Her blir vi tatt med på alle opp og nedturer, samt følelsene til Elise, men det jeg liker best med boken er hva den får meg til å føle underveis, og det er ikke lite. Historien lar meg «oppleve» et annet menneskes liv fra lykkerus til de mest motbydelige scener, det er rått!
Kjos Fonn bruker, gjennom hele boken, antonymer, og de er det mange av. Jeg føler meg rimelig sikker på at dette er et litterært grep, for som kjent forsterker de hverandre, og dette er sterkt.
Det er store motsetninger mellom Elise sitt ytre vakre, yndige og vellykkede, til Elise sitt indre mørke kaos. På sett og vis kan man si at Elise sitt ytre er et antonym til hennes indre liv.
Jeg synes boken er interessant på så mange plan, og her er mye psykologi. Vi får ikke vite mye om faren, og egentlig ikke om moren heller, men noe sier meg at moren lever ut sitt liv gjennom datteren, og stiller for høye krav. Ikke et liv med fysisk avstraffelse som kjæresten Joakim opplever. Et traume, som for ham, er mulig å sette fingeren på, mens Elise kanskje sliter med et mer komplekst traume.
Går det bra, eller går det dårlig? Det kan du selv avgjøre etter å ha lest boken :)
Jeg ble anbefalt denne av en kanadisk venn, som nylig har sett en teateroppsetning av boka; visstnok veldig rørende. Dette er en forfatter jeg visste null og niks om, men som tydeligvis er godt kjent i hjemlandet, Canada.
Hovedpersonen, Morag Gunn, mister foreldrene som femåring, og blir oppfostret hos et eksentrisk ektepar på et lite sted hvor hun ikke kjenner noen. Vi følger henne fra barndom til middelaldrende, og det er litt av en reise. Vil ikke røpe mer, men boka er godt skrevet, og karakterene er fascinerende. Anbefales!
Da jeg begynte på denne boken var jeg en usikker og redd dame på nesten 50, som hele livet hadde skammet meg over det meste ved meg selv.
Dette er en utmerket bok om oppfyllelsen av alle de syv festdagene fra Moseloven i det gamle testamentet. Mange mener at vi enda venter oss oppfyllelsen av de tre siste selvom de samme mener at med Moseloven var det over og ut med på korset. Her oppstår det et dilemma som man kanskje ikke er klar over, eller kanskje er klar over, men ikke tør å snakke om for å ikke få det futuristiske korthuset til å falle, nemlg at festdagene var endel av Moseloven, så hvordan kan Moseloven være oppfylt på korset når det etter futuristers syn enda gjenstår en oppfyllelse av disse tre festdagene?
Don K. Preston gir en solid svar og går godt til verks ved å påpeke at alle festdagene ble oppfylt i det første århundre etter Kristus. Hvis dette er tilfellet, faller futuristenes syn i grus og dommen, de dødes oppstandelse og Jesu gjenkomst skjedde allerede for 1900 år siden. Det vil de selvfølgelig ikke tittale.
Malerne som er tema for denne boka valgte å gå tilbake til italiensk og flamsk middelalder i sitt oppgjør med engelsk kunst på 1800-tallet. Teksten er skrevet av broren til Gabriel Dante Rossetti, en av de mest berømte av de opprinnelige «prerafaelittene.» Forfatteren forteller godt hvordan retningen oppsto og utviklet seg fra 1840-tallet ikke minst gjennom samspillet med andre kunstnere, kunsthåndverkere og lyrikere.
Det er likevel trist å lese at kvinnene i kretsen i liten grad fikk utfolde sine talenter på linje med mennene. Så godt som alle kunstverkene som omtales, er gjengitt i farger. Selv om dette var en særskilt britisk kunstretning, synes jeg det er riktig å knytte den til mye av nasjonalromantikken her hjemme og ikke minst jugendstilen omkring 1890~1910.
Så synd denne ikke falt i smak hos deg. Dette var faktisk den aller første boken jeg leste av Sundstøl og som gjorde meg oppmerksom på dette forfatterskapet. Hovedpersonen er i en dyp eksistensiell krise og handler ikke alltid helt rasjonelt. Jeg husker romanen som ganske fragmentert i stilen. Det er alltid fascinerende å se hvor ulikt en kan oppfatte én og samme bok.
