Bokelskere.no

Det er faktisk ganske vanskelig å sette fingeren på hvorfor Analfabeten som kunne regne er så bra. Jeg humrer og ler, og merker at jeg har lagt meg til en merkelig stemme (inni hodet) når jeg leser. Sikkert fordi Holger og Holger er noen snåle fyrer, og de er ikke de eneste snåle menneskene i denne historien. Jonas Jonasson har en vidunderlig fantasi, og den tar oss med fra før apartheids fall, og til i dag. Vi er på flere kontinenter, og han fletter denne morsomme historien sammen på en troverdig måte. Mot slutten dabber det litt av, og når det er ca. 100 sider igjen merker jeg at oppmerksomheten min glipper litt. De innledende historiene om Holger og Nombeko er veldig artige, men slutten hvor de prøver å kvitte seg med atombomben, fenger ikke meg like mye.

Eksriksdagsmannen og risikokapitalisten Ingemar Lerberg blir funnet torturert og bevisstløs i sin fasjonable villa utenfor Stockholm. Ektefellen Nora er sporløst forsvunnet.
Annika Bengtzon i Kvällspressen får i oppdrag å skrive om saken.
Privatlivet hennes er for tiden turbulent, hun bor sammen med sin nye kjærlighet og hans barn og sine egne barn.

Anders Schyman får problemer når det rettes anklager om at han mange år tidligere har forfalsket en reportasje som han fikk Den store journalistprisen for.

Jeg liker Liza Marklund jeg. Spesielt siden jeg har lest alle bøkene, og derfor er veldig opptatt av hvordan det går med privatlivet hennes i tillegg til det kriminalhistorien boka handler om. Spesielt interessant blir denne da Anders Schyman også havner i trøbbel, og vi følger dette parallelt med de andre hendelsene.

Liza Marklund fletter som vanlig inn reelle, samfunnsaktuelle problemstillinger som gjør bøkene hennes informative i tillegg til underholdende.

Inspirasjon til beskrivelsene av menneskelighetens verste motbydeligheter har jeg hentet hos Amnesty International.

Denne boka gikk unna i en fei, det var handling og spenning hele veien og stadig nye tips og spor som dreide handlingen i en annen retning enn det jeg hadde sett for meg. Totalt sett likte jeg boka veldig godt, og koste meg mens jeg leste den.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Det er sjelden jeg lytter til lydbøker, av den enkle grunn at jeg ikke klarer å holde på konsentrasjonen når jeg hører noen andre lese bøker og derfor får jeg ikke med meg innholdet. Det er også vanskeligere og bla seg frem og tilbake for å finne igjen koblinger og mennesker man har glemt.
Grunnen til at jeg kom meg gjennom denne med konsentrasjonen på topp hele veien, er rett og slett fordi det er en veldig spennende fortelling. Det kom jo ikke som noen overraskelse, all den tid det er Harlan Coben som har skrevet den.

Handlingen er elegant vevd sammen, og tar ulike retninger hele tiden og det er umulig å gjennomskue løsningen. Slutten kom på meg såpass overraskende at jeg nærmest ble sittende med hakeslipp og ørene på stilk.

Harlan Coben er en av mine absolutte forfatterfavoritter, og det er ikke uten grunn – bøkene hans skuffer aldri – og heller ikke denne gjorde det.

Oppleseren var behagelig å høre på, og det er viktig.

Oversettelsen hadde et par idiotiske glipp av typen som irriterer meg grenseløst (men egentlig ikke har noen betydning); «Han gikk over rommet»… nei vel? Han gikk vel over gulvet vil jeg tro, eller gjennom rommet? «Bomullsspinn» for Cotton Candy???

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Gunvor Rasmussen sine tegner er helt unike, og utgjør kvaliteten i denne boken. Sagnet som formidles er også bra, med fin stemning. Jeg som liker å gå på fjellet fikk lyst å ta meg en tur til tindene i Trollveggen ved første anledning.

