Bokelskere.no

Det var behov for noe lettere etter to måneders dannelsesreise med John Irving, derfor et gjennlytt av en bok jeg allerede har lest, men tilbake i 2015. Håper virkelig den var like god som jeg husket den!

Hovedkarakteren, en pensjonert etteretningsoffiser, blir oppringt av en kompis som etterforsker et mord hvor offeret oppskriftsmessig er skamfert på det grøvste. Grov skamfering er en populær trend vi skal bli mer kjent med videre ut i boken, og noe som oftere en før blir brukt i krimsjangeren for å dekke over manglende kvalitet i historien.

Etter å ha introdusert de involverte virker det som om forfatteren begynner å kjede seg og derfor settes det straks i gang med mer unødig grov skamfering. Dette påfølges av et par mindre vellykkede forsøk på å forklare hvorfor resten av historien skal foregå i Tyrkia.

Deretter fungerer det relativt godt for forfatter. Tempo, spenning, alt tilsier at dette blir det film av. Det kan det også bli, men kanskje ikke før oppfølgeren kommer til sommeren neste år.

Det er altså tidvis ganske bra spionthriller dette her, selv om den plages av de sjangerproblemer en forventer at den skal ha. Men god nok til å leses flere ganger? Det er jeg ikke overbevist om.

Terningkast: 1 av 2 utplukkede øyne.

Læreren til Knausgård på skrivekunst-akademiet, Fosse altså, syntes ikke særlig om hva Knausgård skreiv på skolen. Og i den temmelig legendariske podcast-serien BokPod, hvor en ganske gretten Fosse intervjues, virker han ikke særlig varmere til ideen om å skrive en romanserie med seg selv i hovedrollen.

Uansett, hovedpersonen Asle, oppvokst i Barmen, som Fosse, katolikk, som Fosse, kommunist, som Fosse, lengter bort, som Fosse, og reiser først til ei større bygd, som Fosse, siden til Bergen, som Fosse, uten stort annet enn tro på eget talent, som Fosse.

Noe annet Fosse setter pris på er å benytte ord og historier om igjen og om igjen. Til slutt er det uråd å ha tall på hvor mange ganger Åsleik sier ordet Andreaskross eller Asle lar seg irritere over at Åsleik, med sin bondske byrgskap sier ordet Andreaskross.

Men det er ganske effektivt det han Fosse holder på med, for selv om det jo er en historie der óg, er det nesten som meditasjon, eller ei messe en sitter i.

Forøvrig gir messen en slags renselse, ikke til meg, men til oppleseren. Jeg prøvde først å lese den selv, men det var ikke rett bok på rett sted for det, så dermed gikk jeg for lydboka hvor oppleseren var selveste Anderz Eide, aller mest kjent som Andy fra Andys ville Dinoeventyr. Vel, ikke nå lenger, fra nå av skal stemmen din kjennes som Asle, han med det tynne grå håret, som Fosse, samla i ei lita hestehale, som Fosse, der du fortel på nynorsken din, som Fosse.

Den kan være fin for mange denne historia, som både er lavmælt og voldsom på samme tid, ja om en da finner riktig tid og sted for det.

Rimelig omfattende o-fagsbok fra Thunberg med en 80+ ulike artikler fra klimaforskere, økonomer, samfunnsvitere osv. Thunberg selv innleder og oppsummerer kapittelene uten å ta fokuset bort fra sitt prosjekt; at folk skal begynne å lytte til forskerne, ikke nødvendigvis henne.

Ikke alle synes hun lyktes, som i NRK sin anmeldelse av boka, som ganske tydelig tar seg nær av Thunbergs standpunkt, selv om de må medgi at noen av tallene virker troverdige nok.

Den store utfordringen for mange er at Thunberg beskriver klimakrisen først og fremst som en bærekraftkrise, og sliter ikke nevneverdig med å underbygge dette. Og selv om hun tar avstand fra -ismene (ikke noe barn av Jon Fosse dette), er hun tydelig antikapitalistisk og peker på at ingenting kan løses med dagens forbruk blant verdens rikeste 10 %.

