flink; man kan ikke unngå å smile fra øre til øre av hennes kunstneriske stil.

Boken innledes med en introduksjon til gresk gudelære, om begynnelse, om vårt egentlige opphav og Gaia, titanene og de greske gudene. Det historiske og «biologiske» opphavet til Medusa. Myten om henne har alltid appellert til meg, både fordi den umåtelig tragisk og urettferdig, men også fordi Medusa, til tross for uretten begått mot henne, fremdeles fremstår som sterk og mektig.

«Monstre og uhyrer har alltid gitt oss en slags skrekkblandet fryd. Vi
er på en gang både tiltrukket og frastøtt av dem. Selv har jeg lenge
vært fascinert av Medusa. Ikke bare fordi hun er skremmende og
uhyggelig. Men fordi beretningen om henne eier en slik merkelig og sår
undertone. Kvinnen med slangehåret har en tragisk dimensjon – som
griper oss.» (77)

Jeg reagerte forresten på én ting, og det er at Bringsværd fremstiller samleiet mellom Medusa og Poseidon som samtykkende. Jeg har alltid lest/fått høre at hun ble voldtatt, og at dét er noe av det som gjør historien såpass mørk og trist. Her virker det som at de bare koste seg, for han skriver faktisk at de «elsker».

«Begge er nakne. Men hun tenker: Jeg er ikke redd ham- Jeg vet at han
aldri vil gjøre meg ondt. Nettopp på det stedet hvor de elsker, finnes
restene av et lite tempel. » (34-45)

Er det en grov feiltolkning, tok Bringsværd på seg rosenrøde briller for moro skyld, eller er det bare slik at myter har ulike tolkninger, og at det finnes ulike versjoner av dem?

Hmm. Ja, det kan godt hende. Han skriver jo at han "ønsker å være trofast mot de gamle mytene", men at tradisjonstrådene ofte er motstridende, slik at "innenfor denne rammen føler jeg meg fri til å velge blant alle de muligheter stoffet gir. Fri til å vinkle alt på min egen måte." (77) Da så! Da blir det jo ikke like trist og tragisk, syns jeg, for da blir Medusa bare mindre stereotypisk pen. Hva så?

«Nå som hun er borte … nå som ingen lenger vet hvor hun er … blir
sangene om medusa mer og mer eventyrlige. Men tonen er mørk nå, og
ordene skarpe og farlige. Hun er den ondeste, synger de. Den mest
grusomme. Og fremfor alt: Den mest heslige av alle skapninger … Hun er
den de voksne pleier å skremme barna med, når det er fare for at de
voksne ikke kan få det helt som de vil.» (46)

Selv om denne boken er enkelt forklart, og har artige illustrasjoner, vil jeg ikke kalle den en bok for barn, for både gresk mytologi og historien om Medusa kan være ganske groteske, seksuelle og voldelig (incest, spising av barn osv.). Men den er å anbefale til deg som ønsker en kort og fargerik oversikt over myten. Bakerst i boken er det ekstra informasjon om kildene og kommentarer til flere av ordene og hendelsene som tidligere kun blir nevnt, men ikke forklart.

Sterkt om timene og dagene før en henrettelse.
Hvilke forestillinger kan man gjøre seg om mennesker som vet at dødsstraffen venter dem om kort tid? Dødsangsten virker uunngåelig, men Andrejev vil vise oss i denne korte romanen at hver enkelt møter den forskjellig. Én ung kvinne opptrer med stille resignasjon. En av mennene derimot reagerer voldsomt på grensen av det psykotiske. Fem av de sju er dømt for terrorisme, for å ha planlagt et attentat mot en av tsarens ministre. Vi får ikke vite hva som har motivert dem, men Andrejev lar oss klokelig dele engstelsen som også rammer ministeren.

Denne russiske bestselgeren fra 1908 har et intenst, psykologisk driv som fenger også i dag. Omtalen bygger på den norske oversettelsen utgitt av Dreyers forlag 1965. Solum har utgitt en ny utgave med samme oversetter i 2001.

Mytteriet på Bounty av Nordhoff og Hall burde oppfylle alle dine ønsker. En av de mest spennende bøkene jeg har lest.