[Det er mamma som er jeg-stemmen i boken, og det er hennes historie vi får, men den handlingen dreier seg om er Alexander, og hans kamp for å få leve et anstendig liv. En ADHD diagnose fører med tiden Alexander innover i "systemet" til, muligens velmenende psykiatere, som medisinerer gutten på et spinkelt grunnlag. Jeg sitter og rister på hodet med klump i halsen mens jeg leser, det er hjerteskjærende å ta del i deres kamp for å forstå, og for å bli hørt og trodd på.
Jeg håper inderlig at det ikke er mange som kjenner seg igjen i denne boken, men jeg frykter at det kanskje er det. Dette er en bok alle burde lese, også de "utsatte" yrkesgruppene her. Vi har alle godt av å få et bilde av hvordan vi kan bli oppfattet av menneskene vi er til for.

En bok som er rask å lese, men umulig å glemme!]1

Med korte avsnitt, kronologisk handling og tydelig veksling mellom nåtid og "den gang da", er dette en lett bok å lese. Handlingen er også spennende, selv om en ut i fra baksideteksten vet hva som skal skje. Dette er jo en ukjent del av vår historie og jeg skjønner godt at forfatteren ble fascinert og ville nøste opp flere tråder. Han har gjort et formidabelt detektivarbeid for å finne ut hva som skjedde/kan ha skjedd den gangen. De delene som er i nåtid, er forfatterens egen historie om hvordan han har gravd frem disse historiske hendelsene fra 1700-tallet. Jeg synes denne delen er likeså interessant som historien om de som blir tatt til fange.
Først blir vi kjent med de som skal mønstre på Jomfrue Christina, og omstendighetene rundt seilasen. Vi får også vite litt om den svenske konsulen i Algerie, og hvordan han vet å være om seg i sitt virke. Forfatteren gir oss et detaljert bilde av hva som skjedde før, under og etter kapringen.
Det tok tid før det danske forsvaret gjorde et forsøk på å redde båter, last og mannskap som var tapt i Algerie, og angrepet i havnen der, i et forrykende vær, blir skildret på en spennende måte. Slaver, voktere og fastboende sto fjetret å fulgte med på hva som skjedde nede i bukta. Hvordan det går, vil jeg ikke røpe, noe må du jo lure på til du leser boken.

For sju år siden forsvant Rose Janko, og ingen har sagt et ord om dette før faren hennes plutselig står på kontoret til privatdetektiven Ray Lovell. Han vil vite sannheten om forsvinningen, og velger Ray Lovell fordi han selv er av sigøynerblod. Rose giftet seg med Ivo Janko og ble da en del av en reisende sigøynerfamilie, og ryktene vil ha det til at hun stakk av det sønnen hennes ble rammet av den genetiske sykdommen som går i Janko-familien.

Denne boka likte jeg godt. Her har vi en krimgåte som skal løses av en privatdetektiv og en historie vi kan lære noe av. Vi får et innblikk i sigøynerfolkets levesett og hvilke fordommer de møter. Og hvordan de behandler hverandre hvis man finner ut at man ikke vil leve på veien lenger, eller finner seg en partner som ikke er sigøyner.

Løsningen rulles sakte, men sikkert opp – men er aldri slik det kan synes på overflaten, og slutten kom temmelig overraskende på meg – og det liker jeg veldig godt!

Når jeg leser forlagets oppsummering etter jeg har lest boken, føler jeg at de ikke får formidlet hvilken liten perle dette er. Den ytre handlingen stemmer fint med det over, men dette er en bok som har sin styrke i språk og stemninger. Når Allis oppsøker Sigurd i begynnelsen av boken, vet vi ingenting om hvilke skjebner disse to bærer på. Historiene deres kommer for en dag litt etter litt utover i romanen, og ikke før på de siste sidene har vi det fulle bildet. Den er delt inn i mange korte kapitler. Når et kapittel slutter om kvelden, så begynner det neste på morgenen. De korte kapitlene gjør at jeg ender med lange leseøkter, fordi det alltid er lett å "bare lese et kapittel til"... Når det er lange kapitler, blir det som oftest til at jeg stopper ved kapitlets slutt, for å gjøre noen presserende.
Boken er bygget opp sånn som jeg liker det, uten sprang i tid og sted. Her er en creepy nerve hele veien, og innimellom er det direkte spennende. Sigurd er veldig sær, og hadde ikke Allis blitt beskrevet på en så troverdig måte, ville det vært vanskelig å forstå at hun blir værende. Hun på sin side, reagerer også heftig på noen ting, men alt får sin forklaring etterhvert. To veldig troverdige karakterer sammen i en situasjon som etterhvert blir belyst.

