Bokelskere.no

Kort omtale: Syns boken var helt glimrende helt fram til de siste førti sidene. Da mageplasket den. Siden det er krim kan jeg ikke si hvorfor, annet enn at det ble for prosaisk. Alt før det var en litterær nytelse.

Skal ikke skrive langt, men denne boken var helt fantastisk, og da bruker jeg ikke ordet like lett som alle andre gjør. Det er noe befriende ved det økonomiske språket som oppstår når man må skrive for hånd eller med skrivemaskin. Data gjør oss til ordgytere, og det merkes at George Orwell ikke skrev disse essayene med en Mac eller PC. Jeg nøt hvert øyeblikk av lesingen.

En kvanteatamaskin forteller om den første interstellariske reisen, om hvorfor og hvorfor ikke, og om hvorfor vi lever i en nådetid på kloden nå. Endelig en sci-fibok som også er skjønnlitteratur på høyt nivå og ikke bare fiffige historier.

Bergen kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle bilder jeg har av byen til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli. Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent.
De som anmelder boken fremhever språket. For meg klarer språket å dekke over alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap som måtte ligge under denne merkelige teksten.
Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke.
Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer, og takker gudene for at boken ikke var lenger.

Bøker vi anbefaler før studieturen til Asia

Jeg har sjekka Bokelskere og ser at jeg er den eneste som har lest eller leser noe av Marcel Theroux. Det er en skam. Sønn av Paul Theroux, bror av Louis - ingen ting i veien med genene altså, men Marcel Theroux er en forfatter som står fint på egne ben. Han kunne gjerne hett Samuel Johnson for meg, denne boken om en mann som opplever at sjelen hans befinner seg i feil kropp forteller sin ganske så spennende historie. Søkt ide, men glitrende gjennomført om menneskets higen etter evig liv og de konsekvensene det har med tanke på selvforståelse og identitet. En slags science fiction, men med følelse av samtid så det holder. Temaet er forøvrig ikke nytt, men går igjen som en kjent tematikk hos flere forfattere som jeg verken har lest eller kjenner navnet på.
Jeg håper mange velger å hive seg på Strange bodies, ikke fordi det er en Theroux som har skrevet boken, men fordi den er glitrende god.

Syns du skal lese de siste 40 prosentene også. Det var omtrent der du stoppa at boka vippet over fra å være interessant til å bli nesten så bra som folk vil ha det til.

Jeg forstår godt hvorfor verden falt for denne boken. Dessverre faller jeg ikke så lett for de samme tingene som verden faller for. En fiffig, gjerne snedig, bok med krigen som tema og livet og døden som hovedfortelling, fortalt om en tenåringsjente og hennes nettverk i Tyskland under den 2. verdenskrig. Det er en historie fra den andre siden, også med fortellerstemmen fra den "andre siden" i form av Døden.
Korte kapitler gjorde boken spisbar de første 300 sidene, de siste 200 vippet den over fra å være interessant til å bli en bok jeg bare må lese videre i.

Dette er akkurat den boken du skal lese hvis du vil ha en lettlest og overfladisk bok om monsterepidemien som fører til slutten på sivilisasjonen som vi kjenner den med en smak av Los Angeles og Mayaruiner. Vil du ha noe som river deg med og holder deg våken om natta, skal du heller velge Robin Cook eller Michael Crichton. Det er helt tydelig at forfatteren bak denne boken er vant til å skrive manus til TV-serier, for dette hadde sikkert vært en interessant TV-serie. Karakterene er akkurat så dype, og spenningskurven akkurat like forutsigbar. Om det går bra? Neeeei, si det?

Gav meg tilbake troen på og lysten til å lese krim. Masse hud, men ikke av den typen du finner i "50 Shades of X", og det er en fordel, selv om noen kanskje syns dette er passe creepy. Jeg må lese mer av Mo Hayder, og drar mer enn gjerne til Bristol.