Slikt er selvsagt fryktelig provoserende for mange, at løsningen ikke er å tjene mer penger. Eller at en må vente til en grønn løsning er profitabel nok.

Gubbemiljøene verden over lar seg implodere intellektuelt av å få fakta presentert av en kvinnelig tenåring, så min oppfordring får være, les boka, og ikke vær gubbe.

Shattered Sea er en litt smalere og ukomplisert trilogi fra Abercrombie, selv om den selvsagt inneholder nøkkelingrediensene til fantasy-sjangeren: Minimum tre bøker, middelaldersk borgerkrig, og ikke minst en mer eller mindre vag lovnad om magiske forviklingar.

Fiffig nok med mindre vage pek underveis i bøkene om at historien ikke er lagt til fortids middelalder, men en fremtids post-apokalyptisk middelalder, hvor sentralt er søken etter oldtidsvåpen, som potensielt da er av teknologi som ligger en god del hundre år frem I tid. Gav det mening?

Lille Yarvi, kongesønnen med bare en brukbar arm, er heldigvis ikke først i arverekken. Det er greit for han, det er tryggest i skyggene og kanskje passer det han best å forkaste familiebåndet og gå i kloster. Men så skjer det ting da, og planer går til helvete, plutselig er han konge, men for hvor lenge?

Abercrombie er god på historiefortelling, men enda bedre på å gjøre karakterene sine menneskelige, ikke bare god, ikke bare ond. Nå ville jeg vanligvis skrevet noe stygt om Ken Follett, men siden siste boken faktisk var ganske god, til tross for episk endimensjonale karakterer, utsetter jeg det noen måneder.

Uansett, det er neimen ikke lett å vite hvem som er den gode, hvem som fortjener leserens sympati og om disse sympatier må forkastes før siste side er lest. Og det er jo forfriskende flere forfattere burde prøve seg på.

Uansett lettlest og tilgjengelig sommerlektyre fra Abercrombie. Jeg fyrer av seks av ti alvestaver (om det er lov å si) for denne trilogien.

Dokumentarisk om zombiekrigen som raste verden over for noen år siden. Ja, en kan nesten begynne å lure for den er ikke så verst skrudd sammen denne boka. Forfatteren, eller journalisten tar oss gjennom et tiår med zombiekrig via en rekke intervjuer med alt fra leger, politikere, prester og militære.

Utover det å anlegge en seriøs tone er historien fiffig på mange måter. Møter med populister og konspirasjons-teoretikere får en til å tenke at denne fort kunne vært skrevet som en harselas over nåtidens koronavaksine-skeptikere, men der hvor historien er på sitt mest modige:

Den Sør-Afrikanske Redeker-planen, hvor en gjør et utvalg av borgere som må reddes, og bruker resten av de ikke-smittede som lokkemat blir raskt populær, og omtrent like raskt som zombiene selv, sprer ideen seg verden over. Noe slikt ville selvsagt aldri hendt i virkeligheten. Tenk, et A-lag og B-lag av borgere, i Sør-Afrika.

Det viser seg forøvrig at boka er skrevet før den kanskje mer kjente filmen, noe som ofte er et kvalitetstegn, for boka vel og merke. Ellers registrerer jeg at uten at det var planen, har denne sommerens leseliste vist seg fra sin mest post-apokalyptiske side. Noe å tenke på neste gang du bare skal kose deg med Maren Uthaug.

Jeg gir forresten World War Z syv av ti meter høy vegg av døde zombier, og registrerer at filmen ikke er å finne på noen kjente strømmesider.

Vi starter noen år frem i tid, hvor oppdagelsen av en tattovert steinalderkvinne slipper løs et virus fra den tinende tundraen i Sibir. Dette lumske viruset sprer seg raskt verden over og ufint nok, angriper først de minste barna.