Ja,det gjør han definitivt.
På mange måter en spennende bok, og bokserie, som skaper engasjement hos mindre barn. For meg som voksen føler jeg boka blir masete, og høylytt på måten den er skrevet. Og da blir heller ikke terningkastet spesielt høyt, 3
Jeg er i utgangspunktet litt negativ innstilt til oppvekstromaner da jeg har lest så mange av dem nå og synes det svært ofte blir veldig likt, noe ulike versjoner av mer eller mindre det samme. Selv om heller ikke denne historien er veldig unik i seg selv, er boka som helhet fantastisk!
Språklig er den brilliant - språket flyter, nye formidles med relativt få ord, det oppstår aldri "oppramsing" av hendelser eller fakta; det utspiller seg på levende vis. Boka er også proppfull av gullkorn - og de virker til å oppstå "naturlig" uten preg av at forfatteren bevisst forsøker å "skrive noe intelligent".
Karakterene er godt utviklet og troverdige - helt uten at de egentlig beskrives så mye, følte jeg virkelig at jeg ble kjent med dem.
Og så er det selve komposisjonen da, som virkelig får denne boka til å skinne. Korte kapitler, god flyt, røde tråder, en kreativ og samtidig ryddig måte å legge frem fortellingen på - via Andrevs mange far/mannsfigurer.
Jeg likte også særlig godt slutten, at den ikke ble slik en kanskje tenkte at den skulle bli - uten å "spoile" noe.
Anbefales på det sterkeste!
Enig. Jeg kan skrive det inn her som en kommentar på mandag :)
Jeg leser "Jævla menn" - blir nok ferdig med den i morgen. Og da står en av disse følgende på planen:
Everyone here is lying, Shari Lapena
I Pantalones hus, Hilde Rød-Larsen
Darling Girls, Sally Hepworth
Om utregning av romfang V, Solvej Balle
Har stått på venteliste på biblioteket og plutselig var liksom alt ledig på en gang så nå må det leses før tiden løper ut. Eneste fine med tidsfrist, er at beslutningsvegring rundt hva neste bok skal være ikke lenger er en greie
Så deilig med ferie, håper du nyter den. Jeg har begynt på årets Nobelprisvinner i litteratur, Han Kang. Boken heter «leksjoner i gresk».
Jeg må si den første setningen både overrasker meg og pirrer i nysgjerrigheten, den er hentet fra en norrøn saga kalt Volusungesaga. Videre refererer hun til biblioteket i St. Gallen, der jeg har vært, så dette lover bra bare etter 2 sider.
Gleder meg til fortsettelsen.
God helg alle bokelskere!
Et grotesk sammensurium av tekster i ulike sjangre og formater med ulik stil og innhold. Hagerup prøver visstnok med dette å "diskutere forholdet mellom litteraturen og det monstrøse". Noenlunde ambisiøst, men i utgangspunktet spennende. Han begynner i så fall med å greie ut om begrepet "monster". Så tar han for seg zombologien (altså studiet av zombier). Det mest interessante ved boken er disse innledende tekstene om monstre og zombier, og det var hovedgrunnen til at jeg ville lese den; det er nesten ingen norske forfattere som har skrevet noe om zombier tidligere, og da måtte jeg bare undersøke hva han hadde å si. Enda færre har skrevet om Lovecraft, så jeg satte stor pris på at Hagerup – om en kort – skrev om han. Siden jeg har lest flere bøker tidligere som kun handler om zombier, var det ikke mye nytt for meg å hente der, men han introduserer i det minste zombologien på en konsis og lettfattet måte.
Dessuten strør han på med noen interessante betraktninger av det monstrøse i form av dikt/prosadikt, sitater og lignende korte uttrykk. Det syns jeg var gøy. Spesielt diktet som handler om, og som er utformet som et sammenvokst tvillingpar, imponerte meg. Dessuten var essayet om monstre godt undersøkt, godt forklart, lærerikt og fascinerende. Han forteller om teratologi (vitenskapen om genetiske avvik) og belyser monstret fra flere sider, både fra historisk, sosiologisk, psykologisk, moralsk, biologisk og filosofisk perspektiv. De to temaene blir behandlet såpass godt at jeg velger å beholde boken slik at jeg kan lese de første tekstene igjen. Men de var dessverre også det eneste jeg likte her. Alt annet som plutselig handler om leserbrev, litteraturkritikk, kurbitsmalere i Falun, kjønn, Gud, Moby Dick osv. er bare uleselig vrøvl. Hvorfor så mange fotnoter og digresjoner og fraværet av logiske slutninger? Og hva var greia med det tyskskrevne diktet om Hitler? Bevare meg vel!