Det fins utallige omtaler av denne boka her på Bokelskere, så jeg skal bare nøye meg med å si at boken fortjener hvert et terningkast 6 som den har fått. De første hundre sidene var uforståelige og totalt kaos, men etterhvert som de ekstremt mange løse trådene ble knyttet sammen, ble det bare en latterlig morsom lesefest, for maken til å måter å knytte sammen tråder på fins vel knapt i litteraturen. Anbefales og anbefales igjen!

Alle skriver om denne og ser filmen nå, så det er ingen vits i å gjenta det andre har sagt. Men: Noen ganger burde det vært halve terningøyne. Dette er så nært opp til den optimale romanen som det er mulig å komme, hadde det ikke vært for et par irriterende unødvendigheter som en algeøy midt i Stillehavet og en brå avslutning av en lang havseilas. Men jeg ville lese mer da jeg var ferdig, og lurer enda på hvilken av historiene som virkelig fant sted. Da har Mr. Martel lyktes.

Er det noen som har erfarigner med Tariq Ali sin serie Islam-kvintetten og denne boken? Ser at det er svært få treff på Tariq Ali på Bokelskere.no, men på Norli i dag sa de at svært mange kjøper bøkene hans der. Håper noen har noe å komme med.

Jeg må presisere: Jeg var ikke forberedt på bokens dreining. Jeg tror alle som leser den blir klokere av den. Først og fremst er det en veldig varm bok som får meg til å tro på mennesket. Jeg sammenligner den gjerne med Kingsolvers POisonwood Bible, men denne er enklere. Syns du skal prøve å lese den.

Jeg har bare hørt om Amichie av omtale, og hun står på leselisten min. En venn av meg sa at hun ikke klarte lese den ferdig fordi Amichie skrev så hun kjente det på huden. Jeg har den samme opplevelsen av Ben Okris Incidents at the Shrine som er en rå og brutal, men svært ærlig novellesamling som ga meg masse da jeg leste den.

Tiny Sunbirds er ikke så rå som Okri, og jeg rgner med at hvis du har lest Amichie, så klarer du denne. Det er bare det at bokens raske dreining fra å være en barnebok til å bli en bok for lyttende voksne var overraskende. Så jeg vil si: Les den!

De fleste andre har skrevet en god omtale om hva boken handler om, så jeg nøyer meg med min egen respons på den. Dager i stillhetens histore fungerer forsåvidt i den beskriver hva som skjer når folk mister evnen til å snakke. Det åpner for en rekke muligheter til å skjule hemmeligheter som kunne fått dramatisk innvirkning på livet og blitt utnyttet i en bok med i utgangspunktet spennende problemstilling. Desverre reflekterer bokens stil i alt for stor bokens tittel, og selv om det er vakkert og vemodig skrevet, takker jeg skaperen (Merethe Lindstrøm) for at hun nøyde seg med å skrive 2019 sider. Bokens spenningskurver og turning points var for svake, og tematikken ikke sterk nok til at jeg kan gi boken en for sterk anbefaling. På en måte syns jeg boken faller i samme grøft som Julian Barnes' Sense of an Ending. Her loves mye, men lite blir sagt.

Som å lese en ungdomsfortelling (Blessing er tolv år gjennom nesten hele boken) som før du aner det utvikler seg til en tragedie som brenner huden av deg og gjør det vondt å lese hver eneste levende, tærende setning. Fra Lagos og Nigerdeltaet, en familiefortelling og en kultur- og miljøhistorie som tråkker på tærne og river i sjelen. Jeg har ikke hørt om denne boken i noen av de norske bokbloggerne eller bokanmeldelsene i avisene, men den har fått mye oppmerksomhet og vunnet priser internasjonalt. Jeg er helt sikker på at denne boken ganske snart kommer til å eksplodere på det norske markedet.

Fikk du lest TIny Sunbirds? Hva syns du evt. om den?

Lenge siden jeg leste den, men må være relevant nå også - selv om Naipaul kan være en provoserende liten dj.

Helt enig, slutten virket konstruert, en enklere slutt hadde vært mer troverdig.