Historien er utformet som en slags novellesamling hvor hver enkelt skjebne spinner rundt de samme verdenshendelsene. Ganske kul idé egentlig!

Det er jo noen ytterpunkter her, men selv i den frykteligeste katastrofe, er det ikke sjeldent et familiedrama også må sorteres unna. Så er det også plass til vinklinger også Stephen King ville vært stolt over.

Det er grei utforsking av grenser underveis i romanen, fra først moralske, så teknologiske, før tid, sted og rom projiseres inn i en sky av alternative dimensjoner. Det er altså en blanding av familiedramaet Vestavind, godt blandet med Twilight Zone.

Sluttresultatet må hvile på i hvilken grad en liker en åtte-dimensjonal versjon av Vestavind, som for meg blir en svak firer.

Tvangstiltak etter løsgjengerloven av 1907.
Tvangsarbeidshusene hadde nok skiftende betegnelser i levetiden sin, men var primært rettet mot folk som ble definert som løsgjengere. Tilsvarende tiltak rammet tatere i form av Svanviken arbeidskoloni, formelt drevet av Norsk misjon blant hjemløse som hadde tilhold i Sosialdepartementet og ble nedlagt 1987. Norge var i mellomkrigstiden og til slutten av 1960-tallet mer av en tvangsstat enn vi i dag liker å tenke på. Litteraturen og utredningene om forholdene som tiltakene førte med seg er omfattende.

Så hyggelig at du ble tiltrukket av den Kirsten. Jeg kan anbefale romantrilogien Grenseland, Flaggermusene, Hjemover av Sigurd Evensmo. De, særlig de to første, gir en god tidskoloritt som bakgrunn til de spørsmålene jeg behandler i boken. God lesning!

Mathiesen ble nok først kjent for sin kamp mot tvangsarbeidshusene som fulgte av løsgjengerloven av 1907. Da jeg hadde ham som veileder for magisteroppgaven min var han aktiv i dannelsen av KROM - foreningen for kriminalreform som bekjempet fengselsvesenet. Han skrev en mengde bøker og artikler. Jeg kan ikke peke ut noen særskilte. Sentralt i hans tenkning var at ønsket om perfekte løsninger ofte sto i veien for reformer. Selv var han i favør av «Det uferdige.» (Nyeste utgave 1992).

Rettssosiologen Thomas Mathiesen var en kjent kritiker av løsgjengerloven og fengselsvesenet.

"Streik!" dekker absolutt noe av den perioden, i tillegg har den en litteraturliste som kanskje kan hjelpe deg videre. Utover det er Martin Tranmæl en spennende person fra den perioden som kanskje også kan ha relevant litteratur med seg.

Dette høres ut som ei veldig interessant bok, Kirsten. Jeg har ikke på stående fot noen forslag til litteratur som kan utdype temaet, men vil følge med om du får noen tips fra andre her inne. Det er jo utrolig hvor mye kunnskap som finnes blant bokelskerne :-)

På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.

Jeg merket meg denne detaljen fra begynnelsen av kapittel 7:
Wilson snakker om levemåten til proletarene.
Han sier blant annet at de bruker tiden sin på film, fotball, øl og framfor alt SPILL!
Han kunne ikke hatt mer rett i forhold til dagens befolkning , men er det noen som gjør seg tanker om hvilke spill han kan ha hatt i bakhodet da han skrev dette i 1949?

Swanns kjærleik (ferdig!)
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første av dem, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» hos Céline er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

La Motte skriver utrolig bra. Ser en annen etterlyser mer action spenning og cliffhangere, men synes det er en kontinuerlig nerve gjennom hele boka, uten et eneste dødpunkt, som gjør den vanskelig å legge fra seg.