Enig med deg, synes det kom altfor kjapt og uten noen som helst sammenheng med boka forøvrig. Samtidig var det vel en måte for forfatteren å avslutte serien på, og hun ville at det skulle gjøres på denne måten. Så får vi håpe Anne Holt ikke tar en Harry Hole og lar henne våkne opp fra de døde og fortsette i senere bøker.

Her er min anmeldelse av Hauges direktiv: (ekstern lenke)

[Med forlagets spennende omtale av boken ferskt i minne, satt jeg meg ned og leste, og jeg kan ikke si annet enn at det gikk en stund før jeg kom meg opp av godstolen igjen. Boken begynte i København, og tankene mine gikk både til turen vår for noen uker siden, og til teaterstykket Dyveke, som har litt av sin handling i København. De foretok til og med en dagstur nordover til Dyrehavegården, en perle som de færreste som besøker København får med seg. (Vi syklet hit på noen store svarte sykler en gang, og tilbrakte kvelden blant hjortene, og karusellene i parken.)
Denne parken var bygget allerede på 1700-tallet, og fra Fredrik V`s tid, har offentligheten hatt tilgang til den. Fantastisk! Jeg elsker sånne historiske romaner som får meg til å sette meg ned å google.

Det er et fantastisk språk i denne boken, helt i tidsånden og med mye både ettertanke og humor. De første 100 sidene forsvant, og jeg måtte presse meg til å ta en tissepause og smøre meg en skive, før jeg dukket inn i handlingen igjen. Kapitlene er lange, og har sin egen avgrensede handling. Først er vi i København, så på båten mot Grønland, og senere møter vi Morten igjen, når han har vært fem av sine ti år i tjeneste på Grønland.
Her skjer det noe med hele teksten, og jeg detter brutalt av lasset. Det hoppes i handlingen, og jeg blir en smule forvirret. Herfra er det viktig å følge med på overskriftene og årstallene, for å henge med.
Første del av boken er en klar sekser mens den delen som foregår på Grønland er en treer i mine øyne. Språket flater ut, og jeg bruker mye av energien på å forstå hva som skjer og lure på hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Mot slutten reiser han tilbake til København via Bergen. Vi får oppleve den store bybrannen i København i 1795, hvor jeg opplevde et glimt av bokens kvalitet fra de første 100 sidene, men når vi så går over til epilogen skjønner jeg atter lite. Hva er det forfatteren vil oppnå med denne hoppingen i tid?

Med tanke på at forfatteren faktisk har levd 15 år på Grønland, hadde jeg håpet å få en følelse med landet. I denne boken ble det full score for de delene hvor handlingen var i Danmark eller Norge, men handlingen fra Grønland var så oppstykket og forvirrende at jeg ikke fikk noe vettugt ut av det.
]1

Aleksander innfrir ikke helt forventningene fra omgivelsene rundt seg. Verken i barnehagen eller på skolen. Når han er ti år gammel får han diagnosen ADHD og legene gir ham Ritalin. Dette er bare begynnelsen. For hvert nye symptom, om det så er symptomer som skyldes abstinenser fordi han slutter med Ritalin, får han en ny diagnose som behandles med nye medisiner – sterke og avhengighetsskapende medisiner.

Det er moren til Aleksander som skriver denne boken, som skildrer hvordan hun sakte, men sikkert ser gutten sin gå til grunne, og hvordan hun på ingen måte har noe som helst å si i møte med et hjelpeapparat som forvandler Aleksander til en pillenarkoman.

Som før klarer jeg ikke helt å anmelde slike «historier fra virkeligheten» på vanlig måte. De litterære kvalitetene kommer i bakgrunnen for de sterke historiene. For dette er en sterk historie, dog ikke overraskende hvis man har fulgt litt med i media. Det er mange som får samme behandling som Aleksander. Som forventes å passe inn i vår A4-samfunn, og som får diagnoser nærmest kastet etter seg hvis man avviker fra normen, og dette blir man medisinert for. Når vi helt klart ser at med bare litt tilrettelegging og terapi, så vil disse menneskene fungere veldig godt i samfunnet…
(Så var det dette med å ikke starte en debatt om temaet da…)

Alt i alt en bra bok om temaet, og det er vondt å lese om denne morens kamp mot det såkalte hjelpeapparatet.