Fru Muus' klage er den første boken jeg har lest av Bodil Stenseth (f. 1955, historiker og forfatter), og det blir ikke den siste. Denne boken er god! Den forteller om norske utvandrere til Amerika rundt midten av 1800-tallet og utover. Hun beskriver samfunnsliv og politikk i Norge som var en pådriver for utvandringen, og om hvordan nordmenn fant hverandre i Midtvesten og bygde opp norske kolonier. Muligheten for frikirker fantes ikke i Norge, men i Amerika var det trosfrihet, demokratiske rettigheter også for småfolk, og spirende feminisme. 
Hit reiste tusenvis av nordmenn for å starte et nytt liv, og et naturlig samlingspunkt var kirkene. Prestene kom fra Norge, og i 1853 ble kirkene samlet i en synode. Synoden ble raskt det største norsk-amerikanske kirkesamfunnet og en betydelig maktfaktor. Luther College og St. Olaf College ble bygget etter engasjement fra synoden.
En av de sterkeste drivkreftene bak St. Olaf College var Herr Muus. Ekteskapsskandalen mellom Herr og Fru Muus er litt av en historie. Bodil Stenseth bygger boken på tilgjengelige kilder som aviser, rettsdokumenter, brev, møtereferater m.m., og dette er en historie som rystet det norske Amerika og Norge den gangen, men som også nå gjør inntrykk. Bodil Stenseth viser hvordan ulike politiske og kristne kretser støttet Herr Muus eller Fru Muus. Kampen (da som nå) delte seg mellom konservative og liberale. Nå gleder jeg meg til flere bøker av Bodil Stenseth.

Takk for hyggelige ord, Lillevi!
Jeg ønsker deg en god og minnerik kveld sammen med barnebarna og familien!
Og - du har helt rett - Prøysen er aldri feil! -:))

Når elevene starter på Senior-året sitt på High School i USA feires det ofte med overrekkelser av konvolutter med gode ord og hilsninger fra familie og venner. I år startet ett av barnebarna mine på Senior-året sitt. I tillegg til lykkeønskninger la jeg ved dette diktet av Kenn. Nesbitt. Jeg tenker at litt humor og en pust i bakken er like viktig som all verdens velmente råd.

Good Morning, Dear Students

«Good morning, dear students,» the principal said.
« Please put down your pencils and go back to bed.
Today we will spend the day playing outside,
then take the whole school on a carnival ride.»

«We’ll learn to eat candy while watching TV,
then listen to records and swing from a tree.
We’ll also be learning to draw on the walls,
to scream in the classrooms and run in the halls.»

«So bring in your skateboard, your scooter, your bike.
It’s time to be different and do what you like.
The teachers are going to give you a rest.
You don’t have to study. There won’t be a test.»

«And if you’d prefer, for a bit of a change,
feel free to go wild and act really strange.
Go put on a clown suit and dye your hair green,
and copy your face on the Xerox machine.»

«Tomorrow it’s back to the regular grind.
Today, just go crazy. We really don’t mind.
So tear up your homework. We’ll give you an A.
Oh, wait. I’m just kidding. It’s April Fools’ Day.»

Kenn Nesbitt

Maigret i Arizona.

Forfatteren nærmest flyktet fra Frankrike etter frigjøringen 1945 og bosatte seg i Nord-Amerika fram til 1955. Resultatet ble en rekke bøker med handlingen lagt til USA både med og uten kriminalinspektør Maigret. I denne boka med den norske tittelen Maigret i Arizona, inntar han rollen som høyst deltakende observatør ved et likskue i Tucson som skal avgjøre om et kvinnelig dødsfall skyldes en ulykke eller et drap.

Som i Maigret i New York spiller Simenon på humoristisk vis på kulturelle forskjeller mellom amerikanere og europeere. Mye har endret seg på begge sider av Atlanterhavet siden 1949, men mange av observasjonene har fortsatt gyldighet.

Min utgave ble utgitt av Samlerens bokklubb 1970, oversatt av Ann Falkenberg 1960.

Gunnar Larsens forfatterskap begrenser seg til fem romaner såvidt jeg vet. I tillegg til I sommer har jeg bare lest dokumentarromanen To mistenkelige personer en gang for lenge siden. Så jeg kan ikke komme med noen anbefalinger utover at debutboka er skrevet på et frydefullt og sitatvennlig norsk. Med andre ord en oppmuntring til å gå videre.