Jeg har ikke lest noe annet av Hagerup tidligere, men ser at han har vært forfatter, oversetter og kritiker i mange år. Før jeg har lest noe annet av han, kan jeg jo ikke uten videre betvile at han er en kløktig kar med evne til å si noe meningsfullt og til å fortelle gode historier, men her har han av eller annen grunn fått lov til å utgi en tilfeldig bunke skriblerier blant alle de uferdige, utydelige og rotete kladdearkene i det dypeste og mest muggbefengte delen av loftet sitt. Hele boken fremstår for meg som en slags overtenkende og pretensiøs litterær søppelfylling i direkte avsporing av fornuft og innsikt.
Hagerup lykkes derfor, kanskje, i sin søken etter "en form for disproporsjon", for boken er forvirrende og provoserende i sin formløshet, retningsløshet og uforutsigbarhet. Sammensuriet må i all henseende kunne sies å være et monster i seg selv - det som han innledningsvis definerer slik:
monsterets form er uhørt, sjokkerende, forbløffende – et brudd mot de
godtatte morfologiske eller etiske kategoriene […] noe utenkelig, som
allikevel finnes; noe vi (føler at vi) ikke burde være i stand til å
se; noe som på ingen måte gjør rede for seg (17)
Willa Cather.
Takk for omtalen din! Du har rett i at The Professor’s House kom seint i forfatterskapet. Hennes mest kjente roman, My Àntonia, kom alt i 1918. Min absolutte favoritt er den seinere Death Comes to the Archbishop fra 1927. Den handler om en katolsk prest som først og fremst skal arbeide blant indianerbefolkningen i et område USA erobret fra Mexico i 1848. Nydelig fortalt om splittede lojaliteter.
Tilbake fra ferie leser jeg Dragsug, av Yrsa Sigurdardóttir. Islandsk krim, nummer to i en serie av foreløpig 6 bøker. Disse bøkene liker jeg, så jeg mistenker at den blir lest ut i dag eller i morgen. Så regner jeg med at jeg kommer til å høre/lese mer i Søsterklokkene som jeg har skrevet om tidligere. Ønsker alle en god (lese)helg!
Hei, ser at jeg har glemt å svare deg, beklager det. Du har nok rett, tenkte egentlig ikke på den lottoen, i dag virker lottospill litt «uskyldig». Fikk ingen flere tanker rundt det, antagelig fordi det var så åpenbart :)
Regner med du også er i gang med Heroin Chic nå, i så fall, vil du dele noen tanker rundt det innholdet?
Det er nokså mange forvaringsdømte som ved innkomst til forvaring mener seg feildømt, i hvert fall for deler av dommen. Det har en tendens til å endre seg med tiden. Den rareste saken i denne kategorien gjaldt en mann som var dømt for voldtekt og ikke bare seksuelle handlinger. Fornærmede hadde uttalt i retten at hun ikke visste hvor langt inn i henne han var. Da argumenterte han at hans penis var særdeles stor, la fram legeattest på målene ved ereksjon og sa høyt og tydelig at dersom han hadde vært inne i henne, ville hun merket det!
Jeg har gjennom mange års kontakt med folk som skårer høyt på psykopatiskalaen, forundret meg over at de tror de er normale, at alle fungerer som dem, at verden består av mennesker man må manipulere og dominere. Og de vellykkede er stolte over å være de beste i denne konkurransen. Det finnes ingen forskning som tilsier at man kan endre psykopater ved å lære dem empati og medfølelse, men man kan i noen tilfeller få dem til å forstå at det ikke lønner seg å oppføre seg på den måten de har gjort. Men da må det virkelig være sant. Dersom en psykopat blir truet med sanksjoner ved en bestemt adferd, og det likevel ikke skjer noe negativt, lærer han at truslene ikke skal tas alvorlig. Men han forstår neppe at det er moralsk galt å handle som han gjør.