Bokelskere.no

En av flere utgivelser denne høsten det er ganske vanskelig å si noe morsomt om. 304 dager er en roman, men en av historielinjene er tett opptil en virkelig historie om en norsk krigsveterans reise, først oppvekst, så afganistan, og så PTSD og Nav.

På motsatt side forteller Stranger om Armans oppvekst i Afganistan. Først oppvekst under Sovjets invasjon, så borgerkrig, Talibans inntog og ikke så valgfri innrullering i motstandskamp. Den forteller ikke noe om Armans eventuelle møter med kommunalt og statlige hjelpeorganer for behandling og stønader.

Samtidig nøster Stranger inn et historisk innblikk i Talibans fødsel og fremvekst, fra Israels invasjon av Palestina i 1948, og helt frem til august i år, noe som i seg selv er imponerende, da jeg trodde det tok betydelig lengre tid å ferdigstille en bok.

Når Stranger da også forteller på en skala fra medium bra til meget bra, så er det ikke mye igjen å vitse om. Hva med de greiene om hesteterapi da, tenker du kanskje? Men nei, ikke i dag. Orker ikke.

Jeg triller tre av tre terapautiske hester for Stranger sin virkelige gode bok om angst og hvor (eventuelt latterlig) utilstrekkelig hjelpeapparat vi har også her i Norge.

Noe sur for drapet på sin far, plasserer lille Gest øksa si i nakken på den lokale høvdingen. Kortvokst og bare tretten år gammel får han ingen oppfølging av den lokale BUP-avdelingen men lyses heller fredløs.

Jeg forstår, tenker du nå. Her har mange tiår med underfinansiering av psykiske helsetjenester krevet nok et offer, tenker du. Eller kanskje er det foretaksmodeller, NPM og privatisering du tenker er naturlige årsaker til at Gest, som kunde, eller bestiller, ikke får god individuell oppfølging.

I de fleste tilfeller ville du hatt rett, men her er handlingen lagt tusen år tilbake i tid, og dermed en stund før opprettelsen av velferdsstaten.

Uansett, Gest stikker av, og fortsetter med det stort sett resten av livet. Samtidig har han en uheldig evne til å blande seg inn i jarlene og storbondene liv og levnet. Ikke veldig rart at han stort sett blir funnet og må fortsette reisen.

Det er en ganske utypisk vikingsaga dette, for hver gang Gest får muligheten til å sloss litt så - "Nei jeg går heller litt bort her jeg og spikker litt". En slags omvendt knarresmed, eller baklengs Jack Reacher om du vil.

For en som kun har lest Roy Jacobsen når han skriver om sommerferie i Oslo på femtitallet, eller bind etter bind om å få barn til å vokse opp på en øy på Helgelandskysten, så er det kjekt med forandring, men mest spenstig er denne historien er fordi den er så ulik andre episke vikingsagaer. Ikke nødvendigvis bedre, men kjekk lell.

Historien forteller om lille Pelle og faren som ankommer et slavehandel-lignende marked i Danmark. Der blir de plukket sist og må ta til takke med en heller ussel fremtid.

Usselt fortsetter det også når Peller vokser opp og prøver seg som skomaker. Han går derfor inn i rollen som politisk agitator. Sterkt misfornøyd med mangel på regulering av arbeidslivet angriper han den personlige friheten, som riktignok er begrenset til å kunne velge mellom å dø av kulde eller av matmangel.

På mange måter er Pelle Erobreren det motsatte av Ayn Rands Atlas Shrugged. Sistnevnte har jeg blant annet ikke lest, som jo er rimelig motsatte av å lese en bok to ganger. Ulikhetene går også noe utover dette, og en kan jo undres hva det hadde blitt ut av Torbjørn Isaksen, Sylvi Listhaug og Siv Jensen om de hadde valgt å lese en annen bok i ungdomsårene.

Så mens en undrer seg over om Pelle Erobreren er en typisk terningkast fem eller terningkast seks bok, kan en stikke nedom garasjen og sette DeLorean-en til lading.

Lille Luke er ikke som andre nesten tenåringsgutter. Ikke bare skal han starte på to ulike universiteter til høsten, han kan også få en tallerken til å .. vel kanskje ikke fly, men hvertfall bevege på seg, litt hvertfall.

Kult opplegg, helt til han våkner i sitt eget rom. Eller det ligner, litt hvertfall, men ikke helt. I gangen utenfor møter han andre barn som også har våknet i rom som er som sitt eget, men bare nesten.

Det viser seg at disse ungene i tillegg til egenskapen av å kunne våkne i rom som nesten er som sine egne, også kan flytte på ting uten å ta på de. Ikke så veldig tunge ting da. Noen kan også se hva andre tenker og uten at det er et tema i denne boka, men tenk en klasse med tenåringer hvor alle kan se hva hverandre tenker. Fy faen.