Takk for at du følger opp.
Jeg postet et svar på fredag, men siden jeg ikke hadde lest nevneverdig og egentlig ikke hadde så mye å formidle, tok jeg det vekk. Nå har jeg brukt helgen godt og har hørt ferdig kapittel 7.
I likhet med deg, er det mye som er borte fra hukommelsen min.
Jeg liker boken veldig godt, bedre enn sist, nå som jeg leser mer oppmerksomt er det flere detaljer jeg gledes over.
Synes også det er fornøyelig å lytte til Podcasten, de snakker så befriende lett og ærlig om sine opplevelser av boka.
Jeg merket meg flere ting, men hang meg spesielt opp i noe som omtales på begynnelsen av kapittel 7:
Wilson snakker om levemåten til proletarene. Der sier han blant annet at de bruker tiden sin på film, fotball, øl og framfor alt SPILL!
Han kunne ikke hatt mer rett i forhold til dagens befolkning, men hvilke spill tror du/dere at han hadde i bakhodet da han skrev dette i 1949?

Spennende! Jeg er klar for slike lesetips.

Arne, jordfar, drammenser og Brann-supporter, går lei av å måtte imøtekomme alle sosiale spilleregler. Spesielt i arbeidet sitt møter han motstand med sin løssluppne humor.

Det tegnes et bilde av en maktkamp mellom de sosiale normene med jordfar Arne som på sin side ønsker frihet til å slenge med leppa under fødselene, og den nye avdelingslederen som helst ønsker et mer kunde / leverandør-forhold ved sin tjenestestasjon.

Diskurskrigen brer om seg og snart er barna blandet inn, konseptet går viralt og jordfar Arne må snart tåle å stå i sentrum av en gryende bevegelse av diskurs-radikale.

Det er ikke helt lett å plassere denne på skrøne-satire-humor-spekteret. Som hovedregel vil skrøner ofte kjennetegnes av høy grad av kvalitet, og så vil en se denne kvaliteten forvitre jo nærmere humor en plasserer historia.

Samtidig i sin gjentagende fullemann-filosofi rettes kritikk mot gjenkjennbare og kritiserbare sosiale normer som legger grunnlaget for at en hvertfall kan satirisk promotere denne som en anti-selvhjelpsbok.

Om ikke det gav mening så er hvertfall konseptet så tydelig at det vil være å spytte jordfar Arne i ansiktet om en vurderer denne historia opp mot en poengskala.

Når det er sagt triller jeg terningkast fire, som vil være helt i tråd med de sosiale normene jeg omgir meg.

I følge Goodreads var dette fjorårets nest beste bok i fantasy-sjangeren og som vanlig starter historien med et møte med et foreldreløst barn.

Historien utspiller seg tidlig i den industrielle revolusjon hvor dampmaskiner sliter med å få fotfeste, ettersom det allerede eksisterer teknologi som forbedrer og effektiviserer de ulike prosessene i leverandørkjeder.

Jasså, så det handler om LEAN eller no? Nøyaktig det jeg ønsker å lese om, spesielt på fritiden, tenker du sikkert nå. Men jeg må skuffe deg, for denne teknologien som kom i forkant av damp, var hverken LEAN, SAP eller CRM, men SPELLS.

Gjennom et innfløkt system av sølvbarrer med innskripsjoner holder etymologer(?) og oversettere verden i et jerngrep. For disse magiske sølvbarrene drives av den friksjon som skapes når betydningen av to ord på ulikt språk ... ehm ... kolliderer ... eller går i en slags etymologisk fisjon ...

Okey det er kanskje ikke viktig. Det som er viktig er at denne etymologiske drivkraften blir et viktig redskap i den britiske kolonialismen. Og når grasrota blant Oxford-studentene forstår at de leverer et avgjørende bidrag til disse overgrepene, manes det til revolusjon.

Det er mye som fungerer bra i denne boka. En må kanskje bidra med litt godvilje for å svelge unna dette med sølvbarrene, men ideen om de utenlandske studentene som blir klar over sin egen rolle som representanter for en koloniherre, undergrunnsaktivisme og en passende eskalering til avslutning er god. Så får en kanskje godta at historien løper "litt" løpsk til tider.

Jeg triller: terningkast fire - Zhí shǎizi sì