Her er mi anmelding av Farleg kreditt (ekstern lenke)

[Heksedoktoren har undertittel Lobotomisten 2. Dette fordi de henger så grundig sammen, at du bør ha lest Lobotomisten før du leser Heksedoktoren. Det er noen helt forferdelige cover på disse bøkene, men de er begge spennende så det holder. Hvis du vil lese hva jeg syntes om Lobotomisten, så kan du klikke på lenken.

Disse bøkene er thrillere av verste sort. Vi følger ugjerningsmannen tett, og det er den dypt religiøse Johannes som gir de verste frysningene. I Heksedoktoren møter vi Johannes igjen i Rio de Janeiro, etter han har klart å rømme fra sine udåder hvor han på bestialsk vis drepte Tom sin samboer. Han gjemmer seg i favelaen til farens menighet. Her bodde han en tid som barn, hvor menigheten driver et barnehjem. Han tror han er trygg mens han pleier sine skader, men ber noen være på vakt for en hvit kjempe som er ute etter ham.
Tom er fylt av hevntanker etter det grusomme drapet på Siri og tar kontakt med en gammel kompis, for å få innpass i et miljø for å bli leiesoldat. Han får et oppdrag hvor han kan vise seg og tjene litt penger, før han også er på full fart til Rio for å hevne Siri.
Det verken Tom eller Johannes har tatt høyde for er tilstanden i Rio. Her er det fiender overalt, og ingen av dem er trygge. Det blir en kamp på liv og død for begge to.

Som du skjønner, er dette ingen vanlig krim, eller thriller for den saks skyld. Spenningen er høy, og tempoet likeså. De roter seg begge inn i helt umulige situasjoner, men i god James Bond stil kommer de seg ned på beina igjen, gang etter gang. Tenker du på hvor mye vi tåler av utenkeligheter av nevnte filmhelt, så blir denne boken ganske spiselig den også. Heksedoktoren ble heldigvis avsluttet på normalt vis, og ingenting tilsier at det skal komme enda en oppfølger.]1

Jeg lurer litt på om dette er en spøk jeg, av typen: Vi blander sammen alt som har vært i tidligere populære kriminalbøker i én historie og ser om den også blir populær. En bok full av klisjeer, ting vi har lest før (som jeg faktisk kan knytte opp mot spesifikke bøker og/eller personer), forutsigbar og gjennomsiktig... Ikke imponert.
Les hele min anmeldelse på ritaleser.com

Dette er en langsom bok. Selv om et gods blir okkupert av krigens ugjerningsmenn, og de som bor i herskapshuset får livene sine snudd på hodet, så er det liksom ikke noe "big deal".
Romanen er skrevet på en underholdende måte, med mye humor, så på den måten er den fornøyelig lesning. Har du lyst å lese om disse hendelsene i 1 verdenskrig, uten krigens skrekk og gru, så er dette boken for deg.
Jeg syntes den ble for stillestående, og handlingen ble skildret på en sånn måte at jeg satt og ventet på at det skulle begynne å skje noe.
Det er egentlig ganske fasinerende at Berit og jeg har lest samme boken. Kanskje du har lyst å lese den, og se hvem av oss du er enig med?

Her er min anmeldelse av Dødelige dråper. (Ekstern lenke)

Enig med deg!

Vi voksne kjenner jo Jørn Lier Horst fra "voksenkrimmen" hans, og vet at han er god på krim. Han kan bygge opp et plott, å få spenningen til å stige utover i boken. Dette har han heldigvis med seg over i barnelitteraturen sin, for det er faktisk ganske spennende å lese, også for oss voksne.
Både mor og barn var enig om at bok nummer fire var den mest spennende hittil. Det er gøy med mørke grotter og innestengte rom, også er det jo spennende å ligge ute å luske på noen farlige menn om natten, så dette var riktig så medrivende. Artig for mor å se at 12 åringen faktisk prioriterte lesingen fremfor annet, det skjer ikke ofte.
Nå ser vi med lengsel frem til bok nummer fem som heter Libertygåten, for bakerst i bok nummer fire, fikk vi lese første kapittel. Mer om handlingen og sånt på bloggen

Du kan kanskje tenke at homofili og aids ikke angår deg, og styre utenom boken. Til det vil jeg bare si: Ikke gjør det. Les den! Det er en utrolig sterk bok om evnen til å se barna sine, om å ikke fordømme og om ekte kjærlighet. Anbefales på det varmeste!
Mer om boken på bloggen!