Uansett, det betyr jo trøbbel dette da. Av type deep state. Håper det finnes en trøblete politimann som kan få ordnet opp i dette.

Det er ikke så lett å vite hva en får av Steven King. De fire Mr. Mercedes-bøkene var virkelig en berg og dalbane. The Long Walk og The Stand ganske gode. The Regulators var umulig å komme seg igjennom og de bøkene og filmene om den klovnen vil jeg selvsagt ikke ha noe med å gjøre.

The Institute får terningkast som lander mellom The Long Walk og The Stand. Temmelig ikke så verst altså. Har du tips til andre bøker av King som ikke er så verst, del de gjerne.

Tror jeg hadde denne serien i bokhylla i ti år før jeg dumpet de på Finn. Men nå i vakumet etter Joe Abercrombie så jeg behov for å plukke opp noe nytt av episk karakter til å fylle pendlertiden til og fra jobb.

Vi møter Ayla, en forlatt liten cro-magnon jente, som snubler over en Neandertal-stamme hvor hun møtes med den største forundring og skepsis. Hva er disse rare lydene som kommer ut av munnen hennes, og hvorfor er hun så høy?

Heldigvis viser det seg at disse Neandertalene, til tross for manglende frontal-lapp (eller på grunn av?), var dypt religiøse, og funnet av Ayla ble derfor regnet som tegn fra .. et eller annet sted, og hun slapp derfor å bli klubbet til døde.

Det at Ayla har et annet format på hodeskalle skal vise seg å by på adskillige forviklingar og her møter leseren eller lytteren på et skikkelig Ken Follettsk(?) de onde er onde og snille er snille, og lite midt i mellom. Så må kanskje Jean Auel unnskyldes da hennes karakterer, i motsetning til Ken Follett sine, faktisk ikke har frontal-lapp og kapasitet til sosial utvikling.

Til tider ganske lesverdig og innimellom drama av type jeg ikke setter pris på. Jeg sitter altså på gjerdet om jeg skal fortsette videre i serien eller se det an en ti års tid.

Stormende kjærlighet og laber politikk.

Sterke følelssvingninger som i en opera utgjør drivkraften i denne dramatiske romanen fra 1867. Særlig er hovedpersonen Litvinovs villrådighet overfor den attraktive, kokette Irina godt skildret. Intensiteten forsterkes ved at handlingen er lagt til kurbyen Baden-Baden, der en liten koloni russere omgås tett rundt 1862. En viktig biperson, Potugin, sukker over den manglende utviklingen i hjemlandet, og ikke minst etterslepet kulturelt, vitenskapelig og økonomisk i forhold til Vesten. All endring synes å gå opp i nettopp røk.

En kuriositet
Tidlig i romanen nevnes prinsesse Mathilde [Bonaparte] (1820-1904) ganske kort som leder av en parisisk salong av forfattere og kunstnere. Hun nevnes også såvidt i Swanns kjærleik av Marcel Proust.

Oversettelsen
Det finnes minst tre oversettelser av Turgenjevs Røk til norsk. Under lesningen begynte jeg med utgaven til Samlerens bokklubb fra 1972. Teksten flyter bra, men underveis kommer det fram at oversettelsen er gjort fra engelsk, ikke russisk. For eksempel blir den russiske provinsen Livland omtalt som Livonia. I 1918 ble Livland fordelt mellom Estland og Latvia. Jeg avsluttet lesningen med Solums utgave fra 1998 som er oversatt direkte fra russisk. Det er også en grei tekst å forholde seg til, men inneholder en del korrekturfeil.

På sporet av Proust. Jeg er virkelig imponert over hva du har rukket over, ikke minst liker jeg illustrasjonene du har valgt ut, RandiA.

Akkurat nå er jeg i sluttspurten av boka Om utregning av romfang - II, av Solvej Balle. Boka er nummer 2 i en serie på 7 (!) om Tara som er fanget i tiden og som opplever 18. november om og om igjen. Solvej Balle har brukt 35 år på dette prosjektet. De tre første bøkene vant Nordisk råds litteraturpris i 2022. Så langt liker jeg bok nummer to like godt som jeg likte bok nummer en. Det er noe med situasjonen, språket som beskriver hva hun tenker, og tanker man som leser gjør seg av å lese dette. Anbefales! Riktig god helg til alle bokelskere.

Jeg trodde alle bøker kom opp, så det var ny informasjon for meg at disse ikke er med i søk.
Å kontakte Nesse og faktisk få svar er, for meg, like sannsynlig som at julenissen faktisk eksisterer :)

Dette er en gripende, veldokumentert og innsiktsfull bok som både opplyser og rører. Den tar leseren med inn i en av de mest dramatiske og kontroversielle hendelsene i nyere norsk historie: attentatet mot William Nygaard, daværende direktør for Aschehoug forlag, etter hans modige beslutning om å utgi Salman Rushdies Sataniske vers.

I 1989 kunngjorde ayatolla Khomeini en dødsdom over forfatteren og de som hadde medvirket til å gi ut boka.
I 1991 ble oversetterne i Italia og Japan knivstukket. Den japanske døde, den italienske overlevde.
I 1993 ble William Nygaard rammet av tre skudd.
I 2022 ble Salman Rushdie knivstukket på scenen i USA.

Boka kombinerer grundig journalistisk arbeid med fortellerglede og nysgjerrighet. Isungset nøster opp komplekse tråder i et politisk og kulturelt minefelt, og gir en skarp analyse av hva ytringsfrihet betyr i praksis – både for enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Han løfter frem både kjente og ukjente aspekter ved Rushdie-affæren og viser hvordan denne saken fortsatt har relevans i vår tid.
Med imponerende research, sterke intervjuer og skarpe observasjoner gir Isungset ny innsikt i etterforskningen av attentatet, som lenge har vært omgitt av uvisshet og spekulasjoner. Dette er ikke bare en bok for dem som er interessert i politikk, litteratur og historie, men også for alle som verdsetter sannhet og rettferdighet. Og ikke minst det kritikkverdige og feige arbeidet til både politikere og politi.

Likte den oppdiktede versjonen best, selv om det var mye interessant ved den sanne historien om forfatterens foreldre også. Spesielt proviantproblematikken; Afrika vs England, og moren som aldri sluttet å bry seg med ting som ikke vedkom henne.

Gode skildringer av personer, omgivelser og objekter. Noe følelsesløst ved forfatterens beskrivelse av hennes eget liv, men Lessing er vel ikke kjent for å romantisere personlige hendelser.
Lettlest og god of interessant underholdning.

Sivilisasjon eller barbari?

Biblioteket presenterer av og til boknyheter hvor de forteller om de nye bøkene de har lest og vil anbefale videre. For et par uker siden framsnakket de blant annet tegneserieversjonen av William Goldings Fluenes herre, og jeg var så heldig at boka var ledig for utlån.

Originalen er en av de klassikerne som jeg innbilte meg at jeg både hadde lest og hadde i bokhylla, men der hadde nok hukommelsen lurt meg på begge punkter.

Siden bibliotekaren hadde lest både tegneserien og romanen parallelt og kunne gå god for at tegneserien var tro mot Goldings historie, valgte jeg adapsjonen som en første inngang.
Bak i boka står det dette om forfatteren:

Aimée de Jongh (født 1988) er en Eisner-nominert grafisk
roman-forfatter. Hun er kjent for tegninger fulle av sjel, og gripende
historier, som ofte handler om menneskelige relasjoner i det moderne
samfunnet.

Det stemmer at tegningene er gode, og de gir virkelig liv til historien om hvordan det kan gå når man skal prøve å bygge et samfunn. Dette er en historie som er evig aktuell. Senest i dag fikk jeg assosiasjoner til den ved å høre på nyhetene om det forestående presidentvalget i USA.

Tegneserien ga meg lyst til å lese originalen med det første, siden det formatet, naturlig nok, gir mer fordypning. Jeg fant originalen på en bruktbutikk i dag - flaks!

Jeg har samme erfaring som deg, når det gjelder «importer bøker» - det virker ikke!
Den har gjort det tidligere, så jeg mistenker menneskelig svikt :)
Før man går i gang med å legge til bøker selv bør en søke etter dem, på alle tenkelige måter. Jeg har opplevd og ikke finne boken ved søk på forfatter, men så dukker den likevel opp i et ISBN eller tittelsøk senere.
Skal man gå i gang med å legge til bøker selv, kan jeg ikke presisere sterkt nok hvor viktig det er å være nøyaktig. Store bokstaver, kommafeil, skrivefeil eller andre mangler kan ikke endres i etterkant. En svakhet i systemet. Dette kan resultere i mange «tulle-eksemplarer» av bøker man eventuelt må bla seg igjennom, som kjent «Jo flere kokker, dess mere søl».

Forøvrig - god helg til alle bokelskere!

Stemmer det at alle bøkene fra en bestemt forfatter kan legges til i boksamlingen til alle her inne. Hva kommer det av at for eksempel ikke alle bøkene til Olav Golf ikke kan legges til? Er det mulig å gjøre noe med det? Jeg visste at gamle bøker ikke kan legges til. Hvilket år er denne grensen?

På forhånd takk!